Roser er røde...

... fioler er blå, druer er søte, og du er likeså. Og nå kommer det endelig noe strikkerelatert igjen her på bloggen. Det er jo tross alt en strikkeblogg.

Da jeg fikk se Monos lue, bestemte jeg meg sporenstreks for å strikke maken. Maken til fin lue er det da sjelden man ser! Garn ble bestilt, mønsteret kjøpt og pinnene kvesset. Men så fikk jeg det for meg at roser er røde... Og dette er nøyaktig samme farge som Sympathie-rosen i hagen.

Mer garn ble bestilt - Cherry-rødt. Jeg har ingen bestemt yndlingsfarge, egentlig, jeg liker så mange farger, alt ettersom. Men en rask titt i klesskapet avslører at det er en del dyp rødt der, særlig skjerf og denslags tilbehør. Så det er nok en klar favoritt. Alle disse skjerfene manglet en lue. Og så strikket jeg Rose Red i rødt garn. Og jeg ble så fornøyd!

Ved første øyekast syns jeg lua så vanskelig ut å strikke, men det var den ikke i det hele tatt - det var raskt og enkelt, gjort på et par kvelder.

Den ble veldig skrukkete og måtte blokkes - over en tallerken, sto det i oppskriften. Her i huset har vi firkantede tallerkener (Ikeas 365+), så det gikk jo ikke, men heldigvis har vi runde pastatallerkener, og siden jeg tidligere har blokket en lue over to slike tallerkener lagt mot hverandre med godt resultat, gjorde jeg det denne gangen også. Det var ikke så lurt, for lua ble litt vel stor og slaskete. Men pytt pytt, jeg er fornøyd jeg!

Harde fakta:
Garn: Kirkcaldy 2-tråds ull fra Malsen og Mor, i fargen Cherry (= dyp rød), 75 g (= 1,5 nøster)
Pinner: Liten rundpinne og strømpepinner nr 4

Oppskrift: Rose Red av Ysolda Teague
Størrelse: Medium. Jeg brukte et annet garn, men samme pinner som i oppskriften og strikket uten prøvelapp. Litt flaks skal man ha.

Et år blomstret rosene i hagen i november, men det er lenge siden nå. Dette er nok sommerens siste rose for i år.

Kunne godt tenke meg en Rose Red til jeg - i knall rødt for eksempel...

Frost...

... sa Hobbygåsa, på bloggen sin i dag. Dermed måtte jeg ut og høste siste rest av tomater, for tomater liker ikke frost - de liker ikke temperaturer under åtte grader en gang, har jeg lest et sted. De liker sol og varme og gjerne et veksthus. Jeg har ikke veksthus, i sommer har det vært dårlig med sol og varme, og tomatene har gått for lut og kaldt vann. Likevel bugner det av tomater på plantene jeg kjøpte her på forsommeren. Naturen er sannelig forunderlig. Her har jeg stullet og stelt med for eksempel solhatt-plantene mine i flere år, og ikke en eneste en har funnet det for godt å vokse frem i år. Mens tomatene, som bare har stått og skammet seg i en krok, gir avling som bare det. Er det det som er trikset - neglisjering? I så fall skal jeg prøve det til neste år - på alt!

U-stekte grønne tomater. Husker du filmen - "Fried Green Tomatoes", fra 1991? Fantastisk navn på en film, forresten. Kanskje det går an å få tak i den enda? Nå har jeg grønne tomater i lang tid fremover. Håper de blir røde etter hvert, for jeg liker ikke grønne tomater.

Men stein, det liker jeg. Her er stein herfra og derfra og forskjellige steder jeg har vært i sommer og tidligere år. Det er fine minner, men litt upraktisk å ta med seg i flybagasjen. Og snart kommer det noe strikking igjen her på bloggen også, for jeg strikker som bare det for tiden. På litt for mange ting samtidig, som vanlig. Forandring fryder!

To tegn...

Jeg har alltid vært så fascinert av birøkt. Jeg har lyst til å begynne med bier selv, men kvier meg fordi jeg vet for lite. Nylig var jeg i en gårdsbutikk der de solgte honning, og innehaveren ga meg navnet til birøkteren så jeg kunne få noen begynnertips. Dagen etter fant jeg en bok om birøkt i den lokale bruktbokbutikken. Var det et tegn?

Bildet er tyvlånt fra hjemmesiden til Norges Birøkterlag.

I flere år har jeg ønsket meg en hund. Alle strikkedamer har katt, men jeg liker ikke katter (ja, jeg vet det er som å banne i kirka, og nå forsvinner vel alle leserne mine i protest, men men), jeg vil ha en hund. Jeg har sett an situasjonen litt, for det er viktig at forholdene ligger til rette for et godt hundeliv. Og nå ligger forholdene til rette. På søndag, da vi var på tur til Lilloseter og satt og nøt nystekte vafler og kaffe i høstsola, kom vi i snakk med noen hundeeiere som kom med mange gode råd og innspill - og som mente jeg måtte løpe hjem og sjekke canis.no for å finne den helt riktige rasen. Var det et tegn?

Bildet er tyvlånt fra canis.no, og rasen er tilfeldig valgt.

Akkurat nå har jeg hverken dyr eller hjemmeboende skolebarn og har ikke hatt sånn frihet på år og dag. Spørsmålet er: Hund eller bier - eller skal jeg rett og slett hive meg rundt og dra på Interrail???

Accessoirer...

Siste nye strikke-accessoirer - strikkemappe fra Felisi. Meget hendig - bare å stappe ned i veska/bagen/sekken - ingen løse tråder og knekte strikkepinner. Veldig fornøyd med den. Akkurat nå er den fylt med Pickles-garn , som skal bli Endpaper Mitts i disse fargene. Jeg er litt forelsket i akkurat de fargene, og tror det kan bli fint til mitts-ene. Kan noen forresten fortelle meg hva "endpaper" betyr, please?

Men først skal jeg strikke ferdig Featherweight-jakka. Det gjelder å stå på mens inspirasjonen er til stede, så nå går jeg....

Ensom ulv i skogen…

Takk til Lise som fikk meg ut på tur hver dag for noen uker siden. Det hadde jeg godt av. Nå blir det mer sporadisk. I dag var jeg på fototur i skogen her jeg bor. Det var visst bare meg der. Det er så stille i skogen på en hverdag. Kommer det en enslig jogger eller hund på luftetur, er det nesten så jeg blir litt redd.
















Her må det ha skjedd noe – i istiden omtrent. Det kan se ut som om breen har skurt striper i berget på vei ned mot byen, og hadde jeg husket noe av geologien fra skoledagene, hadde jeg sikkert kunne forklare det nærmere. Jeg burde ha visst hva slags bergart det er også. Det er utrolig hva man rekker å glemme på kort tid…








I gamle dager – men etter istiden – merket Skiforeningen stier og løyper i marka her. Men det er lenge siden. Stiene består, men løypenettet er forsvunnet og gjengrodd. Skogen står tett og ugjennomtrengelig, og moderne løypemaskiner hadde nok bare måttet snu og gå hjem igjen.

Blått for sommer, rødt for vinter – og sol for meg i dag!















Høyt henger de, og sure er de visst (men hvem har smakt på rognebær??). Men vakre er de!
Det er nå allmenn enighet om at rognebærrik høst vil gi snørik vinter, i hvert fall her på Østlandet. Men jeg kan ikke gi noen garantier.

















En enslig benk i skogen. Hvem har satt den her, mon tro? Her kan man for eksempel sitte og nyte en kopp kaffe mens man filosoferer over livet og studerer utsikten. Om man har husket kaffetermos da. Det hadde ikke jeg - jeg hadde bare vann, og det ble ikke helt det samme. Pussig hvor lyst man får på kaffe når man sitter på en enslig benk i skogen.







Jeg er en ensom ulv på tur. Ingen passerte mens jeg satt på benken i skogen og nøt utsikten, uten kaffe. Jeg kunne krabbe fritt rundt i underskogen og ta bilder opp og ned så mye jeg ville – ingen så det og lurte på hva i alle dager jeg drev med.










Her er ingen høye fjell med formidabel utsikt – bare skog, skog, skog. Sånn ser det ut der jeg går på tur – bare trær og atter trær. Det kan kanskje virke litt deprimerende, om man ikke liker trær. Men det gjør jeg.










Furukrone – høyt tre, høy himmel.



I går fikk jeg høstløv i hodet – i dag en maur. Den kravlet rundt og det tok lang tid før jeg skjønte hva det var og enda lenger tid før jeg fikk fanget den. Jeg begynte å lure på om jeg hadde fått lus, det kjentes så levende ut der oppe… Men heldigvis, bare en uskyldig liten norsk skogsmaur på tur i nytt terreng :p

Mer høstprat...

Hei! Ville bare si takk for alle hyggelige kommentarer til høst-innlegget mitt i går!
Ja, vi er opptatt av høsten. I dag fikk jeg høstløv i hodet da jeg var ute og gikk, og nå sitter jeg her midt i alt rotet mitt og koser meg og strikker og drikker te og leser blogger og surrer rundt på Ravelry - iført Malsen-vesten min som jeg strikket nettopp med tanke på slike hustrige høst-kvelder. Den gjør jobben!
(Sylvia - det er vantene fra deg som såvidt kan skimtes i bakgrunnen - snart ferdige nå! Det går langsomt, men det går fremover! Og fine blir de).
Og ingenting er som å krype under dyna - med gode varme ullsokker på, og høre høstvinden ule utenfor. Natta!

Jeg liker høsten, jeg…

Det er vel få folkeslag som er så hysterisk opptatt av sommer og sol som oss her øverst på globusen. Vi hutrer oss gjennom seks måneders vinter og liker godt å klage, men jeg vet ikke jeg...

I ungdommens vår bodde jeg et år i Florida. Det var før alle disse forferdelige stormenes tid - det var sol og sommer nesten året rundt. Allerede ved påsketider var årets brunfarge i boks. Selv jeg, som er blekere enn de fleste jeg kjenner her hjemme, var brun til og med mellom tærne.

Jeg tenkte ikke så mye over det mens det sto på, men da jeg kom hjem igjen, syntes jeg den kalde og klare høstluften var deilig, og jeg ble helt ør av lykke da den første snøen falt. Da forstod jeg at det var variasjon som er tingen, kontrastene mellom kaldt og varmt, lyst og mørkt. Som nordmenn flest liker jeg denne skiftningen i årstider. Sommeren blir enda deiligere når du har en kald vinter å måle mot. Det er ikke noe stas med trær som har grønne blader året rundt. (Hvordan går det til, forresten? Skiftes de ut litt om gangen, akkurat som hår på hodet?)

Jeg liker høsten, jeg. Både de dagene da sola skinner fra knallblå himmel og luften er så klar og skarp at den kan inhaleres helt ned i tærne i ett jafs, og de mørke dagene med regn og blest og fuktig vær og kulde. Men mest de blå, såklart...

Dette er vårt lokale badevann, eller tjern, i skogen. Her badet vi hver eneste dag hele sommeren igjennom da ungene var små – etter barnehage og jobb. Det hendte vi tok middagen her. Her perfeksjonerte de svømme- og stupeteknikk. Her lå de på flytebrygga hele dagen med vennene da de ble tenåringer. Her har vi vært på picnic vår, sommer og høst. Her har vi duppet oss etter en morgenfrisk joggetur. Her har vi hatt skoleturer og skoleavslutninger, grillkvelder og heldagsutflukter med matpakke. Her har ungene vært på utallige ekskursjoner og fanget rumpetroll og målt surheten i vannet på barneskolen. Her har vi gått på skøyter vinterstid, spilt hockey og naboen har til og med brekt nesa i kampens hete. Hit dro vi på sykkeltur og blåbærtur og regnværsfisketur – og en gang falt Sønnen i vannet før fisketuren i det hele tatt fikk begynt. Livet i skogen ville ikke vært det samme uten tjernet. To tjern er det faktisk her – like i nærheten.

Da vi gikk tur forbi i går, regnet det, og Mannen og jeg oppdaget plutselig at vi ikke hadde badet der en eneste gang i hele sommer. Nå er sommeren slutt for i år, og bjørka er gul.

Hvor ble den sommeren av??

Det er som å sykle…

På siste tirsdagsstrikkeklubben sto HAKKING på menyen. Jeg kan jo hakke fra før, men glemsk som jeg er, passet det fint med en repetisjon. Jeg har hakket mest flatt tidligere (her og her). Nå er det rundhakking på gang – dette skal bli en hals i tubefasong, etter Stellas modell. Deilig, bløt Baby Silk i dype, vakre vinterfarger. Tidligere har jeg brukt en hakkenål med krok i begge ender, men her bruker jeg rundpinne med en krok i hver ende. Fiffig.

Uttrykket ”Det er som å sykle, du glemmer det aldri,” gjelder bare for ting du har øvd mye på, fant jeg ut. Å strikke og hekle ville jeg nok husket, selv etter en pause på mange år. Å hakke, derimot, har jeg ikke drevet så mye med, så der hadde jeg faktisk glemt en hel del detaljer. Men nå, når denne halsen blir ferdig, tror jeg det sitter som det skal.

One size fits all...

... eller Sokken for hele familien.

Nylig strikket jeg -Tone Ms SKEIVE SOKKER. De har gått som en farsott i bloggeland i det siste, og det er ikke så rart. For det første er de fine. De ser bra ut og har upåklagelig passform, og hva mer kan man ønske seg av en sokk?

For det andre er de morsomme å strikke. Det er jo lett å se hvor ToneM har fått inspirasjonen fra (Kai-Mei-sokkene til Cookie A), men disse var mye artigere å strikke syns jeg.

For det tredje er de raske å lage - det går unna på et par kvelder.

Og sist, men ikke minst - gøy med en vri på de tradisjonelle raggsokkene, bokstavelig talt!

Norge er et kaldt land langt mot nord, og det holder ikke med tynne sokker strikket med pinner 2,5 vinterstid her - det må kraftigere saker til. Ordentlige raggsokker av tykt garn, strikket med tykke pinner (vel, 3,5 er jo tykt i sokkesammenheng nu til dags). Det fins hundrevis av fine oppskrifter for tynt garn og tynne pinner, men for raggsokker er utvalget mer begrenset. Det er Blueberry Waffle, Kerttu, Thuja og noen til - og nå også ToneMs nye og finfine oppskrifter, Skeive sokker og Havskum. Takk, ToneM!









Det har skjedd ting siden sist jeg drev med raggsokkstrikking. Sokkegarnene var oftest harde og stive, og kom stort sett i ymse melerte farger. Melerte raggsokker er forresten fint, syns jeg, men hardt garn vil vel ingen ha. Nå strikket jeg av Perfect fra Sandnes, et supert sokkergarn for pinner 3,5 - med hele 85 prosent ull, det kan vi like! Mykt er det også, og kan vaskes i maskin. Det kommer i mange fine farger, blant annet rosa, gult og eplegrønt. Noe for enhver smak, med andre ord. Disse ble grå, da.

Sokkene er strikket til Mannen. Han var ikke til stede da bildet ble tatt, så jeg måtte steppe inn som modell - og fotograf. Det var dette med å ta bilder av seg selv da... og med lav høstsol i tillegg, det ble så som så, men pytt pytt, det er jo bare sokker!









De passer jo fint til meg også, så det spørs om ikke det blir et par til. Røde til meg, takk. Eller rosa - har aldri hatt rosa sokker i hele mitt liv jeg. Og enda et par er på pinnene i skrivende stund, til min pappa, som har bursdag i disse dager. Koksgrå til ham. For hva skal man gi til en mann i sin beste alder, som har alt han ønsker seg? Jeg foreslo Skeive sokker, og for å ha noe å måle ut fra, prøvde han de grå. Og sannelig sier jeg dere - de passet til ham også! Så her har du Sokken for hele familien - som passer til alle fra str. 39 til 43. Praktisk!

Jeg slår et slag for Skeive sokker. Vet du om flere fine oppskrifter i raggsokktykkelse, så meld fra!

Blått og blått, fru blom...

Dette er en hilsen til Anna-Elise på tirsdagsstrikkeklubben - leser du med? Hun minte meg nylig på dette med garnfarging :p

Det er gøy å farge garn, nemlig - det aller beste eksemplet på at man har ikke mer moro enn man lager seg selv. Er du nysgjerrig, kan du for eksempel titte her og her og her, eller klikke på Farging under Etiketter nederst i høyremargen.

Jeg var nysgjerrig på hvordan det var å farge med konditorfarger. Tidligere var blå konditorfarge forbudt i Norge - det var noe med giftstoffer osv. Du fikk ikke kjøpt blå Smarties i Norge, ikke blå brus og ellers ingen ting med blått i. Hva har skjedd - har de skiftet ut fargestoffene eller har de funnet ut at siden resten av verden tåler litt gift, er det ikke så farlig med oss nordmenn heller? Mer gift til folket - som et ledd i internasjonaliseringen?? Kan noen gi meg en god forklaring på dette???

Uansett, jeg gikk til innkjøp av blå og grønn konditorfarge av ulike merker og bestemte meg for å farge i mikrobølgeovn denne gangen. Det er mye raskere enn å farge i kjele, og det blir mindre søl. Det egner seg best for små mengder garn, og siden jeg bare skulle eksperimentere litt, passet det utmerket. Med små bunter garn og diverse boller og blandinger koste jeg meg på kjøkkenet en lang stund. Mye morsommere enn å lage mat!

Resultatet ble riktig fint, syns jeg, selv om fargene ble dårlig gjengitt på bilder.Spør ikke meg hva jeg gjorde, for det har jeg glemt. Litt vann i en bolle, noen dråper (eller hele flaska, alt ettersom) med konditorfarge - noe blått, noe grønt og litt blanding. Pluss eddik. Noen bunter ble farget flere ganger, da ble det litt meleringer og fint fargespill. Noen ble helt ensfarget.

Sønnen kom forbi da jeg tok bildene, og han syntes de turkise fargene var skikkelig flotte. Det tar jeg som et stort kompliment. Og jeg er fornøyd jeg. Hva jeg skal bruke en haug med mininøster i ymse fargetoner til, er en helt annen sak. Kanskje det blir stripete sokker?

NB: Blå konditorfarge er ikke blå - den er turkis. Men turkis er jo flott, så det er helt ok. Men det kan jo være greit å vite om, i tilfelle man hadde tenkt seg for eksempel noe i flaggets farger - rødthvittogblått...

Nylig bestilte jeg vakkert sokkegarn fra Chili Gredelin, type Marilyn i fargen "Beatrice" - beskrevet som "havsblått, turkis og stenk av bjørkegrønt" - mykt og nydelig! (Chili-garnet til venstre, sånn for ordens skyld ;-) ). Og verden er sannelig forunderlig - det viste seg å være nøyaktig samme farger som mine egne nøster! Min farge heter "Blå og grønn konditorfarge fra Idun og Dr. Oetker". Jeg må finne på noe mer fancy.

Men én ting har vi felles - i tillegg til gleden over å farge garn, profesjonelle og superflinke Kia hos Chili Gredelin og amatøren Annepålandet: Vi farger kun i små og eksklusive kvanta ;-) !

Vanter til en ung mann...

Det er gode tider for oss som strikker. Du kan knapt nok åpne et magasin, en katalog eller en avis uten at det er noe strikket der. Strikkede jakker, kåper, vester, skjerf, luer, pulsvarmere, vanter, sjal. Det meste i grått.

Jeg blir ofte lettere sjokkert over prisene - hvem er det som betaler 500 kroner for et par helt enkle ullvanter?? Og her om dagen så jeg et par søte, hvite pulsvarmere med blå kant fra Odd Molly - helt enkle med et enkelt hullmønster. En liten, brun sløyfe på - 729 kroner. Finanskrisen glimrer med sitt fravær i dette markedet.

På den annen side fikk jeg katalogen fra H&M i postkassa i går - og prisene her er for mannen, og ikke minst damen, i gata - her er til dels ganske fine ting til nesten gibortpriser. Og med opptil flere prosent ull i!

Nå er ikke jeg så veldig opptatt av mote, men jeg er ikke mer utafor enn at jeg har registrert at det er strikk for alle penga i år. Gøy det! Og det er massevis av inspirasjon å hente. Fargespekteret er som nevnt litt begrenset, men vi som strikker har en stor fordel her - vi kan velge fargene selv. For min del blir det jo gjerne grått uansett, men det er friskere takter på gang!

Det kan virke temmelig dødt her på bloggen for tiden, men bak kulissene er det ting på gang. Jeg har en hel del ting på pinnene, og noe blir faktisk ferdig også. Akkurat nå er det disse fingervantene som står først i bloggekøen - inspirert at et foto i Aftenposten nylig.

De er til Sønnen, en ung mann med velvoksne never og mange dupeditter som mobil, ipod, nøkler, busskort, penger og div. annet stash som blir enklere å håndtere med vanter UTEN fingre. Sønnen er heller ikke så veldig opptatt av mote, men vantene likte han. Han syns de var smarte.

Garn: Pickles Baby Merino i fargene Lava (orange) og Vinternatt (mørk blå), ett nøste av hvert
Pinner: Nr 3
Oppskrift: Heftet "Hånd i hanske" fra Sandnes, oppskrift nr. 5, str. Herre (fra ca 1980)

Garnet er deilig og mykt og kløfritt, og fargene er helt uimotståelige. Den mørkeblå er nesten sort med en lysere tråd som melering. Den orange er - ja, orange! Sorte votter og vanter vet vi av erfaring har lett for å bli helt usynlige i lommer og treningsbager og busseter, og før du vet ordet av det er de forsvunnet for evig tid. Orange vanter, derimot, håper jeg syns såpass at de ikke blir gjenglemt med det første.

Jeg er veldig glad i melert garn - eneste ulempen er at det lett deler seg mens du strikker, så her gjaldt det å følge med litt underveis. Jeg ser sjelden på strikketøyet mens jeg strikker, men i dette tilfellet viste det seg å være lurt. Men garnet er vidunderlig likevel, og jeg har flere håndplagg i orange/mørkeblått på blokka. En virkelig frisk kombinasjon!

Jeg lanserte dette som en julegaveidé, men fingervanter hører jo høsten til. Når nettene blir lange og kulda setter inn for alvor, er det vel votter som er tingen. Det får bli en annen gang.

Oppskriften er en klassisk vanteoppskrift med tommelkile og veldig fin passform. Jeg lagde vrangborden ekstra lang - og fingrene uten tupp og med vrangbord ytterst så de sitter godt. Fingrene på slike vanter er oftest altfor korte, etter min mening. Det er jo bare fingertuppen som trenger å stikke utenfor, ikke nesten hele fingeren. Tanken her var å holde hånden, håndleddet og mest mulig av fingrene varme - og samtidig ha fingrene fri til å taste på mobilen, plukke frem busspenger, låse opp døren, fotografere etc. etc. Og dessuten - har du fingervanter, trenger du ikke ta dem av så ofte som vanlige votter og vanter, og dermed er sjansen for å glemme dem igjen enda mindre!
Kryss fingra, sier nå jeg... Med eller uten tupp.

Helt gresk...

Jeg kan ikke tenke meg noe mer gresk enn gresk kaffe. Små fine kopper med kruttsterk kaffe og masse grut i. Når man er ferdig, skal gruten ligge igjen i koppen. Da jeg var i Hellas i min ungdoms vår, lærte jeg at gruten skulle siles i barten. Den gang hadde mange greske menn en tett, mørk bart - men det spørs vel om den ble brukt som kaffesil... Det var et must for enhver turist å ha smakt gresk kaffe, i våre dager er kaffemenyen mer internasjonal, som vi ser... :p

Jeg liker den greske mentaliteten. En dag så vi to menn som møttes i et gatekryss - den ene til fots og den andre i bil. Sjåføren stoppet midt i krysset, rullet ned vinduet og håndhilste på kameraten, hvorpå de slo av en prat. Bak dem hopet køen seg opp, men det var ingen tilløp til stress. Ingen tuting, ingen hissige sjåfører. Etter en kort prat hilste de to mennene blidt og fortsatte hver til sitt - og køen løste seg opp. Jeg kan ikke se for meg noe lignende i Smestadkrysset for eksempel...

Dette er jo stressmestring på sitt beste, og vi har mye å lære. Her kommer et gresk lynkurs: Når det oppstår en anstrengt situasjon - gir ned i et lavere gir, eller sett giret i fri - slapp av i alle muskler, også ansiktsmusklene - når situasjonen løser seg opp, fortsett som om ingen ting hadde skjedd. Ispedd en skål sorte oliven, litt kruttsterk kaffe, en knert ouzo og gode relasjoner til familie og venner, og du vil antakelig få et langt og lykkelig liv.

Typisk gresk gatebilde - fortausrestaurant med blå stoler. Her satt grekerne innendørs og drakk kaffe og ouzo, mens turistene satt på fortauet utenfor under oliventrærne og drakk øl og vann - mens trafikken brummet forbi noen centimeter utenfor. Motorsyklister med hjelm var garantert turister - grekerne selv kjørte uten.

Gresk salat med oliven er vel noe de fleste forbinder med Hellas. Det var olivenlunder overalt - små og store og innimellom alle steder der det var litt plass til overs.












Grekerne kan kunsten å bygge - de har holdt på i tusener av år og har et solid forsprang på oss. På Samos var det spor etter dette overalt - rester av idrettsarenaer, templer, borger og vanningssystemer. Grekerne bodde i hus i flere etasjer, med flotte søyler, tapeter på veggene og godt utbygde kloakksystemer - mens vi fortsatt bodde i huler her oppe i det kalde nord. Også i dag murer de med en imponerende presisjon. Norske murere burde ta seg en studietur til Hellas - grekerne har mye fint å lære bort.

Form og farge må ligge i de greske genene. Her jeg bor har alle nesten like vinduer, og variasjonen i ytterdører er også forbausende liten. Vi bor i et fritt land og kan gjøre som vi vil - og det vi vil, er visst å ha like vinduer og dører, nesten alle sammen. Er du noe for deg selv, kommer du garantert i Bonytt eller Rom 123 ganske snart.

Grekerne vil ikke ha like dører og vinduer. Jeg så ikke to som var like. Jeg ble helt fascinert av greske vinduer og dører, og kanskje kommer det et innlegg om dette senere, hvem vet?

Ha en fin uke!

Plutselig tilbake...

Tok meg en liten pause jeg, men nå er jeg her igjen :p

Gemalen og jeg har vært på Samos en tur. Etter en nokså våt og forkommen sommer her hjemme, passet det fint å runde det hele av med en uke i solen.

Ixus-en fikk følge med på turen, og her er noen snapshots fra min strandstol. Kameraet er mitt tredje øye.

Tilbake i hverdagen kan vi konstatere at nå er sommeren over - det er SLUTT for i år.
Men jeg liker høsten også jeg...