Fargelek I – Om å leke med maten…

I går farget jeg garn for første gang, og jeg kan bare melde: Dette var gøy!

Som barn driver vi med mye morsomt – klatrer i trær, sykler rundt på måfå, synger høyt og hemningsløst, tegner og maler, leker med farger og former…
Så slutter vi med det, de aller fleste av oss. Det er ikke vanlig i vår kultur at voksne mennesker sykler rundt i timevis uten mål og mening bare fordi det er vår, for eksempel. Du ser heller aldri noen voksne med ipod på øret synge med, høyt og hjertelig, bare fordi det kommer en sang de liker, eller danser med for den saks skyld. Dukker det opp et spennende tre i parken eller skogen når du går forbi, klatrer aldri en voksen opp i treet for å se om det går eller ikke, eller for å se om de kan se hjem til mamma. Og jeg kan telle på mindre enn en hånd de voksne jeg kjenner som ruller ut en meter papir og smører på maling i glade farger bare fordi det er morsomt – med hendene.

Nei, det er alt for lite tull og tøys i verden. Mer lek til folket!
I går lekte jeg med farger, og det var kjempegøy. Jeg glemte tiden, og det ble ingen middag i går. Vi gikk visst tom for brød også. Til gjengjeld ble det garn i mange rare farger!

I vinternummeret til Knit1 sto det en artikkel om ”Food Coloring” – om hvordan man kan farge garn med ting og tang du har på kjøkkenet, og det måtte jeg selvfølgelig prøve.

Det var ikke vanskelig, det var ikke mye arbeid, men det tok litt tid. Og det ble overraskende lite søl.

Garn: Ufarget Zitron Trekking (75% ull og 25% polyamid) og Zitron Trekking Pro Natura (75% ull superwash og 25% bambus), begge fra Garnhärvan.
Farger: Blåbær, gurkemeie og kaffe fra kjøkkenet, pluss litt vanlig eddik og salt (jeg brukte Seltin, man tar hva man har). KoolAid fra Garnhärvan.
Utstyr: Vanlige kjeler og røregreier fra kjøkkenet.

Garnet var ufarget. Jeg trodde man måtte bruke rent ullgarn, og i hvert fall ikke superwash, til farging, men dette var en ”pakkeløsning” jeg kjøpte fra Garnhärvan, og det fungerte utmerket. Get Knitted i England fører også dette garnet, og med litt rask hoderegning fant jeg ut at det ble hipp som happ prismessig hvor man bestiller det. (Hoderegning er ikke min sterkeste side, så jeg går ikke god for dette. Økonomiske vurderinger overlater jeg til den enkelte). Har du det travelt, er Garnhärvan et lurt valg.

Jeg delte opp hespene i flere fedd, for jeg ville prøve flest mulig farger. For at det ikke skulle bli krøll på tråden, bandt jeg rundt et par steder på hvert fedd. Under disse knutene ble det dårlig med farge, så her må det finnes en smartere løsning.

Artikkelen foreslo forskjellige ting man kunne farge med. Og hva farger mest av alt? Hva setter flekker på kjøkkenbenk, klær, fingre og tenner i sesongen? Blåbær, selvfølgelig! I bladet var avbildet en 8-10 blåbær, men det holder jo ikke, naturligvis. Amerikanske blåbær dyrkes forresten på busker, i hagen, og er bare blå i skallet, ikke i fruktkjøttet. Så vidt jeg kan se, inneholder de mindre farge enn norske skogsblåbær, som – som vi alle vet – er knallblå tvers igjennom. Dessuten er de nokså dyre nå. Det er lite blåbær i skogen også på denne tiden av året, så hva gjør man da? Fisker opp siste rest av blåbærsaft fra fryseren, naturligvis. Jeg spanderte en liter, med sukker og det hele. Sukker var naturligvis helt unødvendig, men igjen – man tar hva man har. La garnet i bløt – det må være vått tvers igjennom , hadde saften ublandet i en kjele sammen med litt eddik og salt, og la garnet oppi. Varmet opp til kokepunktet, lot det ligge og surre på litt under 100 grader en halvtimes tid, og lot det så avkjøle seg i kjelen. Jeg hadde store forhåpninger til blåbærfargen – den så så flott ut oppi kjelen, og jeg trodde garnet skulle bli kraftig og vakkert lilla. Men nei, da jeg skylte det etterpå, forsvant mesteparten av fargen. Men det ble en vakker, lys lilla farge – akkurat sånn som er moderne nå i vår, så det ble fint likevel. Det blir lilla sokker en vakker dag. Alle eksklusive garn har jo et navn, så denne innfargingen kaller jeg for – tadaa –BARE BLÅBÆR!

Forsøk nummer to var med gurkemeie (turmeric på engelsk). Gurkemeie er ikke det krydderet det går mest av i denne husholdningen. Jeg kjøpte et glass for noen år siden fordi det var tomt for safran i butikkhyllene midt i lussekattsesongen. Nå var det gått ut på dato, så jeg spanderte hele glasset til ca en snau liter vann og fulgte samme prosedyre som over. Dette så rett og slett litt grisete ut. Sønnen kom hjem midt i fargingen og fulgte interessert med, og jeg skal ikke utdype nærmere hva han syntes denne grøten lignet på. Gurkemeie har jo ikke så mye smak, det brukes mest for fargens skyld (i karriblandinger blant annet), men lukten er ganske karakteristisk og ikke spesielt god. Gurkemeie er virkelig fargesterke saker, og her fikk jeg virkelig valuta for pengene. Masse fargestoff, god innfarging – og en dyp, nesten sennepsgul farge. Strengt tatt var vel dette det mest vellykkede av fargeforsøkene jeg gjorde. NB: Her måtte det mange skyllevann til. Jeg ble veldig fornøyd med fargen, og den heter - naturligvis - GURKEMEIE!

Nå hadde jeg bare et lite fedd igjen av dette garnet, så her måtte jeg gjøre raske valg. Te er jo kjent for å sette farge, både i tekrusene, på duken og på tennene. I gamle dager farget de tekstiler som var blitt misfarget med te, og dermed fikk de et nytt liv. Jeg har arvet et sett med broderte duker etter farmor – to duker til nattbordene og en til toalettbordet. Duken til toalettbordet har antakelig fått rustflekker, så den er farget med te, mens nattborddukene fortsatt er hvite. Tefargen har sittet som støpt i snart hundre år. Ja, te må jeg absolutt prøve senere, men denne gangen ble det kaffe i stedet. I artikkelen sto det at espresso var best, men det hadde jeg ikke. Jeg ville heller ikke spandere den gode presskannekaffen, den vil jeg heller nyte i kaffekoppen. Så da ble det Nescafé – man tar hva man har. Her i huset bruker vi Nescafé kun i glasuren til sjokoladekaken, så et glass varer i evigheter og går som oftest ut på dato. Jeg spanderte derfor et halvt glass Nescafé til forsøk nummer tre. Kaffeduft er jo som oftest deilig og oppkvikkende, men kruttsterk kaffe blandet med våt ull er ikke nødvendigvis det samme. Fargen så derimot svært lovende ut. Da jeg skylte garnet og det var vått, var fargen nydelig melkesjokoladebrun, men den ble en del lysere etter hvert som garnet tørket. Denne kaller jeg CAFÈ AU LAIT, (selv om det ikke er noe melk involvert her).

Jeg var redd det skulle bli veldig pastell – det ble det ikke, men det hadde ikke gjort noe om de lilla og brune hadde blitt litt kraftigere. Men alt i alt ble jeg veldig fornøyd.

Jeg har også lyst til å prøve te, rødbeter, gulrotgress og kanskje noen flere krydder. Og blåbær naturell i sesongen. Man skal jo ikke leke med maten – men…jeg tror jeg gjør det likevel!

Når jeg først var i gang, prøvde jeg KoolAid på resten av garnet. Med KoolAid ble det fart i sakene! Mer om det i neste innlegg.