fredag 31. juli 2015

I blåklokkevikua...



Vi var på hytta en tur. Der hadde en gjeng med blåklokker slått seg sammen og skaffet seg et klatrestativ så de kunne stå oppreist i en vindfull sommer. Naturen er sannelig finurlig...

torsdag 30. juli 2015

Sommerferiestrikking...


Sokker av enkleste sort er utmerket feriestrikking. Disse er i det oransje Regia/Arne og Carlos-garnet. "Skrik" heter fargen, og bildet er fra en svipptur til Sandefjord i forrige uke.

Ja, jeg er passasjer - jeg strikker ikke når jeg kjører selv...

tirsdag 28. juli 2015

Geitekillingen som kunne telle til ti...


Da jeg var liten, hadde vi boka om Geitekillingen som kunne telle til ti. Vi leste den så grundig at den til slutt datt fra hverande. Og jeg kan fortsatt huske Alf Prøysen på Barnetimen for de minste. Først sang han litt om to-øringen, og så fortalte han så koselig om teskjekjerringa og Helene Harefrøken og geitekillingen og alle de andre.


Vi satt som tre små lys og hørte på - det var ypperlig følge til frokosten gjennom hele førskole-barndommen. Bildet er fra 1965 - Annepålandet og lillebror og storebror rundt respatexbordet, med fioler på bordet og fuglebrettet rett utenfor vinduet. Vi er fire, ett og seks år gamle.

Det var så trygt og godt å sitte der med leverposteiskiva og H-melka og Møllers tran - det var lenge før lettmelk og denslags ble oppfunnet, ja, det var bare såvidt at melkekartongen hadde tatt over etter melkeflaska i glass. Mor stullet rundt på kjøkkenet og Alf Prøysen og Kirsten Langbo underholdt oss med koselige småstubber og rare små sanger. Jeg husker det som det var i går. Eller i hvert fall i forgårs. Vi har mye å takke dem for. Det var trygt og koselig og ikkeno' stress. Jeg syns litt synd på dagens barn, som bare har tusen tv-kanaler å velge mellom og nettbrett og høyt tempo og ingen Barnetimeradio og geitekillinger og fred og fordragelighet. De går glipp av noe, dagens barn. Jeg har sagt det før - vi var heldige, vi som vokste opp på 60-tallet.


Nok om det, jeg har strikket et par votter. Og jeg sier det bare - noen votter er morsommere enn andre. Ikke et vondt ord om trauste selbuvotter og tovavotter og andre schlägere, absolutt ikke. Men vottene "Geitekillingen som kunne telle til ti" er morsommere!

Disse er fra en av Vottelaugets e-bøker, som kom ut i fjor. Nå kommer hele herligheten, pluss flere nye oppskrifter, i en ordentlig papirbok, den er rett rundt hjørnet. Jeg har skrevet om den her. Hvis du vil slå kloa i den først, kan du forhåndsbestille den i nettbokhandlene, for eksempel hos Haugen Bok.

Men vottene, altså. Og fortellingen om Geitekillingen. Jeg trodde jeg kunne den utenat, etter grundig gjennomgang i barndommen, men jeg måtte dobbelsjekke litt - jeg begynner visst å bli gammel og glemsk. Husker du den? Her er den:


Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, stod han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk:
- Én, sa geitekillingen.

Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras.
- Hva gjør du for noe? sa kalven.
- Jeg teller meg, sa geitekillingen. - Skal jeg telle deg også?
- Hvis det ikke gjør vondt, så, sa kalven.
- Det gjør det vel ikke, stå stille, så skal jeg telle deg også?
- Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang, sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han:
- Jeg er én, og du er to, 1-2.

- Mo-er! rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var selveste bjellekua på garden.
- Hva er det du rauter for? sa bjellekua.
- Geitekillingen teller meg! rautet kalven.
- Hva er det for noe? sa bjellekua.
- Jeg teller, sa geitekillingen. - Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er én, kalven to, kua tre, 1-2-3.
- Å, nå telte han deg også! rautet kalven.
Og da bjellekua skjønte det, ble den sint.
- Jeg skal lære deg å gjøre narr av kalven min og meg! Kom, kalven min, så tar vi’n.
Og så satte bjellekua og kalven rett på geitekillingen, og han ble så redd at han spratt høyt opp i lufta og pilte av gårde bortover enga, og kua og kalven etter.

Borti utmarka stod oksen og grov løs store grastuer med hornene da geitekillingen og kalven og kua kom settende. - Hvorfor jager dere den vesle geitekillingen? spurte oksen.
- Han teller oss, rauter kalven.
- Men vi skal ta’n, sa bjellekua.
- Jeg er en og kalven er to og kua er tre og oksen fire, 1-2-3-4, sa geitekillingen.
- Å, nå telte han deg også, rautet kalven.
- Han kan bare prøve, brølte oksen og ble med de andre for å ta geitekillingen.

Etter veikanten gikk det en hest og åt da alle dyrene kom farende forbi.
- Det var da svært til fart, sa hesten.
- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.
- Han teller oss, rautet kalven.
- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.
- Åssen gjør han det da? sa hesten.
- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. - Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten, 1-2-3-4-5.
- Å! Nå telte han deg også! rautet kalven.
- Bare vent du, raggetassen! vrinsket hesten og galopperte bortover veien sammen med de andre for å ta geitekillingen.

I grisebingen lå det et stor purke og sov da følget for forbi.
- Svært til hastverk dere har da, sa purka.
- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.
- Han teller oss, rautet kalven.
- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.
- Han kan bare vente, vrinsket hesten.
- Åssen gjør’n når’n teller da? spurte purka.
- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. - Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten og seks for purka. 1-2-3-4-5-6.
- Å! Nå telte han deg også, rautet kalven.
- Det skal bli verst for’n sjøl, sa purka og brakk løs en planke i gjerdet med trynet sitt og satte etter de andre. Det gikk over stokk og stein og gjennom mo og myr, og så kom de til ei elv, og ved brygga lå det ei lita skute,


og ombord på skuta var det ei katte og ei bikkje


og en sau


og en hane. Katta var kokke, sauen var byssegutt, hanen var skipper og bikkja var los.
- Stopp en halv! gol hanen da han så alle dyrene som kom hulter til bulter bortover veien. Men det var for seint. Geitekillingen tok spenntak i bryggekanten og spratt ombord med alle de andre dyrene etter seg, og så røk ankerkjettingen, og så begynte skuta å seile utover dit elva var djupest. Men da ble hanen redd.
- Kom og hjelp, gol hanen. - Skuta synker!
Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: - Er det noen av dere som kan telle?
- Jeg kan! sa geitekillingen.
- Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er ombord. Skuta kan bare ta ti passasjerer.
- Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.
Og så telte geitekillingen.
- Én for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka, sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10.
Hurra for geitekillingen! ropte alle dyrene, og så seilte de over til den andre elvebredden og gikk i land. Men geitekillingen ble igjen ombord som tellemester, og hver gang hanen skulle frakte noen over elva, stod geitekillingen ved landgangen og telte til ti.

Oppskrift: Geitekillingen som kunne telle til ti, av Ann Myhre/Pinneguri
Pinner: 2,5 mm
Garn: Svart og hvitt = Navia Uno, souvenirgarn fra Trondheim 2012, da Dattera begynte på NTNU - vi kjørte henne opp, og så ble det med litt garn hjem. Rødt = Rauma Gammelserie fra arkivet - Eldgammelserie burde det nesten hett her hos meg, jeg har hatt det i minst ti år.
Mer detaljer på Ravelry.

mandag 27. juli 2015

Akkurat nå...


Det er den tida. Lavendelblått. Å, salighet!

Det får ikke hjelpe at det var ti grader og pøsregn da bildet ble tatt - 
hagen stortrives med det, tydeligvis.

Og duften - - -

søndag 26. juli 2015

Sokker, blå...


Jeg har mye sokkegarn. Det er nesten nifst så mye det er. Hvor kommer det fra, alt sammen??
Det er nok kjøpt av meg, det meste, og samlet gjennom årene. Og noe har jeg fått. Mange bekker små osv. - det hoper seg opp.

Og da må man jo strikke sokker, da. Det er alltids noen som trenger et par. Disse er nesten litt styggvakre - de er strikket i Arne og Carlos-garnet fra Regia som kom i vinter. Det er visst seks forskjellige farger, denne heter Månenatt.

Strikket på pinne 2,5 mm, helt vanlige sokker, med 64 masker, glattstrikk med litt ekstra ribb rundt ankelen for at de skal sitte bedre. Hverken mer eller mindre. Fargene er fine, og til flerfarget garn å være syns jeg det er ganske fint, faktisk.

Her ser du forresten vårt nye badegulv, som vi ble veldig fornøyde med. Perfekt gråfarge - her syns hverken søl eller støv eller bikkjehår. Eneste ulempen er jo at man glemmer helt å vaske gulvet...

Ha en riktig fin søndag!

fredag 24. juli 2015

Dagens fangst...


Lykkelig er den som har en andel i et andelslandbruk! For det er rift om plassene, har jeg lest i avisen, og milelange køer. Vi er så heldige å få være med i et andelslandbruk i bygda her vi bor. Hver uke gjennom hele sesongen drar vi og høster. Grønnkål og knutekål i kurven, hvitløk på jordet.
Jeg har skrevet mer om andelslandbruket her.


Og her er dagens fangst: Hodesalat, bladsalat, hvitløk, mizunakål, neper, vårløk, knutekål, squash, brokkoli, grønnkål, tomater, sitronmelisse, oregano, ruccola og spinat.

Og en skjære har lagt igjen visittkort på trappa mi med beskjed om at blåbæra er moden. Det er bare å høste. Ha en finfin fredag!

tirsdag 21. juli 2015

Ja, da blir det bok...




For et års tid siden ble jeg invitert med i en gjeng med strikkenerder. Vottestrikkenerder, nærmere bestemt. Vi traff hverandre på nettet, sånn litt etter litt, og litt her og litt der. Vi kalte oss Vottelauget, og ga først ut én e-bok og så en til, på norsk og på engelsk. Det var i 2014. Vi lagde en felles blogg, og en Facebok-gruppe.

Så ville Aschehoug gi ut vottene våre som bok. Boka kommer snart - den er rett rundt hjørnet, allerede i slutten av august kommer den i butikkhyllene. Og forsiden, den ser du her.

Fin, ikke sant?

Det er lov å være litt stolt :-)

Mens vi venter på at boka skal komme fra trykkeriet, kan den forhåndsbestilles på nettet, for eksempel hos Haugen Bok. Løp og kjøp - før den blir utsolgt.
Og selve lanseringen foregår på Strikkedagene på Sjølingstad i september - med hele Vottelauget til stede. Pågangen har vært stor, så der er det fullt allerede. Men følg med på Facebook-siden vår, kanskje dukker vi opp i et husflidslag, på en strikkekafe eller i en garnbutikk nær deg...

Jeg har skrevet om Vottelauget tidligere her på bloggen - både her og her og flere andre steder - søk på etiketten "vottelauget" om du er nysgjerrig.

Det har visst forresten aldri vært noe strikkelaug hertillands. Det fantes nedover i Europa, ofte bestående av dyktige menn som strikket fine trøyer på tynne pinner til dem som hadde råd til å betale for det. Men i Norge behøvde man ikke være medlem av noe laug for å strikke for salg - det skulle være åpent for alle fordi det var en viktig attåtnæring for mange. Kanskje det er derfor "alle" kan strikke her hos oss?

Ja, da er det bare å vente og glede seg :-)
Ha en riktig fin dag!

mandag 20. juli 2015

Klar til innsats...


Her står de på rekke og rad, klare til innsats. Jeg lærte av Finn Schjøll at blomstene ville ha temperert vann. Det er jo logisk - hvem liker vel å dusje i iskaldt vann?? Så jeg fyller vannkannene opp, og lar dem stå og varme seg litt i sola før jeg vanner. I bakgrunnen gul daglilje, lilla storkenebb, hosta - og masse bier. Og bak der igjen - 100 meter lindehekk som vokser kjempehøy og snart må klippes - igjen. Ha en fin dag!

søndag 19. juli 2015

Det strikkes...


Joda, det strikkes litt i sommervarmen. Det går mye i votter nutildags. Votter til den kalde vinter skal nemlig strikkes om sommeren, for da har man god tid til å gjøre seg flid, heter det seg.

lørdag 18. juli 2015

Men hva er dette...?

Da jeg var liten, lærte mor meg navnet på nesten alle markens blomster.


Men ikke denne. Den var liksom bare der, mellom småkratt og tyttebærlyng, og var nesten ikke en blomst engang. Men nå har jeg begynt å lure - hva er egentlig dette? Jeg har bladd gjennom floraen flerfoldige ganger, jeg har lett på nettet og jeg har spurt meg frem - men uten å bli noe klokere. Det kan være småmarimjelle, eller stormarimjelle, men det stemmer ikke helt med bildene andre steder. Denne blomsten er flatere, og bladene er rødere.
Men hva er det da, da???
Noen som vet?

fredag 17. juli 2015

Elsker - elsker ikke...


Prestekrager blomstrer hele sommeren. Det blir ikke sommer uten.
Og hvordan skal man ellers finne ut om man elsker, eventuelt ikke elsker, noen??

"Prest, prost, klokker, enkemann, fattigmann, stakkar" lærte jeg av moren min da jeg var liten, mens vi nappet bladene av. På den måten kunne jeg finne ut hva slags mann jeg skulle bli gift med. Flett inn "bankmann", så hadde kabalen gått opp :-) God sommer!



torsdag 16. juli 2015

Liker du smør?


Da vi var barn, lekte vi ute hele sommeren. Vi plukket smørblomst og holdt den oppunder haka på hverandre. Ga den gult gjenskinn, likte du smør. Jeg ser nesten aldri noen barn som leker ute nå for tiden, så nutildags må det nok andre metoder til for å sjekke om man liker smør.

Akk ja, sann. Men egentlig, egentlig, er dette et ugress. Giftig er den også - spiser man smørblomst, kan man få vondt i magen og kaste opp, leste jeg nettopp på nettet. Det visste jeg ikke - hele livet har jeg levd i lykkelig uvitenhet, elsket smørblomster og ikke ant at de var giftige. Nå har jeg heller ikke hatt for vane å momse i meg blomster på min vei - jeg plukker dem som regel ikke en gang, jeg bare nyter synet der de står. Jeg har til og med sluttet å sjekke om jeg liker smør. Den saken avklarte vi allerede i barndommen, med smørblomst-under-haka-testen: Jeg liker smør.


Og jeg liker smørblomster. Ugress eller ei - det er nå fint da! 

onsdag 15. juli 2015

Da er det ordentlig sommer...


Storkenebb er blant mine favoritter. Jo flere, jo bedre. Disse vokser som et lilla teppe på veien opp til andelshagen, som jeg skrev om her. Dette er skogstorkenebb, Geranium sylvaticum.

Jeg har en kultivert art i hagen som ligner veldig på denne, den er bare litt kraftigere. Da jeg var liten, kalte de pelargonier for geranium - eller "granium" som jeg trodde det var. Men det er visst feil - du kan lese mer om det her.

I min barndom kalte vi denne for sankthansblomst. Den pleier vanligvis å blomstre rundt sankthanstider, men på grunn av den kalde våren er alt litt senere i år. Jonsokblom og sjuskjære blir også  brukt - kjært barn har mange navn.

Og når storkenebben blomstrer, da er det ordentlig sommer!

tirsdag 14. juli 2015

Forglemmegei...


Det er litt rotete i blomsterbedet mitt - blomstene gjør akkurat som de vil, tråkker inn i hverandres revir og breier seg utover i alle retninger. Det er helt greit for meg. Jeg kan ikke huske at jeg har plantet forglemmegei her noen gang, den dukket bare opp et år. Kanskje den fulgte med da jeg fikk noen andre stauder herfra eller derfra, det er ikke godt å si. En positiv overraskelse, vil jeg kalle det.

Det er den vakreste lyseblå farge - nesten som himmelen selv på en solskinnsdag. Og ikke nok med det, det er hvite og rosa blomster også. De hvite er kanskje en mutasjon? Og de rosa tror jeg kanskje er blå som er litt på hell. Jeg glemte visst å ta bilde av de rosa.


De sniker seg litt diskret inn her og der og innimellom. Teoretisk sett skal de visst blomstre i mai, men her hos meg blomstrer den i juni og juli. Og de er så bittesmå og fine!

mandag 13. juli 2015

Ellevilt...


Kaprifolen, altså, den er helt ellevill. Den sommeren Sønnen ble født, i 1990, plukket jeg med meg noen kvister med vill kaprifol fra familiehytta i Sandefjord. De har 25-års jubileum i sommer, Sønnen og kaprifolen.

Nå har vi ikke hytta mer, bare kaprifolen. Den bare vokser og vokser. Først var det bare en liten stælk, nå er den flere meter bred og slynger seg opp og ned i takrenna og inn og ut av huset så flisa fyker. Gemalen er alvorlig bekymret for treverket, men jeg syns bare det er sjarmerende. Skulle den ta seg en tur inn i stua innenfor, er den hjertelig velkommen.

Og forresten - da vi hadde innbrudd her i 1995, krabbet tyven inn gjennom et av de små, gule vinduene til venstre. Etterpå krabbet han ut igjen samme vei, med arvesølvet, videospilleren og juletrebelysningen (!). Det må ha vært en slank tyv.

Nå har kaprifolen nettopp satt i gang med blomstringen. Da kan man vandre ut i sommernatten og nyte duften. Det er den aller, aller beste duften i hele verden - og den er aller, aller best midt på natten. Hagens fineste - ingen over, ingen ved siden!


søndag 12. juli 2015

Agurknytt...


Det er agurktid. Jeg har ingen agurker å skrive om - tomater derimot er det flust med. Disse vokser i en potte i hagen. Små, søte cherrytomater - det er godt, det!

lørdag 11. juli 2015

Gult er kult...


Akkurat nå blomstrer den gule dagliljen så det riktig suser her på bruket. Hagen vår går stort sett for lut og kaldt vann - og litt blåkorn, likevel er den frodig og sprudlende som aldri før. Det må være et av naturens mange underverker, eller eventuelt bare flaks. Nå står dagliljene der og sprer glede og velduft, i ly av hekken - som vokser kjempehøy. Kald og våt forsommer til tross - det blir et grønt og skjønt hageår i år!

fredag 10. juli 2015

Timotei...


Timotei på enga ved andelshagen. 

Timotei - Phleum pratense på latin - er blant de vanligste engvekstene i Norge. 
Jeg rakk såvidt å ta bildet før bonden kom og slo gresset til for. I min grønne ungdom dominerte Timotei shampo i butikkhyller og reklamefilmer, men det var nok ikke mye gress i den. Syns timoteien er fin, jeg, der den strekker seg mot blå himmel og med dalen i bakgrunnen. 
Det lukter sommer!

torsdag 9. juli 2015

Ved tjernet...


Hver dag hele sommeren går vi til tjernet, Tinka og jeg. Tinka svømmer og svømmer, og rensker opp i kvist og kvas. Og mens hun er travelt opptatt med sitt, tar jeg bilder av livet ved tjernet. Og her får du en gul nøkkerose i solnedgangen, helt uredigert. Ha en fin dag!

onsdag 8. juli 2015

Plutselig tilbake...

Det har vært stille her en stund nå. Og mens fiolene har blomstret her på bloggen - og i hagen - så har vi vært en tur i Firenze, badet har blitt ferdig, studentene har kommet hjem for sommeren, andelslandbruket er godt i gang, den bustete hagen min vokser og trives som aldri før, Tinka har svømt og svømt, jeg har strikket - og livet har gått sin travle gang.

Hver av disse sakene burde teoritisk sett fått sitt eget innlegg her på bloggen, og det kan det ratt hende at de gjør - etter hvert. Men først må jeg sette meg ned og skrive dem. Imens blir det litt blomster her på bloggen - for blomster kan det aldri bli for mye av!


Rosen med de bittesmå, hvite blomstene overgår seg selv i år. Jeg husker ikke hva den heter. Under takskjegget har blåmeisen rede med unger, det er skrik og skrål, og mot himmelen strekker rosen seg med en million håpefulle knopper. Snart blir det et hav av knøttsmå, velduftene roser - og så blir det brått slutt. Resten av sommeren blir det som regel bare sorgen - med pigger og bladlus og mark og lange, strantne grener. Men akkurat NÅ er det lutter glede!