Familien Glum i Christmas World på Harrods. Klikk gjerne på bildet og nyt julestemningen med granbar og glitter og julelys i taket - all plastic. Harrods er i grunnen mer en severdighet enn et sted man shopper. Jeg tenkte jeg kunne kjøpe med en souvernirjulekule fra Harrods, men fant overhodet ingen ting i hele Christmas World som jeg kunne tenke meg å ha på juletreet.
Men - man må jo bare elske Harrods - overdådig, dyrt og deilig. Over 80 000 kvadratmeter med butikk, størst av alle varehusene i London, og trolig i Europa. Vi var på Selfridges også, det var også kjempedigert, men Harrods er nesten dobbelst så stort. Harrods motto er Omnia Omnibus Ubique - "Allting for alle overalt", og det kan ikke være så langt fra sannheten. Et helt rom - The Writing Room - fullt av fine skrivesaker. Jeg trenger i grunnen en fin refillbar kulepenn, men klarte ikke å velge en eneste i det overdådige utvalget. Rooms of Luxury, International Designers, Harry Potter Shop, Pet Spa - vi rakk ikke over alt sammen. Over 20 spisesteder å velge blant. Og man testet naturligvis det lokale porselenet:
Og drakk Ginger Beer. Det norske ingefærølet kan bare gå hjem og legge seg. Dette smakte sunt. Og så kjøpte vi naturligvis engelsk te i The Food Halls, både English Breakfast og Afternoon Tea, of course.
Flott arkitektur, masse historie i veggene, og overraskelser rundt hvert hjørne. Her er virkelig mye å se på - om man løfter blikket fra det overdådige vareutvalget og ser seg rundt i de staselige lokalene. I den berømte, egyptiske rulletrappen er et minnesmerke over Diana og Dodi Al-Fayed, og en statue av dem står et annet sted i lokalene. I trappen er en minnetavle over falne Herrodere under siste krig - og det var mange. Pluss mye annet. Selv om det er tett med folk, er Harrods et besøk verdt. Fortrinnsvis på en hverdag, da er det litt mindre folk.
Og man bodde standsmessig bak hvitmalte fasader og fine dører i Bayswater, i et kvartal med privat park bak låste porter. Der kom ikke vi inn, vi måtte nøye oss med å titte inn gjennom smijernsporten.
London en fin by. Jeg har vært der mange ganger før, vi er jo nesten naboer, men det er lenge siden sist. I mellomtiden har det skjedd det samme der som her hjemme: Det har blitt så mange flere mennesker. Best på ukedager, overfylt i helgene. Vi hadde flott vær og opp mot 20 grader. Men strikketøyet hadde jeg glemt hjemme, og jeg fant ikke en eneste garnbutikk.
Men den egentlige grunnen til at vi var i London, kan du gjette hva det var? Jo, Annepålandet & familien skulle på amerikansk fotballkamp. Jeg har i grunnen aldri hatt noe personlig forhold til amerikansk fotball. Da jeg var 16 år, var jeg utvekslingssstudent i Florida et år. Skolelaget vårt ble State Champions det året, og det var fantastic, forstod jeg, men jeg greide aldri å bli helt revet med. Men så begynte Sønnen med denne i Norge nokså sjeldne idretten for noen år siden. Og da ble det noe ganske annet. Det er utrolig hvor interessert man kan bli i barnas aktiviteter. Og amerikansk fotball blir stadig mer populært her hjemme. Hvert å spilles en kamp i den amerikanske NFL-serien i London, for å skape publisitet rundt idretten i Europa. Og der var vi, på Wembley, sammen med 76 900 andre ivrige fotballentusiaster.
Amerikanske fotballhelter, halvnakne duskedamer og show. Ser du nøye etter, ser du det amerikanske flagget i formasjon ute på banen. Bildene er tatt før kampen, med masse folk i aksjon for å skape liv og løye under åpningsshowet.
Og her er det engelske flagget. Kampen varte i over tre timer, inkludert utallige reklamepauser, før Chicago Bears vant over Tampa Bay Buccaneers. Spennende og underholdende kamp.
Ettersom Annepålandet lett får fnatt av køer og folkemengder, var jeg litt spent på hvordan det skulle gå når 80 000 folk skulle bevege seg til og fra Wembley og inn og ut av fotballstadion. Her i Norge blir det jo lett kaos på en helt vanlig hverdag når folk skal hjem fra jobben og toget ikke er i rute, for eksempel. For ikke å snakke om køen som oppstår når det er forballkamp på Ullevål, eller når vi skal arrangere ski-VM i Holmenkollen. Men i London er tog og baner i rute, bilettautmatene virker, folk oppfører seg som folk selv om de må stå i kø, og alt gikk helt knirkefritt. Jeg tar av meg hatten for engelskmennenes evne til å ordne og organisere kollektivtrafikk, køer og menneskemengder. Noen herfra burde ta seg en studietur og se og lære!
Men det aller rareste, det var det knøttlille, grå ekornet som hadde forvillet seg inn på stadion og pilte vettskremt over den enorme gressmatta midt under kampen - frem og tilbake - til ellevill jubel fra tribunene. Akkurat da foregikk spillet på motsatt banehalvdel, og hverken dommerne eller spillerne merket noen ting, før ekornet søkte tilflukt under tribunene og vi kunne puste lettet ut.
Ha en finfin og køfri uke!
Ja, London er flott. Jeg har personlig aldri vært der for å gå på fotballkamp. Skal ikke utelukke at det en gang vil skje, men det blir nok ikke før jeg får barn som evt begynner med sporten.
SvarSlettJeg var i London i fjor i september. Det var sikkert rett før juledekorasjonene kom opp, for dem så vi ingenting til.
Ha en fin uke!
Her har det vaert jul siden september. Jeg prøver så godt jeg kan og ikke se. Det med ekornet er nesten rarere enn du vet. Det er nemlig et amerikansk ekorn. En eller annen tok med seg noen hit og så skjedde det som altid skjer - de formerte seg enormt og de røde, opprinnelige ekornene døde nesten ut. Det er nå store kampanjer for å redde de få som er igjen, OG for å bli kvitt de grå. Så det ekornet dere så hadde nok flere grunner til å vaere oppskjørta. Men jeg regner med at han/hun bare måtte få med seg kampen.
SvarSlettjulen fortrenges litt her i NL for først feires Sinter Klaas 5e desember. men adventskalenderene så jeg i september, og peppernøtter. men jeg gjør som Ruth; prøver å lukke øynene og later som jeg ikke ser det... london er en flott by, stor og alltid noe nytt å se og oppleve.
SvarSlettha en god onsdag.