mandag 30. april 2012

Lynkurs i fingerløyse...

Merete (Nøstesjel) lurte på hvordan fotovottene mine var konstruert.
Først fant jeg noen oppskrifter på votter med fingerløyse, blant annet
disse her,
disse fra Drops/Garnstudio,
disse fra Knitty,
eller disse,
og disse fjonge selbuvottene.

Men ingen av dem var helt slik jeg hadde tenkt meg/passet til garnet mitt, så jeg lagde min egen variant i farten.
Fordelen med det er jo åpenbar - du får en vott som sitter som støpt. Ulempen - det blir litt prøving og feiling underveis. Prøv ofte! Stopp med en gang noe skurrer, rekk opp og strikk på nytt. Det tar litt ekstra tid, men siden dette er en "arbeidsvott" som jeg kommer til å bruke mye, var det verdt den ekstra innsatsen.

HanneM lurte på om oppskriften var til salgs. Det er den ikke - for det er ingen oppskrift, kun et Annepålandetprøveogfeileprosjekt. (Men det er jo mange fine oppskrifter å velge i i lista over her). Jeg gjorde omtrent som følger:

Først strikket jeg en helt vanlig vott med vrangbord og økning til tommelkile.


Jeg strikket nesten opp til fingrene. Jeg ville strikke selve vanten først, og votten over etterpå. Derfor satte jeg av maskene på oversiden av hånda på en pinne. Eller rettere sagt to pinner, ellers ble strikketøyet litt for stivt og ubevegelig. Så strikket jeg opp nye masker bak maskene på pinnen, slik at jeg hadde en "innervante" å strikke videre på.
(Jeg kunne sikkert satt maskene til votten på en tråd også, og lagt opp nye masker til vanten, men jeg ville at alt skulle strikkes i ett stykke så det ikke ble noe som helst som skulle sys sammen til slutt).


Deretter strikket jeg vanten ferdig, inkl tommelen. Vanter medfører jo et virvar av løse tråder - fest dem etter hvert!

Til slutt tok jeg maskene på de to pinnene oppå hånda + la opp nye masker, og så strikket jeg "overvotten" som en helt vanlig vottetupp, men med vrangbord inni hånda så den skulle sitte ekstra godt.
Og dett var dett!
God mandag!

søndag 29. april 2012

Home, sweet home...


Tusen takk for alle fine kommentarer til alt det røde her på bloggen i det siste!

Og mens dere har lest om mine røde prosjekter, har jeg vært ute og reist i det store Utland. Kan dere gjette hvor jeg har vært?

I løpet av helgen skal jeg gå gjennom bildene mine, og kanskje kommer det en ferierapport eller to etter hvert. Jeg er som vanlig stinn av inntrykk, og har tatt ekstra mange bilder denne gangen. Men jeg har ikke strikket en maske, og ikke vært innom en eneste garnbutikk. Jeg har garn, som kjent. Og så må jeg ta en tur innom bloggene deres og se hva som har skjedd siden sist. Jeg skal prøve å få svart på spørsmål og kommentarer etter hvert.

Og så skal jeg strikke litt, såklart. Vonde skuldre og armer har godt av en strikkefri ferie i ny og ne. Det anbefales! Ha en finfin søndag!

onsdag 25. april 2012

RØDT prosjekt #3...

Vottene lengst til venstre på snora er Annepålandets votter med fingerløyse:


Et par skikkelige fotovotter har stått på ønskelista mi lenge, og da jeg så disse, ble jeg inspirert på nytt.


Jeg fant ingen oppskrift som passet for meg, så jeg lagde min egen. Den er veldig smart, om jeg får si det selv - blant annet er alt strikket i ett - og ingenting skal sys sammen til slutt. Og det er faktisk en stor fordel - fingervanter gir nok av tråder å feste som det er. Tips: Fest trådene etter hvert!


Følte meg litt som Edward Saksehånd underveis...


Disse er spesialkonstruert til meg og min langfingrede hånd, og de sitter som støpt. Det gikk med 100 gram Safir (fra Felisi) på pinner 3,5. Jeg ble faktisk veldig fornøyd med disse.
Da mangler jeg bare gepard-frakken!



Alle innlegg om mitt Røde prosjekt har en egen tag - se Etiketter i høyremargen.

mandag 23. april 2012

RØDT prosjekt #2...

Det ble mange håndplagg av det røde garnet.


Kråksparks torgvantar til hösten er nye for meg, jeg fant dem tilfeldigvis på denne bloggen. Fin blogg og flott oppskrift! Vantene ble spenstige og stretchy og sitter godt på hånden, som vanter skal. Med det rette garnet og riktige pinner blir vridd vrangbord uimotståelig.


Jeg flyttet fletta til midt oppå håndbaken, lagde lenger tommel og justerte litt på tommelkilen, ellers alt likt. Finfine pulsvanter, strikket på pinner 3,5, med 70 gram Safir (fra Felisi). Fornøyd!



Resten av vottene på snora skriver jeg om senere.

Alle innlegg om mitt Røde prosjekt har en egen tag - se Etiketter i høyremargen.

søndag 22. april 2012

RØDT prosjekt #1...

Jeg fikk en pose rødt garn av Felisi - 365 gram for å være helt nøyaktig.
Jeg bestemte meg for å strikke opp alt sammen - rubbel og bit.
Hva kan man få ut av 365 gram mørkerødt garn? Masse, skulle det vise seg. Nå har jeg strikket rødt i flere uker, og - [trommehvirvel] - Rødt prosjekt er faktisk ferdig! Posen er tom!

For å få utnyttet alt garnet, måtte jeg legge til noen andre farger her og der. Dermed fikk jeg brukt opp litt fra garnlageret også. Underveis dukket det opp diverse røde rester og nøster fra garnlagerets dyp. Siden jeg var så godt i gang med å strikke rødt, og siden målet er å redusere garnlageret, er Rødt prosjekt utvidet. Så jeg strikker fortsatt rødt jeg. Og det kommer jeg nok til å holde på med en god stund.

Jeg liker prosjektstrikking på denne måten - man tager en pose med garn, etter farge, type garn, merke eller andre kriterier, og strikker til det er tomt. Det gjelder å finne oppskrifter som passer til garnet, og ikke omvendt. Og det gjelder å ikke kjøpe mer garn underveis, for garn ha man faktisk nok av. Jeg kommer til å gjøre flere sånne prosjekter etter hvert, det er helt sikkert.

Det gjenstår å ta bilder av det jeg har strikket. Det ble mye håndplagg, og det er vanskelig å ta fine bilder av votter og denslags når man ikke har noen modell. Men jeg får se hva jeg får til etter hvert. Uansett - først strikket jeg en hals:


Ambitus hals har jeg strikket før. Det er en perfekt modell til turbruk - trang rundt halsen så snø og sno ikke kommer til, og varm og god utover skuldrene uten å være i veien under jakka. Ull er fint til ribbestrikk, fordi det holder seg spenstig, mens alpakka er deilig og mykt og varmt, men helt uten den spensten som trengs for at en hals av denne typen skal holde fasongen.


Derfor ble det striper - mørkerød ull og rød alpakka. Funker utmerket i kor - spenstig ribbestrikk OG myk og god mot huden. Pluss en grønn knapp for å markere midt foran. (Midt foran/midt bak er sterkt undervurdert - det er viktig!) Jeg strikket med pinner 3,5 og fulgte oppskriften til punkt og prikke. Det gikk med 93 gram burgunder Safir ull (fra Felisi), 40 gram Sandnes Alpakka i den vidunderlig vakre rødfargen 4219 (fra restekurven - hele nøstet brukt opp!), pluss en slant rød Heilo. Totalt 140 gram. Halsen er allerede testet og godkjent. Fornøyd!

Fortsettelse følger.

Ha en riktig fin søndag!


fredag 20. april 2012

Fine farger...

Jeg er ingen fuglefotograf akkurat. Det krever tålmodighet og ro - og fugler. Her hos meg er det dårlig med fugler. Men i skogen er det rikelig, særlig på denne tiden av året - de flakser og flyr rundt oss på alle kanter når vi er ute på våre daglige turer. Så husk båndtvangen!!!


Hver dag går vi forbi tjernet. Tinka er veldig interessert i det tjernet. Hun vil gjerne starte badesesongen - ja, hun begynte allerede mens det lå is der. Hun gikk gjennom isen, og i flere dager etterpå lyste råka etter henne sort og kald mot oss. Heldigvis gikk det bra.


Straks isen var gått, kom det et stokkandpar og slo seg ned. Herr og fru S brydde seg ikke stort om oss - fløt bare majestetisk forbi når vi passerte. Skjønt fløt og fløt - over vann ser de helt ubevegelige ut, men under vann kunne vi se de orange bena padle iherdig av sted.

Stokkand er vår vanligste andeart. Den finnes ved alle slags stillestående og langsomt flytende vann, i følge Wikipedia. Stokkanden kan bli veldig gammel, det finnes ringmerkede eksemplarer som er over 25 år. De begynner å legge egg straks etter issmeltingen, og er nok allerede godt i gang nå. Herr S er fin og fjong, med mørkegrønt hode som glinser vakkert i solen, og en hvit ring rundt halsen. Hunnen er brunspraglet med hvite tegninger. På grunn av den store forskjellen i fjærdrakt mellom kjønnene, klassifiserte Linné først hannen og hunnen som to forskjellige arter. 


De svømte rolig forbi oss og inn mot land og begynte å beite ivrig i vannkanten.
Det kan kanskje se ut som hannen har fått hele stasen, men jeg syns hunnen også er vakker - med fine, brune sjatteringer. Og ser du ekstra, ekstra nøye etter, ser du at hun har et flott, blått bånd på vingen - det er så fint! (Synd man ikke kan dobbeltklikke og forstørre bildene her, slik som før). Det er virkelig en intens blåfarge. Tenk deg en strikket genser i disse fine bruntonene - med en kant av klar blått, nesten lilla.


Det er ikke mange gradene i vannet. Det kan enda gå an når sola skinner, men endene svømmer også rundt når det snør og sludder. Her om dagen hadde de imidlertid kravlet opp på flytebrygga. Her ser du at hannen også har det blå båndet på vingen. Mørk grønn, blålilla og orange - i naturen går alt ting an, og alle ser jo at det er den perfekte fargekombinasjon!

Bildene er så som så, men jeg kan ikke ha med speilreflekskamera når Tinka og jeg går på tur. Vi skvulper rundt på sølete og humpete stier, så kompaktkamera må holde. Det er ikke lett å ta skarpe bilder med en fugleinteressert hund i bånd i den ene hånda, kanskje en bæsjepose å bære på også, og kamera i en lealaus snor rundt halsen. Haha, jeg tenker andre turgåere - når jeg en sjelden gang møter noen - lurer litt på hva jeg driver med...   :-S


I dette blogginnlegget spurte jeg om du greide å gjette hva jeg holdt på med (siste bildet). Det er et teppe, som jeg har holdt på med veldig lenge. Men det er en veldig lang historie, som jeg får ta en annen gang. Det gjenstår bare å hekle sammen de siste bitene, og halve kanten rundt. Hurra!


Porselensblomsten (hoya) bomstrer. Jeg har hatt denne planten i femten år, minst, den går for lut og kaldt vann, og hver vår kommer det et par blomsterklaser på den. Men i år overgår den seg selv - det er åtte-ti store blomsterklaser, og de er så uuuuutrolig vakre. Men - de lukter også utrolig sterkt. Jeg blir helt omtåket og kvalm av den sterke duften, så jeg må klippe av blomstene etter hver som de springer ut. Det er jo for gæli. Men - det ble blomstene eller meg, og jeg vant.

Ønsker deg en riktig fin fredag!

mandag 16. april 2012

Verdensveven...

Og da snakker jeg ikke om www, men om BRIKKEVEV. 
For jeg har vært på brikkevevkurs igjen, og det var minst like gøy som sist!


Brikkevev er nemlig blitt brukt over nesten hele verden, og er en av de eldste vevteknikker man kjenner til. Kanskje oppstod teknikken fordi Mennesket trengte tau? Siden har den utviklet seg, og har blitt brukt til snorer og bånd, seletøy og etterhvert mer luksusbetonte pyntebånd. Her hjemme har flere av våre bunader og folkedrakter bånd eller belter vevet med brikker, den mest kjente er beltestakken fra Telemark.

Jeg var så heldig å bli invitert med på kurs i Gamle Oslo Husflidslag. Lærer var svenske Sonja Berlin. Det var en flink dame! Hun var utrolig dyktig. Og jeg lærte så mye! Og det var så morsomt!

Det eldste funnet i Norge stammer fra tredje og fjerde århundre e.Kr., Teglefunnet. Osebergskipet fra 850 inneholdt flere påbegynte brikkebånd. Det er funnet brikkevevde bånd i det gamle Egypt, Kina, Japan og Sør-Amerika. Mange steder har man hatt et imponerende teknisk nivå, og det ble brukt både silke og edle metaller i de fineste båndene.

Redskapen, brikkene, ble lagd av ulike materialer, etter hva man hadde. Tre, ben, skjell, horn - og etterhvert papp. De er som oftest firkantede, med fire hull i, men kan også være trekantede eller sekskantede. 

Det er brikkene som er selve veven her. Og det er jo helt utrolig - hvordan i all verden kom noen på - første gangen - at man kunne veve med noen firkanter med hull i??? Det overgår min forstand, rett og slett. Så trer man tråder - renningen - på ulike måter gjennom disse hullene, spenner opp og vever frem og tilbake med en tråd - innslaget - mens man vrir på brikkene. Det er trådene i renningen som danner mønsteret, i tillegg til hvordan man vrir på brikkene. Man kan også endre brikkenes innbyrdes rekkefølge og retning, og få ulike mønstre. Mulighetene er uendelige. Dette er en veldig fri vevteknikk - det er bare å bruke fantasien og veve i vei. Og selve "veven" tar jo nesten ingen plass - alt man trenger er en bunke brikker, noen meter garn, en stol å sitte på og et dørhåndtak å hekte veven fast i. Litt erfaring kommer også godt med, så nå er det bare å øve seg! 

Brikkene = selve veven. Trådene tres gjennom hullene etter et bestemt system, 
avhengig av hvilken mønstereffekt man ønsker. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen!
Her er veven ferdig tredd. Det er mange detaljer som skal på plass. 

Sonja viser hvordan man spenner opp veven.
Man trenger et dørhåndtak, noen meter og en stol. Og så begynner moroa!
Sånn starter man. 24 brikker og bomullstråd.  Jeg tester ut litt forskjellige ting i båndt mitt.
Sånn spenner man seg fast. Så er det bare å snurre og vri på brikkene, evt flytte dem hit og dit og vri dem litt forskjellig i forhold til hverandre for å oppnå ulike effekter. Jeg hadde mange aha-øyeblikk her  :-)

Heisan, en flette jo! Dette var gøy! Anbefales!



Ønsker deg en fin uke!

lørdag 14. april 2012

Vårblomst!

Det er ikke så mange blomster her jeg bor, hverken i skogen eller i hagen. Men litt er det da...


Lilla krokus.


Ikke akkurat blomst, men det blir blomster etter hvert! Vill kaprifol fra sydligere strøk 
(Vestfold, nærmere bestemt) trives godt i min halvville hage. 
Den har stått her i over 20 år og svikter aldri, rain or shine - min absolutte favoritt i hagen!


Og under kaprifolen vokser hvitveisen. 
Den henger litt med hodet nå, uvisst av hvilken grunn. Litt for kaldt, kanskje?


Scilla - så utrolig blå og vakre! 
Jeg drømmer om en plen full av scilla om våren - men foreløpig må jeg greie meg med disse.

De er så små og unnselige, vårblomstene, men åh så vakre! I tillegg blomstrer vårkjærminne såvidt, 
men de er så små foreløpig at de ikke syns på bildene engang...

Ha en fortsatt fin vår!

fredag 13. april 2012

Litt farger på en fredag...


Påskeferien er over, påskeværet er over, grått hele uka...


Gult er kult. Vi pynter ikke så mye til påske, men legokyllingene må alltid frem. De appellerer til fantasien. Har vi kreative påskegjester, er kyllingene alltid ombygd etterpå. Hvorfor lager ikke Lego julepynt også? Tenk deg det juletreet da - julaften ville aldri blitt den samme igjen...


Røde plakater i skogen. Like greit med litt regn igjen - det begynte å bli farlig tørt i skog og mark. All bruk av åpen ild er forbudt! Skogbrann skal man ikke spøke med.


Blått hull i himmelen! Bak skyen er himmelen alltid blå - det er oppløftende.


Vårgrønt! Beklager dårlig bilde, men det er grønt! Det spretter både her og der. Noen hadde sagd av noen grener fra et tre og kastet dem på bakken, og Tinka hev seg over dem og spise bladknopper med stor apetitt. De er nok næringsrike og fulle av god smak.


Ikke så mye strikking å skrive hjem om, men jeg jobber periodevis på en årgangs-UFO - og det nærmer seg faktisk slutten. Kan du gjette hva det er?

Og dett var dett. Ha en riktig fin lørdag!

søndag 8. april 2012

Påskesvaner...


Vi er kanskje mest vant til påskekyllinger, men her er noen andre påskefugler som vi traff her forleden. På palmesøndag var vi på besøk hos slektninger med hytte ved sjøen i Vestfold. Da stakk disse svanene innom på en kort påskevisitt.


Jeg har hørt at svaner kan være iltre og hvese og hakke etter mennesker, men disse var velvillig innstilt og kom svømmende mot oss da vi var på vei opp fra stranda.


De brydde seg ikke om Tinka eller de små tantebarna som spratt ivrig rundt på stranda. Rolig seilte de inn på grunna og labbet i land på digre, klomsete svømmeføtter. Det renner en liten bekk over stranda og ut i sjøen, det var dit de skulle. De var tydeligvis kjent fra før.



De var tørste, og drakk en lang stund. Så labbet de tilbake samme vei som de kom, slafs slafs, og gled elegant ut i bølgene igjen. Der strakk de litt på halsen, hveste mot oss som stod igjen inne på land, snudde stjerten til og forsvant utover i aftenbrisen.


Jeg kan ikke så mye om svaner, og måtte lese mer i Wikipedia. Det finnes tre slags svaner i Norge - sangsvaner, knoppsvaner og dvergsvaner. Dette var visst knoppsvaner. De kan bli 125-170 cm lange (nå vet jeg ikke helt hvor de måler hen, men), med et vingespenn på 200-240 cm. De veier 9-12 kg. Det er vanskelig å se forskjell på hannen og hunnen. Knoppsvaner lager et kraftig vingesus når de flyr, det gjør visst ikke sangsvaner. Svaner danner monogame par, som ofte varer livet ut. I motsetning til mange andre fugler, deltar hannen både i byggingen av reiret og rugingen. Kjekk kar! Knoppsvanen er fredet. Den er Danmarks nasjonalfugl.


Vakre fugler, og spennende å treffe dem på så nært hold. Det har jeg aldri gjort før.

Og dermed raser påsken 2012 mot slutten. Den største fordelen med ikke å dra på påskeferie, er at man slipper innfartskøene på vei hjem igjen. Køer er det verste jeg vet. Nå sitter jeg i stedet her hjemme koser meg og strikker på mitt røde prosjekt - det går som det skal og snart kommer det ratt et blogginnlegg om det også.
Ha en riktig fin, ny uke!

lørdag 7. april 2012

Påskeeventyr...

Annepålandet, storebror og mor på påskefjellet.

Påsken blir aldri hva den en gang var. Før var det alltid snø - enten påsken kom tidlig eller sent. Vi var heldige og fikk ofte være med tante og onkel på hytta på fjellet, den gang det var langt mellom hyttene og godt med plass i skiløypene og fortsatt flust med ren og uberørt natur. Det var tider, det.

Mor og barna - Annepålandet midt i bildet med hvit lue og gule plastsolbriller.

Hele familien, mor og far og tre barn, ble stuet inn i vår fine, blå Opel Rekord - med ski på taket og alt vi trengte av mat og klær for hele påsken i bagasjerommet. Vi hadde hverken radio eller musikk eller annen underholdning i bilen, og i beste fall hadde vi med oss en liten batteridrevet reiseradio for å høre værmeldingen på fjellet. Ingen telefon, ingen TV, ingen PC, ingenting elektrisk overhodet. Vi dusjet ikke hele påsken og hadde ukesgammel luesveis under strikkelua. Og vi hadde det så fint!

Påsken 1965 - den gangen kunne vi gå langt på en bit Kvikklunsj. Det er meg som gaper, og tante som forer.

Påsken blir aldri hva den en gang var. Det var alltid fint vær, alle var friske og raske, og glade. Det var lenge før solfaktoren ble oppfunnet, i beste fall fikk vi litt Niveakrem på nesa, og alle var brune og fine. Selv bilturen til fjells var et eventyr. Veiene var så svingete før. Jeg ble alltid bilsyk og måtte ut og kaste opp minst tre ganger før vi kom til Fagernes. Der var det middagsstopp. Vi spiste alltid lapskaus, den var kjempegod.

Det var mye hjemmestrikk. Storebror og jeg (nr 1 og 3 fra venstre) har hjemmestrikka finlandshetter, 
fetter (i midten, med for lange staver) har finfin strikkelue, og far har selbustrømper til nikkersen.

Det var iskaldt når vi ankom hytta,  vi barna måtte sove anføttes i køyesengene for å få plass til alle, det var trangt og koselig og spennende. Det var bøttedo, kjøleskap i snøhaugen og parafinlamper. Og tante og mor lagde middag til hele bøtteballetten på to gassbluss. Det slår meg at foreldre var mer utholdende før i tiden. Ja, kanskje barna også. Det var ikke noe kjefting eller mas, såvidt jeg kan huske. Vi spiste egg med plastskjeer i glade farger til frokost og Joikakaker fra boks til middag. Vi fikk en Kvikklunsj og en flaske Solo på deling, og var lykkelige. Det var et eventyr.

Spisepause - hele slekta med ryggsekk, termos og anorakk.
Jeg er midt i bildet omtrent, med solbriller på, og jeg hadde det nok som plommen i egget.

Vi gikk lange skiturer som varte hele dagen, gravde oss en diger grop i snøen der vi satt og slikket sol og spiste nistemat fra matboks med kakao fra termos, og en gang ble vi overrasket av snøstorm. På et blunk var det glitrende påskefjellet dekket av tåke så tett at vi ikke kunne se skituppene våre. Men jeg kan ikke huske at vi ble redde. Og tåka forsvant like fort som den kom. Det var et eventyr, det var det det var.

Annepålandet, 5 år, går skirenn. Dette var lenge før parkdressen og skidressen var oppfunnet - 
anorakk og strekkbukser var antrekket. Og strikkelue, såklart.

På påskeaften var det skirenn. Løypa tråkket vi selv, selvfølgelig, og startnummerne hadde mor og far lagd, de ble gjenbrukt i alle barndommens skirenn. Vi ga alt i sporet, men jeg kan ikke huske hvem som vant. Kanskje vi ikke tok tiden en gang. Men alle var i godt humør nesten hele tiden. Alle satt brune og glade i solveggen og drakk kaffe. Kokt på gassbluss.

Det var ikke spesielt folksomt på fjellet den gang, nei.

På bilturen hjem var det alltid spennende å se hvor mye snø som var smeltet i løpet av påsken og hvor langt våren hadde kommet mens vi var til fjells.

Mor og Annepålandet på vei opp på fjellet. Og sannelig - ikke bare blå himmel, slik jeg husker det.
Det er verdens mest tålmodige skilærer du ser til venstre her.

Nei, barndommens påsker kommer aldri tilbake. Verden har sannelig forandret seg mye siden den gang. Veiene er ikke så svingete mer, og Annepålandet har fått nye solbriller. Verden - og livet - har blitt så mye mer komplisert. Solfaktoren har inntatt våre liv, og aftersun, og man kan ikke bare stikke innom og slå seg ned i solveggen med en kaffekopp, uten å være høytidelig invitert. Det er påskekrimmer på TV man må huske å følge med på og værmelding time for time på yr.no. Det er hundre slags skismøringer å velge i, og man kan ikke på ski mer, man må skøyte. Og så er det ikke snø engang...

Fetter, lillebror i sluffe, storebror og meg, med far i bakgrunnen. 
Fine solbriller, fine strikkeluer, fine og knallbrune påsketurister.

Men sola er den samme.
Det er far som har tatt bildene her, familiens sjefsfotograf, og bildene med far på er det vel mor som har tatt, tenker jeg. Det ser litt instagram-aktig ut, men dette er the real thing - speilreleks og dias, tatt i 1965 og 1966 i Valdres. I dag er dette området tettpakket av flotte hytter med to etasjer og doble garasjer, maskinpreparerte skiløyper og alpinanlegg. Ingen koker påskeeggene sine på gassbluss mer, og ingen har påskefjellet nesten helt for seg selv.

Det var et påskeeventyr, det var det det var.

Ønsker alle som er innom en riktig god påske!!!