Den eneste julepresangen...

Dette var faktisk den eneste julegaven fra mine strikkepinner jula 2015. Den var til Sønnens kjæreste, som var med hjem på julebesøk. Hun er amerikansk og ikke helt vant med norsk vintervær, men været var snilt og mildt og ganske snøfritt akkurat de dagene de var hjemme til jul. Men en lue er god å ha uansett.

Lua ble heldigvis godt mottatt - den er strikket i Sandnes Alpakka Ull, som er et mykt og godt garn med 65% alpakka og 35% ull. Sandnes anbefaler pinner 5 mm, men der er ikke Sandnes og jeg helt enige. Jeg har hørt flere si at garnet både siger og vokser, så jeg knep ned en pinnestørrelse og strikket på pinner 4 mm i stedet - det ble fast og fint. La opp 100 masker og strikket på gefühlen. 

Den rosa hjerteborden er fra Pinneguris julesokk, som jeg teststrikket for henne lenge før jul, ja i mars i fjor faktisk. Jeg har visst helt glemt å blogge om den - så her den, i samme slengen. (Det er Ann selv som har tatt dette fine bildet).

Selbustjernene, som er grønne, selv om de ser grå ut på bildene her, er fra Annichen Sibberns bok "Norske strikkemønstre" - stjerna er fra tommelen på en "Vott fra selbu". Den er en skatt, den boka. Det er nok førsteutgaven jeg har - den er fra 1928 da Annichen Sibbern bare var 23 år og jobbet ved Norsk Folkemuseum. Så giftet hun seg muligens, for på de senere utgavene heter hun Annichen Sibbern Bøhn.

Og det var den lua. "My one-of-a-kind, hand-made Norwegian hat", som mottakeren så treffende kalte den.

Ha en riktig fin tirsdag! 

En julehistorie...

Jeg vil gjerne få ønske deg en fin og fredelig jul!

Takk for at du har funnet veien hit til bloggen, og en stor takk 

til alle dere som legger igjen kommentarer! Det varmer et julehjerte. 

Da jeg var barn, pleide vi å gå ut på trappa på julaften klokka fem.

Det var naturligvis Hvit Jul – det var det alltid før i tiden, så vidt jeg husker. Ingen hadde juletre med lys på utendørs, og bare enkelte av naboene hadde lysende adventstjerne i vinduet. De få som var, ga oss en følelse av høytid når vi kom forbi. Likevel var det ingen tvil om at det var jul, det kjente vi i våre barnehjerter.

På julaften klokka fem ringes julen inn. Det er da julen starter. Er det noen som tenker på det nutildags, mon tro? Vi visste det, selv om vi var små. På julaften klokka fem sto vi på trappa og så utover det vinterhvite landskapet. De eneste lysene vi så, var veilysene på riksveien like ved. Trafikken på veien hadde stilnet, for nå var det jul. Det var ingen som var ute og rekte gatelangs. 

Hvis det var stille vær, og det var det gjerne i desember, kunne vi høre kirkeklokkene i det fjerne. Vi hadde vært til julegudstjeneste tidligere på dagen, men først klokka fem ble julen ringt inn. Kirken lå flere kilometer unna, men var det stille vær, kunne vi høre klokkene hele veien hjem til oss. Julefreden hadde senket seg over dalen. Dette var Jul, det visste vi i våre barnehjerter.

Etterpå gikk vi inn og hørte Sølvguttene synge julen inn. Det gjør vi fortsatt. Vi har stått på trappa og lyttet etter kirkeklokkene, men det eneste vi hørte, var suset fra riksveien like ved. Folk har det så travelt nå, de rekker ikke å komme i hus før julen ringes inn. Det er trafikksus fra veien hele døgnet. Det er juletrær med lys på i alle hager, adventstjerner i alle vinduer, men vi har det så travelt nå at vi har nesten ikke tid til å se det.

Klokka fem ringes julen inn, det er da julen starter. Da skal julefreden senke seg over dalen. Da er det jul. Vi kan heldigvis, så vidt, fortsatt kjenne det i våre hjerter.

Dagens historie er en reprise fra tidligere juler her på bloggen, i år er det syvende gang, for gjenbruk er en god ting. Juletradisjoner betyr at vi gjør det samme, år etter år - den samme pynten, de samme sangene, de samme gamle historiene. Kanskje er det derfor vi er så glade hver julekveld, det er noe trygt og godt over det vi kjenner igjen. Nå har vi vaska gølvet, og vi har børi ved, og nå - nå er det like før moder tenner alle lys, så ingen krok er mørk. Til jul ønsker jeg meg fred og fryd på jorderik, og at det skal være sant når vi synger Deilig er jorden. Det er jo lov å håpe. God jul!

Studentene...

Snart er det jul. Da kommer studentene hjem.
Det tar tid å venne seg til, men etter hvert siger det inn, dette at barna vokser opp og forlater redet.
Trist er det nok, men det blir etter hvert en vane.

Enn så lenge kommer de hjem til jul, det er godt.
De kommer med fly fra Trondheim og Firenze, med sitt pikk og pakk, og fyller opp vårt lille hus.
Gangen blir full av sko, det blir kø på badet, det blir trangt, men trivelig.

Sist de var hjemme samtidig, var i sommerferien. De var opptatt på hver sin kant, så det var fullt hus i bare noen dager. Da hadde Sønnen skulpturverksted i kjelleren, mens Dattera satt modell.

Den er ikke akkurat noe studio, kjellerboden vår, men Dattera ble stablet opp på et stativ av gamle krakker mens Sønnen modellerte på smørebordet. Funket fint, det, selv om arbeidshøyden kanskje var litt feil og Dattera sovnet og datt av krakken.

Og her er det Dattera som har portrettert sin broder i dyp konsentrasjon.

Deretter portretterte Sønnen seg selv. Så nå har vi begge ungene stående til tørk i kjelleren, drapert i plastposer. Gemalen er nede og gir dem en dusj med vann i ny og ne, så de ikke skal tørke for fort og sprekke, der de står. Siden skal de støpes i gips.

Hvor Sønnen har arvet talentet fra, er det ingen som forstår. Kanskje har det ligget latent i bondeslekta i alle år, uten at noen har merket noen ting? Det forblir et av livets uløste mysterier.

Jeg har blogget om skulpturene hans før. Etter det har han studert halvannet år i Firenze og hatt en rivende utvikling. Han har egen blogg med galleri, og skolen han går på har en fin Facebookside.

Og snart er det jul. Da kommer studentene hjem.

Ønsker deg en fin helg!

En julehistorie...

Jeg vil gjerne få ønske deg en fin og fredelig jul!  

Takk for at du har funnet veien hit til bloggen, og en stor takk til alle dere som legger igjen kommentarer! Det varmer et julehjerte. Jeg har lett forgjeves etter julestemningen i år, men det blir jul allikevel. 

Nå er det like før - snart senker julefreden seg over by og land. 

Da jeg var barn, pleide vi å gå ut på trappa på julaften klokka fem.

Det var naturligvis Hvit Jul – det var det alltid før i tiden, så vidt jeg husker. Ingen hadde juletre med lys på utendørs, og bare enkelte av naboene hadde lysende adventstjerne i vinduet. De få som var, ga oss en følelse av høytid når vi kom forbi. Likevel var det ingen tvil om at det var jul, det kjente vi i våre barnehjerter.

På julaften klokka fem ringes julen inn. Det er da julen starter. Er det noen som tenker på det nå for tiden, mon tro? Vi visste det, selv om vi var små. På julaften klokka fem sto vi på trappa og så utover det vinterhvite landskapet. De eneste lysene vi så, var veilysene på riksveien like ved. Trafikken på veien hadde stilnet, for nå var det jo jul. Det var ingen som var ute og rekte gatelangs. Hvis det var stille vær, og det var det gjerne i desember, kunne vi høre kirkeklokkene. Vi hadde vært til julegudstjeneste tidligere på dagen, men først klokka fem ble julen ringt inn. Kirken lå flere kilometer unna, men var det stille vær, kunne vi høre klokkene hele veien hjem til oss. Julefreden hadde senket seg over dalen. Dette var Jul, det visste vi i våre barnehjerter.

Etterpå gikk vi inn og hørte Sølvguttene synge julen inn. Det gjør vi fortsatt. Vi har stått på trappa og lyttet etter kirkeklokkene, men det eneste vi hørte, var suset fra riksveien like ved. Folk har det så travelt nå, de rekker ikke å komme i hus før julen ringes inn. Det er trafikksus fra veien hele døgnet. Det er juletrær med lys på i alle hager, adventstjerner og elektriske lys i alle vinduer, men vi har det så travelt nå at vi har nesten ikke tid til å se det.

Klokka fem ringes julen inn, det er da julen starter. Da skal julefreden senke seg over dalen. Da er det jul. Vi kan heldigvis, så vidt, fortsatt kjenne det i våre hjerter. 

Dagens historie er en reprise fra tidligere juler her på bloggen, for gjenbruk er en bra ting. Juletradisjoner betyr at vi gjør det samme - år etter år, den samme pynten, de samme sangene, de samme gamle historiene. Kanskje det er derfor vi er så glade hver julekveld, det er noe trygt og godt over det vi kjenner igjen. Nå har vi vaska gølvet, og vi har børi ved, og nå - nå er det like før moder tenner alle lys, så ingen krok er mørk. Fred på jorden, og god jul!

Juletreet...

Bildet er lånt fra nettet et sted.

Det blir ikke jul uten juletre, det er noe alle vet. Men juletre og juletre kan være to helt vidt forskjellige ting.

Jeg har jo vokst opp på gård, og for oss var det helt utenkelig med noe annet enn juletre vi hadde hogd selv i egen skog. Alltid ferskt, alltid gran, alltid pynting på julaften, og alltid ut igjen på tjuendedagen.

Da jeg var 16 år, midt på 70-tallet, var jeg på utveksling i USA et år, i Florida. Det er vel ingen overdrivelse å si at kultursjokkene sto i kø for ei enkel jente fra landet. Verden var så stor den gangen, vi visste ikke så mye om verden der ute - før vi dro dit og så selv, med egne øyne

Jula, for eksempel, var en opplevelse i seg selv. Ingen snø, ikke så mye som en eneste liten kuldegrad engang. Jeg hadde aldri tenkt over at det gikk an å feire jul uten vinter og snø. På julaften, som bare var en helt alminnelig dag, satt vi rundt kjøkkenbordet og drakk eggnog. Ikke snev av julemiddag, ingen julegrøt og slettes ingen mandel.

Etterpå tok vi en kjøretur rundt i nabolaget, stinne av eggnog, for å se på julepynten. Familien jeg bodde hos, hadde Rudolph og Santa i plast i kaktusbedet foran huset. Naboen hadde en meterhøy julekrybbe blant palmetrærne i hagen. Denne blandingen av kommersielle og kristelige symboler driver vi jo med her hjemme også - det er nisser og julekrybber i skjønn forening, men det jeg først og fremt festet meg ved, var mangelen på snø og vinter.

Første juledag stod vi tidlig opp og åpnet julegaver - i pysjen. Gavene var levert av Santa i løpet av natten, men spør ikke meg hvordan han var kommet inn, det var i hvert fall ikke gjennom pipa - for ingen hadde piper og peis i Florida. Jeg slet litt med julestemningen det året, husker jeg.

Men juletreet - ja det tok prisen. Den gangen, på midten av 70-tallet, var juletrær av plast noe vi bare hadde hørt om her hjemme. Det var noe for butikkvinduer og juleutstillinger, ikke noe for de tusen julehjem. Men i Florida var det dårlig med gran, så da jula nærmet seg, dro vi ned loftstigen og krabbet opp på loftet. Der var det helt tomt og absolutt ingenting - bortsett fra en hvit tull bortunder skråtaket. Jeg skvatt skikkelig og trodde det var et lik inntullet i et laken - men neida, det var juletreet det vettu. Mitt livs aller, aller første plastikkjuletre, surret inn i et laken. Det kunne slås opp og ned - som en paraply, ferdig pyntet med blinklys i friske farger, og vel på plass i stua gikk det rundt seg selv og sang julesanger. All juletrekos fix ferdig komprimert - the American Way. Med syntetisk granduft fra sprayboks.

Dette var som nevnt på 70-tallet, i Gamle Dager, lenge før internett og mobiltelefoner og skype var oppfunnet, den gang det kostet en halv månedslønn å telefonere mellom kontinentene. Kort sagt - vi skrev brev. Det tok gjerne en fjorten dagers tid, med AirMail. Da jeg sendte julereferat hjem til fedrelandet, var det juletreet som gjorde størst inntrykk - denne plastikkgrana som gikk rundt seg selv og sang julesanger, ja den fikk jeg mange kommentarer på. Ikke nok med at man slapp å hugge og slapp å pynte - man slapp også å gå rundt juletreet, man kunne bare slenge seg på sofaen mens grana tok seg av syngingen og gåingen selv. Ustyrtelig morsomt, syntes de hjemme i Norge - USA asså, der hadde de mye rart for seg!

Jaja, det er lenge siden nå, 37 vintre faktisk, og mye er forandret - både her og over there. Nå er jo plasttrær blitt ganske vanlig hertillands også, og er jo til velsignelse for allergikere og andre som av ulike årsaker ikke vil ha "levende" tre. Greit nok det. Vi har i det hele tatt hatt lett for å ta etter jule-bling og plast og blinklys, på bekostning av fjøsnisser og grøt i stall og stue. Akk ja, sann. Internasjonalisering kalles det. Verden har blitt mindre, ingen tvil om det.

Det er mange år siden nå, men mitt første møte med en roterende plastjulegran, det glemmer jeg aldri.

Jeg avslutter med bilde av en tradisjonell, norsk julegran, fra Annepålandets stue et tidligere år - for juletreet kommer ikke i hus før lille julaften her, og går ut igjen på tjuendedagen.

På denne tiden av året får jeg alltid spørsmål etter juletreselgerhistorien som har gått igjen her på bloggen nesten hver eneste jul siden starten. Den kan du lese her. Vil du komme i ekte god gammeldags julestemning, ja da finnes det ikke noe bedre enn å  selge juletrær tett oppunder jul, i sprengkulde med snø på.

Tenn lys...

Tiden flyr sannelig fort nå før jul. Andre søndag i advent allerede. Jo eldre man blir, jo mer nostalgisk blir man - og hva blir vel jula uten Eli og Terje fra Jul i Portveien?

Snart er det jul...

I går falt snøen hvit over by og land - eller i hvert fall her hvor jeg bor. 

I gata vår er det lys på trærne og stjerner i vinduene, og Tinka og jeg gikk forbi et hus der det luktet røkelse helt ut i veien. Kalenderlyset vårt er i rute, og på radioen spiller de julesanger så øyet blir stort og vått. Snart er det jul. Og det blir ikke ordentlig jul uten Skomakergata. 

Jeg pleier å skryte av at jeg aldri er forkjøla. I hele fjor var jeg faktisk ikke forkjøla i det hele tatt. Men man skal ikke være for eplekjekk - det kan fort gå troll i ord.

Og det gjorde det. Nå sitter jeg her, feberhet, med nesa i en klut og vondt i brystet og har nylig satt ny verdensrekord i hosting. Når jeg hoster, skulper det blod ut av bihulene - det er liksom ikke måte på denne gangen, jeg har aldri sett på maken. Og verst av alt - jeg orker nesten ikke strikke! Men nå har jeg fått akupunktur og antibiotika og lover at jeg aldri skal være eplekjekk mer. Om et par dager er jeg nok god som ny igjen, det er i hvert fall planen :-)

Det er slitsomt å strikke når hjernen er skudd av - så da passer det fint å strikke en hals, for eksempel. Med 1 rett -1 vrang, rundt og rundt, i farger som matcher årstiden og humøret.  Det er noen økninger hist og pist, men det syns ikke om det blir litt feil. Ypperlig forkjøla-strikketøy.

Oppskrift: Ambitus Neckwarmer.
Garn: Rauma Mitu - 50% ull / 50% alpakka, deilig og mykt! Snaue tre nøster.
Pinner: 3,5 mm.

I følge Ravelry er dette sånn ca den sjette Ambitus-halsen jeg har strikket. Ikke så rart, det finnes ikke bedre halsoppskrift - ingen over, ingen ved siden. Den er varm og passe tett rundt halsen, varmer godt nedover brystet, ligger fint over skuldrene og bulker ikke under jakka. Mitu passet veldig fint til denne halsen, men ellers er det denne her som er min klare favoritt - jeg bruker den hele tiden. Det er rart hvordan enkelte plagg blir vinnere i vintergarderoben. Kanskje jeg skriver et blogginnlegg om det en vakker dag...

Ha en riktig fin førjulshelg!

Både harde og myke pakker...

Det ble noen strikkede og heklede gaver fra denne kanten i år også, men ikke så mange. De fleste er vist her på bloggen allerede, eller kommer innom i nærmeste fremtid, så nok om dem.

Her skal det handle om hva jeg fikk, nemlig. Jeg pleier ellers ikke å få så mange strikkerelaterte gaver, mest fordi jeg ikke har ønsket meg det, antakelig - men i år ble det annerledes.

Den mest overraskende av alle årets gaver kom allerede på lille julaften, i postkassa, og det var ikke noe jeg hadde bestilt. Ja, jeg må få benytte anledningen til å takke for alle milde gaver som snille og gavmilde strikkere har begavet meg med i løpet av året - restegarn som jeg har fått både herfra og derfra, oppskrifter, den gamle hakkeboken til Solvor Hofsli (som jeg skrev om i dette innlegget) som jeg har lett etter i årevis og som Wenche hadde stående i hylla, Votteboken som jeg fikk fra Liv. Og det er sikkert mer, som jeg glemmer i farten. TAKK alle sammen! Dere er så snille, det setter jeg umåtelig stor pris på!

Og på lille julaften, altså, dumpet det en mystisk pakke ned i postkassa mi -

En hespe gammel & god Triplex pluss en koselig julehilsen fra Berit på Søstrenes Strikkeglede. Snakk om gave - det er jo en skatt! Tusen takk!

På julaften fikk jeg harde pakker - blant annet Bittamis sokkebok, som jeg gleder meg til å ta fatt på. Bare jeg får sokkeånden over meg igjen, blir det strikking hele året :-)

Garnvinde fikk jeg og - behørig testet på mitt julerotete kjøkken. Den funker som den skal. Tenk at jeg har strikket i 45 år uten en skikkelig garnvinde - det er utrolig, men sant. Men nå har jeg det :-)

Sist, men ikke minst, kjøpte jeg en julegave til meg selv. På 90-tallet fant jeg en fantastisk bok på biblioteket, full av informasjon og inspirasjon. Dessverre fantes den kun der - på biblioteket, den var forlengst utsolgt fra forlaget. Jeg lånte boken mange ganger, og lette forgjeves etter den på secondhand. Plutselig oppdaget jeg at den var gitt ut på nytt, i 2013, og dermed måtte jeg jo bestille den før den ble utsolgt igjen. På dansk, riktignok, men det gjør ingen ting, dansk og norsk er nesten likt å lese. Bibliotekboka var på norsk. "Kulturhistorisk strikkebibel" er det føyd til på forsiden siden sist, og det er stemmer. Denne kan jeg anbefale på det varmeste.

Det er morosamt med jula for dessa som er små, som det heter i Musevisa - men det er ganske morosamt for de store også. Ha en finfin dag!

Rød på nesen...

Én eneste ny julepynt kjøpte jeg i år. For selv om jeg skrev tidligere at det er den gamle og gode julepynten jeg liker best, så måtte jeg bare ha en Rudolf-hoptimist da jeg så den. For jeg husker godt de orange og gule hoptimistene fra 70-tallet, min glade barndom, da folk hadde både hoptimister og birdies på sine orange og gule jenterom. Men jeg hadde ingen. Nå har jeg det!

Må jo bare bli i godt humør av en glad og spretten Rudolf. Ha en fin søndagskveld!

Rapport fra Julen 2013...

Bittelille julaften: Det regner, og jeg innser at jeg ikke blir ferdig med alt jeg hadde tenkt å gjøre til jul, i år heller. Og det blir definitivt ikke hvit jul, så julestemningsbildet er fra i fjor - for da var det hvit jul da.

Lille julaften: Det regner fortsatt, og jeg lurer på hvorfor jeg ståker så fælt til jul - det blir jo jul allikevel. Julefreden senker seg i stall og stue. Julegranen er grønn og glitrende, alle har kommet hemmat til jul og alle hjerter gleder seg.

Julaften: Det regner og det regner - det blir ikke hvit jul i år. Men ingen går i fella, engler daler ned i skjul og ingen krok er mørk. Så tenner moder alle lys, vi spiser tradisjonell julemiddag, det er fred og fryd på jorderik. Vi er bare voksne i år, kanskje det er derfor nissen ikke kommer innom, selv om alle har vært så snille som bare det. Han har lagt gavene under granen i stedet. Like greit det, det er jo uansett ikke sledeføre.

Første juledag: Det regner, gitt. Ellers skjer det ikke stort på denne dag.

Andre juledag: Det regner ikke, og deler av familien er ute på skøyter, mens Annepålandet strikker ferdig de siste julegavene - de som ble gitt bort med pinnene i.

Tredje juledag: Det både regner og snør, og regner igjen. Far sprudler av energi igjen, mor er sliten, Sønnen har reist hjem, Dattera kjeder seg og Tinka syns det er kos at alle er hjemom. Alt er som det skal være på denne tiden av året.

Og sånn går no dagan. Håper dere har en fin jul også, og nyter de siste dagene av 2013!

Mitt liv som hund - en julehilsen...

(mel: julekveldsvisa)

nå har jeg kamma pelsen

og jeg har klippa klør

og skvetta litt på nabons julegran som hunder gjør

nå sett jeg meg og kvile og puste på ei stund

og snart tar jeg en velfortjent og deilig juleblund

* * *

du visste vel at på julekvelden kan dyra snakke?

sånn har det vært helt fra gammel tid

da vil vi ha litt ekstra god mat og godt stell

og nå er hele flokken min samlet - det liker jeg

nå er det jul i stall og stue og

vi ønsker alle bloggens lesere en riktig god jul!

håper alle får en koselig julehelg!

Skal det være en julegran...?

I fjor så det sånn ut på disse tider. Det gjør det ikke i år. White Christmas er byttet ut med våt Christmas, og det får vi ikke gjort så mye med.

Julen består av tradisjoner. Tradisjoner er repriser - det samme går igjen, år etter år. Og det er jo sånn vi vil ha det, det er kjent og kjært og trygt. Her på bloggen har jeg hatt noen julehistorier som har gått igjen. Jeg har fått mange nye lesere det siste året, så her kommer historien om da Annepålandet var juletreselger en gang til.

Slekt skal følge slekters gang, og i år er det Sønnen som står ute og selger juletrær. Han er student, og jobber i blomsterbutikk på si'. I desember selger de juletrær, og kanskje synes han det er like trivelig som jeg syntes den gang for lenge siden? Én ting er i hvert fall sikkert - det var kaldere den gangen, og hvitere.

Ja, for i min grønne ungdom jobbet jeg en jul som juletreselger. Jeg blir nostalgisk bare jeg tenker på det - jeg kan enda huske duften av granbar og snø og kulde, kundene som kom innom, neglesprett og julestemning - selv om det er tretti år siden nå.

"  I min grønne ungdom hadde jeg mange snurrige småjobber ved siden av skoler og studier. Den beste var den som juletreselger.

Og det skjedde i de dager, før Plantasjen begynte å selge juletrær i stor målestokk for 50 kr stykket, kneblet og bundet i grønn netting, og dermed frarøvet juletremarkedet all sin landlige sjarm. Det var ikke mange juletreplantasjer heller i de dager. Juletrærne var stort sett småbusk som vokste blant store graner, tynning i plantefelt og diverse småtteri som vokste vilt under kraftlinjene som går gjennom de dype skoger og bringer strøm ut til alt folket. Kort sagt – smågran og småfuru fra Oslo Nordmark. Disse ble gjerne solgt fra små, provisoriske utsalg langs landeveien og ved nærbutikken de siste par ukene før jul. I motsetning til nå, kom juletreet sjelden i hus før lille julaften, og fikk stå til trettende- eller tjuendedag jul.

Jeg kommer fra en gård på landet, til gård hører skog, og i skog vokser småtrær. Brødrene mine solgte juletrær i ungdommens vår – det var en fin ekstrajobb i juleferien. Ett år ble jeg ansatt som juletreselger. Det var gjerne kaldt oppunder jul, og snø, selvfølgelig. Det var alltid hvit jul i gamle dager. Dette året var det spesielt grisekaldt, husker jeg, og jeg sto polstret i mange lag ull, duffel, nesnalobber og to par skinnvotter utenpå hverandre og solgte juletrær ved den lokale bensinstasjonen, som tilfeldigvis lå i bygdas verste kuldehøl. Det var kaldt, men trivelig arbeid. Brødrene Brothers dro til skogs og hogg nye trær etter hvert som jeg solgte. Ferskere trær fikk du ikke.

Folk kom innom og kjøpte juletre på vei hjem fra jobb den siste uka før jul. Juletreet måtte være ferskt og friskt, det var nøye, men bortsett fra det var kundene hyggelige og greie og stilte få krav. Det var mange faste kunder. Og alle var i godt humør – folk var ikke så stresset før i tiden, og juletrehandelen var liksom siste hånd på verket før julefreden kunne senke seg over by og land.

Siden trærne kom litt herfra og derfra og hadde vokst opp under ulike forhold, kunne de være ganske forskjellige. Det var noe for enhver smak og enhver stue. Noen trær hadde vokst fort, og da var det langt mellom greinene, andre hadde vokst sakte, og da sto greinene tett. Noen trær var høye og slanke, andre små og tette – presis som oss mennesker omtrent. Noen hadde lange nåler, andre korte. Og alle som har gått i skogen og sett på trær, vet jo at de er frodigst på solsiden. 

Alt dette utnyttet vi til vår fordel i salget. En dame stusset over at treet hadde så lite nåler – de var korte og satt ikke spesielt tett, men var ellers jevne og pene. – Det er en fordel det, veit du, mente Lillebror, for da røsser det ikke så mye! Og dermed var det treet solgt. Noen trær hadde hatt en trang oppvekst og var typiske hjørne-trær – en stor fordel for folk med små stuer. Andre skulle ha treet inntil en vegg, og da var det helt i orden at det var litt flatt på nordsiden. Smale trær er en fordel for små familier – så går det fint å danne ring rundt treet. Var det få greiner nederst, var det plass til flere gaver under treet. Var det i det hele tatt få greiner, passet det godt for folk som ikke hadde så mye julepynt eller ville ha det mest mulig naturlig. Da fikk de gjerne med noen ekstra kvister granbar på kjøpet, som de kunne ha på trappa. Kort sagt, alle trær hadde sine fordeler - det gjaldt bare å tenke positivt. Det var mange faste kunder, og alle var blide. Ingen klagde på prisen, ingen prutet heller, men det hendte vi slo av litt for kjente. Det var trivelig arbeid.

Jeg fikk et nært og personlig forhold til juletrær etter dette. Jeg kan huske spesielle trær. Som det litt gulgrønne vi fikk et år. Jeg stusset litt over fargen da det kom i hus, men det var fint og friskt og duftet som graner skal. Vi pleier å vanne juletreet, men dette var ikke spesielt interessert i vann. Ikke røss det heller. Etter jul ble det ekspedert ut bakdøra. Der fikk det ligge i fred til neste vår. Da vi ryddet i hagen, lå treet der like gulgrønt og fint og friskt som i julen – med alle nålene på. Jeg har aldri sett maken til tre. Var det siste rest av julens magi?  "

Hos oss kommer juletreet i hus lille julaften, om kvelden. Sånn har det alltid vært, man skal ikke tukle med julens tradisjoner. Så blir det pyntet med hummer og kanari fra alle årene - gammelt og nytt, kjøpt og hjemmelaget. Stilen - eller muligens mangel på sådan - kan vi kanskje kalle "norsk julemiks". Jeg syns det er fint - det er liksom sånn det skal være, her hos oss.

Ha en riktig fin torsdag! Ta det med ro - det er fortsatt mange dager til jul!

Juleposten skal frem...

Kjære Garnnissen,

Jeg har vært ganske snill i år, og tillater meg derfor å komme med et par ønsker, nå som det nærmer seg jul.

For det første - kan vi ikke få Rauma Istra tilbake? Vær så snill? Det forsvant fra markedet for et par års tid siden, og har siden vært dypt savnet. Jeg vet ikke hvorfor Rauma sluttet å produsere det. På Ravelry-siden står det at det er interchangeable med Rauma 3-tråders strikkegarn - men mens 3-tråders er stivt og stikkete, var Istra mykt og godt. Det får ikke hjelpe at 3-tråders kommer i mange flere fantastiske farger, jeg ønsker meg likevel Istraen tilbake!

For det andre - hvorfor kan vi ikke få Sandnes Triplex tilbake? Jeg vet ikke når det forsvant, men det må ha vært en gang mellom 1980-tallet og 2000, sånn omtrent. Det er dypt savnet - så savnet at det er tilløp til voldsscener på loppemarkeder for å få tak i det, når det en sjelden gang dukker opp. For den yngre garde, som ikke kan huske Triplexen, kan jeg fortelle at det var et kabelspunnet garn, like tykt omtrent som Peer Gynt og Smart, men mye, mye bedre å strikke med. Og så ble det så pent og jevnt. Så kjære Garnnissen, det er vel ikke for meget å be om?

Forøvrig ønsker jeg meg ikke mer enn at alle kommer helskinnet hemmat til jul, en bok eller to og fred og fryd på jorderik. Det siste har jeg ønsket meg i mange år nå, men det ser dessverre dårlig ut.

Ærbødigst,
Annepålandet

Det blir ikke jul uten...

Det er rart med det, det blir ikke jul -

- uten kalenderlys. Man har sine tradisjoner, jada. Og jadajada, jeg er ajour, bildet er noen dager gammelt. Og julestjerna er på plass i vinduet. Same procedure as every year. Tidligere syntes jeg det var gøy å kjøpe litt ny pynt hvert år, nå er jeg mest glad i den gamle. Det må være alderen.

Kalenderlyset må stå i kammerstaken jeg fikk av Kjære Mor på 70-tallet - den gang alt skulle være lilla, enten det var advent eller ei. Jeg tror hun kjøpte den på et keramikkverksted underveis på sommerferie i Norges land, og så hadde hun den med hjem til lille Anne i gave. Den har gått i tusen knas en gang, det må ha vært da bokhylla på pikerommet raste sammen, og såvidt jeg husker, lappet mor den sammen med Karlsons lim i hui og hast. Joda, det syns at den har levd et langt liv. Og akkurat som med god vin blir den bare bedre med årene. Det blir ikke ordentlig advent uten den lilla kammerstaken.

Og tenk så fint om jeg kunne ha sagt: "Og denne duken har jeg brodert selv!" Men nei. Duken har jeg også fått av Kjære Mor - hun reddet den fra undergangen i et arveoppgjør. For tenk, da alt av husgeråd og sølv og gull var fordelt, lå duken ensom og forlatt igjen på et bord - ingen ville ha den! De syns den var så stygg - for etter å ha vært veldig in på 70-tallet, ble lilla veldig UT etterpå. Så mor reddet den fra å ende sine dager i en søplesekk. Den er antakelig brodert av en av mine grandtanter i første halvdel av 1900-tallet en gang - nydelig arbeid med sirlige sting. Det var veldig moderne med denne stilen - men når? Kan det ha vært på 1920-tallet? 1940-tallet? Noen som vet? Uansett, jeg fikk duken, og den får komme frem og skinne litt hvert år i adventstiden. Fargene på bildet lyver litt - den er dyp lilla, grå og sort på ubleket lin. Litt rar, men veldig fin!

Og sist - men ikke minst - julekaktus. Tidligere falt jeg ofte for fristelsen og kjøpte en liten julekaktus sånn oppunder jul. Det har jeg måttet slutte med - for disse kaktusene bare vokser og vokser og fyller snart opp hele stua. Det blir nesten ikke plass til juletreet. De står ute og koser seg hele sommeren i sol og regn. Om høsten får de flytte inn igjen, og da blomstrer de så det spruter i hytt og pine utover hele vinteren. Når de ikke blomstrer, er de veldig stygge, men så - så bare velter det ut med blomster i fantastiske farger. Jeg har hele spekteret - hvite, rosa og røde, i forskjellige fasonger. Tidligere hadde jeg en aprikosfarget en også, men den tok kvelden da jeg glemte å vanne dem en høst. Den var nok litt fin på det, den aprikose, for de andre tok det pent og klagde ikke - de lever i beste velgående den dag i dag. Tilfeldigvis var det den rosa som bestemte seg for å blomstre til jul i år - selv om rosa ikke er noen typisk julefarge her hos meg. I fjor var det den hvite - det er greit med litt variasjon.

Det er rart med tradisjoner - det blir ofte det samme, år etter år. Det blir ikke jul uten. Eller hva mener du?

Ha en riktig fin dag! Senk skuldrene - det blir jul alikevel!