Det er så mange slags fine garn der ute. Og nye kommer stadig til.
Men
mitt favorittgarn, det er enkelt.
Det er r e s t e g a r n, det. Bittesmå nøster og hesper som ble liggende igjen. Smått og stort, hummer og kanari. Rester man har fått av andre er mest spennende. Og finest av alt er a r v e g a r n. Ingen ting slår arvegarn. Jo eldre, jo bedre.
Dette, for eksempel, er arvegarn av beste sort. Heilo fra Dale-garn, fra den gangen både ulla og produksjonen var norsk. Det er ørlite tykkere og atskillig mer ullete enn
dagens Heilo. Dalegarn har faktisk produsert Heilo siden 1938 - i over 75 år.
Jeg har stor familie på alle kanter, og i min grønne barndom hadde jeg mange grandtanter. Det var fine gamle damer med revepels rundt halsen og spennende familieselskaper. To av dem bodde sammen hele livet, gjennom gode og onde dager, ja, det var endog en grandonkel med. Tre av bestemors ugifte søsken, som aldri flyttet hjemmefra, men forble boende under samme tak gjennom tykt og tynt. Tantene strikket, i hvert fall én av dem. Jeg vil tippe at hun holdt på med det til utpå 60- eller 70-tallet omtrent. Etter hvert har de alle vandret, det jordiske gods ble fordelt mellom arvingene, og jeg fikk garnet. Slekt skal følge slekters gang, og nå er det jeg som skal strikke med garnet fra tante Anna. Det kjennes ganske fint, i grunnen.
Det er ikke godt å si hvor gammelt garnet mitt er, men det er kjøpt på Nova, og kostet 6 kroner og 50 øre, ifølge prislappen. Er det noen der ute som husker når et 100 grams hespe med Heilo kostet 6,50? Og kan det stemme at Nova var en butikk på Linderud på 60-tallet?? Jeg vil tippe at garnet er kjøpt omtrent da - så det er kanskje rundt 50 år gammelt. Kom gjerne med innspill om du husker noe fra dengang da - det kunne vært morsomt å vite!
Det står ikke noe om løpemeter eller strikkefasthet, men Dale ønsker god fornøyelse, og ulla er norsk.
Den ligger forresten oppå Vinterrose-kofte mi,
som jeg skrev om her. Det var før jeg klippet den opp - på det øverste bildet kan du se "midtrabatten" som jeg klippet i.
Farge- og partinummer er på plass. Garnet er nydelig gråmelert, i en mellomgrå farge. Hva menes med "kondisjonert vekt", tro?
Selv om ulla er gammel, behøver jeg ikke å frykte for møll. Garnet er nemlig møllsikret til evig tid. Tror jeg da - det er vel det som menes med "varig møllekte"?
Og mer står det ikke på lappen - så her får man bare gjette på strikkepinner og denslags. Så det gjorde jeg - basert på erfaring og øyemål.
Her har jeg satt i gang. Garnet var vidunderlig å strikke med - mykt og ullete på samme tid. Noe av det beste jeg har strikket med, faktisk - skulle ønske det var mer enn bare den ene hespen.
Og ikke nok med det. Jeg har mer arvegarn - - -
Dette er gull. Fine, bittesmå nøster med Peer Gynt i vakre farger som ikke fins mer, 3-tråders Raumagarn, litt Heilo, Triplex og diverse andre uidentifiserte kuriositeter. Og alle passer så fint sammen - diverse blåtoner, grått, grønt og rust.
Dette var farger som moren min strikket med. Dette er garn fra min egen barndom, nostalgiske minner om kjære plagg som er slitt ut forlengst. Det var noen år siden nå at mor la strikkepinnene på hylla. Først strikket hun opp restegarnet - små selbuvotter og stripete sokker til alle de små barnebarna sine. Så la hun de aller minste restene i skapet - én liten pose til sokker og én til votter. Så la hun strikkepinnene vekk, så fikk hun Alzheimer. Alle de små barnebarna er store nå. Og jeg fant de små posene med de små nøstene i skapet da vi ryddet der.
Og så strikket jeg med arvegarnet mitt, av de aller fineste nøstene jeg har. Det ble et strikketøy fullt av minner - nostalgisk, fint og trist.
Hva det ble, skal jeg skrive om en annen dag.
Ønsker alle som er innom her en riktig fin dag! Skriv gjerne en kommentar så jeg ser at du har vært her - det er så koselig med kommentarer.
