Fine farger...

Jeg er ingen fuglefotograf akkurat. Det krever tålmodighet og ro - og fugler. Her hos meg er det dårlig med fugler. Men i skogen er det rikelig, særlig på denne tiden av året - de flakser og flyr rundt oss på alle kanter når vi er ute på våre daglige turer. Så husk båndtvangen!!!

Hver dag går vi forbi tjernet. Tinka er veldig interessert i det tjernet. Hun vil gjerne starte badesesongen - ja, hun begynte allerede mens det lå is der. Hun gikk gjennom isen, og i flere dager etterpå lyste råka etter henne sort og kald mot oss. Heldigvis gikk det bra.

Straks isen var gått, kom det et stokkandpar og slo seg ned. Herr og fru S brydde seg ikke stort om oss - fløt bare majestetisk forbi når vi passerte. Skjønt fløt og fløt - over vann ser de helt ubevegelige ut, men under vann kunne vi se de orange bena padle iherdig av sted.

Stokkand er vår vanligste andeart. Den finnes ved alle slags stillestående og langsomt flytende vann, i følge Wikipedia. Stokkanden kan bli veldig gammel, det finnes ringmerkede eksemplarer som er over 25 år. De begynner å legge egg straks etter issmeltingen, og er nok allerede godt i gang nå. Herr S er fin og fjong, med mørkegrønt hode som glinser vakkert i solen, og en hvit ring rundt halsen. Hunnen er brunspraglet med hvite tegninger. På grunn av den store forskjellen i fjærdrakt mellom kjønnene, klassifiserte Linné først hannen og hunnen som to forskjellige arter. 

De svømte rolig forbi oss og inn mot land og begynte å beite ivrig i vannkanten.
Det kan kanskje se ut som hannen har fått hele stasen, men jeg syns hunnen også er vakker - med fine, brune sjatteringer. Og ser du ekstra, ekstra nøye etter, ser du at hun har et flott, blått bånd på vingen - det er så fint! (Synd man ikke kan dobbeltklikke og forstørre bildene her, slik som før). Det er virkelig en intens blåfarge. Tenk deg en strikket genser i disse fine bruntonene - med en kant av klar blått, nesten lilla.

Det er ikke mange gradene i vannet. Det kan enda gå an når sola skinner, men endene svømmer også rundt når det snør og sludder. Her om dagen hadde de imidlertid kravlet opp på flytebrygga. Her ser du at hannen også har det blå båndet på vingen. Mørk grønn, blålilla og orange - i naturen går alt ting an, og alle ser jo at det er den perfekte fargekombinasjon!

Bildene er så som så, men jeg kan ikke ha med speilreflekskamera når Tinka og jeg går på tur. Vi skvulper rundt på sølete og humpete stier, så kompaktkamera må holde. Det er ikke lett å ta skarpe bilder med en fugleinteressert hund i bånd i den ene hånda, kanskje en bæsjepose å bære på også, og kamera i en lealaus snor rundt halsen. Haha, jeg tenker andre turgåere - når jeg en sjelden gang møter noen - lurer litt på hva jeg driver med...   :-S

I dette blogginnlegget spurte jeg om du greide å gjette hva jeg holdt på med (siste bildet). Det er et teppe, som jeg har holdt på med veldig lenge. Men det er en veldig lang historie, som jeg får ta en annen gang. Det gjenstår bare å hekle sammen de siste bitene, og halve kanten rundt. Hurra!

Porselensblomsten (hoya) bomstrer. Jeg har hatt denne planten i femten år, minst, den går for lut og kaldt vann, og hver vår kommer det et par blomsterklaser på den. Men i år overgår den seg selv - det er åtte-ti store blomsterklaser, og de er så uuuuutrolig vakre. Men - de lukter også utrolig sterkt. Jeg blir helt omtåket og kvalm av den sterke duften, så jeg må klippe av blomstene etter hver som de springer ut. Det er jo for gæli. Men - det ble blomstene eller meg, og jeg vant.

Ønsker deg en riktig fin fredag!