søndag 14. september 2014

Den som aldri...



Den som aldrig
lever nu,
lever aldrig.
Hvad gør du?
(Piet Hein)

Her om dagen så jeg en mann som satt på trappa og koste seg i høstsola sammen med hunden sin. Det så så trivelig ut, og jeg tenkte at hva skal vi vel med all verdens materielle goder, om vi ikke har roen til å sitte på en trapp og kjenne sola varme?

Senere samme dag møtte jeg en mann som hadde hentet sønnen sin på skolen. De ruslet opp bakken mens de småpratet, kikket på sola og løste verdensproblemer, mannen med skolesekken på ryggen, guttungen så trygg og fornøyd. Det så så koselig ut, og jeg tenkte at hva skal vi vel med barn, om vi ikke kan gå tidlig fra jobb en gang i blant og rusle langsomt sammen hjem fra skolen, mens høstsola varmer?


Jeg tok ikke noe bilde av dem - for man skal ikke forstyrre privatlivets fred. Istedet ble det arkivbilder i dag - av Dattera som satt på trappa og koste seg i vårsola med hunden sin, i påsken i fjor.

Det andre bildet er et trykk vi har på veggen her hjemme. Det er så fint, syns jeg, og jeg kjøpte det fordi det ser så koselig ut med mannen som sitter der og ser på solnedgangen sammen med hunden sin. Det er så fine farger - og kanskje jeg strikker en genser i de fargene en vakker dag? (Jeg kan desverre ikke huske i farten hva han heter, han som har lagd det, og jeg greier ikke å tyde kråketærne nede i hjørnet).

Det var bare det jeg ville si i dag. Ta vare på øyeblikkene mens de er der - og ha en god søndag!

fredag 12. september 2014

Sett utenfra...

Det er alltid spennende å se hva andre har å si om vårt lille land.


I sommer har jeg tittet innom hos Astri, som er norsk, bosatt i Utah, USA - og humret over ferien hennes i fedrelandet. Du må scrolle deg tilbake til 24. juli og bakover for å få med deg hennes "Guess Norway"-bildeserie. Hun syntes blant annet at maten var så dyr i Norge - og det er den jo sammenlignet med andre land, så det ble mye 10-kroners hot-dogs på Statoil. (Nå har jeg forresten oppdaget at på Ikea får du pølser til 5 kroner, for den som er interessert i å fylle magen for en billig penge, men det er kanskje et litt stusselig sted å tilbringe sommerferien...). Det var både artig - og litt lærerikt - å følge med på.

Jeg snublet over Astris blgg - Apple Blossom Dreams - på grunn av heklingen. Det snurrige med Astri er at hun nettopp har heklet et roseteppe, ikke så helt ulikt det jeg har startet på - helt uten å vite om hennes teppe. Men mitt er nok ikke ferdig på leeenge enda...

Paper Tiger har gått på sommerskole i Oslo og fått med seg massevis av kulturhistorie. Her er det bare å rulle bakover til august, eller klikk på tag-en "travel", så får du opp innleggene om Norge.


Men min desiderte favoritt er Margaret, kanadisk lege og (livs-)kunstner, som har vært på roadtrip og bodd i telt på Island og i Norge i sommer. Her er det masse flotte bilder. Får nesten lyst til å ta en roadtrip i dette landet selv, jeg. Det høres kanskje ut som om Margie er en ung jente, men det er hun ikke - hun er en godt voksen bestemor. Bloggen hennes - Resurrection Fern - er blant de fineste på blogglista mi.


Jeg fant ikke noen "turistbilder" i farten - så i stedet ble det noen naturbilder fra min nærmeste, norske skog som illustrasjonsfotos i dag. Ha en riktig fin helg!

mandag 8. september 2014

Selfiens forbannelser - pluss litt nyttig lærdom...


Jeg tror jeg snart må gjøre alvor av å lage en utstilling med mine beste/verste fotofadeser. Det ene bildet verre enn det andre, det er utrolig at det går an.


Da jeg skulle ta bilder av Siri-jakka (i forrige innlegg), ble det ikke bedre. Har man ingen fotograf for hånden, må man ta skjeen i egne hender - eller rettere sagt kameraet... En av selfiens forbannelser - den lange armen i hjørnet...


Det var en varm og fin sommerdag, og jeg holdt på å krepere med den varme jakka på.


Men nå vet dere i hvert fall hvordan takvinduene mine ser ut! Enda godt.


Når alt annet går galt, kan man jo alltids ty til selfie-stangaSelfie-stanga kan til og med fås trådløs, og i mange fjonge farger som lyser opp tilværelsen. Første gang jeg så en sånn stang, var da vi var på ferie på Korsika for et par-tre år siden. Et par sto oppe i fjellskrenten ved Bonifacio og tok bilder av seg selv - med kameraet på en stang. Der og da så det helt genialt ut, men jeg har skjønt i ettertid at det - som alt annet her i livet - krever øvelse. Poenget er liksom at stanga ikke skal synes og at man skal se helt uanfektet ut...


Det ble mange hodeløse og skakke bilder av meg og Siri-jakka, så i stedet setter jeg inn et bilde av Tinka som rister av seg vannet etter et bølgende bad i sjøen i sommer. Jeg så på Schrödingers katt her en gang hvordan det foregikk: Det hele starter med en kraftig sving med hodet. Så følger hele kroppen etter så vannet spruter i alle retninger. Dette er en meget effektiv og elegant tørkemekanisme, og på under et sekund er over halvparten av vannet i pelsen borte. Hvorfor? Vann øker vekten på pelsen og gjør det vanskeligere å løpe - det kan forklare hvorfor evolusjonen utviklet hurtigtørking. I følge forskerne er dette mer effektivt enn en vaskemaskin som sentrifugerer. Og ved hjelp av mikrokameraer har forskerne nå kunnet måle svingningene og brukt dette til å utvikle optimale vaskemaskiner og tørketromler.

Så da lærte man noe nytt igjen. Det er håp. Ha en god dag!


fredag 5. september 2014

Vil du se min sorte Siri...?


Det er så oppløftende når det dukker opp unge talenter, fulle av kreativitet og overraskelser. Jeg blir i godt humør av sånt, jeg! Svenske Linnéa Öhman - alias Viffla - er en av dem. Det er ikke så mye hun har publisert enda, men det hun har lagd, er til gjengjeld veldig fint. Jakka - eller koftan, som svenskene sier - Siri, for eksempel. Allerede første gang jeg så den, skjønte jeg jo at jeg måtte strikke denne.(Siden kom den forresten i en ny og enda finere utgave, og da var det ingen vei utenom).


Og slik ble det. Det tok riktignok litt tid, som det alltid gjør med Annepålandet. Men her i vår en gang dukket det opp en KAL på Facebook som jeg ikke kunne motstå, og dermed ble det Siri på meg i - tilmegåvære - rekordfart. Jakka har vært ferdig lenge, og har ligget på Ravelry en god stund.


Egentlig hadde jeg tenkt å strikke jakka i samme farge som originalen, for eksempel i naturgrå Norsk Pelsull fra Hifa - det er så nydelig sølvgrått, det garnet, blankt og fint.

Men etter å ha sett Vempysslars grafittsorte variant - med helt perfekte knapper! - ble det sort på meg også. Eller nærmere bestemt min yndlingsfarge - koksgrå. I et av mine yndlingsgarn gjennom alle tider - Peer Gynt fra Sandnes. Garnet er tykt og stødig og akkurat passe ullete, og fargen er uimotståelig vakker. Og - det er ikke måte på skryt her i dag - det er godt å strikke med, det holder fasongen, det er mykt og kløfritt (men all ull er jo kløfri på meg, så her kan jeg ikke garantere noe). Og det varer i hundre år - uten å nuppe. Når det i tillegg er billig, ja da er det jo ikke rart det har blitt en yndlings! (Og nå burde Sandnesgarn kjenne sin besøkelsestid og sponse meg med gratis Peer Gynt resten av livet, spør du meg). Det gikk med 11 nøster - ca 550 gram.


Jeg strikket faktisk en prøvelapp her, såvidt jeg husker. Etter fadesen med koftan Clara, som jeg måtte rekke opp fordi den ble for trang, har jeg blitt litt flinkere til å strikke prøvelapp til store plagg. Hele stasen er strikket på pinner 3,5, vrangborder og alt. Og jeg mener å huske at jeg fulgte oppskriften til punkt og prikke, bortsett fra vrangbordene, som jeg strikket litt bredere - fordi jeg syns det er fint. Jakka er strikket ovenfra og ned, og skulle jeg strikket den en gang til - og det skal vi slett ikke se bort fra at jeg gjør, om døgnet får 28 timer - så ville jeg strikket litt lenger før jeg delte av til ermer. Som så mange andre jakker nutildags er den litt snuppe-trang - mens jeg liker litt armslag. Bortsett fra det er jeg fornøyd.


Jeg er sååå fornøyd - med mønsteret, garnet, fargen, knappene og alt! Den kunne kanskje vært litt romsligere (evt. kunne jeg med fordel vært litt tynnere...), men det er pirk. Smale jakker er fint under ytterjakka. Nå kan høsten bare komme!


Ha en fin dag!


torsdag 4. september 2014

I dag skal det handle om fadderbarn...

I dag skal jeg skrive om fadderbarn.


Da ungene var små, sånn 4 og 6 år omtrent, var tiden inne til å lære dem om solidaritet. Det er rene, skjære flaksen at vi er født her oppe i vår rike, lille krok av verden - mette, varme og nesten aldri syke. Da er det bare naturlig at vi deler litt. Et fadderbarn virket som en god idé. Vi fikk velge land, og siden vi nettopp hadde lest "Veien til Agra", ble det India. Fadderbarnet "vårt" ble en liten gutt, G. Moren hans var enslig mor fra laveste kaste, og hadde ingen mulighet til å ta seg av gutten sin selv. Med alle stygge historier vi har hørt om kvinnesyn i India i det siste, er det lett å skjønne at hun må ha hatt det vanskelig.

Men G. fikk det bra. I stedet for å vokse opp i usikkerhet og fattigdom, fikk han vokse opp med mor og søskenflokk i en stor SOS barneby i Bangalore, en av de største byene i India. I barnebyen ble det lagt stor vekt på akademisk og fysisk fostring, og hver sommer og til jul fikk vi brev og hilsener og rapport om aktivitet, fremganger, sommerskoler og sosiale arrangementer. I et samfunn med stor sosial nød er utdanning ofte veien ut av fattigdommen. Vi fikk bilder og fulgte med hvordan det gikk med G. fra år til år mens han vokste opp, parallelt med ungene her i huset.

Og plutselig, her om dagen, ringte de fra SOS barnebyer og fortalte at nå var G. 19 år og ferdig på skolen. Han hadde gjort det meget bra og mottatt stipendier for videre studier i Europa. Dermed trenger han ikke faddere mer - han kan stå på egne ben. Det var nesten litt trist, men veldig godt å høre. Det hadde vært spennende og fint å følge ham videre på veien, men SOS barnebyer har taushetsplikt og kan ikke fortelle oss hvor han skal flytte og hva han skal studere. Men jeg er sikker på at det går bra.

Og nå har vi fått et nytt fadderbarn - en 14 år gammel jente fra Paraguay i Sør-Amerika. Nå venter vi spent på å få vite litt mer om henne og følge henne på livets vei.

Bildet er lånt fra SOS Barnebyer. Du kan lese mer her.

onsdag 3. september 2014

Mysterium, clue #1...

Ja, sånn ble mysterievotten min etter første avmystifisering:


Vottene strikker jeg i Kauni, koksgrått og flerfarget (gul/orange/rød), på pinner 2,5. Mer om Vottemysteriet her.

Ha en fin dag!

søndag 31. august 2014

Plutselig...



Plutselig tilbake!
Den store tystnad her på bloggen skyldes at jeg har vært i Tyskland en tur, men nå er jeg hjemme igjen. Muligens skriver jeg mer om den turen siden - for det er ikke hver dag man reiser på tur med 32 strikkeglade damer på én gang! Denne glade solsikken traff jeg på midt i vinmarkene ved Rüdesheim am Rhein  :-)


Men det jeg egentlig skulle skrive om, det var at i morgen, mandag 1. september, starter Torirots vottemysterium - og det, mine damer, det kan man rett og slett ikke gå glipp av! Følg linken, der står alt grundig forklart.

Det foregår på Ravelry-gruppa "I Make Mittens", og der er aktiviteten allerede godt i gang, ser jeg. Det er også en gruppe på Facebook, der alt foregår på norsk.

Jeg har vært med på moroa før - første gangen var det disse vottene, andre gangen disse. Det er mye tullevotter på Ravelry, og mange dårlige mønstre, men Torirot har skjønt dette med votter, de er alltid fine, morsomme å strikke og har god passform. Og mønsteret kommer på norsk også, for de som liker det. Så da er det bare å hive seg med, da. Mine votter skal bli sorte og orange i år (rester etter denne genseren).

Ha en finfin dag!

lørdag 23. august 2014

Ut og inn og ut, Sesong 7...

På en lampekuppel på en koievegg på Porkala udd ved Finska viken, der vi ferierte noen dager i sommer, hadde en svale slått seg ned med familien sin, sånn:


De griste fælt, svalene, og både lampa og trappa under fikk nok en grundig vask så snart de små forlot redet.  Naturen er ikke alltid så vakker, men ser man bort fra all skiten, var det ganske bedårene.


Mens vi var der, var det full fres. Ungene dormet litt om formiddagen, men om ettermiddagen hang de over redekanten og skrek etter mat, og svalemor jobbet som en helt for å mette skrikerungene, sånn:


Bildekvaliteten er litt så som så, tatt i halvskumringen med håndholdt lite kompaktkamera med zoom, men du ser hva som foregår. Dette er i bunn og grunn hva livet dreier seg om her på kloden: Klekke ut nye unger, fostre dem opp og geleide dem trygt ut av redet når jobben er gjort.

For en mamma er det ganske trist når ungene forlater redet. Samtidig er det jo nettopp sånn det skal være - stable dem på beina, lære dem å fly, og sende dem ut i verden.

Det har vi god trening i her i huset. Her har vi to eventyrlystne fuglunger som flyr ut og inn og ut igjen, slik jeg skrev om her. Siden den gang har Ut-og-inn-og-ut-igjen fortsatt i beste velgående. Dattera kom helskinnet hjem fra Argentina den gangen i 2012, og flyttet videre til Trondheim. Sønnen flyttet til Wales et semester, og kom hjem igjen.

Og nå - nå går vi inn i Sesong 7 av føljetongen. Det er syv år siden Dattera flyttet ut for første gang. I går dro hun til Chicago på ett års utveksling gjennom NTNU. Og i september flytter Sønnen til Firenze for å studere kunst der. Det blir et spennende år.

Høsten er en fin tid - om enn litt trist for en mamma. Men sannelig er de heldige, de unge i dag - de får sett seg om i verden! Det er selvfølgelig flott.

Men det blir litt stille...

Ha en fin dag!

torsdag 21. august 2014

I dag blir hun fire...



I dag blir hun fire år, det vesle trollet vårt. Tiden går så fort. Hun er ingen valp lenger, men en bestemt, voksen dame. Men BADE - det blir man aldri for gammel til! I dag blir det bursdagsfeiring og en ekstra brødskive med leverpostei - hipp hipp hurra!

onsdag 20. august 2014

At du orker...

- At du orker! er en reaksjon jeg ofte får når jeg hekler tepper. Men det er ikke noe ork. I sommer, for eksempel, har vi flydd til Kroatia og Finland, vi har ventet på Gardermoen på avlyst fly, vi har kjørt til Sandefjord, Trondheim, Stiklestad, Hvasser og Nes på Hedmarken, og vi har kjørt båt på fjorden. Det har blitt mange timer i fly, bil og båt. Da passer det jo utmerket med et bittelite håndarbeid, et garnnøste og en heklenål, som kan puttes i lomma og tas med overalt. Det krever ingen oppskrift eller diagrammer, og kan avbrytes når som helst uten problem - ingen omgang eller rapport som må gjøres ferdig. Det er ingen masker som sklir av pinnen, og ikke noe mønster å huske eller følge med på. Om kvelden, når hjernen er skrudd av, passer det fint å fiske frem lappene og feste noen tråder.

På flyplassen i Split, Kroatia, var det stappfullt av folk, og kun ledige ståplasser. 
Ikke visste vi helt når flyet gikk heller. Og Annepålandet heklet lapper. 
Jeg rakk ganske mange på den flyplassen.

I ungdommens vår fikk Gemalen og jeg et heklet teppe av bestemorruter av Gemalens farmor. Hun hadde bare heklet trådene inn, ikke festet dem, og innen kort tid gikk teppet i oppløsning av seg selv. Det var en traumatisk opplevelse for en hekledame, og siden har jeg festet alle mine tråder, grundig. Hver eneste en.

432 lapper senere, 864 tråder festet.

Men jeg syns ikke det var et ork, mer et hendig tidsfordriv i sommersola. 
Og nå har jeg allerede startet på et nytt teppe. Men det er en helt annen historie.

I dag har Gemalen og jeg vært gift i 26 år. Godt gjort at vi har holdt ut med hverandre i alle disse årene! I morgen blir en travel dag - Dattera flytter til Chicago, bikkja her bursdag og kanskje rekker vi å feire oss selv bittelite grann også. Ha en fin dag!