Å jo da…

… det ER vår her også! Denne lille tassen har våget spranget og titter forsiktig frem. Ganske modig gjort egentlig, for det er nokså friskt ute, til tross for at gradestokken viser en hel del varmegrader.

Jeg gikk tom for garn til jakka mi, det nydelige brune, og venter på ny forsendelse i posten. Siden det er påske, regner jeg med at det tar noen dager ekstra, selv om Garnhärvan vanligvis må være blant verdens raskeste nettbutikker. (PS: Jeg charger ingenting for litt ekstra reklame, det er ærlig ment og kommer rett fra hjertet!).

I mellomtiden må jeg jo ha noe annet å gjøre, og som vanlig startet jeg opp et par-tre ting når jeg først var i gang. Egentlig burde jeg vel strengt tatt gjort ferdig noen av alle de påbegynte prosjektene i strikkekurven, men… Jeg tør ikke en gang telle dem.

Først heklet jeg grytekluter igjen, men dem kan jeg jo ikke vise bilde av før de er ferdige og sendt til henne som skal ha dem. Så heklet jeg sjal.

Til bursdagen min for en stund siden fikk jeg garn og gavekort. For gavekortet kjøpte jeg meg en deilig genser med blondestrikket sjal fra The Alpaca Experience, i muldvarpbrun babyalpakka og silke. Ren luksus for en jeans- & T-skjortejente som meg.
Av Dattera fikk jeg disse nøstene med nydelig, bløt Silk Wool fra Rowan, 50% silke og 50% merinoull. Det er såååå mykt, og helt kløfritt, i en mellomgrå farge med vakker glans.

Fargen matcher nesten alt jeg har. Jeg trenger et lite, lunt skjerf for kjølige sommerkvelder – du vet, sånne lange, lyse sommerkvelder hvor man sitter ute i hagen og nipper til en kjølig hvit terrassevin mens man snuser inn kaprifolduften og lytter til gresshoppene, mens skumringen langsomt senker seg og myggen surrer. Eller kanskje for de kveldene man løper rundt med lommelykt og plukker brune snegler til den store gullmedaljen, slike kvelder er det tross alt flest av...

Et sånt skjerf trenger jeg, og dette garnet, med sin vakre glans, passer perfekt til det. En stiv strikke-nakke som min tåler ikke trekk, selv ikke om sommeren, og her jeg bor blåser det bestandig. Egentlig hadde jeg tenkt å lage et lite, butt skjerf i patentstrikk, akkurat langt nok til å knyte rundt halsen. Men så tenkte jeg at et heklet skjerf ville bli mer luftig og sommerlig – i den grad et ullskjerf kan bli sommerlig da… Hm. Uansett, det sto mellom englemasker og dette, som er etter en oppskrift jeg fikk i en lokal garnbutikk for lenge siden.

Det skulle egentlig ha blitt et florlett sjal i mohair, men det sjalet ble visst aldri ferdig. Jeg er ikke så ellevilt begeistret for flolette mohairsjal med tynne tråder som henger seg fast i alt mulig. Nå ble det i stedet et luftig lite skjerf i merinoull og silke, og jeg er veldig fornøyd med det, kan jeg merke. Perfekt til hvit lin og hvitvin!

Bare et pittelite…
…skjerf i vårsola! Akkurat sånn satt min mamma også og slikket sol da vi var barn. Hun så passe gæern ut, husker jeg vi tenkte, der hun satt med ansiktet klistret mot solen og et salig glis om munnen. Enda verre var det da vi gikk på ski på påskefjellet, og solen innimellom tittet frem. Da parkerte mor og tante midt i skiløypa, gjerne på tvers, rev av seg votter og skjerf og vendte ansiktene tilbedende mot solen, med lukkede øyne bak solbrillene, og nøøøøøt. De ble jo lekre og brune, dette var tross alt før solfaktoren ble funnet opp, men det ble vi også, selv om vi ikke stilte oss opp på tvers og hindret alminnelig ferdsel i løypene og skjemte ut hele familien. Dette foregikk på 60-tallet, da barn var ute og lekte hele dagen og ble knallbrune uansett. Nå, ca 40 år senere, er det vi som sitter klistret i vårsola, mens mødre og tanter sliter med rynker og pigmentflekker og solfaktor 40. Jaja, tiden går…

Og i dag har jeg nytt siste rest av påskesol, for det skal visst bli dårligere vær. Fortsatt god påske!