søndag 31. mai 2009

Åpen hage...

Jeg har Åpen Hage i dag. Bli med innenfor da vel! Stig på!

Inspirert av Gamleheksa tok jeg med kamera på tur rundt huset for å forevige et selektivt utvalg av blomsterprakten og vise deg. Jeg har vokst opp i en hage og fikk såing og planting og luking inn med morsmelken, eller i hvert fall med H-melken, likevel får jeg det ikke til i min egen hage. Det kan nok delvis skyldes latskap, men jeg liker best å skylde på klimaet her. Det er ikke så mye som vil gro her i sone 5, men ingen sure miner på en vidunderlig dag som denne - jeg stikker bare kameraet oppi det som er fint! Løvetannen som blomstrer villig, staudebedet uten stauder, rosen som allerede ha fått alle sykdommene i boka pluss bladlus - de får du ikke se...
Velkommen til Annepålandets Rare Hage!

Og i dag er himmelen ordentlig, ekte himmelblå! Legg til en mild bris, bier som surrer, duften av brudespirea, lyden fra fontenen - lukk øynene og forestill deg Drømmehagen - med fuglesang, store plenflater, veltrimmede hekker og dam med fossefall og karper. Kom og se!

Jeg drømmer om en hage med store, svale trær til fuglekasser og hengekøyer - hengebjørk blant annet - og en hekk av syriner. Det er ikke plass til trær, men vi har tre fine syriner. Den vakre lilla med doble blomster kjøpte vi på vei til sykehuset den dagen Dattera ble født for snart 17 år siden. Det var sånn en fin dag, den onsdagen i 1992. Vi kjøpte én rød og én blå syrin, men nå står de der og er vakkert lilla, begge to. De gjør som de selv vil, akkurat som Dattera. Og høye og slanke har de blitt, akkurat som Dattera, men litt vindskjeve - det er ikke hun. Av Janette har jeg fått oppskrift på syrinsaft, høres ikke det lekkert ut? Det skal jeg prøve i år.

Vill kaprifol er en annen favoritt. Jeg tok med to små skudd hjem fra hytta i Sandefjord den sommeren Sønnen ble født. Der vokser kaprifolen villig overalt, både bortover og oppover. Klimaet der er mildt og behagelig, så jeg var spent på om den ville trives her på berget. Det ville den - etter å ha tenkt seg grundig om i noen år. Plutselig skjøt den fart - og nå har vi to villniss med den villeste og mest rufsete kaprifol du kan drømme om. Foreløpig står den i knopp. Den vil ikke ha noe stell, ikke noe gjødsel, ingen stussing - den bare vokser i øst og vest, tvers gjennom planker og murvegger og utover plenen. Den blåser i skadedyr og bladlus og blomstrer så det riktig spruter midt på sommeren. Ikke så vakkert som foredlede sorter, men duften, folkens - ingen ting slår den duften! Sitter du hagen i sommernatten, på en stille kveld uten vind, kanskje med en kjølig, perlende hvitvin i glasset, kan du plutselig kjenne den deiligste av alle sommerens dufter - da vet du at villkaprifolen blomstrer.

Det hvite "støvet" du muligens ser på blomster og blad her, i hvert fall hvis du dobbeltklikker på bildene, er disse hvite lodottene som har flagret gjennom luften en ukes tid nå, og som samler seg hist og pist som store hvite hybelkaniner. Jeg trodde det var fra løvetann, men i avisen stod det at det kom fra noen trær. Ikke vet jeg, men hvitt er det.

Jeg har alltid vært forelsket i brudespirea, hver eneste vår - sånn ære bare. Merkelig nok vokser den villig her hos oss, til tross for at brøytebilen lesser flere tonn snø over den hver eneste vinter. Sart og vakker utenpå, men tøff på bunnen - sånne busker det vil gamle Norge ha!


Alpeklematisen har misforstått litt. Jeg plantet den så den skulle henge vakkert nedover og dekke den stygge muren mot kjelleren. I stedet blomstrer den som besatt i underskogen under spireahekken - faktisk helt i feil retning. Jeg trodde den ville strekke seg mot morgensolen, men det er aftensol den vil ha. Alpeklematisen er vill og vakker, det ser du først når du kommer helt innpå. Ikke så eplekjekk som sine storblomstrende slektninger, men de har knapt nok satt knopper enda. Du må krabbe innunder spireahekken for å nyte blomsterprakten her hos meg, men det er verdt det, vil jeg absolutt si. Og humlene er helt gærne etter den, der inne i buskaset. Jeg elsker humler. Og duften i den blå og hvite hekken er berusende vidunderlig!

Stauderabatten som jeg anla for noen år siden, og som jeg hadde så store forhåpninger til, ble ikke helt som planlagt. Men jeg har blomster, bare ikke i staudebedet. Anemoner, for eksempel, som vi fikk fra Mannens farmor da hagen var ny, i en jordklump. De har kommet og gått litt, og i år har de virkelig flottet seg. Fortsetter det sånn, er det anemoner overalt om noen år. De er blendende hvite og vakre, og står og nikker så kokett i vinden så lenge det varer. Og det er ikke lenge - kun en kort uke i mai. Deretter overtar oreganoen, som jeg later som om er en blomst og ikke en nytteplante. Den får lov å vokse hvor den vil, for det følger sommerfugler med den. Sammen med månedsjordbærene vil den gjerne overta Herredømmet i hagen. De skulle ikke spre seg, leste jeg da jeg kjøpte dem, likevel er de overalt. Her satser vi på hygge og nytte hånd i hånd. Det viktigste er jo at det vokser noe i det hele tatt, tross alt.












Som liten fikk jeg for første gang øye på løytnantshjerter i farmors hage - og var evig fortapt. Finnes det noe vakrere i verden? Jeg tror ikke det. I alle år har jeg forsøkt å lure den til å trives her hos meg - både den skjønne rosa og den enda skjønnere hvite varianten. Jeg har plantet utallige planter. Men nei, vi kommer visst ikke overens. I fjor hadde jeg tre planter, riktignok litt magre, i år er dette det hele. Den er hagens primadonna. Slektningen, småhjerte, derimot, er grei som bare det, og blomstrer villig fra mai til september. I år er den virkelig på hugget, med store, fine blomsterklaser. Ikke så vakker, men trofast, og trofast skal man ikke kimse av.















I hagebøker og på utenandsferier har jeg sett de flotteste urtehager - sirlig rutet opp, med små smijerngjerder og velfriserte buksbomhekker rundt urter på rekke og rad. Dream on. Jeg har verdens minste urtehage, men den rommer det viktigste. Verden minste jordskokkåker, blant annet. Og sitronmelisse, fordi den dufter så deilig og friskt. Salvie som blir som små busker med yndige, lilla blomster. Og her har vi løpstikken, den kan man lage den beste suppe av. Løpstikken er en gammel lege- og krydderplante, og alt kan spises. Den gir god smak i alle slags supper og sauser der vi nå for tiden bruker buljongpulver - derav navnet Maggi-urt. Du har sikkert hørt at den kalles kjærlighetsurt også, fordi den hevdes å ha kjærlighetsfremmende virkning - og har blitt brukt som afrodisium, både for mennesker og dyr. Det skader jo ikke å prøve:








Kjærlighetssuppe
Et par never friske løpstikkeblader og -stilker
75 g smør
2 løk
Et hvitløkfedd
500 g poteter i terninger
1,5 liter kjøtt- eller grønnsakkraft, alternativt buljong
Salt, pepper, revet muskat
En skvett fløte om man ønsker
Smelt smør, surr løk og hvitløk, tilsett løpstikke, krydder, kraft og poteter. Kok opp og la småkoke 10-15 min. Mos i matmølle eller med stavmikser. Ha tilbake i kjelen, varm opp og tilsett fløten. Strø evt. hakket løpstikke over. Godt!

Dette er den blomsten som vokser villigst av alle her på bruket. Naboene på begge sider dyrker den i stor målestokk, så vi får hagen full, helt gratis. Jeg sa visst at jeg ikke skulle vise frem løvetannen, men den er overalt, så den er ikke til å unngå. På engelsk har den det vakre navnet Dandelion, på dansk Melkebøtte. Hva heter den på svensk mon tro?


Hvis du ikke allerede har sovnet eller falt av lasset nå, er hagevandringen slutt. Hagen er knøttliten, så turen ble kort, kanskje 30-40 meter, men innlegget ble langt. Jeg ble nesten overrasket over at jeg har så mye i hagen jeg. Takk for følget - og h
a en fortsatt god pinse!





fredag 29. mai 2009

Trøst...


Meteorologene har lovt oss strålende vær i pinsen, med full sol og høye temperaturer.














En trøst for oss som bor på forblåste, værharde små fjelltopper, der lunefulle planter ikke vil gro og alt er litt senere enn andre steder, er at her står syrinene fortsatt i knopp - vi har fortsatt syrinblomstringen til gode ;-)





Andre steder, i Oslo for eksempel, har jeg allerede sett syriner i lilla flor i lang tid. Og nå - når disse vakre syrinene snart står der med visne, brune og triste blomsterklaser, nå springer snart knoppene ut her! I løpet av pinsen, antakelig. Og vi har hele den vakre, lilla og velduftende blomstringen foran oss! Aldri så galt at det ikke er godt for noe!! Og jeg gleder meg!!!






Men hvorfor feirer vi pinse egentlig? Jeg må med skam bekjenne at jeg ikke var helt sikker på det, og det er vel antakelig noe en med tolv års skolegang eller mer egentlig burde vite... Jo, pinsen feirer vi som en kristen høytid 49 dager etter at Jesus stod opp fra de døde på påskedagen (50. påskedag), til minne om at Den hellige ånd kom til apostlene. Dagen regnes som fødselsdagen til den kristne kirken. En hjertelig takk til
Wikipedia som nok en gang hjalp meg å friske på hukommelsen!

tirsdag 26. mai 2009

Elevøvelse…

Den som anser seg ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig, lærte jeg i mine unge studentdager. Så sant, så sant…

Jeg er en konservativ sokkestrikker, på grensen til sidrompa. Jeg strikker sokker som jeg alltid har gjort – sokker med vrangbord, kilehæl og stjernetå, strikket ovenfra og ned naturligvis, slik vi alltid har gjort det her til lands – og slik jeg lærte det i fjerde klasse på barneskolen. Min utvikling som sokkestrikker har med andre ord stått på stedet hvil i snart førti år.

Slik skal sokker sitte – som spyttet på foten!
Tradisjonell sokk, strikket ovenfra og ned i Sisu på pinner 2,5 med 64 masker. Vrangbord hele veien gir best passform, uten tvil. Garnet er en fin, gråmelert farge som jeg fant i en restekurv, antakelig utgått siden jeg aldri har sett den i noen garnbutikk. Sisu er ypperlig, slitesterkt sokkegarn – ull med nylonforsterkning, mykt og godt. Den gule kanten øverst er garn jeg har farget selv med gurkemeie. Er forresten veldig fornøyd med den gulfargen, men har ikke nok garn til et helt par sokker, så det får bli en stripe her og en stripe der.





Siden det har fungert utmerket å strikke sokker på denne måten, har jeg fortsatt som før. Men i år har jeg bestemt meg for å lære noe nytt - å strikke sokker fra tåa og opp blant annet. Grunnen er at jeg blir sittende med så mange rare garnrester etter tradisjonell sokkestrikk. Strikker jeg fra tåa og opp, kan jeg strikke til garnet tar slutt.

Det finnes massevis av informasjon på nettet om å stikke sokker på denne måten. Jeg la opp med Judy’s Magic Cast-On – fant en utmerket forklaring på Knitty. Resten av sokken strikket jeg som Fru Darts sokker fra tåa og opp, som jeg fant oppskrift på her. Jeg felte av på helt vanlig måte, med rette og vrange masker, men mye løsere enn vanlig for å få sokkene elastiske nok øverst.

Og slik ble sokkene – som spyttet på foten de også gitt! Her har jeg vrangbord bare øverst, mest fordi det skulle gå så fort som mulig, og likevel sitter sokken helt fint. Helt enkel sokk, strikket fra tåa og opp med Regias Kaffe Fassett-garn, i fargen Twilight, i fantastiske farger.(Det er det fineste sokkegarnet – jeg har vanter i samme). Regia og Sisu har mye til felles - pinner 2,5 her også, samme antall masker, nylonforsterket ullgarn som tåler slitasje og nupper lite. Begge tåler maskinvask.










Konklusjon: Jeg har lært noe nytt. Jeg er fornøyd. Begge metodene fungerer utmerket og gir fine sokker med god passform. Jeg har fått to par nye sokker i fine farger. Men Harmony Wood-pinnene mine begynner å flise seg opp - har jeg strikket for mye sokker??

Og søren heller – jeg fikk garn til overs denne gangen også…

søndag 24. mai 2009

Gratis moro...

Har du behov for litt gratis underholdning på søndagskvelden, kan jeg anbefale Google oversetter (se høyremargen her). Fikk meg en god latter da jeg prøvde den i praksis. Lurer på om en engelskspråklig forstår noe særlig av det som står her i bloggen om de bruker den???

Jeg er ikke noen racer i engelsk egentlig, men jeg kan gjøre meg forstått, og jeg tør påstå at engelsken min er ørlite bedre enn Google-oversettelsen. På den annen side - det er ingen som slår Google-en tidsmessig... den oversetter i turbofart. Jeg bare lurer på om det kunne vært lurt å brukt litt mer tid, og få noe forståelig ut av det? Ja, eg berre spør...

Pay It Forward
I fjor en gang gikk det en runde med Pay It Forward på bloggene jeg leste. Det hørtes gøy ut, og jeg kunne gjerne tenkt meg å vært med, men jeg hadde ingen blogg da. Nå har jeg jo det, så da jeg så på Heidi Kim sin blogg at Pay It Forward hadde oppstått på ny, hev jeg meg på. Det var forresten hos henne jeg kjøpte det nydelige blå garnet jeg skrev om for en liten stund siden.

Det er gøy med gaver - både å gi og få, og kanskje vi blir litt snillere av det? Eller litt gladere? Pay It Forward fungerer som følger:

"Jeg vil sende en håndlaget gave til de tre første som legger igjen en kommentar på dette innlegget og som har lyst til å bli med på denne PIF-en. Jeg vet ikke hva gaven vil være enda, og du får den nok ikke i morgen eller i neste uke... men du vil få den innen 365 dager, det lover jeg. Det eneste du må gjøre for å delta er å legge ut dette på din egen blogg og gjøre det samme selv - sende tre gaver til de tre første som melder seg hos deg. "

Du kan bli en del av PIF-bevegelsen - det er bare å legge igjen en kommentar!

fredag 22. mai 2009

L for Love…

Som nevnt i forrige innlegg bor vi tett ved skogen. Her går jeg på tur ofte og gjerne, og noen ganger slår Mannen følge. Det er ikke bare-bare å gå på tur med meg når jeg har kameraet med.

En god venninne fortalte at faren hennes hadde gitt henne følgende gode råd i ungdommens vår angående valg av livsledsager – i dette tilfellet en mann. Det er i bunn og grunn kun tre ting man må passe på, fikk hun vite. Han bør være Snill, Pen – og Rik…

Mannen min er i hvert fall Snill. Snill er viktigst, syns jeg. Selv om jeg syns selv at jeg har blitt ganske god til å ta bilder i farta, kan det likevel ta sin tid når jeg kravler rundt i underskogen og knipser maur og tyttebærlyng og annet av interesse. Ting Tar Tid.

Imens sitter Gubben på stubben – sommer som vinter. Skjønner ikke at han orker jeg. Det må være kjedelig. Det må være Love

Og som alle Leonard Cohen-fans vet:
There Ain’t No Cure, There Ain’t No Cure, There Ain’t No Cure For Love.


ABC i ord og bilder # 12 – flere L-er finner du her.

Donnerwetter…

I ettermiddag har det gått et hei dundrende tordenvær over åsen her jeg bor. Skulle nesten tro det var selveste Himmelfarten vi var vitne til, sånn bråkte det. Lampene blinket som de reneste diskolys og naboens alarm løste ut, men det trakk forbi og kåken står. Tordenvær er ellers noe jeg forbinder med høysommer, men i år har det startet tidlig.

Vi bor forholdsvis høyt og luftig, og når det tordner, har det lett for å sprake litt rundt veggene her. Vi er vel nesten de eneste i hele nabolaget som ikke har fått svidd av TV-er, PC-er eller frysebokser de seneste årene. En sommer for noen år siden dro Mannen til Plantasjen like i nærheten for å kjøpe blomsterjord. Brått kom et kraftig tordenvær over oss – et blink og et kraftig brak, samtidig. Det hadde slått ned i et hus i nabolaget - det tok fate på sekunder, og innen Mannen kom tilbake fra Plantasjen med blomsterjorda, var huset brent ned til grunnen. Det var en stor tomannsbolig, svidd av på en halvtime. Heldigvis var ingen hjemme. Det var et syn jeg aldri glemmer - det blir ikke noe lite kosebål når et hus brenner, det er svære flammer som står mange meter opp, en tykk, kølsvart røyksky mot himmelen, og en enorm varmeutvikling. Huff! Etter dette synet blir jeg alltid urolig når det er torden i luften, naturlig nok.

Men formiddagen var fin. Mannen og jeg tok en tur i nabolaget. Vi bor på et boligfelt midt inni skauen. Husene ligger tett i tett, for sånn blir det gjerne når det er mange som vil bo på landet, rett ved Marka, men samtidig et stenkast fra Oslo. Altfor tett, etter min smak, men midt iblant oss er et åpent friområde, og vi har skogen rundt oss på alle kanter.

På friområdet vokser det mye rart – her har folk tydeligvis dumpet diverse planter som de ikke fikk plass til i de knøttsmå hagene sine likevel. Her er for eksempel stor, fin hagebringebær som ingen bryr seg om, innimellom villbringebær og brennesle – her plukker jeg kilovis med bær i gode år. Her er blomstrende hegg og hyll og mange andre ubestemmelige kulturplanter, og ikke minst, et høyst frittvoksende og utrimmet epletre som står med de vakreste blomster akkurat nå. Vi har ikke plass til frukttrær på tomta, så jeg er glad for det vakre epletreet som står til allmenn beundring der ute i ingenmannslandet.

Vi var en rask svipp bortom skogen også – måtte jo sjekke om det blir blåbærår i år, for jeg har store planer om å farge garn med blåbær til høsten! Det ser i hvert fall lovende ut.

Så gikk vi hjem – og så kom regnet…

onsdag 20. mai 2009

I Barndommens have…


Jeg var i Barndommens have i dag. Det er få ting som matcher Barndommens have. Der vokser hvitveisen i svære tuer -









Flere anemoner – de litt mer kultiverte -













De vakreste pinseliljer trives godt sammen med berberisen –












Ingen steder er perleblomstene flere og blåere –












Man kan ikke klippe plenen på denne tiden av året fordi den er full av marianøkleblom –



















Yndige små stemor i alle regnbuens farger –












Bekken går like forbi – der vokser store tuer med bekkeblom –












Det har vært bever på besøk, men den har forlatt åstedet. Tenk, i denne lille bekken badet jeg som barn. Den har grodd igjen litt siden den gang. Den gang var det ørekyte i bekken, siden har det kommet både bever og mink.





Det er tid for brenneslesuppe – sunt og godt – det er bare å gå like nedi hagen og plukke -



Tidligere var Barndommens hage slik – store gressplener og en bugnende kjøkkenhage.

(Det er underlig at den lille jenta på bildet der er meg, fem år gammel – men enda underligere er det at den søte lille gutten på to år er min Lillebror. Nå er han en svær og voksen mann på over 40 år, den største i hele familien, og han kan alt. Men for meg vil han alltid være Lille bror, som her. Men det var en digresjon).


Når man blir over 70, blir det krevende å klippe flere mål plen og så og hyppe og hakke og luke i kjøkkenhagen hele sommerhalvåret igjennom. Det er fortsatt en stor og fin croquetbane, og der grønnsakene var før er det nå en nokså frittvoksende urtehage med mye morsomt i. Andre deler av tomta har blitt blomstereng, med storkenebb, praktstjerner, smørblomster, blåklokker og prestekrager sommerstid – foreløpig er det bare grønt der. Og nedenfor huset er det en stor skråning med en blomst som nesten aldri er å se mer, jeg vet ikke om andre steder enn her – der kommer det mengder av liljekonvall om litt. Det er den vakreste blomsten av dem alle, men giftig! Sånn ser det ut mens vi venter….

Jeg må innom Barndommens have i blant. Tiden går – men Haven består. Den er gammel, vill og vakker, og blir bare frodigere med årene.

tirsdag 19. mai 2009

Sommerstriper…

Baktus-skjerfet er ferdig, og ble akkurat sånn som jeg hadde tenkt. Baktus med striper så jeg første gang hos Mustaa villaa, deretter så jeg mange fine varianter på Ravelry. Mønsteret fant jeg her, jeg brukte Strikkelises versjon. Stort enklere kan man ikke lage et stripete skjerf.







Garn: Svale fra Dalegarn, i rødt og offwhite. 50% bomull, 40% viscose, 10% silke. Det finnes i mange andre fine farger også.
Pinner: 3 ½
Modifikasjoner: Jeg fulgte i hovedtrekk mønsteret, men gjorde noen endringer pga stripene. I stedet for å øke i begynnelsen av raden, økte jeg på slutten av raden.

Slik gjorde jeg det: Jeg lot fargeskiftene foregå øverst på skjerfet, altså langs den rette kanten som kommer opp mot halsen. Økningene/fellingene foregikk nederst på skjerfet, altså ved den kanten der ”spissen” kommer (naturlig nok). Jeg økte/felte på de røde stripene, det ble minst synlig.

Slik lagde jeg kantene: Jeg tok første maske på hver rad løst av, på helt vanlig måte (finnes det mer enn én måte?), som i vanlig rettstrikking. I stedet for å øke én maske innenfor kanten, har jeg to masker utenfor økningen. Det blir jevnere, syns jeg. Det er smak og behag, selvfølgelig, og avhenger også litt av hvordan man strikker. Hos meg blir det penest på den måten.

Rettstrikking/rillestrikk har en tendens til å bli slaskete, og for at skjerfet skulle holde fasongen bedre og ikke strekke seg ut i det uendelige, strammet jeg begge trådene nokså godt når jeg byttet farge, men også i den andre enden. Nå er kantene faste og fine, vi får håpe det holder i bruk.



Jeg valgte disse fargene fordi de passer til alt jeg har. Jeg går mest i jeans – passer perfekt. Til den nye brune jakka som jeg har strikket (mangler bare knapper og en lett press før den kommer på bloggen) – passer perfekt. Om sommeren går jeg ofte i hvit lin eller bomull – passer perfekt. Eller lyseblå lin – passer perfekt. Som nordmenn flest har jeg en del marineblått i skapet – passer perfekt. Og til den grå genseren som jeg har strikket (mangler bare et bånd før den kommer på bloggen) og alle de andre grå klærne mine, jeg er jo en grå mus – passer perfekt.

Jeg har nesten bare godt å si om garnet. Det har klare, vakre farger og er litt blankt, men ikke for blankt. Det er fint å strikke med, men som med bomullsgarn flest, har tråden en tendens til å splitte seg. Man må følge med hele tiden så ikke tråden deler seg – noe som passer dårlig for meg som pleier å lese eller se på TV mens jeg strikker. Det gikk ikke her – her var det bare å følge med.

Jeg er veldig fornøyd med resultatet. Dette var en fantastisk god idé av Mustaa villaa. Rart ingen har tenkt på det før. Ikke umulig at jeg strikker et til, i ull til vinterbruk, og litt større. I koksgrått og hvitt, kanskje. Men først – rødt og hvitt til sommerbruk!

mandag 18. mai 2009

Og alle var enige om at det var en fin dag…

Det har vært en strålende helg. På fredag kom Dattera hjem, ung og sprudlende og klar for å feire 17. mai. Så hvitt som det hvite var kjolen, og så rødt som det rød hennes kinn, hennes øyne er blå som fiolen, hun er flagget som vaier i vind.

På lørdag vant vi Melodifestivalen. Man kan mene hva man vil om Grand Prix, og det gjør man jo, men Alexander Rybak er nå et sjarmtroll da.

Søndag ble været enda bedre enn forventet – med lysegrønt bjørkeløv og norske flagg mot knallblå himmel. Glade barn i toget, staselige bunader, en flott og tankevekkende 17. maitale, Dattera fikk gått på stylter i år igjen (i den hvite kjolen…), to unge nyutspungne russ i tyve grader pluss i russetoget (Poden + kjæresten), lunsj med gode venner og familiebursdag hos nevøen som ble 15 år på selveste syttende mai.

Litt flaks skal man ha. I dag våknet vi under skråtaket til lyden av regn. Det er noe forfriskende med vårregn, alt blir rent, fint og fritt for blomsterstøv – og etterpå blir alt enda grønnere. Nå skal vi pusse skoa og rydde vekk 17. maisløyfene. Det er surt og kaldt i dag. Dattera ringte meg fra bussen, på vei tilbake til sin lille verden, og lurte på om jeg kunne strikke ullsokker til henne. Såklart jeg kan. Offwhite eller brune sokker, lange og med fletter. Det er kun et spørsmål om tid, my love.

lørdag 16. mai 2009

Rettelse...

I dag leste Ungdommen bloggen min, blant annet her, og gjorde meg ettertrykkelig oppmerksom på at jeg hadde stavet Wyclef Jean feil. Uffda. Dessuten er det tretten års skolegang nå for tiden. Tolv år var i gamle dager det... Beklager.

Norge i rødt, hvitt og blått…

Jeg kunne ikke dy meg, det er jo 17. mai i morgen – så jeg måtte lage en ørliten Søttende Mai Special Edition.

Bevæpnet med rød og blå konditorfarge og en slant eddik gikk jeg til verket. Klok av skade gjøv jeg ikke løs på 100 gram med en gang, men lagde en liten prøvekolleksjon først.

Denne gang foregikk fargingen i mikroen. Endelig ble den brukt til noe også - og det satte fart i sakene. Fargene ble kanon, de, men Rødt, Hvitt og Blått ble det ikke… Med erfaring fra marsipanroser og julemarsipan hadde jeg forventet at den røde ville bli mer rosa, men den ble dyp og fint rød. Den blå hadde jeg større forventninger til – men den ble turkis!
Lekkert turkis, faktisk, så nå har jeg gått til innkjøp av et helt batteri konditorfarger, for sånne sokker kunne jeg godt tenkt meg. Det går med en del farge her.

Forresten, han som skrev Norge i rødt, hvitt og blått og hevdet at Det blå ga sin farge til breen, han kan jo aldri ha sett en isbre. For inni isbreen er det slett ikke blått, men veeeldig turkis! Det er noe av det vakreste som finnes, faktisk, men det er en helt annen historie.

Så her ble det Norge i dyprødt, offwhite og turkis. Uvant, men fint – hurra!

Ønsker alle en strålende fin 17. mai!!!

fredag 15. mai 2009

Chickelacke III – i historisk perspektiv…

På en av Podens trykte russe-rekvisitter, kanskje det var en billett, sto Chickelacke-ropet som en grafisk effekt i bakgrunnen. Han leste det og lo litt, og plutselig satt vi der og leste den historiske bakgrunnen for russefeiringen på Wikipedia i kor. Morsomt med litt bakgrunnsstoff, det ga liksom litt tyngde til det hele, følte Poden, og jeg var enig. Med litt grunnkunnskaper i baklomma kan man jo briljere i selskapslivet nu i disse glade maidager, om temaet skulle bli bragt på bane. Eller på quiz, om noen skulle finne på spørsmålet. Hvilket kanskje er lite sannsynlig. Men altså:

Hvor stammer chickelacke-ropet fra, og hvordan lyder det?

Chickelacke er navnet på et rop som synges under den norske russefeiringen. Det er basert på et dansk oppklaringsrop og ble første gang hørt i Oslo i 1934. (Kilde: Wikipedia). Teksten går som følger:

Chickelacke, chickelacke, show, show, show;
Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow.
Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh;
Julekake, julekake, hjembakt brød

Elisabeth lurte på hvor julekaka kom fra, midt i mai. Det er foreløpig et uløst mysterium.

Takk for oppmerksomheten!

ABC i ord og bilder # 11...

Flere ABC-innlegg på K her.

K er for Knapper...

Jeg har stor glede av den lokale sybutikken. Her kjøper jeg knapper, bånd, glidelåser og lyspærer til Ott-lite-lampen. De har helt utrolig mange knapper - en hel vegg pluss noen skuffereoler lengst inne, av den typen man har skruer og spiker i hjemme i kjelleren, men mye større, og på hjul.

En vakker dag snublet en av de ansatte i en av disse skuffereolene, og begge to gikk i gulvet med et brak. Skuffene raste ut (av reolen), og knappene trillet utover gulvet. De ansatte sopte knappene sammen for å få dem ut av veien, og stappet dem i en kasse. De begynte å sortere knappene, men dette er en travel butikk, så det ble ikke tid til det.

Derfor satte de frem kassa i butikken og solgte knappene for 1,50 pr stk. Jeg er veldig glad i knapper. Men knapper er dyrt i Norge, så dette var jo et røverkjøp. Her fikk jeg en stor pose knapper for en billig penge. Etter å ha vært der et par ganger og plukket knapper, tilbød damen meg like godt hele kassa for en slikk og ingenting. O lykke! Det ble en hel bærepose (tredobbel, for at den ikke skulle ryke), som jeg bar med meg hjem. Først da jeg kom hjem, begynte jeg å lure på hva jeg skulle med en million grønne og brune knapper. Det var forresten noen få i andre farger også. Nå har jeg knapper for resten av livet, og det er bare å strikke jakker så flisene fyker! Her har jeg brukt noen få på et par pulsvanter, men jeg har maaange igjen.

Se på dette da! En skatt!
Helt fantastisk, spør du meg! Mine - alle sammen.

Ha en strålende fin helg!!!

torsdag 14. mai 2009

Long distance love…

Jeg er en heldig mamma. I tillegg til Sønnen som synger, har jeg en Datter som sender meldinger. Denne meldingen fikk jeg i går.

Det er ikke bare bare for mor når Datteren på 16 flytter 32 mil og seks timers bussreise hjemmefra for å gå på videregående skole. Men det går fint. Bra vi lever i mobiltelefonens og PC-ens tidsalder!


Siden det snart er 17. mai, tar jeg med dette sporty bildet av Datteren fra da hun var seks år – iført Romeriksbunad. Dette må være en veldig tidlig versjon – for den er arvet etter min tante som var seks år i 1943. Så vidt jeg husker i farten, stammer Romeriksbunaden slik den er i dag fra tiden rett etter krigen, da nasjonalfølelsen var på topp. Det er farmor som har brodert den, tror jeg bestemt. Dette må jeg forske litt mer i.

Og nå er det like før det kommer noe strikking på denne heller tvilsomme strikkebloggen. Venter bare på at fotografen skal bli inspirert, så kommer det!

Ha en fin kveld! Været har ikke helt bestemt seg her – det er sol på den ene siden av huset og truende sorte skyer på den andre.

onsdag 13. mai 2009

Sønnen synger...

Det er en fin dag. Ute skinner sola mellom lysegrå skyer, det er mildt og fint i været, vi bor i et fritt land og snart er det 17. mai.

Inne sitter sønnen og synger. Han har åpen dør og spiller Wycliffe Shaun for full spiker. Han har studiedag i dag, og har i følge seg selv fått studert en hel del. Han har lave skuldre og er i godt humør. Snart har han gjennomført tolv års skolegang i fin stil og har fremtiden liggende som en motorvei foran seg.

Nå sitter han der og synger med - høyt og hjertelig. Han har familiens fineste sangstemme, og synger tonerent og med dyp røst. Det er en fin dag.

Han synger alltid når han er i godt humør - og så blir jeg i godt humør også. For hva mer kan en mor ønske seg? Jeg føler meg som Min far kongen i Astrid Lindgrens "Mio min Mio". Det er en av de vakreste bøker som finnes, og dette er et av de vakreste sitatene fra boka, der Min far kongen sier: "Jeg er så glad i fuglesangen. Og jeg er så glad i musikken i sølvpoplene mine. Men jeg blir aller gladest når jeg hører gutten min le i rosenhagen".
Jeg ønsker alle en fin kveld i vårsola!

tirsdag 12. mai 2009

Vakkert, vakkert...

Jeg har skjønt at garnfarging krever erfaring og øvelse. Det kan ta sin tid. Imens lot jeg meg inspirere av Pinneguri og bestilte håndfarget garn fra Heidi Kim på HK Spindles & Fiber - i yndlingsfargen blå. Jeg er jo en jeansjente, så det er på tide med noe sokkegarn i normale farger!

Har du sett så vakkert garn?! Fargen på det øverste nøstet heter Blue Velvet - blå fløyel - og går via knallblått til nesten turkis over i lilla og fiolett. Det bakerste nøstet heter Deep Blue, og er - dyp blå. Ikke så mange flotte farger her, men vakkert likevel. Jeg må humre litt i skjegget når jeg ser hvordan proffene gjør det - jo, jeg har litt å lære...
Maken til service skal man forresten lete lenge etter - jeg hadde ikke før trykt på knappen, så lå garnet i postkassa. Det er de beste dagene - når det ligger noe mer enn reklame & regninger i postkassa. Jeg gleder meg virkelig til å strikke sokker av dette - så nå venter jeg bare på at noen nye, spennende sokkebøker skal dukke opp i postkassa. Posten fra USA tar virkelig lang tid these days - man skulle nesten tro den ble rodd over i robåt. Men den som venter på noe godt... Jeg har et par andre småting på gang som jeg får gjøre ferdig så lenge.

Hilsen Annepålandet - garnfarger in spe...