H er for Huldra herself…

ABC i ord og bilder # 8.
Flere HHHHistorier finner du her.

Det kom en hulder i posten til meg, med Royal Mail, for Huldra reiste med stil. Det var Ruth fra de skotske åser som sendte henne. Som vi alle vet, er Strikkeland befolket av gavemilde og kreative sjeler. Jeg ble rørt til tårer av pakka fra Ruth, som inneholdt allverdens snadder – potpouri, velduftende såpe, masse broderigarn i flotte farger, sjokolade! – og sist, men ikke minst, Huldra herself.

Det er en skogshulder dette, men siden hun kommer fra The Southern Uplands, som ligger i mildere strøk enn fjellet og skogene heromkring, var jeg redd hun skulle fryse seg enda gulere og grønnere enn hun var om jeg lot henne slippe ut i buskene. Men hun prøvde seg, og ble nok litt overrasket over all snøen hun måtte forsere først.

Nå, derimot, er våren kommet, og Huldra herself har slått seg til ro blant scilla og småstein i solveggen. Hun er blek, men fattet, og jeg lurer på om jeg ikke skal tilby litt solfaktor 12, i hvert fall på nesa.

Hva vet vi om huldra, egentlig? Ikke stort, jeg måtte ty til skriftlige kilder og lærte følgende:
Ordet hulder kommer fra norrønt hylja = å skjule. I norsk folketro og sagn er hun et vette som lever i hauger og hamrer. Det finnes mange sagn om huldra. Hun er vakker og litt mannfolkgal, og gifter seg ofte med mennesker.

Huldrefolk hører særlig til setertradisjonen på Østlandet, men det finnes også huldreforestillinger langs kysten og oppover i Nord-Norge. Norsk hulder tilsvarer også svensk vittra og skogsrå. Mange vandresagn som vi kjenner fra nordisk huldretradisjon, finnes også på de britiske øyer, men der blir de fortalt om fairies (alver).

I vår tid blir huldra framstilt som en ung jente med langt lyst hår og kurompe. Dette er et bilde som oppsto da norske kunstnere begynte å lage tegninger av overnaturlige vetter på 1800-tallet. I eldre tradisjon ble hun beskrevet på forskjellig vis. Hun kan ha kurompe eller hestehale, noen ganger gaupeører, men ganske ofte er hun innhul bak eller bakfra se ut som en råtten stubbe. I svensk tradisjon har skogsrå vanligvis ikke kurompe, bare langs norskegrensa der den sterke norske billedtradisjonen har slått inn.

Folklorister er uenige om opprinnelsen til huldra, som delvis oppfattes som sjelene til de døde, og delvis som fiktive skapninger av psykologisk og sosial karakter eller naturfiksjoner.

Dette bildet av en STRIKKENDE hulder passer fint, siden dette er en slags strikkeblogg. Det er fra Nasjonalmuseets nettsider, en lavering av Theodor Kittelsen fra 1892, ledsaget av følgende tekst – som beskriver huldra på en grei måte:

Naar huldren spiller paa langeleg,
sidder hun ikke og sutrer til spillet.
Øinene fly’er rundt i skallen paa hende,
hun glor og titter rundt omkring,
om der ikke skulde komme en gild gut,
som hun kunde holde lidt gjøn med.
Gild jente er hun sjøl,
bare hun ikke havde den stygge korumpen;
men den ved hun som oftest at gjemme saa godt,
at det er umuligt at skjelne hende fra et andet kvindfolk.

Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon og Nasjonalmuseet