søndag 31. oktober 2010

Reprise...

Disse strikket jeg til mammaen min. Fikk garn til overs, og strikket disse til meg selv:


De er helt makne, men mine er muligens litt lengre. Det er Dattera som er modell.

Garn: 19 gram Pickles Cash Tweed i "På havet", 100% kasjmir.
Pinner: 2,5
Oppskrift: Ingen oppskrift - bare masse rettmasker strikket som et rør med litt innsving midt på og rullekant nederst - jeg er jo litt ekstra glad i rullekant, jeg. Myke som smør, lette som en fjær, varme som ... eh, kasjmir.


Og det var i grunnen det hele. Ja, og så er Mystery-sokkene ferdige, bilde kommer i morgen. Ha en fin og flott mandag!

fredag 29. oktober 2010

Faerytales...

Jeg lovte å komme tilbake med bilder av Datteras patentskjerf (tidligere omtalt her og her). Det er strikket i Faerytale fra Du Store Alpakka - ikke det beste/enkleste garnet å strikke av, men resultatet er verdt slitet, etter min vurdering.

Garn: Faerytale fra DSA, i lyseste grå 732, 160 gram (=litt over tre nøster). Jeg fikk brukt opp litt rester.
Størrelse: 40 cm bredt, 170 cm langt. Det er mao STORT og LETT - og luftig og supermykt.
Pinner:  #5.
Oppskrift: Jeg la opp 50 masker og strikket patentstrikk - helt vanlig helpatent. For å få pene kanter, strikket jeg siste maske vrangt og tok første maske løst av.

Patentstrikk er best - ingen protest! Det finnes masse fine og flotte skjerf med fletter og huller og dobbeltstrikk og all verdens spennende finesser, men ingen ting slår et patentskjerf når nettene blir lange og kulda setter inn. I min grønne ungdom var det kaldere enn nå - noen uker med minus tjue eller mer i januar og februar var helt vanlig. Vi brukte mye mer grønnswix den gang enn nå, for å si det sånn. Jeg bodde i bunnen av dalen, langs elva, der kulda rev godt i nesa på tidlige vintermorgener på vei til skolen. Jeg er en frossenpinn, og led meg gjennom disse iskalde vinterukene. Det var rett og slett for kaldt å puste uten et skjerf over nesa, og da lærte jeg the hard way at patent var det beste. På ungdomskolen hadde jeg håndarbeid som valgfag, og strikket meg et langt monster av et patentskjerf, og selv om det var 200% akryl, det var mye akryl på 70-tallet, ble vintrene lettere å overleve etter dette. Den luftige patentstrikken fungerer etter samme prinsipp som helsetrøya, og alle vet jo at den fungerer.
Jeg har strikket av Faerytale før også. Dette skjerfet strikket jeg til Dattera i 2008, og det har holdt koken med flittig bruk i tre vintre, og litt om sommeren også. Og det har holdt seg like fint. Oppskrift fra Maskerader nr 2 (oppskrifthefte fra DSA). Dattera fant modellen i butikken til Du Store Alpakka på Grünerløkka, og det viser hvor viktig det er med strikkede modeller i garnbutikkene, for jeg hadde ikke lagt merke til skjerfet i oppskriftheftet en gang. Det er strikket i et slags hullmønster, og var i grunnen finest før det ble blokket. Det er samme størrelse som patentskjerfet, og jeg brukte tre nøster i en nydelig grålilla farge, pluss en pose perler. Perler i begge ender gir skjerfet en fin tyngde. Jeg gjør gjerne litt gratisreklame for Faerytale!


Ha en finfin fredagskveld!

tirsdag 26. oktober 2010

Mesa-votten...

Kathryn Ivy var en av de første amerikanske bloggene jeg begynte å lese. Jeg trodde først det var Kathryn Ivy herself som sto bak bloggen, men det viste seg å være to søstre, Alice og Grace, som skriver bloggen sammen. De strikker stort sett det samme som alle andre, men begge strikker usedvanlig pent, er flinke med farger, og tar usedvanlig fine bilder av det de strikker – og derfor har de en stor leserskare. Nå har en av dem dessuten startet nettbutikk med Malabrigo-garn – mange typer garn og stoooort fargeutvalg. Verd en titt for Malabrigo-fansen. Nå har visstnok Malabrigo hatt en designkonkurranse for sokkegarnet sitt, der Grace deltar med Heart of the Mesa Mittens. Oppskriften til votten vil bli lagt ut snart. Først har den vært ute til teststrikking, og jeg har vært en av teststrikkerne – with a little help fra min hund. Den første votten er ferdig, den andre er underveis.
Garn: Malabrigo Sock i Alcaucil (sort) og Natural (hvitt), kjøpt hos Projo.
Pinner: 2,5
Ravelry: Her er mine og her er Grace sine.

Min vurdering: Fin oppskrift. Morsomt mønster å strikke. Ikke vanskelig, men ingen nybegynnervott.
Til sammenligning er det lettere å strikke selbuvotter, fordi mønsteret der er mer symmetrisk. Her måtte jeg sitte med diagrammet hele tiden, det var ingen hvileskjær, så jeg brukte mer tid enn jeg vanligvis gjør på en vott. (Det kan også ha noe med den strikkepinnespisende valpen å gjøre…).

På norske votter, som selbuvotter, strikkes tommelkilen inne i håndflaten. Amerikanerne liker visst best å ha tommelen på siden av hånda, og strikker tommelkilen mellom for- og bakstykket på votten. Det har sine fordeler – diagrammet for hånden blir ikke ”forstyrret” av tommelkilen, og på votter med likt mønster på begge sider, er det ikke forskjell på høyre og venstre vott. Det er lurt – så slipper man å plutselig sitte der med f eks to venstrevotter, om man er litt uoppmerksom. Etter litt testing, fant Dattera og jeg ut at tommelen i virkeligheten sitter et sted midt i mellom - så det blir en smaksak hva man foretrekker å strikke.

Mønsteret på votten er inspirert av – jeg siterer fra oppskriften ”my love for the Southwest, and numerous roadtrips my family took there when I was a child. The culture of the region, both past and present, has always fascinated me. I drew inspiration from the beautiful woven designs of the Navajo and the amazing petroglyphs of the Anasazi in Monument Valley and Canyon de Chelly National Monument”. Fargene hun har brukt passer så fint til dette – mens mine farger rett og slett var hva jeg hadde i garnlageret. Men hvis jeg sier at de er inspirert av grafiske mønstre og/eller tradisjonelle selbufarger, høres det jo unektelig litt finere ut ;-)

Sjekk også denne norske votteboka, som jeg kjøpte tidligere i høst. Finfin bok! Jeg vet ikke om jeg kommer til å strikke noen av modellene i boka, men jeg fikk massevis av inspirasjon av å bla igjennom den, og den inneholder mange nyttige tips og teknikker. Anbefales!

mandag 25. oktober 2010

Årets Første Snø...

Den første snøen kom på fredag, 22. oktober 2010. Riktignok bare en centimeter eller tre, men snø uansett. Jeg regnet selvfølgelig med at den kom til å forsvinne i løpet av dagen, men den gjorde ikke det, den ligger fortsatt. Hadde jeg vært ti år, ville jeg vært henrykt såklart, men jeg er snart 50, og begeistringen har dempet seg med årene. Blir det en normal vinter, har vi vår igjen om et halvt års tid. Jeg sliter litt med det, men tenner lys, drikker god te med honning, priser meg lykkelig over at jeg bor i et av verdens beste land til tross for snø og kulde - og strikker varme plagg i ull til meg og mine. Dattera, som bor på Hovden, kunne melde om minus elleve kuldegrader i kveld, så her er det jo varmt til sammenligning, her er det bare såvidt frost.

Når nettene blir lange og kulda setter inn, er det godt med en varm og baggy lue. Denne har jeg strikket til Sønnen, godt assistert av den lille sorte hunden. Sønnen selv var opptatt på annet hold, så Tause Birgitte steppet inn som modell. Hun er ikke spesielt tjukk i hue, så lua ser litt rar ut på henne, men på et alminnelig hode ser den helt ok ut. Strikket i ribbestrikk, 135 masker, på pinner 3,5 i Drops Extra Fine Merino, som er et fint luegarn.

Håper du får en fin mandag!

torsdag 21. oktober 2010

Roser og lavendel...

De siste rosene fra Annepålandets rosenhage i år. Til tross for at det har vært flere frostnetter allerede, har både roser og lavendel blomstret helt til nå..
Den lille sorte hunden liker også lavendel. Som hundevalper flest gnager hun på alt og prøvesmaker det hagen har å by på, men ender alltid opp med lavendelen.
Kan det være fordi den dufter så godt, selv i tørr tilstand? Salvien er også populær, og oragano, som vi har mengder av i hagen. Hun spiser seg gjennom hele reportoaret, og avslutter gjerne med en vissen rose, uten å bry seg om piggene. Hun har god smak, den bikkja...

onsdag 20. oktober 2010

Strikkeblogg?

Noen lurer kanskje på om dette fortsatt er en Strikkeblogg, siden det har vært så mye valpesnakk i det siste. Forandring fryder - og denne uka er dette en Hundeblogg. Den lille sorte er en hund etter ull, og tar gjerne i et tak når jeg strikker.
Her er lua til Sønnen ferdig. Det er en helt ordinær baggy lue, i vrangbordstrikk og med felling i toppen. Strikket i Drops Merino på pinner 3,5. Det gikk med 120 gram garn, altså ca to og et halvt nøste. Garnet er veldig godt å strikke med, og gir et pent og jevnt maskebilde. Sønnen har valgt farger selv - lystig brunt og beige fra arkivet. Jeg slo meg løs og la til noen blå striper for egen regning.

Det går greit å strikke med liten rundpinne i tre OG hund, mer komplisert blir det med fem tynne strømpepinner.
Her teststrikker vi "Heart of the Mesa Mittens" (omtalt i forrige innlegg). Til tynne strømpepinner nr 2,5 foretrekker jeg Addi - de grå, med akkurat passe spiss tupp. Men de var opptatt på annet hold, så det ble sylspisse KnitPro-pinner i stedet. Den lille sorte hunden syns KnitPro er helt ok. Uansett, første vott er snart ferdig, og godt er det, for den skal være ferdig - vasket, blokket og fotografert, innen lørdag. Originalen er strikket i orange og lilla Malabrigo Sock, mine er i sort/hvitt og ser helt annerledes ut. Det er utrolig hva farger gjør med et plagg. Dette prosjektet kom litt brått på, og jeg måtte ta hva jeg hadde på lager. Da ble det sort/hvitt. Mens originalen er fancy fargerik og folkloristisk, blir mine mer grafiske og nesten litt selbuvottske. Fine på hver sin måte, syns jeg. Forhåpentligvis kommer bedre bilder etter hvert. Nå har jeg så mye som skal tas bilder av at jeg snart må leie inn en fotograf...

Ha en finfin onsdagskveld!

tirsdag 19. oktober 2010

På en tirsdag...

Naturen kan dette med å sette sammen farger! Gult og blått er den perfekte kombinasjon – de står rakt ovenfor hverandre i fargesirkelen og fremhever hverandre så vakkert, der bjørka takker for seg for i år med den reneste fargeeksplosjon.
Den lille sorte hunden er en Cavalier King Charles Spaniel. Hun har seks søsken, det er ganske mye for denne rasen, har jeg skjønt. Det var litt av et syn å se den lille tispen amme alle de syv valpene på rekke og rad – alle sammen så spretne og friske og raske, og tispen så flink, men litt sliten av den store ungeflokken sin. Like etterpå fikk en annen av oppdretterens tisper et kull der alle valpene døde. Naturen kan sannelig være grusom noen ganger.

Her strikkes det. Jeg har teststrikket et sjal for
Ruth Stewart, som må blokkes og styles litt før det kan vises frem. Nå teststrikker jeg votter for Kathryn Ivy, med en ganske tight tidsfrist. Tynne pinner, tynt garn og en million masker, uten et eneste hvileskjær, det tar sin tid. Samtidig prøver jeg å lære den lille sorte hunden litt elementær folke-/hundeskikk – for eksempel: Ikke bit den som mater deg i tåa (en hundsk variant av ”ikke sag av grenen du sitter på”), ikke spis opp skoene til den som går tur med deg, ikke bit din beste venn i nesa, ikke dra i gardinene, ikke spis opp potteplantene, ikke spis opp kokebøkene. Det er et merkelig fenomen, det med kokebøkene – både denne og den forrige hunden vår spiste bøker, men kun kokebøker. Akk ja, det er et langt lerret å bleke. God tirsdag!

PS: Det var forresten en som kommenterte i går at jeg hadde strikket 52 par sokker. Men det har jeg ikke gjort – jeg skal strikke 52 par. Foreløpig har jeg bare strikket 19. For å holde et jevnt tempo, unngå stress og komme i mål innenfor idealtiden, burde jeg hatt ferdig ca 21 par nå, så jeg er litt bakpå. Men det er ingen tegn til panikk foreløpig :-)

mandag 18. oktober 2010

Den lille sorte...

Den lille sorte hunden har flyttet inn, og ingen ting blir helt som før hos Annepålandet. Hun er veldig glad i ullsokker. Sannelig bra at jeg skal strikke 52 par... Her er det 19. paret - "Burning Rings of Fire" av Kirsten Kapur:
Det er en enkel og grei oppskrift med veldig fin passform, en slags light-versjon av de mer berømte Mojo-sokkene, som har florert på mange blogger. Begge er gratis-oppskrifter, men jeg brukte strengt tatt ingen oppskrift her, jeg bare strikket etter bildet, en ganske vanlig ribbesokk med "burning rings of fire" rundt ankelen. Det er samme designer som står bak Mysteriesokkene jeg og mange andre holder på med nå i oktober - de har forresten fått hæl på seg siden sist, men jeg har ikke tatt noe bilde (bare bikkje-bilder her nå...).
Garn: Blissfull Sock fra Impulse of Delight, i den fine, brune "Beary Surprise", som er en av de fineste fargene i det rike fargespekteret til denne kanadiske garnfargeren, syns jeg. Liker du spennende, litt annerledes farger med utgangspunkt i naturen selv, er det mye spennende å velge i her. (Og forøvrig hadde hun nettopp et stort garnsalg på hele sortimentet, så "fansen" kunne fråtse fritt, men det er visst over nå, dessverre). Dette garnet er i Bluefaced Leicester, som er ørlite mer "lubbent" enn f eks merino sokkegarn. Eller som jeg har lært meg at det heter på engelsk - det har mer "halo".

Og nå må jeg ut med hunden, så hun ikke tisser på gulvet. Igjen. Ha en fin mandagskveld, eller tirsdag, eller onsdag, alt ettersom når du er innom her !

torsdag 14. oktober 2010

Det er ikke helt over enda...

Sommeren, mener jeg. For selv om det er kuldegrader om natta, rimfrost i gresset og bitende kaldt ute, selv i sola, er det LITT sommer enda:
I Annepålandets rosenhage er det fortsatt noen som drømmer om en indian summer. Det er liksom noe håpefullt over rosenknupper. Dette er New Dawn (eller husker jeg feil??) som vi plantet i år. Den har oppført seg som roser skal, og blomstret pent og pliktoppfyllende til glede for oss som bor her - i motsetning til visse andre roser på bruket som lever ville og løsslupne liv og ikke følger bruksanvisningen i det hele tatt.

Jordbæra, derimot, begynner å merke at sommeren er på hell. Av jordbæråkeren jeg plantet for et par år siden, er det ca tre planter igjen, hvorav dette er den ene. Jeg plantet ulike sorter og gledet meg til deilige sommerdesserter rett fra åkeren, men dengang ei. I fjor fikk vi to jordbær, men dem spiste sneglene opp. I år fikk vi ingen. Markjordbær, derimot, er det massevis av. Jordbærene er som gartneren selv - ikke de fineste og flotteste, men viltvoksende og ukultiverte...

Det er ingen hemmelighet at jeg ønsker meg en solhattrabatt som denne. Dette er dessverre IKKE min, men derimot en del av rabatten i Botanisk Hage i Oslo. Jeg er lys lilla av misunnelse. For jeg har sådd flerfoldige pakker med frø og plantet mange ferdige planter fra gartneriet. I fjor kom det én blomst, men det går fremover, for i år ble det sånn, hurra:
I år ble det to! Akk ja, gartnerens liv er uforutsigbart og hagen min blir nok ikke kåret til Norges Vakreste i år heller... Men kanskje Norges Rareste? Og bare så det er nevnt - det vokser MASSE lavendel her, både her og der faktisk, og det er tross alt den beste blomsten da! Ingen blir blåere blå, ingen tiltrekker seg mer oppmerksomhet fra biene, og når det gjelder duften er det ingen over, ingen ved siden. Og hekken vokste kjempehøy også i år - men så datt alle bladene av...

Strikkingen, derimot, er det mer schwung over. Jeg har ikke blogget så mye i det siste, men jeg har strikket desto mer. Blant annet teststrikker jeg et par ting, mer om det senere. Og - sensasjon! - jeg har strikket ferdig en genser, det er første gang på en hel evighet at jeg har fått ferdig et ordentlig plagg. Av enkleste sort, riktignok, men jeg er en enkel sjel og liker enkleste sort. Forhåpentligvis kommer det bilder etter hvert. Og skjerfet til Dattera, som jeg blogget om såvidt her, er ferdig:

161 gram Faerytale fra Du Store Alpakka = såvidt over tre nøster. Hundre prosent alpakka, strikket i helpatent, 40 cm bredt og 170 cm langt. Det ble kjempestort - og forhåpentligvis kommer det actionbilder av dette også. Jeg liker ikke å strikke i Faerytale, det "lugger" og har "vinkler", som en leser så treffende kommenterte tidligere, dvs tråden er en slags krokete og rar. MEN - når det er sagt, resultatet blir utrolig tykt, mykt, varmt, lett og spenstig. Og det holder seg! Det er sannelig det eneste "pusegarnet" jeg har strikket med som gjør det. Skjerfet jeg strikket til Dattera for over to år siden er like fint og fluffy etter to vintres flittig bruk. Og sist, men ikke minst, Oktobermysteriet:

Clue #1 vrangborden og Clue #2 The cuff (leggen) er unnagjort, og i morgen kommer Clue #3, hælen. Det er gøy med sokkemysterier, men nå skal jeg strikke lue til Sønnen, som fryser på øra. God fredag!

fredag 8. oktober 2010

Rapport på en fredag...

1. Julekuler  Dette er tydeligvis en bok som mange elsker å hate. Det er bra med litt engasjement, så stå på, damer! Ja, for det er visst bare damer i dette julekoret – de eneste mennene involvert er Arne og Carlos selv. Her er svar på noen julekulespørsmål jeg har fått:

Det var ikke vanskelig å strikke en julekule. Har du strikket en selbuvott e.l., er dette ren plankekjøring. Men det er jo smått, og dermed litt knotete. Jeg har noen fine, korte strikkepinner som jeg brukte.


Kula er fylt med ullflor fra Rauma, det samme som de har brukt i boka. Jeg kjente ikke til det fra før, men det ligner på vanlig bomulls- og polyestervatt, bare at dette er 100% ull – og det lukter så godt av sau. Kuler strikket av 100% ullgarn, med 100% ullfyll, 100% bomullssnor og 100% metallknapp (tinn??) blir finest på min julegran av 100% norwegian wood, syns jeg. Ullfloren fås på Husfliden – jeg kjøpte min på Strømmen Husflid. Finnes i flere farger, jeg brukte naturhvit.

Knappen har hempe bakpå, sånn som det er på kofteknapper. (Heter det hempe, forresten, den metalløkka bakpå knapper, eller har den et annet navn på fagspråket?) Jeg tredde knappen inn på snora, midt på, og tredde snora gjennom kula fra bunnen og opp. Deretter sydde jeg sammen i bunnen, og justerte det så knappen ligger fint utenpå, og så det ble helt tett rundt. Så forsøkte jeg etter beste evne å holde snora midt inni kula, mens jeg stappet ullfloret inn gjennom hullet i toppen. Det var strengt tatt litt knotete, men jeg dyttet inn floret med en heklenål og passet på at det ble lett og luftig og ikke klumpet seg. Det skal være akkurat passe hardt/løst (noe upresis beskrivelse, men men). Så sydde jeg igjen i toppen, knøyt en knute øverst på hempa så den ble passe lang, og dett var dett.

Bånd og knapp kjøpte jeg også på Husfliden. Prøvde å finne en knapp med gris på, men det hadde de ikke. Men jeg kjøpte reinsdyrtinnknapp til reinsdyrrkula og åttebladrosetinnknapp til åttebladrosekula – så dette blir så fint så. Jeg merker at kreativiteten bobler over mot det barnslige når jeg driver med sånt… og det elsker jeg – tjoho, det bor et barn i oss alle!

Og nei, jeg kommer ikke til å produsere for salg! Det er vel ikke lov en gang, antar jeg. Historien var at Arne og Carlos designet en julekolleksjon for et japansk firma, og denne inkluderte julekuler – alt ferdigstrikket. Dette ble solgt i motemetropoler rundt på kloden, til stive priser, som seg hør og bør. Og det var da, da de så at julekulene fikk ben å gå på, at Arne og Carlos fant ut at dette kunne jo folk strikke selv, og så lagde de denne boka. Boka er veldig sjarmerende, med mange fine bilder – så den kan like gjerne brukes som en bla-i-bok for den som har sansen for nostalgisk interiør, gamle strikkemønstre og julekos.


PS: Nå kan du rapportere julekula inn på Ravelry. Pattern = Julekuler.


2. 52-par-sokker-knitalongen  Jada jada, jeg strikker fortsatt sokker. Noen tar lang tid, mens andre går unna i en fei. Her er nr 18 – barnesokker ca str 6-8 år, av Sisu restegarn. Enkelt og greit.


3. Mysteriesokkene  Clue nr 2 – leggen (eller hva kalles det på norsk, det mellom vrangborden og hælen? Benet?) ble publisert i dag, og nå går jeg og strikker. Ha en fin helg!

onsdag 6. oktober 2010

Kule kuler / Grisen...

Arne og Carlos har gitt ut bok: 55 julekuler. Boka kom 1. oktober, og skal allerede nå trykkes opp i nytt opplag. Jeg leste først om boka hos Pinneguri, og skjønte at dette var noe jeg ikke kunne leve foruten. På nettsiden til Arne og Carlos kan du lese mer og se den lille videosnutten med disse to snurrige skruene – med julekuler, dukkehus, høns og hage i skjønn forening.  Det vil nok bli strikket mange av disse kulene rundt omkring i de tusen julehjem, tenker jeg. Og julekuler designet Arne og Carlos er solgt for 800 kr stk (!!!) i Tokyo, Paris, New York, London og Hong Kong – imponerandes! Så du blir ikke alene, om du faller for disse. Personlig syns jeg strikka julekuler er sånn passelig kitsch – men jeg liker kitsch, jeg. Kitsch er gøy, og gøy må det være!

Det er kanskje litt krampaktig tidlig å begynne med julepynten allerede nå, men jeg snublet over boka i bokhandelen her forleden og måtte bare prøve. Dette er kule nr 43 – ”Julegris”, strikket i det nærmeste røde og hvite garnet jeg fant, nemlig Abuelita 3-tråds merino fra Pickles, på pinner 2,75. Garnet egner seg utmerket til julekuler.


Jeg var ikke helt fornøyd med hempene til Arne og Carlos, en enkel luftmaskerekke, så jeg lagde min egen versjon - et julete bånd fra Husfliden, tredd gjennom hele kula og forankret i bunnen av kula med en julete knapp. Syns det ble fint, jeg.
Dette blir en julegave til en spesiell person. Vedkommende leser nok ikke her på bloggen, men kanskje noen i vedkommendes familie gjør det – så Hysj, hemmelig! Og dermed er jeg vel kanskje ferdig med oktobers bidrag i Julegavealongen allerede da… Greit med alt som er unnagjort! Og det var så gøy å strikke julekuler at det blir nok flere. Slekt og venner er herved advart.
Og hvem vet – kanskje dette blir kultobjekter om noen år? Kanskje dette blir julepynten våre barn og barnebarn sloss om på loppemarkedene om en generasjon eller to? For sikkerhets skyld – løp og kjøp!
Grisen står i sin grisebing
og tenker dypsindig på viktige ting.
Undres om fleskeprisen
går opp eller ned? - tenker grisen
                                                      Inger Hagerup

(Jeg har ikke noe juletre tilgjengelig for øyeblikket, så for å få tatt actionbilder, måtte vi ut i skogen i pøsregnet. Det gikk greit, selv om det ble dogg på linsa og litt uskarpt hist og pist. Men den lille Ixus-en tåler vann. Det gjorde julekula også, selv om det ikke er et must for julekuler. Men det var ikke mye som minte om jul i skogen på en dag som denne - bare vått, vått, vått, gule blader og tåke. Og heldigvis - noen grønne graner også!)

Skjerf igjen...

Rappet dette bildet fra The Sartorialist. Høstens look - det er bare å dra frem strikkepinnene, folkens!
Tykt garn, tykke pinner og massevis av rettmasker. Lett som en plett! Jeg ville brukt et lett og luftig garn her - Alfa for eksempel, hvis jeg kjører lavpris, eller Sulka, om jeg ville legge litt penger og luksus i det. Because I'm worth it. Puno er sikkert også et bra valg - det har kommet i mange nye farger i høst, men finest av alle er likevel den lyseste grå. Men best i test - lett, mykt og fin pris - er nok Abuelita Tjukk Merino i vakkert lysegrå "Gråpus". Jeg har strikket et skjerf i det tidligere. Garnet forhandles av Pickles, som har lovt at de får Gråpus på lager igjen i løpet av høsten.

Hvorfor gjøre det vanskelig - når det enkle er det beste?

mandag 4. oktober 2010

For de grå dagene...

Høsten er kommet, og verden er for øyeblikket grå. Og heldigvis litt rød...
Hva med skjerfet de dagene jakka er beige, buksa er beige og t-skjorta er beige? Beige skjerf også??  
Eller de grå dagene? Grått skjerf? Favorittgenseren sist vinter var grå, og om et par kuldegraders tid er den nok favoritten i år igjen.
Nei, dette er dagen for et fargerikt skjerf! Mer farger til folket! Drops har så fine melerte farger, og på vårsalget i år greide jeg ikke å bestemme meg – jeg tok én av hver av alle sammen. Det ble et skjerf.
Inspirasjon herfra – men man trenger jo ingen oppskrift. Uansett – jeg la opp 34 masker, 2 rette og 2 vrange på pinner nr 3. Sånn ca 15 cm i hver farge. Skjerfet ble ca to og en halv meter, og det gikk med 120 gram garn. Nå har jeg jo en kjekk prøvelapp også – flere av fargene viste seg å blomstre opp i strikket tilstand, og kanskje strikker jeg mer i disse fargene. Eller i alle – for alle er jo så fine. Etter hvert.

Varmt. Mykt. Fargerikt.
God mandag!
(Modell: Dattera. Location: Store Store Dagslysstudio. Foto: Meg. Kamera: Lomme-Ixusen. Redigering: Absolutt ingenting. Når: Forrige søndag i solskinn).

lørdag 2. oktober 2010

Oktober-mysteriet...

Det er oktober. Eller sokk-tober, som det heter blant innvidde sokkestrikkere. Det passer fint å sitte foran peisen med en toddy og strikke sokker i oktober. I fjor strikket jeg Kirsten Kapurs mysteriesokker. Sånn ble de, og dem har jeg hatt mye glede av. Så jeg ble med i år igjen jeg, sammen med 300+ andre.

Hver fredag i oktober blir oppskriften lagt ut, bit for bit, men uten bilder, så man aner ikke på forhånd hvordan sokkene blir. 1. oktober kom oppskrift på vrangborden (the cuff), neste uke kommer resten av leggen, uka deretter kommer hælen, så foten, og til sist tåa. Jeg har strikket flere av Kirstens oppskrifter før, både sokker og luer, og de er alltid tipp topp og lette å følge. Likevel er det jo litt uvant å strikke uten å vite hvordan det skal bli seende ut. Uansett, første etappe er unnagjort, og det ble sånn:


Dette ser jo greit ut, og så er det bare å legge dem til side til neste fredag. Garnet er Artisan Sock fra Hazel Knits, i fargen Serenity. Flott sokkegarn! Jeg strikker sokkene parallelt, på mine favorittpinner - Addi metallpinner, 15 cm lange, nr 2,5. Mange hevder et det er bedre/enklere/raskere å strikke begge sokkene samtidig på én rundpinne, men det gjelder ikke for meg. Jeg strikker fortest/penest/enklest på fire pinner. Men ikke hvilken som helst pinner. Det var stor forskjell da jeg byttet fra de gamle 20 cm pinnene. KnitPros trepinner (eller Harmony Wood eller hva de nå heter akkurat nå, de flerfargede trepinnene som slo igjennom med dunder og brak for et par år siden) var heller ikke noe for meg. Jeg strikker tydeligvis ikke som folk flest - det gikk så flisene føyk, og det endte med splittede spisser hver gang jeg strikket med dem. Så Addi er min klare favoritt til sokker. Særlig når det er fletter involvert, som her.

Vil du ikke strikke makne sokker som alle andre, kan du jo alltids være med på Socktober-fest. Der kan du strikke hva du vil, så lenge det er sokker. Mulighetene er mange i sokk-tober. God lørdag!

Julegavealongen, ja...

Julegave-alongen tikker og går. Dette var tenkt som en slags Hjelp-til-selvhjelp, for å unngå hektiske roser på strikkefronten de siste ukene før jul - basert på årelang erfaring. I min familie er ikke hjemmestrikkede gaver særlig ettertraktet, men det hender jo noen kommer med et selbuvottønske eller to siste uka før jul. Og selv jeg, som tar ganske lett på jula, har gjerne litt annet å gjøre akkurat den uka.

I september har jeg strikket julegaveskjerf - en svær sak i fnugglett Faerytale fra Du Store Alpakka. Men skjerf er så laaaaange, og jeg ble ikke ferdig i september. Så jeg strikker flittig videre i oktober. Dette er et monster av et skjerf - bredt og langt og med massevis av masker. Men som sagt - lett som en fjær. Jeg skriver mer om både skjerfet og garnet når det blir ferdig. Sånn ser det ut foreløpig:


Det er Dattera som skal få det, det er ingen hemmelighet. Hun har selv bestemt både fargen og patenstrikken. Kunne godt tenkt meg et sånt skjerf selv, jeg. Det blir stort og mykt og varmt å tulle seg inn i i vinterkulda. Det samme skjer hver gang jeg strikker skjerf til henne - jeg får lyst på et makent selv. Men det er mye arbeid med et skjerf, og jeg orker aldri strikke to like - det er jo så mye annet som frister i strikkekøen min. Nei, det stemmer nok, det som en av mine Ravelry-venner skrev: "Your daughter gets the best stuff!!" Sant nok. Hun er heldig, den jenta...