Funderinger om fremskritt...

For en liten stund siden var vi uten vann på kjøkkenet i et par uker. Det skyldtes et lite uhell ved kjøkkenbenken, omtalt her. Det var uvant, men ingen krise – vaskerommet ligger nesten vegg i vegg, bare med en liten gang i mellom, så mens vi ventet på nye deler til krana hentet vi vann der og skylte av oppvasken og denslags på vaskerommet uten problemer. Da vannkrana igjen virket som den skulle, hendte det stadig vekk at jeg glemte at den var i orden igjen – og løp ut på vaskerommet for å hente vann der.

Det fikk meg til å tenke på dette: Når jeg brukte flere dager på å venne meg til å ha vann på kjøkkenet, tenk da hvordan det må ha vært for våre bestemødre, den gang de fikk vann innomhus! Halve livet hadde de båret vann, og plutselig fikk de det rett inn på kjøkkenet. Riktignok bare kaldt vann og en utslagsvask i begynnelsen, men det må jo ha vært en fantastisk forenkling i hverdagen! Tenk å bare vri på krana, så fosset det vann inn – like ved der de trengte det. Slutt på å fylle bøtter i brønnen, slutt på å bære seg skakk på tunge bøtter, slutt på å bære vannet ut igjen etter bruk! Etter hvert fikk de varmt vann, oppvaskbenk, blandebatteri, vaskemaskin, vannklosett, bad og oppvaskmaskin. Det var ikke småtterier de måtte venne seg til, våre bestemødre.

Det er ikke godt å si hva som gjorde størst forskjell i hverdagen – men det er nærliggende å tro at innlagt vann må ha vært blant det viktigste for husholdningen. Moren min fortalte at da hun gikk på gymnaset, seks dager i uken, hadde de månedslov en dag hver måned. Da måtte hun – hver måned, hele året – gå til bekken og skylle sengetøy. Når min datter i videregående skole en gang i blant har en fridag, bruker hun dagen til å sove, se på TV eller ta seg en tur til byen for å shoppe med venninnene eller gå på kafé og kose seg – ikke ulikt det nesten alle sekstenåringer i våre dager gjør. Og de føler virkelig at de har fortjent å slappe av. Jeg er ikke uenig i det. Men jeg er ikke helt sikker på om moren min, og bestemødrene mine, og oldemødrene, ville vist samme forståelse…

I tillegg til innlagt vann fikk de elektrisitet, tenk hvilken utrolig forskjell det gjorde! Verden gikk fra å være mørk - til å være lys. Min mormor var til stede da de tente gatebelysningen på Karl Johan for aller første gang. Det må ha vært et spektakulært syn – en festdag i hovedstaden. Etter hvert fikk de elektrisk lys hjemme også, elektrisk komfyr, kjøleskap, fryser og symaskin. Da jeg var temmelig liten, husker jeg at farmor og farfar fikk kjøleskap – rett inn på kjøkkenet! De var såre fornøyde. Tidligere hadde vi vært med farmor ned den skumle, bratte kjellertrappa ned i den fuktige kjelleren, der melkeflaskene stod til kjøling i en balje med kaldt vann. Maten sto i spiskammeret på baksiden av huset, der det var store trær som skygget. Jeg husker de fikk fryser også – hurra! Tidligere hadde de leid fryseboks i et fryseri, og måtte planlegge i god tid når de skulle kjøre til fryseriet og hente for eksempel kjøtt. Og før det igjen sagde de isblokker fra elva hver vinter – nok til å vare over sommeren og helt til neste vinter. Jeg husker de fikk vaskemaskin også, den sto i et hjørne på kjøkkenet og bråkte, og farmor var skikkelig blid for den vaskemaskinen.

Og sånn kan jeg fortsette i det uendelige. Telefonen var også en viktig installasjon i heimen. De som hadde telefon, fikk alle nyhetene først – om fødsel og død og krig og fred, og det var lange ventelister.

Min mormor ble født i 1895. Hun ble nesten hundre år. I hennes levetid fikk de elektrisitet, innlagt vann, bil og traktor, telefon og TV, hun var barn da Norge ble uavhengig og sto på brygga da den nye kongen ankom i 1905, hun var tenåring da Amundsen nådde Sydpolen, i hennes tid var Edvard Munch en omstridt maler, hun mistet familie og venner i sykdommer som senere ble nesten utryddet, hun opplevde to verdenskriger, okkupasjon og frigjøring i 1945. Jeg har jo visst alt dette, men da jeg så det samlet på trykk her, ble det veldig mye. Hun var med på mye, min bestemor, i sin innholdsrike levetid! Hun levde i en tid da alle de store skrittene ble tatt. Nå er det mest finjusteringer. Som å venne seg til å ha vann på kjøkkenet.