mandag 31. oktober 2011

Omnia Omnibus Ubique...

Ikke å forglemme - jeg har jo vært i London! Og der var det jul!


Familien Glum i Christmas World på Harrods. Klikk gjerne på bildet og nyt julestemningen med granbar og glitter og julelys i taket - all plastic. Harrods er i grunnen mer en severdighet enn et sted man shopper. Jeg tenkte jeg kunne kjøpe med en souvernirjulekule fra Harrods, men fant overhodet ingen ting i hele Christmas World som jeg kunne tenke meg å ha på juletreet.

Men - man må jo bare elske Harrods - overdådig, dyrt og deilig. Over 80 000 kvadratmeter med butikk, størst av alle varehusene i London, og trolig i Europa. Vi var på Selfridges også, det var også kjempedigert, men Harrods er nesten dobbelst så stort. Harrods motto er Omnia Omnibus Ubique - "Allting for alle overalt", og det kan ikke være så langt fra sannhetenEt helt rom - The Writing Room - fullt av fine skrivesaker. Jeg trenger i grunnen en fin refillbar kulepenn, men klarte ikke å velge en eneste i det overdådige utvalget. Rooms of Luxury, International Designers, Harry Potter Shop, Pet Spa - vi rakk ikke over alt sammen. Over 20 spisesteder å velge blant. Og man testet naturligvis det lokale porselenet:



Og drakk Ginger Beer. Det norske ingefærølet kan bare gå hjem og legge seg. Dette smakte sunt. Og så kjøpte vi naturligvis engelsk te i The Food Halls, både English Breakfast og Afternoon Tea, of course.

Flott arkitektur, masse historie i veggene, og overraskelser rundt hvert hjørne. Her er virkelig mye å se på - om man løfter blikket fra det overdådige vareutvalget og ser seg rundt i de staselige lokalene. I den berømte, egyptiske rulletrappen er et minnesmerke over Diana og Dodi Al-Fayed, og en statue av dem står et annet sted i lokalene. I trappen er en minnetavle over falne Herrodere under siste krig - og det var mange. Pluss mye annet. Selv om det er tett med folk, er Harrods et besøk verdt. Fortrinnsvis på en hverdag, da er det litt mindre folk.



Og man bodde standsmessig bak hvitmalte fasader og fine dører i Bayswater, i et kvartal med privat park bak låste porter. Der kom ikke vi inn, vi måtte nøye oss med å titte inn gjennom smijernsporten.

London en fin by. Jeg har vært der mange ganger før, vi er jo nesten naboer, men det er lenge siden sist. I mellomtiden har det skjedd det samme der som her hjemme: Det har blitt så mange flere mennesker. Best på ukedager, overfylt i helgene. Vi hadde flott vær og opp mot 20 grader. Men strikketøyet hadde jeg glemt hjemme, og jeg fant ikke en eneste garnbutikk.

Men den egentlige grunnen til at vi var i London, kan du gjette hva det var? Jo, Annepålandet & familien skulle på amerikansk fotballkamp. Jeg har i grunnen aldri hatt noe personlig forhold til amerikansk fotball. Da jeg var 16 år, var jeg utvekslingssstudent i Florida et år. Skolelaget vårt ble State Champions det året, og det var fantastic, forstod jeg, men jeg greide aldri å bli helt revet med. Men så begynte Sønnen med denne i Norge nokså sjeldne idretten for noen år siden. Og da ble det noe ganske annet. Det er utrolig hvor interessert man kan bli i barnas aktiviteter. Og amerikansk fotball blir stadig mer populært her hjemme. Hvert å spilles en kamp i den amerikanske NFL-serien i London, for å skape publisitet rundt idretten i Europa. Og der var vi, på Wembley, sammen med 76 900 andre ivrige fotballentusiaster.


Amerikanske fotballhelter, halvnakne duskedamer og show. Ser du nøye etter, ser du det amerikanske flagget i formasjon ute på banen. Bildene er tatt før kampen, med masse folk i aksjon for å skape liv og løye under åpningsshowet.


Og her er det engelske flagget. Kampen varte i over tre timer, inkludert utallige reklamepauser, før Chicago Bears vant over Tampa Bay Buccaneers. Spennende og underholdende kamp.

Ettersom Annepålandet lett får fnatt av køer og folkemengder, var jeg litt spent på hvordan det skulle gå når 80 000 folk skulle bevege seg til og fra Wembley og inn og ut av fotballstadion. Her i Norge blir det jo lett kaos på en helt vanlig hverdag når folk skal hjem fra jobben og toget ikke er i rute, for eksempel. For ikke å snakke om køen som oppstår når det er forballkamp på Ullevål, eller når vi skal arrangere ski-VM i Holmenkollen. Men i London er tog og baner i rute, bilettautmatene virker, folk oppfører seg som folk selv om de må stå i kø, og alt gikk helt knirkefritt. Jeg tar av meg hatten for engelskmennenes evne til å ordne og organisere kollektivtrafikk, køer og menneskemengder. Noen herfra burde ta seg en studietur og se og lære!

Men det aller rareste, det var det knøttlille, grå ekornet som hadde forvillet seg inn på stadion og pilte vettskremt over den enorme gressmatta midt under kampen - frem og tilbake - til ellevill jubel fra tribunene. Akkurat da foregikk spillet på motsatt banehalvdel, og hverken dommerne eller spillerne merket noen ting, før ekornet søkte tilflukt under tribunene og vi kunne puste lettet ut.

Ha en finfin og køfri uke!

søndag 30. oktober 2011

Ser ikke skogen for bare trær...


Norge er et vakkert land - med fjell og fjord, bre og vann. Her jeg bor, er det bare trær. Trær, trær, trær.


Ingen høye fjell eller flotte utsikter - bare trær. 


For å få fullt utbytte av å bo her, er det en stor fordel å like trær. Og det gjør jeg.


Trær kan være ganske fint, faktisk. Staselig. Beroligende. Fulle av liv - fugler og ekorn og annet småkryp. 
Og skogen blir liksom ikke den samme uten trær... :-)


Ser man nøye etter, og det gjør jeg, er det ikke bare svarte skauen, det er mange forskjellige slags trær. 
Trær har personlighet.


Ganske fint, faktisk, om man ser nøye etter. 


Spesielt fint på en solskinnsdag med solblink i vannet og blå himmel bak de trolske trærne. 
Alt blir finere med blå himmel på. 


Ooops. Her er en til som også liker seg godt i skogen. For noen tar badesesongen aldri slutt.

Dagens oppkvikker...

Livet er fullt av milde gaver. I dag, for eksempel, har vi fått en hel time ekstra - hurra!

Lønneblad fra Botanisk hage

lørdag 29. oktober 2011

The Pink Collection...


I sommer var jeg på gryteklutkjøret, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg laget en Pink Collection.
Passer perfekt for rosa prinsesser - men siden rosa prinsesser stort sett er i barnehagealder og ikke opererer så mye på kjøkkenet, kan man jo lure på hva i all verden man skal med roooosa grytekluter... Så foreløpig ligger de på kistebunnen i påvente av at rosa skal bli motefarge på kjøkkenet. Det foresvever meg at de kan bli liggende der en god stund. Men de er jo litt søte, da.

Man kan jo lure på hvorfor Annepålandet hekler rosa grytekluter, hun som ikke er noen rosa person og ikke eier noe som helst rosa i det hele tatt nesten?


Jo, det hadde seg sånn at jeg surfet rundt på nettet, og via diverse linker og klikk befant jeg meg plutselig på den fine bloggen til Stina Ballerina. Og der fant jeg tilfeldigvis disse supersøte gryteklutene. Og så ble det kjærlighet ved første blikk - og så måtte jeg lage en med en gang. Nå hekler visst Ballerinaen og jeg ganske forskjellig, så jeg fikk ikke brukt gratisoppskriften som ligger der - jeg heklet bare på frihånd og prøvde å herme så godt jeg kunne. Dobbel (to lag), Mandarin Petit, heklenål 2,5. Syns den ble fin, jeg! Og siden alle gryteklutene mine får navn, heter denne "Spise kirsebær med de store". Og når jeg først var så godt i gang -


Denne har såvidt vært innom bloggen før. I sommer dukket det opp diverse "t-skjortegarn" i butikkene - garn laget av bomullstrikotremser. Jeg klippet opp en gammel t-skjorte i ca 1 cm brede remser og heklet halvstaver med heklenål nr 9. Så klippet jeg opp noen meter rosa t-skjorte (det stemte altså ikke at jeg ikke hadde noe rosa - jeg hadde jo denne t-skjorta. Men nå har jeg den ikke lenger). Til slutt heklet jeg noen dærter av diverse bomullsgarn og sydde på. Denne grytekluten er av naturlige årsaker ikke dobbel... "Tuppen" heter denne. Inspirasjonen til en prikkete gryteklut fikk jeg hos Mieke Willems. Det er litt vanskelig å se av hennes bildet hvordan hun har laget grytekluten sin, men jeg gjorde det på min måte, og det funket fint, syns jeg. Tror nok jeg skal lage flere grytekluter av samme sort.


Siden jeg nå likevel hadde gravd det rosa garnet frem fra glemselen, lagde jeg en Annepålandetgryteklut-variant i samme slengen. Dette er "Lillemor". Og vips - så har man en rad med rosa grytekluter før man vet ordet av det. Mens man venter på at rosa skal bli moderne igjen...

God lørdag til alle som er innom!

fredag 28. oktober 2011

Tredje runde...


Men jeg har jo helt glemt å blogge om tredje runde i Gryteklutbytteringen! Jeg reiste plutselig bort litt, og dermed ble det surr i systemet. Tredje omgangen er forlengst unnagjort og her er den finfine grytekluten jeg fikk fra Berit:


Så fin - kan du se de små hjertene? Nå har jeg fått tre fine, blå grytekluter i bytte. Og her er grytekluten jeg sendte - for- og baksiden:



Den gikk til Misemor, som ønsket seg grytekluter i rødt, orange og lilla. - Oj, det er jo nesten hele regnbuen, tenkte jeg, og så ble det en regnbue. Bakgrunnen skal forestille en slags forenklet versjon av Annepålandets gryteklut (oppskrift her).

Ha en fin helg!

onsdag 26. oktober 2011

Hundebæsjvotter...

Jeg har nettopp kommet hjem etter noen dager i London. Der var det 15-20 grader og sol. Da ble det litt surt å komme hjem til 3,5 grader og regn... Enda godt man har ullvotter, sier nå jeg.


Nærmere bestemt Annepålandets Mitts, som også egner seg utmerket som hundebæsjvotter på denne tida av året. Oppskriften finner du her. Meget enkel og grei vott. Kanskje noe å tenke på nå som det nærmer seg julegavetid? Andre finfine varianter her og her og her, og her og her også. Morsomt å se forskjellige utgaver!


Har man hund, må man plukke opp etter den. Jeg skjønner meg ikke på folk som ikke plukker opp etter bikkja si. De er med på å skape hundehat, og det er vi ikke tjent med. Fy! De burde skaffe seg noen hundebæsjvotter og begynne et nytt og bedre liv!

Kanskje kommer det noen notater fra London i nærmeste fremtid. De blir i så fall helt strikke-frie, for jeg glemte strikketøyet hjemme, og fant ikke en eneste garnbutikk. Sånn kan det gå. Ha en finfin dag!

torsdag 20. oktober 2011

Inspirere hverandre...

Så fint at vi kan inspirere hverandre!
Ingen av mine venner i RL strikker. De kan strikke, jada, men de gjør det ikke. Da vi gikk på videregående rundt 1980, ble det plutselig moderne med mariusgensere, setesdalsgensere, fanakofter og selbuvotter, og da imponerte både den ene og den andre med strikkepinnene. Siden, da vi fikk barn rundt 1990, strikket de fleste små, yndige babyplagg til sine egne og hverandres små yndige. Så kom hverdagen, dobbeltarbeid og tidsklemma, og så havnet strikkepinnene på hylla.

Men nå har det skjedd noe, skjønner du. Nå tar de strikkepinnene ned fra hylla, både den ene og den andre, og blåser støv av gamle kunnskaper. Og her om dagen kom min gode venn M (hei hei!) med ny, fin hals. Den var så flott at jeg kom ikke på å spørre om hun hadde strikket den selv en gang, for den så så proff ut. Strikket i en vakker, lys farge i eksklusive Sulka i merinoull, alpakka og silke. Ikke en eneste prosent akryl eller nylon. Den var så fin - sånn ville jeg også ha!


Men - jeg har jo en slags kjøpestopp på garn, så jeg brukte i stedet noen nøster fra lageret. Ikke så eksklusivt som Sulka, men likevel en av mine favoritter - Pickles Alpaca/Wool, som dessverre har gått ut. En blanding av alpakka og ull, som sagt, kraftig men mykt. Det ble en god og varm hals, fin å ha inni genseren eller jakka når man går på tur. Prøvekjørt flere ganger allerede, og absolutt godkjent.


Et rett rør, enkelt og greit, brettes dobbelt og stappes inni genseren eller jakka. Her passet det fint med pinner nummer 5, 96 masker, 2 rette og 2 vrange i ca 30 cm. På de siste 10 cm økte jeg gradvis 10 masker til i vrangfeltene, så halsen legger seg litt utover nederst mot skuldrene. Det gikk med drøye 100 gram.
Det enkle er ofte det beste. Fint at vi kan inspireres av hverandre!

Kle godt på deg og ha en varm og god dag!

onsdag 19. oktober 2011

Osloturisten trasker videre...

Forts. fra dette innlegget.

Etter en god kopp kaffe, trasker Osloturisten videre. Tar man ned Fossveien og runder hjørnet inn i Sofienberggata, kommer man til Balanzera. Diskret frisørsalong, diskret plassert. Det er en oase, helt sant.


Da jeg skulle bytte fra min gamle frisør til en grønn frisør, fant jeg ut at det var to av dem i Oslo, og bestemte meg for å prøve Balanzera først. Og her har jeg fortsatt, for jeg har vært så fornøyd. Og det har håret mitt også. Innenfor er det stille og rolig. Frisørene holder på med én kunde om gangen og tar seg god tid. Fargene og produktene de bruker er fri for helseskadelige stoffer. De spiller lavmælt, avslappende musikk, og hvis du vil, kan du få fotbad med beroligende eller oppkvikkende oljer og massasjesteiner i mens hårfargen virker. Og det vil man jo.


Det sunneste er selvfølgelig å la være å farge håret i det hele tatt. Men Annepålandet vil ikke ha grått hår, ikke nå, og mer er det ikke å si om den saken. Og forresten får man nytrukket økologisk te og frukt til hårklippen, om man vil. Og det vil man jo også. Servert på gullfat. Og selv om gullfatet ikke er ekte, så er skålen som frukten serveres på, en ekte, gammel skål som engang har tilhørt en liten mokkakopp, kanskje.


Og så vandrer man videre ut i Oslos gater, avslappet og fin og fjong. Og kanskje blir det mer turistprat senere, eller kanskje ikke. Oslo er uansett en fin by!

Ha en finfin dag!

tirsdag 18. oktober 2011

Noen enkle kjøreregler...

I dag viser jeg til Visa Lisas fine innlegg om opphavsrett. Les og lær!

Stort sett er vi jo greie her i blogge- og strikkeland, men jeg har sett mange som selger ting etter andres oppskrifter, på Epla, for eksempel, og det er ikke ok. Jeg har funnet Annepålandets grytekluter til salgs ute på nettet, og det er ikke ok. En amerikansk designer spurte om det var ok at hun kopierte Annepålandets Mitts for å selge oppskriften på Ravelry, og riktignok spurte hun om lov først, men det var selvfølgelig ikke ok.

Det er heller ikke ok å kopiere mønster man har kjøpt og gi bort til venner for å være grei. Her har vi nok syndet, ganske mange av oss. Skjerpings, folkens! Og tenk på hvordan du selv ville ha reagert om noen misbrukte oppskrifter du selv har brukt mye tid og lagt mye arbeid i å utarbeide.

En annen ting det ofte syndes mot, er henvisninger. Henvis alltid til hvilket mønster du har brukt, og/eller hvor du har funnet det. Og strikker du "rett fra blad", dvs er en såpass erfaren strikker at du kan lese rett fra et bilde, uten å bruke oppskrift, er det også greit å henvise til hvem/hva du ble inspirert av.

Nettet er en fantastisk kilde til inspirasjon og deling av oppskrifter, kunnskap og idéer - og forhåpentligvis vil det fortsette å være sånn. Derfor er det viktig at vi er greie med hverandre! Alt blir så meget bedre om vi følger noen enkle kjøreregler i trafikken - fortrinnsvis de samme reglene. Les og lær av Visa Lisas innlegg.

Og ha en fortsatt fin dag!



Og for at dette ikke skal bli et veldig strikt innlegg med veldig streng pekefinger og helt uten bilder, så kommer det et bilde her fra en fin dag ved tjernet, omtrent som i dag. Ikke så teknisk perfekt, akkurat, men veldig god stemning - fint å sitte på en stubbe og nyte livet noen små minutter og nyte utsikten:

En annen historie...

Her kommer den andre historien, den om de røde vantene i forrige innlegg, de som lå på bordet da jeg drakk kaffe hos Wendelboe. Dattera og Tinka er modeller for anledningen:


Jeg liker å titte i butikker. Spesielt er jeg interessert i strikkeplagg og accessoirer, selvfølgelig. Da vi var i New York tidligere i høst, handlet jeg ikke så mye, men jeg fikk mye inspirasjon. I det store varemagasinet Bloomingdales på 3rd Avenue, for eksempel, ble jeg sittende og bla i en katalog med høstens nyheter, mens jeg hvilte føttene og ventet på Dattera, som har bedre shoppe-kondis enn meg. Der var det mye fint, men siden New York har et vennligere klima enn oss (bortsett fra litt orkaner og sånn i ny og ne), inneholdt ikke katalogen for Early Fall så mye strikk enda. I herreavdeligen bakerst i bladet var det derimot en par-tre fine Fair Isle-gensere (trenger herrer varmere tøy enn damer??), og på en kjekk modell i lys skjorte, marineblå blazer og mørke benklær spottet jeg et par RØDE FINGERVANTER som prikken over i-en. Jeg elsker jo BÅDE rødt OG fingervanter. At de satt på en mann, spiller ingen rolle - vanter er nokså unisex, og disse var helt enkle vanter med halve fingre og dobbel vrangbord. Sånne ville jeg ha! Og jeg hadde jo allerede kjøpt et hespe fint, rødt garn på Purl Soho med nettopp vanter i tankene. Det var nok skjebnebestemt.


Da jeg kom hjem, strikket jeg lystig i vei på mine røde Bloomingdales. Jeg brukte den klassiske vanteoppskriften som jeg alltid bruker, men vantene ble for store. Dette måtte dobbeltsjekkes, så jeg gikk gjennom votteskuffen og hadde mange hyggelige gjensyn med gamle og velbrukte votter og vanter. Og der fant jeg Strikkepanjas Sundagsvotter - et flott mønster jeg strikket for flere år siden og har hatt planer om å strikke flere av. Og vips, så var unisex-Bloomingdales-vantene blitt til litt mer feminine sundagsfingervanter. Og grunnen til at vantene ble for store, var selvfølgelig at dette garnet var litt tykkere enn sokkegarn-tykkelsen jeg vanligvis har strikket av.


De ble litt romslige, disse også, så jeg måtte knipe inn en maske hist og pist for at de skulle passe. Jeg forlenget dem dessuten litt på ermet, 9 rapporter i stedet for seks, for jeg ville ha lange vanter.

Det kommer ikke så godt frem på bildet, men fargen er nydelig, litt melert rød i en akkurat passe rød rødfarge - en slags blanding mellom flaggrød og bringebærrød. Ny favoritt!

De harde fakta:
Garn: Spud & Cloë Fine Sock Superwash (80% ull og 20% silke) fra Purl Soho i New York, farge 7815 Red Hot. Hespen var på bare 65 gram, og det gikk med drøye 50 gram til vantene. 
Pinner: 2,5.
Oppskrift: Strikkepanjas Sundagsvotter.


Ha en god og varm tirsdag!

mandag 17. oktober 2011

En god kopp kaffe...

Jeg er veldig glad i å lese turist-innlegg rundt på bloggene- reiseskildringer fra storbyer er min favoritt. Det behøver ikke være så langt unna - Göteborg, Stockholm og København er fine reisemål, og får man ikke reist dit selv, er det fint å lese hva andre har opplevd. Og Oslo! Oslo er min favoritt. Egentlig syns jeg Oslo er litt for stygg og upersonlig, derfor blir jeg ekstra glad når jeg leser om fine steder eller oppdager dem selv.

Nå bor jeg jo bare en snau halvtime fra Oslo - utenom rushtrafikken, så det hender jo at jeg tar en tur. Som oftest uten kamera. Man føler seg lett litt rar når man flyr rundt og fotograferer i egen by. Men hvorfor det? Man kan jo bare leke at man er turist. Her er en av mine favoritter:


Beste kaffen i byen får du hos Tim Wendelboe på Grünerløkka, på hjørnet av Grüners gate og Fossveien. Men ikke gå dit på lørdager - da står køen langt ut på gata. En tidlig formiddag på en hverdag er best. Da er det stille, og har du flaks, kan du høre Mr. Wendelboe himself holde kaffeleksjon lenger inn i lokalet. Hva den mannen kan om kaffe!

Det er mange flinke kaffemakere i Oslo - Stockfleth's ved Tinghuset, for eksempel, men ingen slår Wendelboe. Tim Wendelboe vant barista-VM i 2004, og åpnet butikken på Løkka i 2007. Ganske snurrig i grunnen, at norske baristaer er i verdensklassen, men så er visst nordmenn verdensmestere i kaffedrikking også, har jeg hørt.

- Drink here or take away? spurte mannen bak disken. Nå skal du ha litt flaks om du får sitte hos Wendelboe - for de har bare tre stoler. Men man kan fint nyte sin kaffe ved disken, om det er plass, eller henge ved den brede vinduskarmen, eller på en krakk utenfor på en solskinnsdag. Men best er det på en stille formiddag, i en lenestol av samme sort som bestemor hadde, med kaffen på et lite bord på tre ben, mens man lytter til Tim Wendelbo som holder kaffeleksjon på bakrommet, bak glassdøren, og den engelsktalene baristaen bak disken småprater med kundene. Du får automatisk et lite glass vann når du bestiller kaffen, sukkeret - hvitt sukker - står i en beholder på disken, og kaffemenyen står skrevet på en gråpapirrull på veggen. Og det dufter så vidunderlig kaffe - og byens aller beste cappuchino smaker akkurat sånn som cappuchino skal smake.


Og siden dette egentlig er en strikkeblogg: Annepålandets rykende ferske, røde fingervanter. Men det er en annen historie. Ha en finfin mandag!

lørdag 15. oktober 2011

Siste nytt i verktøykassa...


Jeg er svak for duppeditter. Spesielt nyttige duppeditter, selvfølgelig. Disse store nålene i tre fant jeg hos Purl Soho da vi var i New York. Det er tre ting som er av interesse i en garnbutikk: (1) Garnet, (2) bøkene - og (3) stativet med duppeditter. Garnet var ikke spesielt billig hos Purl Soho, men det var duppedittene. 10 stk i en pakke for et par dollar. Disse var til å sette sammen strikkeplagg med når vanlige knappenåler blir for små - men de kan jo brukes som sjalsnål, hjelpepinner og diverse annet også. Lurt!

Ha en lur dag!

torsdag 13. oktober 2011

Bittelite...

Jeg ønsket meg et bittelite skjerf.
Joda, jeg har plenty med skjerf - men de er enten kjempestore, store, nokså store eller kjempelange. Nå ville jeg ha et lite skjerf, til bluejeans og sår hals og høstlig trekk, som et barneskjerf omtrent.

Da jeg begynte å lese strikkeblogger her på nettet, dengang i Ravelrys spede barndom, var det My So Called Scarf som gjaldt for alle penga. Oppskriften fant jeg her. Enkelte mønstre ble så utrolig populære den gang, og alle - i tusentall - strikket de samme, hotte tingene. Jeg også:


Mitt var i Silke Alpakka fra Drops - tykt, deilig - og utgått. Alle klagde så fælt på det garnet - det ség og klødde og jeg vet ikke hva, men jeg likte det jeg, det var perfekt til My So Called-skjerfet, og jeg har brukt det mye. Det er et helt ordinært, langt, smalt skjerf - det er teknikken som er spesiell her. Den gir en tykk, fast struktur som er veldig godt egnet til skjerf. Jeg strikket noen ørevarmere også, som holdt fasongen godt. Siden har jeg tenkt at jeg skulle strikke flere skjerf, men det ble med tanken, prosjektene sto i kø osv. Inntil nå.


Det var langdryg strikking - som skjerf alltid er. Men det ble da ferdig til slutt. Garnet er fra Pickles - Pickles Merino Lace - utgått det også. Det er en tynnere variant av Pickles Baby Merino, 460 m/100 gram, og jeg kjøpte det for å strikke sjal av det. Men det egnet seg ikke så godt til sjal - det er løst tvunnet og delte seg når man strikket med det. Men fargene er fine - blåmelert i jeansfarger. Det gikk med 60 gram, så jeg har garn igjen. Pulsvarmere, kanskje?


Jeg la opp 60 masker på pinner nr 3. Skjerfet er 100x13 cm. Akkurat passe lite. Jeg funderte lenge på pynten. Frynser kanskje? Paljetter? Eller kanskje brodere noen blomster? Eller bokstaver? Sy inn en hemmelig melding?

Det ble to små, røde hjerter - ett bak i nakken og ett i det ene hjørnet. Ha en hjertelig torsdag!

mandag 10. oktober 2011

Markedsundersøkelse igjen...


Hvis alt går som normalt, og det er det jo greiest at det gjør sånn til hverdags, vil denne bloggen runde to hundre tusen besøkende i løpet av høsten. Oj oj. A's almanakk er en liten og beskjeden blogg i et lite og beskjedent land, og 200 000 høres ut som et veldig stort tall for meg. Kanskje får bloggen 300 følgere omtrent samtidig, hvem vet.

Dette må jo feires - men hvordan? Hadde det ikke vært for alle dere som stikker innom her og legger igjen koselige kommentarer og holder meg i gang, hadde det ratt ikke blitt noen blogg, og derfor kan dere få være med og bestemme. Det kunne jo vært gøy med et realt kaffeslabras hos Annepålandet, jeg som har så mange kaffekopper - men det har jeg ikke plass til. Så jeg tenkte meg en giveaway i stedet. Men HVA vil dere vinne? That's the question. Garn? Bøker? Grytekluter? Strikkepinner? Te? Sjokolade? Heder og ære?

Et helt åpent spørsmål, der svaret ikke behøver å være et av de ovennevnte alternativene. Slå dere løs! Hva er best i en giveaway?

(Bildet forestiller naboens japanske lønn på en solskinnsdag. Jeg lå nesten på ryggen i oppkjørselen for å få med den vakre høsthimmelen - som er helt naturlig og ikke photoshoppet med i det hele tatt, og etter det har jeg i grunnen hatt ganske vondt i ryggen. Vakkert med rødt løv mot blå himmel - men nå har alle bladene blåst av og pynter opp rundt omkring i nabolaget i stedet. Fint det også! Og i dag må jeg til kiropraktor, stønn...)

lørdag 8. oktober 2011

110...


Hei der!
Jeg gjorde en matematisk beregning. Her er det 110 lapper - sånn er ståa pr i dag (og nå er det pause for jeg får vondt i armene av å hekle). For å få en duk på 1 x 1 meter omtrent trenger jeg 900 lapper. Da var det bare resten igjen. Om nitti år, folkens, da bjudar jeg på picnic...

Gleder meg allerede, jeg! Ha det fint så lenge!

(A propos matematikk - jeg sjekket telleren og så at det er en del trafikk her på bloggen for tiden. Noen hundre om dagen, faktisk. Som betyr at kommentarprosenten er ganske lav. Legg igjen en kommentar da vel - ordet er fritt - slå dere løs - og god hælj!)

fredag 7. oktober 2011

Så mange slags takk...

Da jeg var liten, var jeg veldig fascinert av ORD. Fascinasjonen har holdt seg opp i voksen alder. Jeg var et sånt barn som likte familieselskaper - og der likte jeg å høre på de voksne. De sa så mye rart. Ord og uttrykk som var nye og rare. Takkiligemåde sa de voksne. Jeg skjønte ikke helt hva det betydde, men det hørtes veldig fint ut. Nå står ikke væla til påske, sa de. Nå er det striskjorta og havrelefsa igjen, serru. Jeg forstod ikke hva det betydde heller, men det hørtes nokså skummelt ut. Gubbevarremegvæl. Jeg tok i så jeg så mann med ljån. Det går over alle støvleskaft. Hellandussen og iallvæla. Ja, det var mange sterke gloser. Faderullan sa bestemor når noe ikke gikk helt som planlagt. Banning var helt forbudt i min oppvekst, og vi ungene syntes bestemors vri var elegant.

Bare spis, det fins ikke bein, sa de voksne, og sendte maten en runde til. Du må spise, du som skal bli stor og sterk og sur og sinna. Skal det være en påtår? En fin grandonkel fortalte om snippkjolen sin - et plagg som aldri har vært spesielt utbredt i min familie og derfor helt ukjent for meg. I alle dager - en onkel med kjole?? En annen onkel var opptatt av uhyrer - det er uhyyyre viktig, sa han. Du skal ha så mange slags takk, sa en tredje onkel. Hvor mange slags takk fins det egentlig, tenkte lille Annepålandet. Å, det var da så lite, sa de andre da, enda det ofte var ganske mye. Ikkenoåtakkefor. Jaja, vi får gjørra som fanten, sa de til slutt, og så gikk de hjem.

Dere skal ha så mange slags takk for fine kommentarer til forrige innlegg! Som nordmenn flest blir jeg litt blyg av skryt og gode ord. Detvardaforgæli og detvardarentformeget. Uansett får dere ha en riktig fin helg!!!

Skal hilse fra Tinka, som har fått fin, ny sveis. Alt kler den smukke, som de voksne ville sagt.

torsdag 6. oktober 2011

Forfriskende...

Det er utrolig mye flott å se på bloggene rundt omkring, og utrolig mye inspirasjon å hente. Om jeg hadde strikket døgnet rundt i hundre år, ville jeg likevel aldri kommet halvveis på strikkelista mi. Og godt er det - for tenk så trist å leve livet med tom innboks!

Men - det er ikke til å komme fra, uansett hvor fint og flott det er, så er det mye av det samme som går igjen. Vi lager votter og luer og skjerf og sjal og grytekluter alle sammen. Derfor er det så FORFRISKENDE med folk som går sine egne veier. Her er et par unge damer som jeg tar av meg hatten for:

Svenske Emma med bloggen Stickat og vrickat er kreativ i særklasse. Ikke mye mainstream der, nei. Mens alle vi andre strikker moteriktige puter med fletter og ganske like bestemorruter, strikker hun stoltrekk som dette. Jeg har aldri sett maken - så utrolig fint. Mønsteret kaller hun "ett eget hopkok". Legg merke til elghodet i headeren - strikket det også. Hvor tar hun det fra? Dette er virkelig en morsom og inspirerende blogg - fullt av originale og forfriskende idéer. Hun løser ting på sin egen måte - også når hun hekler bestemorsruter.

Kristin med bloggen Nitsirk, svensk hun også, er et oppkomme av gode idéer og løsninger. Hun har også trukket en stol for det gode humør. Blar du bakover i bloggen, ser du litt av prosessen. Hun har også pimpet en Ikea-krakk til det ugjenkjennelige. Pluss mye mer - ta en titt!

Hurra for inspirasjon og skaperglede! Ha en kreativ aften!

onsdag 5. oktober 2011

Om frokost og grønne gresshopper...

Frokosten er dagens viktigste måltid, det har vi fått inn med morsmelken. Nå er ikke ekspertene enige om akkurat det mer - de er i det hele tatt ikke enige om noe som helst når det gjelder hva som er sunt for kropp og sjel, men uansett spiser Annepålandet frokost nesten hver eneste dag.

Og nå har jeg oppdaget noe nytt! Jeg leser mange slags blogger, jeg surfer rundt i bloggeland og havner både her og der - på strikkeblogger og andre hobbyblogger, matblogger og interiørblogger, te- og parfymeblogger, foto- og hageblogger, mote- og rosablogger, ja, det er ikke grenser for hva man kan komme innom på sin klikkende ferd på nettet. Siste nytt er frokostblogger. For en strålende idé - jeg elsker frokostblogger! Konseptet går stort sett ut på at man tar bilde av frokosten sin hver dag, gjerne ispedd fristende og sunne oppskrifter på smoothies og muffins og pannekaker med syltetøy - det meste enten grønt, raw, slow food eller lavkarbo. Utrolig fristende og ganske inspirerende. Dette er min soleklare favoritt. Skulle jeg laget sånne frokoster, og atpåtil tatt så fine bilder av dem, hadde jeg nok ikke kommet lengre enn til frokosten, jeg. Det ville tatt meg hele dagen. Her går det mest i müssli, rett og slett. Forbedringspotensialet er betydelig...

Men TE, det må jeg ha! Grønn te til frokost, sort te til lunsj og roibush til kvelds, for eksempel. Eller andre varianter - jeg har mange å velge i. Dagens te var Grønn gresshoppe - en gave fra Torirot. Nydelig, grønn te med smak av jordbær, appelsin og kamilleblomster.


Før syntes jeg grønn te var besk. Men nå vet jeg bedre. Trikset er å tilberede den riktig. Best blir den trukket i kanne - som her. Jeg har en søt liten japansk porselenskanne. Vannet skal holde ca 80 grader - grønn te skal ikke være glohet. Jeg kan stille inn gradene på vannkokeren min, da blir det enkelt å få riktig temperatur. Så skal teen trekke i tre minutter, ellers blir den bitter. Både kannen og koppen i tynt, fint porselen er fra Le Palais des Thés i Oslo. Har man tid, bør man unne seg en stille stund og en god kopp te eller to til frokost. Dagen blir ikke det samme uten. Sunt er det også, og fullt av antioksidanter.

Ha en fin dag!

tirsdag 4. oktober 2011

Sendt og mottatt...

Vi har kommet til andre runde i gryteklutbytteringen.
Det er trivelig med byttering - det lyser opp i hverdagen med pakker i postkassa, koselige kort og - ikke minst - flotte grytekluter.
Jo, bytteringer anbefales på det varmeste!






Her er den flotte grytekluten jeg fikk fra Torirot:


Knallblå og fin med blomster i duse jordfarger - i et mønster jeg ikke har sett før. Passer perfekt på Annepålandets kjøkken! Og nesten like fin på baksiden:


Jo, bytteringer kan jeg like. Tusen takk, Torirot!

Og her er grytekluten jeg sendte:


Sånn på den ene siden,


og sånn på den andre (dvs. nesten lik).
Den gikk til Duvi, som ønsket seg klare, fargerike grytekluter med rødt i.

Oppskriften er min egen - den finnes her. Heklet i Mandarin Petit fra Sandnes og Gjestal Baby Bomull med heklenål nr 3, i ymse glade farger fra mitt rikholdige lager.

Og nå skal jeg gå i gang med bytteringgryteklut nummer tre. Tredje bytte finner sted midt i oktober. Foreløpige resultater av gryteklutbyttingen kan du se her (Ravelry).
- Blir du aldri lei av å hekle grytekluter, er det noen som spør. Svaret er nei - det blir jeg aldri.

Ha en god dag!