Påskeeventyr...

Annepålandet, storebror og mor på påskefjellet.

Påsken blir aldri hva den en gang var. Før var det alltid snø - enten påsken kom tidlig eller sent. Vi var heldige og fikk ofte være med tante og onkel på hytta på fjellet, den gang det var langt mellom hyttene og godt med plass i skiløypene og fortsatt flust med ren og uberørt natur. Det var tider, det.

Mor og barna - Annepålandet midt i bildet med hvit lue og gule plastsolbriller.

Hele familien, mor og far og tre barn, ble stuet inn i vår fine, blå Opel Rekord - med ski på taket og alt vi trengte av mat og klær for hele påsken i bagasjerommet. Vi hadde hverken radio eller musikk eller annen underholdning i bilen, og i beste fall hadde vi med oss en liten batteridrevet reiseradio for å høre værmeldingen på fjellet. Ingen telefon, ingen TV, ingen PC, ingenting elektrisk overhodet. Vi dusjet ikke hele påsken og hadde ukesgammel luesveis under strikkelua. Og vi hadde det så fint!

Påsken 1965 - den gangen kunne vi gå langt på en bit Kvikklunsj. Det er meg som gaper, og tante som forer.

Påsken blir aldri hva den en gang var. Det var alltid fint vær, alle var friske og raske, og glade. Det var lenge før solfaktoren ble oppfunnet, i beste fall fikk vi litt Niveakrem på nesa, og alle var brune og fine. Selv bilturen til fjells var et eventyr. Veiene var så svingete før. Jeg ble alltid bilsyk og måtte ut og kaste opp minst tre ganger før vi kom til Fagernes. Der var det middagsstopp. Vi spiste alltid lapskaus, den var kjempegod.

Det var mye hjemmestrikk. Storebror og jeg (nr 1 og 3 fra venstre) har hjemmestrikka finlandshetter, 

fetter (i midten, med for lange staver) har finfin strikkelue, og far har selbustrømper til nikkersen.

Det var iskaldt når vi ankom hytta,  vi barna måtte sove anføttes i køyesengene for å få plass til alle, det var trangt og koselig og spennende. Det var bøttedo, kjøleskap i snøhaugen og parafinlamper. Og tante og mor lagde middag til hele bøtteballetten på to gassbluss. Det slår meg at foreldre var mer utholdende før i tiden. Ja, kanskje barna også. Det var ikke noe kjefting eller mas, såvidt jeg kan huske. Vi spiste egg med plastskjeer i glade farger til frokost og Joikakaker fra boks til middag. Vi fikk en Kvikklunsj og en flaske Solo på deling, og var lykkelige. Det var et eventyr.

Spisepause - hele slekta med ryggsekk, termos og anorakk.

Jeg er midt i bildet omtrent, med solbriller på, og jeg hadde det nok som plommen i egget.

Vi gikk lange skiturer som varte hele dagen, gravde oss en diger grop i snøen der vi satt og slikket sol og spiste nistemat fra matboks med kakao fra termos, og en gang ble vi overrasket av snøstorm. På et blunk var det glitrende påskefjellet dekket av tåke så tett at vi ikke kunne se skituppene våre. Men jeg kan ikke huske at vi ble redde. Og tåka forsvant like fort som den kom. Det var et eventyr, det var det det var.

Annepålandet, 5 år, går skirenn. Dette var lenge før parkdressen og skidressen var oppfunnet - 

anorakk og strekkbukser var antrekket. Og strikkelue, såklart.

På påskeaften var det skirenn. Løypa tråkket vi selv, selvfølgelig, og startnummerne hadde mor og far lagd, de ble gjenbrukt i alle barndommens skirenn. Vi ga alt i sporet, men jeg kan ikke huske hvem som vant. Kanskje vi ikke tok tiden en gang. Men alle var i godt humør nesten hele tiden. Alle satt brune og glade i solveggen og drakk kaffe. Kokt på gassbluss.

Det var ikke spesielt folksomt på fjellet den gang, nei.

På bilturen hjem var det alltid spennende å se hvor mye snø som var smeltet i løpet av påsken og hvor langt våren hadde kommet mens vi var til fjells.

Mor og Annepålandet på vei opp på fjellet. Og sannelig - ikke bare blå himmel, slik jeg husker det.

Det er verdens mest tålmodige skilærer du ser til venstre her.

Nei, barndommens påsker kommer aldri tilbake. Verden har sannelig forandret seg mye siden den gang. Veiene er ikke så svingete mer, og Annepålandet har fått nye solbriller. Verden - og livet - har blitt så mye mer komplisert. Solfaktoren har inntatt våre liv, og aftersun, og man kan ikke bare stikke innom og slå seg ned i solveggen med en kaffekopp, uten å være høytidelig invitert. Det er påskekrimmer på TV man må huske å følge med på og værmelding time for time på yr.no. Det er hundre slags skismøringer å velge i, og man kan ikke gå på ski mer, man må skøyte. Og så er det ikke snø engang...

Fetter, lillebror i sluffe, storebror og meg, med far i bakgrunnen. 

Fine solbriller, fine strikkeluer, fine og knallbrune påsketurister.

Men sola er den samme.
Det er far som har tatt bildene her, familiens sjefsfotograf, og bildene med far på er det vel mor som har tatt, tenker jeg. Det ser litt instagram-aktig ut, men dette er the real thing - speilreleks og dias, tatt i 1965 og 1966 i Valdres. I dag er dette området tettpakket av flotte hytter med to etasjer og doble garasjer, maskinpreparerte skiløyper og alpinanlegg. Ingen koker påskeeggene sine på gassbluss mer, og ingen har påskefjellet nesten helt for seg selv.

Det var et påskeeventyr, det var det det var.

Ønsker alle som er innom en riktig god påske!!!