Brukbart...

Det er mye spennende å lese på strikkebloggene rundt omkring. Noe av det jeg liker best, men som det dessverre ikke er så mye av, er outfits. Det hører liksom mote- og rosabloggene til, det. Noen få er flinke til å vise ull i bruk, og det er bra - mer av det, takk!

Hva bruker du mest av det du har strikket? Hva havner i skuffen? Hva er mest bruk-bart? Hvordan oppfører garnet seg etter en vinter eller to? Og så videre. Det er mye som ser fint ut på bildet, men som ikke er så praktisk likevel. Bring det videre  - det er nyttige tips!

Her er en hals jeg strikket for ett år siden. Den har visst ikke vært på bloggen før - det tok meg et år å få tatt bilde av den, og da ble det et dårlig selvportrett. Selvportretter burde være forbudt ved lov, det blir ikke bra, men hva skal man gjøre i sin ensomhet? Kan jo prøve å lære opp bikkja til å ta bilder av meg kanskje, men foreløpig har vi ikke drevet det lenger enn til "rull rundt". Så selvportrett får gjøre nytten.

Dette er en super modell - jeg har brukt den masse, både inne og ute. Mange gensere nutildags er ganske utringet i halsen, og da blir det lett gløpper både her og der, der snø og kald luft sniker seg inn. Denne holder tett. Den legger seg fint over skuldrene uten å være i veien inni jakka. Jeg har strikket mange halser - dette er den beste. Terningkast 6.

Harde fakta:
Oppskrift: Ambitus neckwarmer av Lankakomero. Jeg gjorde noen modifikasjoner, men dem har jeg glemt forlengst.
Garn: BFL Worsted, farge Grey Day, fra Impulse of Delight. 170 gram.
Pinner: 4. Det anbefales å strikke litt stramt, så ribben holder seg godt.

Fikk garn til overs, så jeg strikket en lue:

Denne strikket jeg også i fjor, men har ikke brukt den så mye enda. Den ble litt for lang, så jeg kommer til å rekke opp og strikke toppen om igjen. Men det er en finfin modell - fletter er elastisk og lua sitter godt på hodet. Det er tredje gang jeg strikker denne lua - først strikket jeg en brun som Dattera har brukt masse, deretter en hvit til venninnen hennes. Og nå en mørkegrå til meg selv. Fargen er så fin - koksgrå med snev av lilla hist og pist, det syns dessverre ikke på bildet. Januarlyset får ta skylda.

Harde fakta: 
Oppskrift: Wood Hollow Hat av Kirsten Kapur. Det er hun som har designet Mystery-sokkene jeg driver og strikker også. Jeg strikket fem mønsterrepetisjoner, i stedet for fire. Det var altså ikke så lurt. Dessuten strikket jeg flettene litt annerledes.
Garn: Samme garn som halsen, 110 gram.
Pinner: 4

Hva er den røde dærten på lua der? tenker du kanskje. Jo, jeg liker nemlig å ha skjøten bak - selv om den oftest er så og si usynlig. Rød dært = midt bak. Raskt og enkelt. Det er rød dært bak på halsen også.

Smart, tror jeg skal ta patent på den.

Ha det godt! Det er grisekaldt ute - husk kuldekrem!

Don't cry for me Argentina...

Dattera har kommet helskinnet frem til Argentina, vi skypet i natt.
I Buenos Aires var det 28 grader, her hjemme var det minus ti. Dattera satt på takterrassen i gul sommerkjole, hjemme i stua satt mor og hutret med ullgenser og ullskjerf på.

Musikik som matcher:

Da Dattera skulle dra til Argentina, måtte vi ta en liten forelesning om Eva Peron. I min grønneste ungdom, da jeg gikk på videregående, dro vi på klassetur til London, der vi så musikalen Evita. Det gjorde sterkt inntrykk på en enkel jente fra landet. Siden dro vi på flere Londonturer og så  flere store musikaler, men dette var den første, og den jeg husker best. Etterpå kjøpte jeg albumet - på vinyl. Det er historisk sus over det hele.

Eva Peron var en fattig bondedatter, født i 1919, som dro til Buenos Aires for å bli filmstjerne. Hun drev det aldri lenger enn til å bli en b-skuespiller - derimot ble hun gift med general Juan Peron, som var 24 år eldre. Da Peron ble utnevnt til president i 1946, fikk Eva en overveldende mottakelse blant folket, som så på henne som en helgen. I sin kamp for de fattige ble hun landets mektigste og mest populære kvinne, med tilnavnet Evita ("lille Eva"). Hun døde av kreft i 1952, bare 33 år gammel.

Etter sin død ble hun balsamert etter alle kunstens regler. Peron ble styrtet i et militærkupp i 1955. Han levde i eksil i Spania, frem til han på nytt vant valget i 1973. Han styrte Argentina i ett år før han døde.

Etter kuppet i 1955 gikk det rykter om at kuppmakerne hadde kastet Evita på sjøen, mens hun faktisk ble sendt til Italia og gravlagt på en kirkegård i Milano. I 1971 ble hun gravd opp igjen og sendt til Spania, der Peron levde i eksil. Etter diverse klabb og babb ble Evita sendt tilbake til Argentina og lå en stund begravet ved siden av Juan Peron, før hun til slutt endte opp på den kjente Recoleta-kirkegården i Buenos Aires. Der ligger hun den dag i dag, i et stålhvelv fem meter nede i jorden, med en tyverialarm direkte tilknyttet politiets hovedkvarter. Sånn er det altså å være populær helgen - en turbulent tilværelse både før og etter døden.

I 1976 laget Andrew Lloyd Weber (musikk) og Tim Rice (tekst) en musikal om Evita, som handler om Eva Perons liv fra hun var 17 og frem til hennes død. Musicalen ble satt opp i Londons West End i 1978 og på Broadway, New York, året etter, begge steder med stor suksess. I 1996 ble musikalen filmet, med Madonna i hovedrollen. Det er gitt ut utallige innspillinger fra Evita. "Don't cry for me Argentina" gikk til topps på de britiske hitlistene i 1976.

Og i 1980 satt Annepålandet, 19 år, med stjerner i øynene på Prince Edward Theatre i London og lyttet henført til en 30 år yngre utgave av Elaine Paige, som stod på balkongen, dressed up for the night - i hvit aftenkjole og med Evitas karakteristiske blonde hårsveis, og sang "Don't cry for me Argentina" så man frøs på ryggen. Dette er den mest kjente scenen fra musikalen, der Eva taler til folket fra presidentpalassets balkong etter valgseieren i 1946.

Men åssen gikk det egentlig med Argentina - etter Evita? Jo, i dag Argentina en demokratisk republikk, med kvinnelig president - Cristina Fernandez de Kirchner. Det er verdens åttende største land, med 41 millioner innbyggere og spansk som offisielt språk. Hovedstad er Buenos Aires, med tre millioner innbyggere (2009) - hvorav én av dem er Dattera.

(Kilde til all denne kunnskap: Wikipedia)

Så vet vi dét. Ha en flott og fin helg!

Allers tiders...

Tett oppunder jul ble jeg kontaktet av en journalist som jobbet for ukebladet Allers. De skulle skrive en artikkel om fenomenet strikkeblogger, og lurte på om de fikk intervjue meg. Det fikk de.

Og så dukket det opp en journalist og en fotograf her midt i snøføyka og intervjuet meg og tok bilder. Ja, sånn kan det gå. Verden er sannelig forunderlig. Artikkelen kommer visst i Allers nummer 5, som kommer neste uke. Abonnenter har visst fått bladet i posten allerede, men jeg har ikke sett det enda. Og selv om hverken journalisten eller fotografen strikket, såvidt jeg forsto, ble det visst en fin artikkel.



Jeg vet strengt tatt ikke så mye om ukebladet Allers, annet enn at det har kommet ut hver uke siden 1877 (står på forsiden). Målgruppen er voksne kvinner i sin beste alder, primært 40-65 år, og hvert eksemplar selges i 69 000 eksemplarer og leses av 337 000 (står på nettsiden). Tror ikke jeg kjenner så mange av dem, såvidt jeg vet, men sannelig er det mange nok for en som ikke er vant til å figurere i den kulørte presse...  :-S

Hvilke ukeblader leser du?

Himmelskjerfet uke 3...

Himlene i uke 3:

Himmelskjerfet etter uke 3:

Men nå får det være nok! Skal jeg blogge om dette skjerfet hver uke i hele 2012, blir det 52 innlegg om samme skjerfet. Ojoj. Det orker jeg ikke ikke å skrive, og det orker dere ikke å lese. Kanskje en liten oppdatering i ny og ne, tenker jeg.

Takk for hyggelige kommentarer i går! Jeg gråt ikke på flyplassen. Jeg begynner visst å bli hardbarka. Som sagt - alt blir en vane.

Ha en flott dag!

Ut og inn og ut...

Det er én ting man blir fort vant til når man har barn som nærmer seg voksne, og det er flytting. Unge mennesker i 20-årsalderen flytter ut og inn hele tida. Det er ganske trist når englebarna forlater redet, men det blir en slags vane.

Først flyttet Dattera ut for å gå tre år på skigymnas høyt oppe i de norske fjell. Hun var bare 16 år. Det var før denne bloggen oppstod, derfor har jeg ikke skrevet så mye om hvor trist det var. Men det var det. Trist altså. I hvert fall for mor, som savnet minstebarnet sitt. Man har ikke mye oversikt over ungdommen når de bor 32 mil hjemmefra. I verste slyngelalderen. Men det gikk greit.
Så flyttet Sønnen til Roma for å studere. Roma er veldig langt borte. Det var trist for mor, som savnet gromgutten sin. Og det ble veldig stille i huset. Men han var 19 år, og det var bare for et kort semester, så det gikk greit.
Da semesteret var slutt, flyttet Sønnen hjem. Så flyttet Tinka inn. Så var Dattera ferdig med skolen og flyttet hjem igjen hun også. Og så var det fullt hus og alt i orden.
Så ble Sønnen voksen og flyttet hjemmefra, som voksne sønner gjør. Men bare til Oslo, som er to mil unna, så det går greit.
Og nå flytter sannelig Dattera ut igjen, hun og. Til Argentina, som er 12500 mil hjemmefra. Men hun er 19 år, og det er bare for et kort semester, så det går greit. Hun drar i dag. Og jeg har lovet å ikke gråte på flyplassen.

Men Tinka blir hjemme hos mor. Det er enda godt. For det blir stille i huset.

Muddar...

Favorittgenseren min denne vinteren har vært en mørkegrønn ullgenser fra FilippaK, lang og god og i 100 prosent lammeull - det var derfor jeg kjøpte den, på grunn av all ulla. I de fleste kjøpte ullplagg er det lurt inn både akryl, polyester, nylon, viskose og/eller andre u-ullete ting, og hvis det er så mye som 50 prosent ull, er det en sensasjon og gjerne dobbelt så dyrt.

Denne genseren har jeg brukt mye - det er bare én hake med den: Den har bare 3/4 lange - eller rettere sagt korte - ermer. Veldig praktisk når du skal vaske opp, men ellers er det kaldt. Og da trenger man pulsvarmere. Eller muddar, som søta bror sier, og det høres mye koseligere ut. Muddar, altså - det må man ha. Disse heklet jeg før jul - aller enkleste sort, men jeg kan dessverre ikke huske hvor mange masker jeg la opp, om det er fastmasker eller halvstaver (det er ikke alltid så lett å se forskjell), eller hvilken heklenål jeg brukte. Det jeg kan huske, er at jeg brukte rester fra garnkuren (stjerne i boka!) - Rowan Silk Wool og Sandnes Kashmir Alpakka, og at jeg heklet i bakre maskebue, i striper, med en liten bølgekant (husker ikke hvordan jeg lagde den heller, men det var ikke på den vanlige måten, med fem staver i hver "bølge", den er mye smalere, og jeg erindrer såvidt at jeg drev og eksperimenterte med denne). Kanskje ikke verdens vakreste, men helt utrolig deilige og myke - og veldig gode og varme. Ikke så rart - når man summerer garnet som er brukt, er det 50% merino, 50% silke, 84% alpakka og 16% kasjmir - til sammen 200% mykt!

Nå kan det nesten virke som (a) at det var veldig lenge siden jeg lagde disse, og/eller (b) at jeg er i ferd med å miste hukommelsen, men saken er at jeg lagde disse på et øyeblikks innskytelse tett oppunder jul, som en slags ventrehåndsarbeid midt oppi julestri og femtiårsfeiringen til Gemalen, og det gikk fort, og jeg la ikke mye tankearbeid i det - derfor la jeg liksom ikke helt merke til hva jeg gjorde - og derfor husker jeg ingen ting. Kort sagt - det må ha vært en av de dagene da jeg glemte å skru på hjernen. Det kan skje den beste.

Det jeg vet, er at jeg er veldig fornøyd med dem, og at de veier 77 gram. Ikke det helt store innhugget i restegarnlageret, altså. Det er på tide at jeg lager noe stort og tungt...

Årets morsomste...

Er man glad i hønsestrikk og beslektede fargeglade krumspring, og det er man jo, er dette antakelig årets morsomste bok. Forfatteren, Sanna Vatanen, kommer med mange sprelske forslag til hva du kan bruke restegarnet ditt til - ispedd sprudlende fargeglede og mange ulike teknikker, og tenker litt utenfor den vanlige boksen. Gøy! Her er noen eksempler:

Kanskje litt dristig å kåre "årets morsomste" allerede i januar - året er jo langt, og dette året er jo enda lengre - men jeg tar sjansen. Om jeg ikke lager noe direkte fra boka, ble jeg i hvert fall veldig inspirert!

Mer farger til folket i 2012!

Ting...

Jeg samler på alt mulig. Det kan kanskje være litt irriterende til tider med mennesker som samler, det tar jo plass. På den annen side ville menneskeheten ha dødd ut forlengst om det ikke hadde vært for et velutviklet samler-gen. Bare så det er sagt. Her er fire fine ting i farta:

Notisbok fra Muji, kjøpt i London i høst. Jeg leter alltid etter fine souvernir-notisbøker når jeg er på tur. Denne fylles gradvis opp med notater og værobservasjoner til Himmelskjerfet. Her i Oslo selges Muji hos Åhlens, men jeg skulle ønske de hadde en egen butikk her også. Jeg liker virkelig Muji-konseptet - enkle, praktiske ting man trenger i hverdagen, uten noe dilldall. Helt i min smak.

Yndlingsparfymen akkurat nå, Eau Mage fra Diptyque. Frisk vinterduft - men litt vanskelig å beskrive. Grønn mandarin, spisskummen, cashmeran, ambroxan, rose, patchouli og labdanum, hva nå det er, alt sammen. Jaja, samma det, bare det dufter godt! Kjøpt hos Heaven Scent på Eger i Oslo. Forøvrig en av byens fineste godtebutikker for den som liker denslags. Og det gjør jeg.

Emaljert anheng med fiskene på. Fant det i en lokal gjenbruks og har prøvd  å finne ut mer om disse emaljesmykkene til David-Andersen. Det var ikke så lett, nei. De fleste på min alder har vel eid et emaljert hjerte eller fler i sitt liv - det var en typisk dåpsgave på 60-tallet. Mitt var rosa, med navn og dåpsdato gravert inn. Såvidt jeg kan se, begynte David-Anderson (gullsmed i Oslo) å produsere emaljesmykker fra ca 1905, og de emaljerte stjernetegnene i art deco er fra 1930-tallet. Kan det stemme? Noen som vet mer? Fint er det i hvert fall. De hadde bare dette ene - flaks at det var akkurat mitt stjernetegn!

Jeg drikker ikke så mye kaffe til hverdags, men en Nespresso er en fin oppstiver om man er litt trøtt. Og det er man jo. Og under koppen - en av årets viktigste tester i Aften: Varm-sjokolade-testen. I år som i fjor kom Bristol på topp. Kan bare slutte meg til - har du muligheten, bør du unne deg en kopp varm sjokolade under lysekronene på Bristol, servert fra kanne, med pisket krem og hyggelige servitører til. Og smørbrød. Det er ikke ofte man får servert smørbrød nutildags. Et standsmessig alternativ til latte og croisanter en sur vinterdag.

Det var dagens drømmerier. Det er hyggelig med fine ting. Håper du får en finfin dag! Med kakao, kanskje?

-  -  -

PS: Tenkte jeg skulle strikke noen luer til Amanda-prosjektet, etter inspirasjon fra mange andre bloggere. Men hvor stort - eller rettere sagt lite - hode har en nyfødt? Nå har jeg ingen nyfødte i nærheten, men jeg mener å huske fra fjern fortid at det kan være ca 34 cm i omkrets omtrent - kan det stemme?

Mysteriesokkene del 3...

Og slik ser sokkene ut etter tredje runde:

Siden sist har jeg strikket hælflapp med mønster på og kilehæl - samme fellingen som i sokkeskolen min. Det er den beste hælen, syns jeg. Og da jeg drev og strikket 52 par sokker i fjor (eller 29 par, for å være helt nøyaktig), var det denne hælen de fleste designerne brukte, både Kirsten Kapur, Cookie A m.fl. Så da er vi enige om det.

Dere begynner kanskje å bli lei av disse sokkene nå, og det gjør i grunnen jeg også. Det er veldig mange vridde masker her, inkludert vridd vrangt, og det er ikke blant mine favirittmasker akkurat. Dessuten skulle jeg være smart, tenkte jeg, og strikke en størrelse mindre enn jeg vanligvis gjør, siden både garnet og pinnene jeg bruker er litt tykkere enn i oppskriften. Men det var ikke noe lurt, viser det seg, for sokkene blir for SMÅ. Grrrr... Men jeg rekker ikke opp! Jeg kjenner mange fine damer som har mindre føtter enn meg, så det årner seg nok. Og fargen er forfriskende vårgrønn - vidunderlig fin!

Ha en riktig finfin helg!

[ En hemmelighet ]...

[ Egentlig - egentlig - liker jeg ikke vinter. Men jeg later som ingen ting - saler på med ullstilongs, dunparkas, tjukke støvler og hjemmestrikka votter, hund i bånd og kamera rundt halsen - og ut på tur. 
Og der ute - der er det kald og klar luft, duft av gran og kulde, diamanter i snøen, blå skygger og smale stier under snødekte trær. Og det er så inderlig vakkert! 

Hver dag blir det litt lysere og dagene blir litt lengre. Sola står litt høyere på himmelen - og med litt flaks er det bare tre måneder til vår. Og da blir vinteren nesten litt fin likevel.

Men egentlig - egentlig - innerst inne, liker jeg ikke vinter. Men la det bli mellom oss. ]