mandag 30. september 2013

Blått til lyst...


Helt utrolig hvor blå himmelen kan bli nå om høsten! Nei, ooops, - - -


- - - dette er jo himmelen. Det øverste bildet er av vannet, det. Eller tjernet. Så blått blir tjernet når himmelen speiler seg. Ganske fint!

Svarttjern heter tjernet "vårt", og vanligvis er det ganske svart. Det sies at det er bunnløst, men det er jo bare tull. Hadde det vært bunnløst, ville jo vannet ha rent ut... Men dypt er det, det er nok derfor det er så svart. Det er mange Svarttjern rundt omkring - hver skog, sitt Svarttjern, virker det som. Men sist Tinka og jeg tok turen dit, var det blått. Fin farge!

Ha en riktig fin høstdag!

torsdag 26. september 2013

Halve...


For lenge siden la jeg ut en oppskrift her på bloggen - med pulsvanter. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle kalle dem, så jeg bare slang på "Annepålandets Mitts" - og det ble de hetende. Det er mange som har strikket dem, og de har en hel del hjerter på Ravelry (nesten 500 - det er nesten helt utrolig).

Men hva heter egentlig dette? Det er ikke votter, ikke vanter, og ikke pulsvarmere.
Pulsvanter, kanskje? Torgvanter? Halvvanter? De er jo ganske halve, så jeg tenker vi kaller dem det.

De gusjegrønne jeg strikket for lenge siden har vært innom bloggen mang en gang. Etter å ha vært med på moroa i tre sesonger, er de blitt litt lurvete, så jeg trengte noen nye.


Jeg strikker mest i grått og klare farger til meg selv. Forandring fryder, så nå ville jeg strikke noe i grumsete høstfarger. Gravde frem Cotinga fra lageret, som jeg skrev om her - en grumsete gul (#9024), en grumstete kamelbeigeaktig (#2643), og så litt mørkerødt  (#4454) i begge ender. Her skulle restene til pers - da er det fint med striper. Cotinga kommer i litt snurrige, men veldig fine farger.


Ble veldig fornøyd med fargene her, og passformen er perfekt. Det gikk med ca 90 gram garn. Oppskriften er altså her. Strikket på pinner nr 4. Lett som en plett - du strikker dem på en kveld eller to, alt ettersom hvor spennende krimmen på TV er. "Broen", for eksempel, er veldig spennende og krever at man følger med litt, så da tar strikkingen litt lenger tid. De ble utrolig deilige og myke i Cotinga, og er allerede prøvekjørt og godkjent.

Kvaliteten på bildene er litt skral, tatt innendørs på kveldstid. Jeg mangler rett og slett en fotomodell. Strengt tatt mangler jeg en fotograf også. Men man gjør så godt man kan.


Tommelen kan man lage så lang - eller kort - man vil. Jeg liker at den er litt lang. Det er jo fingertuppen man bruker - til å taste meldinger på telefonen, låse opp døra, plukke opp hundebæsj, kle på barnehagebarn, pusse nesa, kjøre bil, lese avisen, handle mat etc etc etc, uten å ta halvvantene av. Ja, man kan faktisk strikke med vantene på også, en ikke ubetydelig faktor i et kaldt vinterland. Dette er et godt julegavetips!


Hvis det blir varmt i sola, er det bare å brette opp - - -


- -  og blir det kaldt i skyggen, er det bare å brette ned. Kjekt!

Og det var i grunnen alt for i dag. Ha det godt!

onsdag 25. september 2013

Siste hagevandring for i år...

Jeg tok en runde i hagen her om dagen. Det er ikke helt slutt på moroa enda, selv om høsten er tidligere ute enn i fjor. Sånn sett er det praktisk å ha en blogg - lett å sammenligne år for år.


Bak garasjen fant jeg to bittesmå etternølere blant kvist og kvas. All klematisen vår har dødd ut - bortsett fra denne, den kommer trofast igjen år etter år. Den vakre, dyprosa fargen kræsjer så hjertelig mot rød husvegg og okergule karmer - det er tydelig at den som har valgt planter her ikke visste helt hva hun drev med. Og det var meg. Jeg kan ikke huske hvilken sort det er - noen som vet?


Den Flittigste Lise vi har hatt noen gang - den vokser så det spruter der den henger under takrenna på boden. Midt inni alt det hvite dukket plutselig noen rosa blomster opp av potta, og bak der igjen vokser kaprifolen himmelhøyt. Flittige Lise er et sikkert kort for ubrukelige hobbygartnere - det kan liksom ikke gå feil.


Trappa vi bygde av sviller da hagen var ny. Den gangen visste vi ikke at kreosot var kreftfremkallende. Her er det bare å krysse fingrene og håpe det beste. Krypfredløs, mose og lavendel vokser like hjertelig uansett, sammen med anemoner og oregano og edderkopper.


Rosen New Dawn har hatt en stusselig sesong. Den pleier å komme seg utover sensommeren, men ikke i år. En litt skjelven rose og to optimistiske rosenknupper er alt som er igjen, og de klamrer seg til murveggen. I fjor sto den i fullt flor langt ut i oktober. Den er tydeligvis ikke av den vedlikeholdsfrie sorten. Beklager, New Dawn, skal prøve å huske det til neste år...


Stein i hagen er en venn i nøden - den er alltid fin, rain or shine. Omkranset av Jonsokkoll og Marikåpe ser det ganske greit ut - på bilde i hvert fall  :-)


Mer stein - og Fager Fredløs som er sliten etter en lang og intens sommer. Takk for i år!


Enda mere stein - og Annepålandts grønne benk. Jeg liker benker - jeg har en blå, en hvit og en grønn. De er ganske forskjellige, men har det til felles at de er fine å sitte og filosofere på, alle tre.


Jeg har ingen fancy pelargonier - bare helt vanlige røde Plantasjen-pelargonier. Jeg vet ikke hva de heter en gang. Heter de noe i det hele tatt? Men de blomstrer fint og lyser opp der de står, det skal de ha! Og så matcher de husveggen.


I verandakassa er det full fart fremdeles. Hvert år lurer jeg på hvordan naboene får så fine verandakasser - med frodige slyngpelargonier allerede tidlig på sommeren. Så går tiden, og når naboens pelargonier har blomstret av, setter mine igang med å vokse og blomstre så det er en fryd. Kan det ha noe med at naboen planter ut i mai, tro, mens Annepålandet henger litt etter og ikke kommer i gang før fellesferien nærmer seg??? Uansett, fint med røde blomster mot blå himmel i september!

Til tross for dårlig stell og lite kjærlighet har hagen gjort så godt den kunne, i år også. Jeg syns den har greid seg bra, og lover å skjerpe meg til neste år. Ny vår, nye muligheter. Får kanskje begynne med å sette ned noen blomsterløker før snøen kommer. Snøklokker og scilla, det er mine favoritter. Det er vel tiden for dt nå?
Ha en finfin dag!

mandag 23. september 2013

Lønn i himmelen...



Fantastisk blå himmel en vakker dag i forrige uke. Og mot himmelen - en lønn i sin fineste høstskrud.
En perfekt fargekombinasjon - blått og orange er komplimentærfarger, står rett overfor hverandre i fargesirkelen og fremhever hverandre på en strålende måte. Hadde sikkert blitt flott i et par mønsterstrikkede votter eller sokker!


Naboens blodlønn. Jeg har ikke så mye greie på lønn, men jeg tror i hvert fall at det er det det er. Den er vakkert dyprød hele sommeren - om høsten går den over i rustrødt og alle bladene havner i vår hage...


Flere naboer og flere lønnetrær. Kan det være en japansk lønn, tro? En høst for noen år siden lot jeg meg begeistre fullstendig av disse vakre, røde bladene og slang meg ned i grøfta for å få den perfekte fotovinkelen - fikk kink i ryggen og måtte gå til kiropraktor i flere uker etterpå. Akk ja sann, det ble en dyr fornøyelse - enda godt vi får vår lønn i himmelen  :-)

Ønsker deg en fin dag!

søndag 22. september 2013

Jeg gikk en tur på stien...






... og følte skogens ro.
Absolutt å anbefale på en fin høstdag!
Ha en god søndag!

lørdag 21. september 2013

Det er en smal sak...

Jeg skrev jo om ett av mine yndlingsgarn, Cotinga, her.


Det er en smal sak å strikke vanter, i motsetning til hva mange tror. Det er slett ikke vanskelig, neida, det gjelder bare å holde orden på strikkepinnene...


Og med pinner nummer 4 går det fort også. Det kommer mer om dette her, om litt.
Ønsker deg en riktig god helg!

fredag 20. september 2013

Mitt liv som hund (#2)...



hei på deg her er jeg igjen
hver dag går jeg en tur med annepålandet
for hun trenger å lufte seg litt


alle vi møter syns at jeg har veldig fine ører
og ikke nok med det jeg har veldig fin sveis også som du ser
skapt av vær og vind


nesten alle vi møter vil klappe meg
det liker jeg veldig godt 

men aller best liker jeg de som har tørrfisk å bjuda på
det er ikke så mange
sukk det er et hundeliv
hilsen tinka

onsdag 18. september 2013

These socks are made for walkin'...

... and that's just what they'll do... (*)


Nok et par brune sokker til Gemalen. Såkalte Plain Vanilla (= enkleste sort), med snurrevrangbord, forsterket hæl og flat tå. 85 gram Fabel og 72 masker på pinner 2,5. Det var det hele.
Gemalen var ikke til stede da bildet ble tatt, så det er mine føtter i litt for store sokker. Egentlig er det meningen at de skal sitte som støpt - de er jo tross alt made for walkin'.

(Og hvis du syns du har sett sokkene før, så har du det, her).


Sjalet ble forresten rekket opp - takk for alle kommentarer! Det var nesten enstemmig enighet om det. Men - det er nesten ikke til å tro - da jeg begynte på nytt og leste og strikket meg nedover i oppskriften, så viste det seg at jeg hadde gjort riktig på første forsøk likevel!! Akk ja sann. Sånn kan det gå når man strikker natterrstid, delvis i koma. Nå strikker jeg altså på nytt, men på en annen måte, og håper det blir penere denne gang. En ting er sikkert: Dette sjalets skjebne henger i en tynn tråd, bokstavelig talt... En tynn tråd Madelinetosh Tosh Merino Light, for å være helt nøyaktig. Dyrt og deilig garn, så det bør bli bra.


(*) Og siden noen av leserne mine er yngre og ikke var født engang da dette skjedde: "These boots are made for walking" var en #1-hit med Nancy Sinatra i 1966.

mandag 16. september 2013

Et viral-fenomen...



Det er vel ingen hemmelighet at jeg er glad i trær. Denne bloggen flommer jo over av skogsbilder.



Ikke så rart - jeg har vokst opp under ei furu, i en hage omgitt av osp og bjørk, på en gård med skog, og barndommens utskeielser bestod stort sett av turer i skog og mark. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn duften av skog og trær en fin vårdag - en varm sommerdag - en klar høstdag.



Finnes det noe vakrere enn trær da? Det er noe betryggende med store, gamle trær med digre kroner. 



Jeg har Gjelleråsmarka rett utenfor stuedøra, Romeriksåsen og Nordmarka et steinkast unna og Østmarka en kort biltur unna. Det er trær overalt.



Jeg måtte le litt da Ylvis kom med en video - der de danser og spekulerer over revelyder ute i skogen. I skrivende stund har 29 millioner sett videoen på YouTube. Det kalles et viral-fenomen - noe som sprer seg raskt gjennom deling på sosiale medier. 



Innspillingen er gjort i min barndoms skog i Nittedal. Så har du lyst til å se hvor Anneplandet kommer fra, kan du se videoen her. Verden er sannelig forunderlig - og morsom  :-)

Ønsker alle en finfin, ny uke!

søndag 15. september 2013

Neiogneiognei...

Så langt hadde jeg kommet på Derecho-sjalet mitt, da jeg oppdaget at jeg hadde misforstått oppskriften.


Syns det ble så fryktelig stygt i overgangene. Plutselig - midt i nattens mulm og mørke - skjønte jeg hvordan det skulle gjøres. Nattstrikking kan være nyttig en gang i blant - for når hjernen er skrudd av, arbeider underbevisstheten.

Søren og, jeg som skryter på meg at jeg ikke har problemer med å lese engelske oppskrifter - der fikk jeg den.

The question is - skal jeg rekke opp, eller skal jeg bare late som ingenting og gjøre det riktig herfra og ut???


Sånn skal det bli til slutt (bildet er tjuvlånt fra Ravelry). Fint!
Her pøsregner det - ha en fortsatt god søndag! 

torsdag 12. september 2013

Stalltips...


Cotinga fra Dalegarn er et vidunderlig deilig garn. 70 prosent merinoull og 30 prosent alpakka gir myke og gode plagg - det er godt å strikke med, blir pent og jevnt og kommer i mange fine, litt duse farger. Jeg kjøpte en hel del farger i fjor for å strikke et skjerf. Det ble det åpenbart ikke noe av, for garnet ligger der fortsatt.

Garnet ligger der fortsatt. Men så fikk jeg en idé - - -


Følg med, så får du se - - -


Jeg har strikket mye med Cotinga tidligere. Det kan minne litt om Freestyle, men er mykere og lubnere.
(Her og her og her kan du se hva jeg har lagd av det tidligere).

Dale burde strengt tatt sponse meg for denne eminente omtale, men neida, den er helt gratis, ærlig og kommer fra hjertet.

Ha en finfin dag!

tirsdag 10. september 2013

Mitt liv som hund (#1)...



hei, du har nok sett meg før jeg er ofte innom her på bloggen
nå tar jeg saken i egne labber og blir gjesteblogger
jeg skal skrive om ting jeg liker
å ligge på fanget og snorke for eksempel
det liker jeg veldig godt 

annepålandet strikker og strikker men blir visst aldri ferdig
sukk det er et hundeliv
hilsen tinka


mandag 9. september 2013

Mulighetene er mange...

Jeg strikker sokker. Helt enkle sokker i Fabel på tynne pinner, med vrangbord, forsterket hæl og alt det der. Men for at det ikke skal bli altfor kjedelig, strikker jeg spiralvrangbord. Jeg har dessuten funnet ut at det gir enda bedre stretch enn vanlig vrangbord. Og det er viktig - sokkene må sitte oppe når de er ute på tur. (Jeg har skrevet mer om spiralvrangbord her og her).


Skulle bare se hvordan det ble - og tredde den på armen. Og vips - så fikk jeg lyst til å strikke en genser med sånne ermer. Syns det ble fint - minner om gensere fra krigens dager og 50-tallet. Du har sikkert sett dem på bilder - i sort-hvitt - ensfargede guttegensere med V-hals og strukturmønster. De er så fine!

En ting til på strikkelista mi - som er milelang fra før. Inspirasjon overload - hvor skal dette ende? Får kanskje nøye meg med ett par pulsvarmere i første omgang, da blir jeg kanskje ferdig en gang. Mulighetene er mange - altfor mange...

Men i første omgang - altså sokker. Som snart er ferdig. Det blir mye sokker her på bloggen for tiden, men sånn er det. Holder på med flere store prosjekter også, men når man strikker flere ting på én gang, på tynne pinner, blir det jo aldri ferdig. Her er ett eksempel:


Veeeldig mye vrangbord. Det skal bli en genser, var planen. Og her er et annet eksempel fra UFO-haugen:


Det er ikke det amerikanske flagget, men sjalet Derecho i fine farger. Veeeldig mye rillestrikk, men morsomt. Akk ja, sann, det er godt man har litt å pusle med i ledige stunder...

Håper du får en finfin dag! Husk å bruke stemmeretten!

lørdag 7. september 2013

Vipera berus...

Jeg ble så fascinert av hoggormen vi møtte her om dagen, Tinka og jeg.

Noen har slangeskrekk - ophidiophobia - men det har ikke jeg. Jeg er en nysgjerrig sjel, og måtte lese meg opp på orm. Vi har tre slangearter i Norge - hoggorm, buorm og slettsnok. Hvis du følger linkene, kan du se hvordan de ser ut, hvor store de blir, og hvordan de oppfører seg. Vipera berus er det latinske navnet på hoggormen.

Hva med stålormen da? Den er merkelig nok ikke en slange, men en øgle. En av forskjellene på slanger og øgler, er at øglene har øyelokk som kan lukkes. Så treffer du en orm som blunker til deg, er det ingen grunn til panikk - stålormen er ikke giftig.


Hoggormen jeg møtte, blunket ikke til meg - den bare skulte litt grettent. Bortsett fra siksakmønsteret på ryggen, er øynene den letteste måten å skille hoggormen fra buorm og slettsnok. Mens de to andre har runde pupiller, har hoggormen røde øyne med spalteformede pupiller. Det rakk jeg ikke å studere da jeg traff på ormen, men da jeg kom hjem, måtte jeg forstørre opp bildet og se nærmere. Og ganske riktig - ser du nøye etter og legger godviljen til, ser du de røde øynene med spalteformede pupiller. Ugh.

(Bildet er dessverre ikke verdens skarpeste - men det er forstørret opp en del, dessuten brukte jeg zoom og var kanskje litt ivrig og skjelven på hånda. Men pytt pytt).

Legg også merke til mønsteret i slangeskinnet - perfekte hexagons. Naturen altså, den er sannelig ikke så dum.

Hoggorm kan visstnok bli opptil 80 cm lang, men 60-70 cm er visst mer vanlig. Denne var diger - jeg syns den var langt bortimot en meter, men det er vel som fiskehistorier - kanskje den var en 70 cm?

Både buorm og slettsnok kan bite, men er ikke giftige. Det er hoggormen, men det er ikke ofte mennesker blir bitt. Hoggormen er egentlig fredelig og vil helst være i fred, som dyr flest. Den biter bare om den føler seg truet. Ca 30 prosent av alle bitt er "tørre", det vil si uten gift. Det er fordi hoggormen selv kan bestemme om den vil sprøyte inn gift eller ikke, og det er ikke alltid den vil sløse med giften. Det er nemlig energikrevende å produsere gift, og hoggormen har skjønt det - man skal ikke sløse med energien!

Det finnes eksempler på at mennesker har dødd av hoggormbitt, men det er ytterst sjelden. Voksne, friske mennesker tåler oftest giften, men man skal ta en tur til legen. Hunder, derimot, er jo mye mindre. Flere av Tinkas små hundevenner har blitt bitt. Da er det rett til veteinæren. Heldigvis har det gått bra med dem.

Da vi var på vei hjem i går, stakk vi bortom tjernet så Tinka fikk sin daglige svømmetur. Der traff vi en annen hundeeier, som fortalte om en mann som hadde gått tur i skogen "vår" og fått hoggorm i buksa. Det hender hoggormen klatrer opp i trær, og mannen hadde hatt vide bukser - og vips, så falt ormen ned i buksene. Den hadde bitt flere ganger før mannen fikk ristet den ut gjennom buksebeina. Hjælpe og trøste for en skrekkhistorie - men den endte visst heldigvis bra.

Jeg håper de av dere med ophidiophobia hoppet over dette innlegget. Men det er jo litt spennende da, alt dette som rører seg ute i guds frie natur! Ha en finfin dag!

torsdag 5. september 2013

Mysterievotter...

Jeg er med i en gruppe på Ravelry som heter "I Make Mittens". Anbefales om man liker å strikke votter og vil følge litt med på hva som rører seg på vottefronten.


I juli hadde Tori en KAL med en mysterievott, der man fikk oppskriften bit for bit gjennom hele måneden. Og det ble strikket uhorvelig mange fine votter i flotte fargekombinasjoner.

Jeg var en av teststrikkerne, og hadde strikket den ene votten på forhånd. Den andre strikket jeg i juli. Men ting tar tid - og her kommer endelig bilder av vottene  :-)


Oppskriften finner du altså under linken litt lenger opp her. Jeg strikket på pinner 2,5, med Jamieson's Shetland Spindrift i mange farger. Dette er et vidunderlig deilig, typisk shetlandsgarn. Det er ullete og lubbent og gir vakre fargeskift som liksom glir over i hverandre - perfekt for Fair Isle-strikking. Litt mindre perfekt for vottestrikking der mønsteret skal komme klart og tydelig frem, har jeg funnet ut etter hvert. Da jeg strikket prøveeksemplaret, var jeg godt fornøyd med fargene, men da jeg så alle de andre flotte vottene som folk strikket, fant jeg ut at jeg burde ha valgt farger med mer kontrast, og et garn som definerte mønsteret litt bedre. Finull eller PT2 hadde sikkert vært et bedre valg. Men - fargene er vakkert melerte, og vottene ble både tette og lette og deilige å ha på, så det er tross alt et ypperlig vottegarn.


Oppskriften var flott, vottene har fin fasong og passer perfekt på hånden. Tori lager flotte votter - jeg har strikket flere av hennes oppskrifter før. (Disse, disse og disse).


Først var jeg litt skeptisk til "blondekanten" - for jeg er ingen blondedame. Men nå syns jeg det er det fineste på hele votten, og kan godt tenke meg å bruke den på flere votter. En artig vri på vrangborden.

Mysterievotter - eller vottemysterier - er gøy. På "I Make Mittens" er det et nytt vottemysterium i oktober, med Rose Hiver som designer. Og flere mysterier følger etter hvert. Meget mystisk.

Ønsker deg en fin & flott dag!