A room with a view

Strekker man seg ut av soveromsvinduet mitt og litt til høyre, kan man godt si at jeg har utsikt over hele Oslo og utover Oslofjorden på en klar dag.

Er det disig, ser vi ikke fjorden. I stedet ser vi noen piper som slipper ut hvit røyk over tak, som det heter på fagspråket, og vi satser på at den i følge forskriftene er ren, siden den er hvit. Om kvelden kan vi skue de flotteste, fargerike solnedganger – det fantastiske fargespillet forårsaket av luftforurensning, visstnok – over byen, med drabantbyens profil til høyre og høye furutrær til venstre i bildet. Vakkert.

I disse solnedgangene blander naturen alle slags farger til en eneste smørje – lilla og oransje, blått og rosa i skjønn forening. I andre sammenhenger ville vi kanskje sagt at det var smakløst og glorete og at det ikke passer sammen, men smell det opp på himmelen i det sola forsvinner bak den sorte profilen til blokkene på Romsås, og vi syns det er vakkert. Vi stopper kanskje til og med opp et øyeblikk, hvis vi har tid, og nyter synet, og kanskje forteller vi om opplevelsen til noen andre senere på kvelden.

Da vi kjøpte tomten her i et tidligere århundre, hadde vi denne utsikten fra bakkenivå, men vi glemte å ta med i betraktningen at vi bor i annen losjerad, og fikk naboer foran oss. Furuene er ikke høye og majestetiske som min barndoms velvoksne furuer, men høye og strantne gjenblevne eksemplarer etter at kommunens raserte skogen i området for å bygge boliger. Men de er furuer, og de er de eneste trærne vi har her på boligfeltet vårt, hvor det er trangt om saligheten. Ser vi litt stort på det – og det gjør vi absolutt – er de bra nok som de er, og er med på å danne et vakkert bilde fra et rom med utsikt – med snø på.

En utfordring

Jeg har blitt utfordret av The Willow Fairy – jeg skal fortelle åtte sannheter / vaner / uvaner om meg selv. Jeg syns det er spennende å lese om andre på andres blogger – det er ok å vite litt mer om mennesket bak bloggen. Så her kommer åtte om meg:

1. Jeg er født på Kvinnedagen. Jeg er ganske barnslig – da Sønnen og jeg tok en ”hvor-gammel-er-du”-test på nettet, endte jeg på 21 år, noe jeg var veldig fornøyd med! Men egentlig er jeg mer enn dobbelt så gammel. Årene har gått så fort, og hodet har ikke rukket å følge med.

2. Jeg elsker å se sport på TV. I morgen skal jeg se VM-stafetten på ski!

3. Jeg er temmelig lat. Jeg kan ikke komme på en eneste form for fysisk aktivitet som jeg liker å drive med, bortsett fra yoga. Og der er det avspenning og pusteøvelser jeg liker best.

4. Jeg er ualminnelig flink til å starte opp nye prosjekter, men ikke så flink til å avslutte dem. Jeg har mao mange UFOer på lager.

5. Jeg liker ikke å legge meg om kvelden. Jeg mener dette er en Vane, mens andre syns det er en Uvane.

6.Jeg har ofte blitt tatt for å være arrogant. Men egentlig er jeg en vennlig sjel – jeg har bare lett for å gå hensunket i egne tanker. Jeg møter aldri noen kjente når jeg er ute på egenhånd – men kjente møter ofte meg.

7. Jeg har vært sterkt nærsynt nesten hele mitt liv. For noen år siden fikk jeg operert øynene, og nå ser jeg som en ørn. Å kunne våkne om morgenen og SE verden (uten å ha glemt å ta ut kontaktlinsene kvelden før) er som en drøm! Nesten alle mine jevnaldrende har begynt med lesebriller etter hvert, men jeg ser fortsatt helt fint. Jeg nyter hver dag jeg slipper å pusse brillene.

8. Jeg elsker å bake brød. Jeg baker faktisk nesten hver dag, når jeg er i siget. Nå skal jeg gå og ta brødene ut av ovnen.

Deretter skal jeg utfordre åtte andre bloggere. Men det har gått et rush av utfordringer rundt på bloggene heromkring i det siste, og de bloggene jeg leser mest, er allerede utfordret både én og to ganger, så jeg lar det bli med dette. Grip utfordringen, om du har lyst!

(Bildetekst: Juksenaturbilde. Den late fotografen stakk kameraet ut av vinduet for å forevige blondekanten på naboens tak ved siste fullmåne. Men NB NB de andre vinterbildene her på bloggen har jeg faktisk gått ut i skogen og tatt - de er helt ekte!!)

AnnerledesBaktus

Jeg ville nok ikke ha kommet på å strikke dette skjerfet sånn helt av meg selv. Det var Dattera som fikk øye på det i garnbutikken Strikk da vi var i Göteborg i sommer.

Hun har en egen evne til å spotte godbiter i hyllene som jeg ikke legger merke til en gang, og som alltid viser seg å være sikre vinnere i ettertid. Vi hadde flaks og kom dit ti minutter før de stengte for ferien. Mens jeg tuslet rundt og nøt synet av alt det fine garnet og led valgets kvaler, gikk hun rett på modellene. Hun er en målrettet shopper - hun strikker ikke selv og har derfor en ”What’s in it for me”-holdning til garnbutikker. Det er nyttig å ha med seg en slik konsulent på tur!

De hadde veldig mange fine modeller da vi var der – den reneste motebutikken. Dattera elsker skjerf, og fant snart et rosa trekantskjerf i luftig vrangbordstrikk. Og plutselig hadde vi kjøpt garn både til henne og meg. Oppskriften fikk vi med på kjøpet – det er den klassiske som starter med 2m, øk 1 m i siden på annenhver omg til halvparten av garnet er brukt opp, fell tilsvarende til det er 2 m igjen, og - vips - har du et fint, lite skjerf. Eller med andre ord – nok en variant av Karius- og Baktusskjerfet.

Denne butikken er vel verdt et besøk! Den ligger i Innerstan, bare et steinkast fra Trädgårdsföreningen, NK og Saluhallen, som de fleste nordmenn er innom når de er på shopping i Göteborg. Fine modeller, spennende garn, morsomme knapper etc.

Skjerfet er strikket på rette p nr 12 med tre tråder:

1. ”Victoria” fra Anny Blatt – et båndgarn i 100% polyamid. Jeg har lett på nettet, men har ikke funnet dette garnet noe annet sted, men det finnes sikkert noe annet båndgarn som kan brukes. Nylon er ikke min favoritt akkurat, men det er dette garnet som gjør skjerfet. Det er veldig blankt – nærmest som skinnende silke. Jeg har aldri strikket av båndgarn før, syns vel egentlig det er litt rart, men sammen med de andre trådene (mohair, silke og alpakka) ble det fint likevel.

2. I det ene skjerfet brukte jeg Kidsilk fra Garnstudio, i det andre Kidsilk Haze fra Rowan, begge med 25-30% silke og 70-75% kidmohair. Selv om jeg betalte nesten dobbelt så mye for Kidsilk Haze, merkes det ikke noe forskjell på det ferdige skjerfet, så her er det fargeutvalget som avgjør.

3. I modellen i butikken hadde de strikket med en tråd silkegarn, type bourettesilke eller lignende. De hadde ikke mer igjen, så det måtte vi greie oss uten. Hjemme hadde jeg Chiri på lur, alpakka- og silkegarn fra Rauma. Dette garnet elsker jeg. Det har en litt ujevn struktur, ørlite blankt av silken, luftig og lett, og myyyykt! Med dette garnet ble skjerfet lubnere og mykere enn modellen i butikken – og sikkert varmere også.

Med pinner nr 12 gikk det raskt å strikke. Dattera ble veldig glad for skjerfet sitt, og brukte det til og med i sommerferien. Fargen matcher sommergarderoben perfekt. Det er gøy å strikke når produktet blir godt mottatt. Mitt er litt tristere i fargen, og jeg angrer litt på at jeg ikke lagde roooosa til meg selv også. Det ville passet fint til garderoben, som hovedsakelig består av grått og brunt. Ikke umulig at jeg strikker flere av disse, men da i andre farger. Det er et skjerf for glade farger!
Syns skjerfene ble fine jeg! Og som det meste – finere i virkeligheten enn på foto. Deilig, myke og lette – og passer til det meste.

Favoritter

For et par uker siden stilte Terese på Bohusstickan det meget interessante spørsmålet: Hva bruker du av det du strikker?

Blir det du lager brukt - eller blir det liggende i skapet? Er det de fineste, mest kunstferdige tingene som blir favorittene - eller er det det enkle og praktiske? Spennende spørsmål, syns jeg!



Jeg har i hvert fall mine helt klare favoritter - de jeg automatisk plukker frem fra skapet på vei ut av huset. Og her hos meg er det det enkle og praktiske som blir mest brukt. Det som sitter godt og ikke klumper under jakka eller i støvlene. Det som er godt og varmt i vinterkulda. Sokkene her, som jeg har vist frem før. Denne lua, som heter Selbu Modern, men som ikke er i selbumønster i det hele tatt - men den sitter akkurat som den skal!






Og ikke minst - ut på tur med favoritten fra i fjor vinter - Evalua, hals i alpakka og fotomobilvanter.



Lua er i perlestrikk i Vamsegarn. Først syntes jeg den var stiv og rar, men det viste seg raskt at den var perfekt i bruk. Ikke for trang - perfekt til mitt nordiske hår - som blir flatt som en pannekake etter noen minutter i en "vanlig" lue. Halsen er i dobbelt, tynn alpakka fra Du Store Alpakka, et helt enkelt vrangbordrør med litt flere masker nederst, så den ligger fint utover skuldrene og tetter godt rundt halsen. Varm og deilig! Og fotomobilvantene, som såvidt kan skimtes, har jeg skrevet om før.

Hva er dine favoritter?

Forkjøla-poesi

Det har gått litt trått de siste dagene. Ikke bare med blog-problemer, men med kjerringa også.

Jeg er så forkjølet, forpint og besværet,
og det er så synd og så trist,
og jeg er så syg, som ingen har været -
siden jeg var det sidst.

Og jeg ligger i sengen og tænker kun på,
at jeg har det så vederstyggeligt,
og er så elendig og mishandlet, åh!
Og det er i grunden så hyggeligt.

Piet Hein. Jeg oppdaget bøkene hans i hylla hjemme da jeg var liten, og de har vært til trøst både titt og ofte siden. Han får liksom sagt det, Piet Hein. Nå har jeg sittet her med nesa i en klut i flere dager og snorket meg gjennom flere netter, men nå begynner det å lette litt på trykket. Jeg kjører på med c-vitaminer, sink, te med honning og neseskylling. Ja, jeg er svak for kjerringråd - det hjelper ofte godt på skrale kjerringer. Det gjelder å bli frisk i en fei.

Det er lite nytt fra strikkefronten. For en stund siden strikket jeg Bella-vottene fra filmen Twilight til Dattera. De må ha falt i smak, for plutselig ville fire av venninnene hennes ha makne. Jeg strikker vanligvis ikke på bestilling, men Dattera har meg i sin hule hånd, og vottene var enkle og raske å strikke. Nå er jeg ferdig med tredje paret, og kan forlengst oppskriften utenat. Men jeg er nok ikke skapt for rutinearbeid, for først ble en av vottene litt stutt, sånn. Så hadde jeg vridd en flette feil vei. Og så greide jeg å strikke tre venstrevotter på rad - ja, jeg oppdaget heldigvis fadesen etter noen få runder, rekket opp og startet tommeløkningen på nytt - for så å oppdage at jeg hadde begynt på venstrevotten igjen, og igjen... Sånn går det når man setter på autopiloten. Har ikke følt meg helt frisk i det siste, nei.

Jo, det er kjedelig å strikke på bestilling. Men nå har jeg fått lyst på et par til meg selv også. I ren ha-lyst skal jeg jobbe meg gjennom oppskriften enda en gang, og denne gangen skal jeg strikke dem i tykk, myk alpakka. Mmmm, jeg gleder meg til de vottene!

Ingen bilder i dag, men jentene har lovet meg live-bilder av vottene - det er mye morsommere å se strikketøyet med folk inni!

Hjælp!

I går slet jeg fælt med å få lagt inn en kommentar på Mandagstema-bloggen. Nå er det visst samme problemet hos meg. Jeg er helt blank her - noen som har noen tips på hva jeg kan gjøre for å rette opp dette???

Myk mandag

Nå har vi hatt iskaldt vær lenge, med puddersnø og kuldegrader. I dag var det plussgrader, med sol fra skyfri himmel. Sol som gnistret i vanndråpene - det var solbrillevær! I skogen var det stille, bare avbrutt av litt fuglekvitter og snøen som raste fra trærne. Snøen hadde sunket sammen og pakket seg tett over landskapet - som en dundyne over stubber og blåbærlyng og maurtuer og hva det nå er alt sammen, det vi ikke ser. Som et myyyykt, hvitt teppe.

Mer om Mandagstema her.

Awards

Jeg har fått en award av Sidsel på Og bakom synger skogene. Det setter jeg stor pris på, tusen takk Sidsel! Sidsel bor på Romerike, akkurat som meg, og strikker de fineste selbusokker - ta en titt!


The award is called "The Marie Antoinette' a Real Person, a Real Award". Den skal gis videre til syv andre bloggere. Jeg er en fersk blogger, og de jeg har mest kontakt med i bloggeland har allerede fått awarden, så jeg sier tusen takk og jukser litt med resten.

Jeg har også fått denne awarden fra Sylvia, som er den blideste damen i hele bloggeland, og antakelig en av de mest kreative også. Med awarden følger følgende tekst:

Denne bloggen investerer i, og tror på NÆRHET - nærhet i rom, tid og forhold. Disse bloggerne er usedvanlig SJARMERENDE og SØTE, og formålet er å finne og å være VENNER. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelsene er kuttet, vil enda flere VENNSKAP ha forplantet seg. Vær VENNLIG å gi litt ekstra OPPMERKSOMHET til disse. Gi videre til 6 andre bloggere, som igjen må velge seg 6 nye de vil gi utmerkelsen til.

Jeg er som nevnt ny her, og kjenner ikke så mange enda, så jeg jukser litt her også.
Men bukker og takker masse, det er stas med awards!

Jeg vil også takke alle som har vært innom og lagt igjen kommentarer her. Det er mange nye og for meg ukjente navn. Det er veldig hyggelig!

Sorthvitt

Denne vinterdagen for et par uker siden var iskald og nesten fargeløs – men likevel blendende vakker, syns jeg. Solen er lav, og den hvite dagen er i ferd med å gå over i blått. Bildet viser naturen slik den er, her er ingenting fikset på.

Bleke vinterdager kan inneholde så mange farger som sommeren ikke har. Morgenlyset kan være rosa, dagen hvit, ettermiddagen blå og kvelden lilla – før natten går mot sort. Alt i sobre penselstrøk – som en forsiktig akvarell.

Sort og hvitt er egentlig ikke farger. Sammen danner de alle naturens gråtoner , og sammen med de egentlige fargene danner de all verdens sjatteringer – som fargelegger hele skaperverket.

Og dermed er fargeuken over.

Mer farger hos Mette

her.

I alle dager, hva skjedde her da???

Sånn kan det gå når man strikker, ser på TV og leser blogger samtidig... Den andre votten satt da som et skudd?!

Orange på en fredag

Orange er forfriskende. Fargen hadde sin storhetstid på 70-tallet, da var det ikke uvanlig at folk malte hele kjøkkenet knall orange fra topp til tå. Hvermannsen hadde brede, orange striper på den brune salongen, og storblomstete orange gardiner - som vi nå kjøper på loppemarked og henrykt kaller Retro. Etter denne overdosen forsvant orange fra vår hverdag i mange år, naturlig nok. Men i det nye årtusen har fargen heldigvis kommet til heder og verdighet igjen - nå i litt mindre doser. Noe har vi da lært. Tenk, på mitt tenåringsrom på 70-tallet hadde jeg rødorange vegger og orange sofa og gardiner - ytterst smakløst... I dag ville vil ingen ved sine fulle fem drømt om noe sånt - tenåringen har vel nok annet å slite med, så gi tenåringen lyseblå vegger i stedet!

Jeg er en blek og gusten nordmann, og orange er derfor utelukket fra min garderobe. Men for noen år siden fikk jeg et akutt behov for orange energi, og da jeg tømte veska mi på jakt etter fotoobjekter, dukket disse lystige fargeklattene opp som representanter fra den perioden i mitt liv. Jeg blir i godt humør, jeg!

Fra venstre: Ipod og ørepropper i hjemmelagde, orange etuier, heklet av meg og merkbart skitne etter noen år på veien. Orange, godt brukt kortholder fra Ark, orange sminkepung med broderier fra Sally Ann, Filofax i orange lær og pennal i orange plast, begge fra Ark. Foran mobiltelefon med orange detaljer fra Nokia, god gammel årgang. Med en slik energibombe i veska må jo dagen bli god!

På helsefronten er det tid for C-vitaminer, folkens! Helsa mi er ikke all verden å skryte av, men jeg er i hvert fall sjelden forkjøla! Riktig nok er jeg litt rusten i dag, men det hører til unntakene. Kan det skyldes daglige inntak av orange? Jeg liker å tro det, selv om det ikke er vitenskapelig bevist. Men godt er det jo!



For de hageinteresserte er det vel på tide å minne om å få frøene i jorda? For et par-tre år siden sådde jeg tomater for første gang. Sommeren var lang og varm, og den knøttlille hagen min bugnet av tomater til langt ut i oktober. Jeg bor forblåst i høyden i sone 5, uten veksthus, så dette sorterer under Naturens Underverker - og det var gøy så lenge det varte! I fjor glemte jeg hele våronna, og måtte kjøpe tomatplanter i stedet. Sommeren var kort og kald, og dette var vel omtrent hele tomatavlingen det året. Men orange var det - og vakkert!

Noen ganger er det all right…

Alle som lever, vet at det går opp og ned. Sånn er det med strikking også – noen prosjekter blir slett ikke som planlagt, mens andre ganger går det helt etter planen. Heldigvis er det flest av de siste. Og noen ganger blir det til og med bedre… Her er én av mine oppturer:

I oktober i fjor fikk jeg øye på Sarahs lue på Blue Garter. Syns den var så fin, en sånn en ville jeg ha! Litt klikking rundt, og jeg fant originalen her. Jeg likte ikke originalen like godt – syns ikke fargekombinasjonen var så heldig, og ikke satt den så godt heller, så jeg satset på Sarahs variant – en vanlig lue med dekorative biser på. Men så fikk jeg øye på denne, flotte farger og fin fasong, og dermed ble det beret-varianten likevel. For at en beret skal sitte pent og holde fasongen, bør ikke garnet være for mykt, så jeg lette etter et ullgarn med litt hold i – og fant Daletta fra Dale. Hadde knapt nok hørt om garnet før, men det viste seg å passe perfekt. Ikke for mykt, ikke for hardt, og perfekt til tofargestrikk. Og det klør ikke det minste. Litt lite fargeutvalg kanskje, i hvert fall i mine lokale garnbutikker. Men jeg fant mine farger.

På Ravelry er det over 300 varianter av lua, og det er ganske interessant å bla igjennom og se alle de ulike fargevariantene, og hvordan lua sitter på ulike folk – antar det er garntype, fargekombinasjon, strikkemåte, hodeform og hodestørrelse som spiller inn her, og dette er jo et typisk eksempel på en lue som er SÅ fin på noen, mens andre ikke kler den i det hele tatt. Interessant studium!

Lua var rask og grei å strikke – fin oppskrift! Jeg er ikke noen stor tilhenger av blokking og pressing, syns ofte den naturlige spensten i strikketøyet blir borte og at det blir flatt og dødt. Men denne lua trengte virkelig litt hjelp – den ble litt humpete og ujevn, for å si det sånn.

Dette er ingen UFO fra outer space, men lua mi som blir blokket rundt to pastatallerkener satt mot hverandre. Det viste seg å passe perfekt. Etter blokking var lua akkurat som den skulle være. Og den har holdt fasongen siden.

Det er god strikke-humor å se bilder av folk som forsøker å ta luebilder av seg selv – man kjenner seg virkelig igjen, for alle som har prøvd det, vet hvor sinnsykt vanskelig det er! Criminy Jickets for eksempel, deler problemet med sine lesere, likedan Sillen. Prøv selv, hvis du ikke alt har gjort det. Av 20 bilder, får man kanskje ett eller to der lua faktisk ER med på bildet… Rynker, dobbelthaker og potetneser kommer derimot med på ALLE bildene – det er virkelig merkelig! (Og for øvrig er dette to fine blogger, nokså ulike, som er vel verdt en rundtur!).

Her er mitt forsøk på å forevige lua på eget hode. Det var et slit! MEN – jeg ble veldig fornøyd med lua! Har 10-12 fine luer på strikkelista mi i vinter, men faktisk så trenger jeg ikke flere etter at jeg fikk denne. Jeg bruker den hele tiden - vi passer sammen.

Dette var en opptur.

Andre ganger, derimot, går det ikke helt som planlagt…
Helt siden jeg leste om Druid Mittens på bloggen til Brooklyntweed, visste jeg at disse vottene måtte jeg ha. (Som vanlig greier jeg ikke å linke til et bestemt innlegg i bloggen hans, men klikk på Druid Mittens i høyremargen, under bildene).

Godt utstyrt med oppskriften fra Vogue Knitting Fall 2008 og Corrections fra Vogues nettsider, satte jeg entusiastisk i gang. Her skulle det bli votter! Jeg brukte samme garn og pinner som Jared Flood, og fikk noen gigantiske votter. Prøvde med tynnere pinner, strammere strikk og ellers alle mulige krumspring for å få votter som passet. Jeg har strikket minst fem votter – alle i ulike størrelser og i ulike varianter av krampaktig hardt og stramt – men uten å lykkes. Til slutt fikk jeg til en vott som var passe bred – den ble til gjengjeld altfor kort. Jeg har lest på Ravelry og diverse blogger om folk som er SÅ fornøyd med vottene sine, så jeg skjønner jo at det er meg det er noe galt med.

Selve mønsteret ser vrient ut, men det er ganske lett. Mr. Flood har virkelig boltret seg i vridninger hit og dit, men alt står greit forklart i diagrammet. Det som imidlertid var litt vanskelig, var å følge med på TV-krimmen samtidig med diagrammet – flettene ble riktige, men hvem var morderen??

Nei, det går ikke alltid som planlagt. Prosjektet er foreløpig lagt på is, mens jeg pønsker ut alternative triks for å få det til. Jeg har blant annet vurdert å bytte garn. Men jeg VIL ha sånne votter!!! Og de skal være grønne!

Gult er kult...

- det er noe alle vet.

Likevel var det magert utbytte da jeg endevendte huset i jakten på et gult motiv til dagens bilde. Alt jeg fant var to vaskekluter og en flaske Jif - med sitronduft. Nok en gang måtte jeg ty til kjøkkenskapene. Der var det heller ikke flust - ikke en sitron var å oppdrive. Denne blide, men kanskje ikke så vakre, koppen ble redningen - med Gul Lipton i dag. Nå er det ikke så ofte jeg drikker Gul Lipton mer - duften minner meg om koselige kantinelunsjer i de gode gamle dager, da Gul Lipton og Twinnings Earl Grey var på moten.

Jeg er glad i gult, jeg, så denne fullstendige mangelen på gult i heimen skjønner jeg ikke helt. Men én ting har jeg skjønt - at gult er på full fart inn i motebildet igjen!


Gult innslag er det også på fastelavensriset fra Norske Kvinners Sanitetsforening. Hipp hurra for Norges største kninneorganisasjon, som har stått på og drevet med humanitært arbeid i over hundre år! Det er helt fantastisk, syns jeg.

Honnør til Mette på bloggen Koselig også, som har tatt initiativ til denne fargerike uken! Og når den er over, kan vi bli med henne på Mandagstema. En skål i Gul Lipton!

All you need is glove...

Vi har alle våre favoritter, og en av mine er Jared Flood på Brooklyntweed. I løpet av noen få år har han steget frem fra det store intet og blitt en av strikkeverdenens store stjerner. Helt utrolig at en mann er så fantastisk flink til å strikke! Fyren er bare 26 år, og har bare strikket "på alvor" i rundt fem år. Man må bare ta av seg hatten.

Helt fra jeg så Almeara gloves på bloggen hans 23. januar (får ikke til å linke direkte til dette innlegget, bloggen hans oppfører seg litt annerledes enn andre - så rull bakover til datoen i stedet), skjønte jeg at dette var en "Må ha det - bare må ha det!"-ting.

Jeg bestilte Vogue Knitting straks det kom fra trykken, og vurderte å bestille garn også, Scottish Tweed fra Rowan. Men jeg har brent meg før. Jeg har erfart at Jared og jeg ikke har helt samme måte å strikke på - når jeg følger hans "gauge", blir strikketøyet mitt stramt og stygt og hardt som betong, og dessuten altfor kort, mens hans produkt som vanlig ser helt perfekt ut. Jeg har prøvd å finne ut av hvorfor det er sånn, men har kommet til at det må forbli et av livets uløste mysterier. Derfor tenkte jeg å prøvestrikke litt først, før jeg kjøpte dyrt garn på nettet.

For å få riktig strikkefasthet - både i lengden og bredden, prøvde jeg Smart tweed, som er det eneste norske tweedgarnet jeg har klart å oppdrive. Det var for tynt, så jeg la til en tråd Tynn Alpakka, det pleier å gjøre susen - det blir både mykere og varmere. Da ble det riktig.

Dette ser jo ut som en vanskelig oppskrift, med alle de flettene hulter til bulter - det var det ikke. Det gikk både lett og raskt med pinner 4,5, det var bare å følge diagrammet. Når man strikker fra Vogue, er det et godt tips å sjekke nettsiden deres for Corrections, det pleier å være rikelig med trykkfeil. Men det var ingen rettelser der foreløpig (det kommer nok). Sjekket også Ravelry, for å se hva slags erfaringer andre hadde. Der var det bare 37 registrerte prosjekter (noe som er lite i Brooklyntweedsammenheng), og en del sutring om trykkfeil i oppskriften. Vel, jeg bare strikket i vei jeg, og fant i grunnen kun et par småting å sette fingeren på??? Mulig jeg tok noen shortcuts, men det spiller jo ingen rolle så lenge det ikke syns.

Jared Flood starter med å legge opp med I-cord. Den beskrivelsen skjønte jeg dessverre absolutt ingenting av, så hvis noen har en enkel forklaring på I-cord cast-on, er jeg lutter øre! Jeg fant i stedet et nøste Puddel fra Drops som jeg hadde liggende - forøvrig et helt utrolig garn - og la opp og strikket et par runder med det. Det ble helt greit.

Alt i alt et veldig morsomt prosjekt! Det eneste er at vanten min ble så tykk, det er jo flere lag med fletter over hele - det ble den reneste boksehansken! Jeg har bare lagd én foreløpig, men det går raskt å lage en til. Kommer tilbake med bilde av begge to når de er vasket og frisert. Kan jo være kjekt med et par boksehansker også - det har jeg i hvert fall ikke fra før...

Dagen i dag er grønn

- i hver fall i Koseligs fargeuke. Ellers er det mest hvitt her i dag - det har snødd ENDA mer, og dagslyset har vært gråblått med et snev av sol. Men inne i mitt hus er det masse grønt å velge i.

Grønn te, for eksempel. En kopp grønn China Gunpowder med honning er en god start på dagen. Sølvskje og kopp fra gjenbruks. Koppen er fra Egersund, og fargen er helt ubetalelig! Teboks fra Le Palais des Thes og pære fra Kiwi.

Siden dette stort sett er en strikkeblogg, tok jeg en tur i votteskuffen og hentet frem de grønne vottene mine også. Det kan ikke gjentas for ofte: En Dame kan aldri få for mange votter!




Øverst: Pulsvanter/Juniper Mitts i oliven Smart tweed fra Sandnes, oppskrift fra Nuttyirishman. Deretter Strikkepanjas sundagsvotter i gusjegrønn, Tynn Alpakka fra DSA, oppskrift på Ravelry. Fantastisk fin oppskrift - mine beste votter! Under der pjonede pulsvanter, omtalt her, i samme farge, men tykkere garn - Misti alpakka fra DSA. Så kommer nok et par pulsvanter, i grønn Drops Alpaca med fletter og pels, mer om dem her. Helt på bånn: Hønsestrikkvotter i grønt & friske farger i tykt, deilig Vamsegarn fra Rauma, uten oppskrift men med ymse mønsterborder fra fjern og nær. Fine snømåkingsvotter nå om dagen!

Inne-liste for februar – og de gode gammeldagse vottene av ull

Sannelig godt jeg begynte å blogge! Nå får jeg ”konversert” med folk med felles interesser som meg, det er vidunderlig. Som nevnt tidligere et sted, er det ikke mange av de rundt meg som strikker. De kan nok, men de gjør det ikke. Det har selvfølgelig med tid og prioriteringer å gjøre, og det forstår jeg godt. Uansett, det er virkelig hyggelig å utveksle med andre ivrige strikkere! Og jeg kjenner at jeg har savnet nettopp det!

For – helt uten å klage over mine ellers-så-gode-som-gull-venner – sånn har jeg det nemlig:

Nylig møtte jeg en gjeng gode gamle venninner – det var lenge siden sist. Jeg kom til å nevne et eller annet morsomt som jeg hadde lest på en blogg. Dette med blogging, mente flere, var noe de ikke var helt inne i – hvorpå et par andre kunne forklare at det var noe selvsentrerte ekshibisjonister drev med, ellers takk. For en gangs skyld greide jeg å holde munnen lukket, det var sikkert lurt.

For et par dager siden traff jeg en annen gjeng av gode gamle. Alt var som det pleier: Jeg dro som vanlig frem strikketøyet – ingen løftet på et øyelokk. Det er ikke viktig for meg å få oppmerksomhet, og jeg fisket ikke etter komplimenter. Men selv er jeg av den nysgjerrige sorten, og lurer selvsagt alltid på hva noen lager om de strikker eller syr. Det er jo spennende! Selv på toget kan jeg bli nysgjerrig og spørre totalt ukjente om det – om jeg en sjelden gang ser det. Men ikke denne gjengen nei. Først da jeg begynte å rekke opp fordi jeg oppdaget en feil, fattet de interesse. Den lille samtalen utviklet seg omtrent sånn, og var unnagjort på 10 sekunder:

Hva lager du? spurte hun.
Votter, svarte jeg.
(Rynke på nesa og pille på votten): Er det noen som bruker sånne nå da?
Ja, hvorfor ikke??
(Skeptisk): De blir jo våte.
Ja, men vi har jo kommet over polvottstadiet. Alle hjemme hos meg bruker hjemmestrikka votter. Jeg har faktisk kø på vottelista mi.
(Trekke likegyldig på skuldrene – ante jeg et ”De gærne har det godt”-uttrykk?? Eller i den minste ”Jaja, hver sin smak”…).
- the end -

Det var for øvrig en veldig hyggelig kveld. Men dere skjønner sikkert at jeg setter veldig pris på konstruktive kommentarer fra likesinnede på bloggen min ;-)

Nå ble dette plutselig en trend-blogg… Som nevnt her, var vi nettopp på Løkka og sjekket gatemoten for februar – og der var det flust med fine selbuvotter og andre strikkevotter på en iskald vinterdag. Så votter er slett ikke helt off, nei.

Eksempel på vott til venstre.
Sønnens godt brukte, myyyke aplakkavotter - strikket av nydelig, gråmelert Schachenmayr Nomotta Alpaka fra en restekurv. Har aldri hørt om garnet verken før eller siden, men mykere votter har vi aldri hatt her i huset. Sønnen er en grei og ukomplisert kar, så han og vottene passer godt sammen. Oppskrift: Et gulnet utklipp fra Programbladet (!) fra de riktig gode, gamle dager, dessverre udatert – men jeg tipper de er Vintage og vel så det. Oppskriften er for ”De gode gammeldagse vottene av ull” – som skulle være tema i programposten Hverdagen på NRK P1 lørdag kl. 8.35. *) . Jeg brukte pinner 3,25 – det er eneste gangen jeg har brukt kvartnummeret – og i dette tilfelle var garn og pinner den perfekte match. Vottene strikket jeg før jul en gang, og de er i daglig bruk. De har tovet litt, men var ellers like fine – inntil de nylig ble overkjørt av en bil (hmhm, min bil…) og fikk hull på seg. Men det har jeg stoppet, så nå varer de en stund til!

*) Og jeg spør meg: Hvem står opp kl. 8.35 på en lørdag for å høre på et program om de gode, gammeldagse ullvottene?! Ikke jeg i hvert fall, selv om jeg var interessert i strikking også på 80-tallet eller der omkring. Spørsmål 2: Og hvem klipper ut oppskrifter fra Programbladet?!? Svar: Jeg! Jeg må jo ha gjort det, siden oppskriften ligger i arkivene mine...

Av restene heklet jeg supermyke pulsvanter til meg selv. Ingen oppskrift, bare fastmasker rundt og rundt og en liten blomst med perlemorsknapp i til pynt. Jeg kjører ofte bil, derfor er det praktisk med litt tommel så jeg slipper å komme borti det iskalde rattet, jeg som er så kald på hendene fra før. I ettertid ser jeg at blomsten burde sittet nederst på vanten, for øverst blir den bare borte under jakka. Akkurat nå er det i kaldeste laget for slike snaue pulsvanter, men jeg brukte dem på senhøsten – og drømmer om en ny vår!

Blåtirsdag

Bildet er fra søndag - kaffe og morgenavis. Enkelt og greit.

Da jeg ble med på Koseligs fargeuke, tenkte jeg å ta det litt på hælen - dette er jo mest en strikkeblogg, og jeg er jo absolutt ingen fotograf. Dessuten truer kameraet med streik. Så her blir det impulsive bilder fra hverdagen.

Blått bilde her også.

Det er masse flotte bilder å se rundt på bloggene - sving innom Koseligs blogg og ta en runde derfra!

Mandag er rød

Koselig har fargeuke på bloggen sin - det er bare å hekte seg på.

Mandag er det RØD som gjelder. Jeg fikk røde roser på Valentine´s, og ble akkurat ferdig med de rødstripete vintage-vottene mine. Her bader stua i vintersol - man kunne virkelig kjenne at den varmet!

Om pjoning – og hvorfor har jeg ikke lært meg dette før?

Jeg må reklamere litt for pjoning, for det er så gøy!

Nesten alt jeg kan på håndarbeidsfronten, har jeg lært av Kjære Mor – å strikke, hekle, hakke, gimpe, sy, brodere, veve… Takk, Kjære Mor! Jeg har hatt umåtelig stor glede av dette. Siden har jeg lest meg til finessene i Gyldendals store sy- og håndarbeidsbok, omtalt her, som Kjære Mor og jeg kjøpte på mammutsalg hos Tanum i Karl Johans gate da jeg var liten. Herfra har jeg lært å strikke fletter, filethekling, strømpestrikk og løkkesting. Jeg har vokst opp med Norsk Husflid og lånt alle håndarbeidsbøkene i 746-hylla på det lokale biblioteket.

Men aldri et ord om PJONING. Det har vært en bortgjemt og bortglemt teknikk i Norge inntil ganske nylig. Egentlig er det en eldgammel teknikk, eldre enn hekling. Men nå har den heldigvis kommet til heder og verdighet igjen.

Plutselig leste jeg om pjoning i flere håndarbeidsblader. Norges Husflidslag hadde kurs. Og på biblioteket i nabokommunen fant jeg en flott bok om blant annet pjoning, ”Strikke – hekle – binde” av Gjertrud Saglie, Landbruksforlaget 1989. Der står det om pjoning og hakking, tvebinding og nålbinding og diverse andre gamle teknikker. Den er dessverre utsolgt fra forlaget.

Sist høst gikk jeg på kurs i pjoning hos Du Store Alpakka på Grünerløkka. Stella hos DSA lærte oss trickset på en kveld, for kan du hekle, kan du pjone – det er lett som en plett. Det var et bra kurs, takk Stella! Disse vantene er ”prøvelappen” fra kurset, etter Stellas oppskrift.

Hvorfor har jeg ikke lært meg dette før?!?!?! Det er jo så morsomt! Det er rett og slett bare å hekle kjedemasker rundt og rundt. Ved å stikke heklenåla ned i forreste eller bakerste ledd av masken, får man ulike strukturer. Resultatet blir tett og fast – ypperlig til votter, pulsvanter og luer.

Det er egentlig litt rart at teknikken har sitt eget navn, for det er jo bare en variant av hekling. På svensk, for eksempel, kaller de det bare ”smygmaskvirkning” – eller kjedemaskehekling rett og slett. Man pjoner løsere enn man hekler, det kan nesten ikke bli FOR løst. Når man drar opp tråden/løkken, skal den være nesten dobbelt så lang som når man hekler. I tillegg bruker man 1-2 nr tykkere nål enn til hekling. Man trenger egentlig ikke oppskrift, det er bare å pjone i vei og prøve underveis.

Pulsvantene fra kurset er i deilig, tykk Misti alpakka fra DSA, ferdige på en kveld. Heklenål nr 9. Fargen er dyp, melert gulgrønn – helt nydelig! Disse har blitt MYE brukt, og er kjempevarme. Garnet er så mykt, så mykt. Kjekt med pulsvanter – du kan betale på P-automaten, handle mat og sende SMS-er uten å ta vottene av. Har du vantene på hele tiden, glemmer du dem ikke igjen heller – lurt! Jeg liker best pulsvanter med litt tommel – akkurat lang nok til å nå rundt det iskalde rattet når du kjører bil. Mine absolutte favoritter i votteskuffen!

Jeg ble litt revet med, så det ble noen pjonede julegaver også. Først en stabel pjonede votter – alle etter samme mal. De hvite og blå er i Vamsegarn, som egner seg utmerket til pjoning. Heklenål nr 7. Jeg tovet dem lett for hånd i varmt grønnsåpevann, vrengte dem og børstet dem opp grundig på innsiden, deretter på utsiden så de ble tykke, tette og myke. De grå er i Misti alpakkagarn, gave til en som lett får hvitfrosne fingre. Heklenål nr 9. Alpakka skal visstnok være tre ganger så varmt som ull (hvordan måler man det??), så vi får håpe de holder hva de lover. De blå og grå var julegaver, de hvite beholdt jeg selv, og pjonet matchende lue til. De ble testet ut da jeg var publikum i slalombakken, en kald, stillestående og langvarig jobb i drivende snøvær på Hafjell, og de bestod prøven.

Til slutt vippevottene til Dattera. Jeg oppdaget plutselig det nye Bris-garnet fra Gjestal – 50 % soya, 50 % ull. Det gir en lekker, blank overflate, og spesielt det blå/turkise har vakre fargeskift – fint på pjonet struktur. Måtte prøves! Heklenål nr 6. Først lagde jeg pulsvanter, men det er så kaldt der Dattera bor, så det måtte bli votter i stedet. Kjekt å slippe å ta vottene av for å låse opp døra, eller om du er ute og går og mobilen ringer, eller hva med et slag poker med vottene på?! Også ideelle om man skal drikke champagne i måneskinn (kun for de over 18 år!)

Fine eksempler på pjoning fant jeg hos Annas Alster (med mønster i flere farger – det må jeg prøve!), hos Sylvia og hos Dödergök. Let litt rundt omkring på bloggene deres, det finnes litt her og litt der.

En slags fargestudie – sokker på en søndag

Jeg har jo nesten bare skrevet om votter, så i dag blir det sokker. Men først litt om flerfarget garn.

For det er flerfarget garn – og det er flerfarget garn.

Jeg var i utgangspunktet ikke så begeistret, men det er så mange forskjellige varianter at det er vanskelig å være kategorisk her. Noe må man bare like på grunn av de vakre fargene, noe har nydelige fargeskift, noe gjør seg godt ferdig strikket – og noe er rett og slett stygt. Det kan ofte være vanskelig å se hva resultatet vil bli når man står der i garnbutikken med nøstet i hånden, for ikke å si fra en liten fargeprøve på skjermen – da er bloggeland til stor hjelp. Det er alltid nyttig å se hva andre har lagd, og hvordan det ble.

På 1970-tallet kom flerfarget garn for fullt, husker jeg, for så å forsvinne igjen. Det var gjerne blått + hvitt, brunt + hvitt, eller gult + hvitt, og dannet underlige mønstre - vi kalte det ”flammegarn”. Broren min hadde en genser i brunt og hvitt flammegarn, tynn og fin, deilig og myk. Det så ut som han hadde veltet malingpøsen over seg da han beiset huset. Pent var det ikke, men det var jo noe nytt. Dessverre ble det ikke tatt noe bilde av gutten med genseren.

Mange år senere fikk jeg øye på flerfarget garn igjen i hyllene i en lokal garnbutikk. Mulig det har eksistert flerfarget garn hele tiden, ikke vet jeg, men det var nytt for meg. Min første tanke var ”Ikke pent, men morsomt!”. Morsomt er gøy, og noe så hysterisk glorete måtte jeg bare ha. Det var Sisu, som jeg lenge trodde var et sokkegarn, men som også egner seg utmerket til alt mulig annet. Det ble sokker, og æ lyg ikkje, men disse sokkene har jeg sikkert hatt i +/- 10 år. De er litt nuppete på hælen, men ellers fortsatt gode som gull. Og de lyser jo opp på en regnværsdag!

Men verden går jo fremover, og jeg ble rent i godt humør da jeg oppdaget dette garnet i en lokal garnbutikk – selvstripende Regia sokkegarn. Min første tanke var ”Ikke pent, men lurt!” Så ble det stripete sokker. Jeg har bare godt å si om Regia-garnet – godt å strikke med, gir jevn struktur, holder seg utmerket i vask, nupper ikke, virker solid (nå har jeg jo ikke hatt disse sokkene i ti år enda, så jeg kan jo ikke si noe sikkert…). For å bruke opp restene, for garnet kan jo ikke brukes til noe annet, kjøpte jeg et nøste til og strikket enda et par. For å bruke opp restene… osv. Men nå skal jeg ikke strikke flere par.

Har nettopp gjort ferdig disse sokkene, som et ledd i en ”Bruk opp gammelt garn for å få plass til mer nytt”-kampanje som jeg har gående her nå. Med all verdens vakre farger og fargekombinasjoner tilgjengelig, kan man spørre seg: Er det virkelig nødvendig å lage så stygt garn??? (Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare). Jeg kan ikke erindre hva min første tanke var i dette tilfellet – jeg husker ikke at jeg kjøpte garnet engang, men siden det lå på lageret, har jeg vel antakelig gjort det (jeg pleier ellers ikke å stjele garn). Antar det må ha vært på salg. Sisu igjen. Begge de to fargevariantene jeg har vist her har gått ut av produksjon, og det er kanskje like greit. Uansett, det var godt å få det ut av systemet. Kun en liten rest igjen.

Og hva skal man egentlig gjøre med alle disse små restene av odde stripete garn, der ingenting matcher? Tror jeg skal samle opp og lage et par virkelig stygge sokker til slutt… Det skal bli et morsomt prosjekt!(To be continued, men ikke på lenge enda – må samle opp mer striperester først).

PS:

Hvis jeg kom i skade for å si noe som helst negativt om disse sokkene, tar jeg det sporenstreks tilbake. Sokkene er gode som gull, de – og vil antakelig vare i minst ti år. Passformen er perfekt. De er akkurat passe store – sitter uten og stramme og sklir ikke ned. Passer i alt fra joggesko til tykke vinterstøvler.

Og nå har de blitt mine aller beste sokker! Se så fint de matcher både jeansen og Campers-ene mine!

Sokker med vrangbord hele veien sitter best, er min erfaring. For å få litt avveksling fra vanlig 2 rett-2 vrang, vred jeg litt på vrangborden etter hvert. Det viste seg å være lurt – disse er enda mer elastiske enn vanlige vrangbordsokker.
Nå skal sokkene og jeg ut en tur!

Blå time

Var på tur i skogen i den blå timen. Og det var bare så utrolig blått. Det er nok her trollene bor, litt ned og til venstre...

Happy Valentine!

Jeg har gjort oppvarmingsøvelser i Vintage-knitalongen – et par votter etter oppskrift fra 1901. Nærmere omtalt her. Vottene er testkjørt, har ypperlig passform og fungerer utmerket.

Dette er boken der jeg fant oppskriften, arvet etter mormor. Den har levd et hardt liv – er fuktskadet, med løse blader og frynsete kanter. Den er utgitt av Cappelens forlag på norsk som er nesten dansk, og utenpå står det Kristiania 1901. Mormor var lærer på 1920-tallet, så muligens har hun arvet boken eller kjøpt den brukt. Flott pedagogisk lærebok, med bilder og forklaringer.




Småpikene i 1901 skulle være flittige og tålmodige – vottene er strikket på tynne pinner med tynt garn – i tredje eller fjerde klasse. I femte klasse lærte jentene strømpestrikk i detalj, inkludert avanserte beregninger av masker etter mål. Selv om vi lærte å strikke raggsokker på barneskolen, føler jeg at jeg har noen små hull i utdannelsen her...




Valentine er dagen for feiring av kjærlighet og romantikk. Nærmere omtalt her.
Håper alle får rikelig med røde roser og sjokoladehjerter!
Nå skal jeg ut på tur med vintagevottene på ;-)

Filmstjernevotter

I romjula var vi på kino og så filmen om Max Manus . Har du ikke sett den enda, kan den anbefales på det varmeste – det skal jo være tidenes beste norske film.

Max Manus deltok først i Vinterkrigen i Finland. Krigen i løssnø og kulde var han i følge filmen med og utkjempe med selbuvotter på. Filmvottene så riktignok både nye og fine ut – men det skal vi bare være glade for, for ellers ville vi vel neppe ha kjent dem igjen. Autentiske krigsvotter ville vel antakelig vært ugjenkjennelige av kruttslam, møkk og blod? Og krymping? Dette var jo noen år før superwashens inntog, og alle som har vokst opp med ullvotter i snøen før superwashens inntog vet jo hvordan vottene krympet og kunne bli helt ugjenkjennelig. Men filmvottene var fine og hvite med sort mønster, og jeg hadde akkurat lagt merke til dem da Dattera nappet meg i ermet og bemerket selbuvottene, mamma! Hun har hatt noen par selv gjennom tidene. (Nå spilte ikke vottene noen hovedrolle i filmen, akkurat, det var så vidt man fikk et glimt av dem, men som den observante kinogjenger jeg er, la jeg selvfølgelig merke til selbuvottene!)

Men i nyttårshelgen forsvant datteras kjære selbuvotter sporløst. Til tross for initialer - og årstall, selv om det neppe har noen betydning – borte var de. Neste gang får jeg strikke inn telefonnummeret også … det får bli det nye årtusens bidrag til folketradisjonen.

Vottene som forsvant (de hvite) pluss votter til sønnen (de sorte). Foto fra arkivet.

Mønsteret sto i Familien for et par år siden, et fint mønster med ypperlig passform. De er strikket i Sisu. Det passer fint for dem som ellers har lett for å klø av ull. Dessuten er det slitesterkt, og vrangborden holder seg fin og spenstig i bruk, noe som er viktig, synes jeg. Jeg la til litt farger så hun skulle kjenne igjen vottene sine. (Det hjalp riktignok ikke…). Av alle de votter hun har fått – og mistet – var dette favorittene.

Jeg har forresten strikket flere av de vottene. Disse var julegave til niesen, med en liten oppmuntring på tommelen. Hyggelig med et hei i vinterkulda (se tommelen), for eksempel på skolevei en mørk vintermorgen!

Dattera fikk nye filmstjernevotter i gave. Inspirert av vottene på Bentes blogg – Bellas votter, fra filmen Twilight , konstruert av Subliminalrabbit. Du ser et glimt av vottene i traileren her, hvis du følger godt med. I likhet med selbuvottene over, spiller ikke vottene akkurat noen hovedrolle i filmen.

Veldig raske og greie votter - her med maskemarkør fra Supernøtt på Vridd rett-bloggen.

Twilight-bøkene er et fenomen i USA, og til våren kommer de visstnok også på norsk. Til høsten kommer film nummer to.

Bente B hadde brukt Freestyle fra Dale, det gjorde jeg også, pluss pinner 4,5. Jeg oppdaget dette garnet i fjor, og det var et meget hyggelig bekjentskap. Garnet kommer i mange fine farger, er deilig å strikke med, gir en jevn og flott struktur i glattstrikk, fin definisjon i fletter og maskemønster, og vrangborden beholder spensten i bruk. Passer derfor utmerket til votter, men sikkert til andre plagg også.

”Twilight” betyr skumring eller tusmørke. Det høres jo uskyldig ut, men sammensatt med andre ord blir det betydelig mer drama. ”Twilight of the gods” betyr for eksempel ragnarokk, mens ”Twilight z

one” = ingenmannsland, grenseland. Filmen Twilight er “a teenage vampire love story”!!! Uhu!

De gulgrønne Uglevottene ble også strikket i Freestyle. De var litt for små til meg, men passet perfekt til Dattera. Ironisk nok forsvant de første gang hun hadde dem på – da hun var og så Twilight på kino her forleden. Jaja, litt svinn må man regne med. Godt hun har flere votter, og enda flere er på pinnene…