Jeg lovte å komme tilbake med rapport fra spikermatta.
Noen har lurt på hvordan det går – takk, bare bra!
Jeg er jo et murmeldyr, og har sovet bort store deler av tiden de siste årene. Jeg har blitt vant til å sovne straks jeg legger hodet på puta – jeg hadde glemt hvordan det var å ligge søvnløs med all verdens tanker og bekymringer kvernende gjennom hodet. I sommer har jeg plutselig blitt søvnløs igjen. Først fikk jeg nesten sjokk, så fikk jeg meg spikermatte. I nattens mulm og mørke har jeg så lagt meg på spikermatta og filosofert over livets mysterier. Det gjelder å legge seg rett nedpå, det er ikke noe særlig å ligge og vri seg på matta, og derfra er det ren nytelse. Etter et par sekunder kommer trangen til å puste dyyypt, noe de fleste av oss har vent oss helt av med i en travel hverdag. Når man puster dypt, faller kroppen til ro, hjernen blir klar (vel, i hvert fall klarere enn i utgangspunktet) og musklene siiiger liksom bare nedover i underlaget. Puuuhhhhh. Så knirker det litt i bihulene – og vips så er bihulene gode som nye og jeg kan puste enda friere.
Så ligger jeg der en stund, akkurat passe lenge, og noen ganger sovner jeg som en stein etterpå.
Man kan nok fort bli avhengig – akkurat som noen blir avhengig av trening, yoga eller kaffe for å holde seg i gang. Skulle jeg ha noen innvendinger, må det være at matta godt kunne vært større, så jeg fikk plass til hele skrotten. Men da hadde jeg vel kanskje blitt litt vel mye akupunktert på en gang?
Slike er livet på spikermatta. Ikke vondt, bare deilig.
Bildet har jeg tyvlånt her.
onsdag 29. juli 2009
mandag 27. juli 2009
Lokal inspirasjon...
LYS er en forkortelse som raskt dukket opp da jeg begynte å surfe rundt i strikkebloggeland. Local Yarn Shop betyr det, for de som ikke vet, altså den lokale garnsjappa. Her jeg bor, i Norges tettest befolkede område, er jeg omgitt av ikke mindre enn ti lokale garnbutikker i rimelig nærhet. Samtlige er hyggelige, små og store garnbutikker som man blir glad av å stikke innom. Svipper jeg innom byen (Oslo), er det enda flere. En hyggelig dame i en av butikkene fortalte meg at hun hadde telt til 63 forskjellige garntyper som de førte i butikken en kveld hun ikke fikk sove. Det var i en av de minste butikkene. Til sammen gir de mer enn nok inspirasjon og idéer for resten av levetiden og vel så det. Jo, jeg er priviligert.
I tillegg har vi jo utallige nettbutikker å velge i, pluss Ravelry, pluss hundrevis av fine blogger, så det skorter ikke på inntrykk, innspill og inspirasjon.
I en av de lokale, som jeg var innom forleden, hadde de mange fine modeller. Ingen ting spektakulært - bare fine, hverdagslige, praktiske modeller. Der fant jeg et deilig sjal. Vi bor i et kaldt land, og jeg er en frossenpinn. Dette sjalet påkalte straks min oppmerksomhet - ganske lavmælt og forsiktig - "Hei der, se på meg," hvisket det. "Vi passer sammen, vi!"
Grått, selvfølgelig. Nydelig, melert mellomgrått, i alpakka og mohair og med en fnugglett kant av mohair. Jeg har massevis av sjal på ToDo-lista mi - både lace og Ulmus og andre mer avanserte saker, men - for meg, som er en enkel sjel fra landet, er det enkle ofte det beste. Så nå blir det heklet sjal av enkleste sort i mykeste, varmeste garn. Dette er prøvelappen - Ja! Jeg lagde prøvelapp! Det er ikke noe mønster - så jeg måtte nistirre på det i butikken og løpe hjem og lage prøvelapp på øyemål. Kun luftmasker og staver, i én tråd Inca Alpakka fra Rauma og én tråd Plumet mohair og heklenål #6. Lubbent som en lodott. Sikkert ikke noe for Fine Damer, men for Frosne Sjeler blir det midt i blinken!
I butikken fant jeg også noen heklenåler jet ikke hadde sett før. Jeg har heklet på meg stiv nakke og senebetennelser og litt av hvert gjennom tidene, så da Clover Soft Touch-nålene kom for en stund siden, fikk heklingen en ny vår. Nå tror jeg ratt de har fått en verdig konkurrent - Prym-nålen med gummiskaft. Den fungerer i hvert fall fortreffelig i #6. Ikke var den dyr heller. Godt verktøy er halve jobben - det har jeg lært!
I tillegg har vi jo utallige nettbutikker å velge i, pluss Ravelry, pluss hundrevis av fine blogger, så det skorter ikke på inntrykk, innspill og inspirasjon.
Grått, selvfølgelig. Nydelig, melert mellomgrått, i alpakka og mohair og med en fnugglett kant av mohair. Jeg har massevis av sjal på ToDo-lista mi - både lace og Ulmus og andre mer avanserte saker, men - for meg, som er en enkel sjel fra landet, er det enkle ofte det beste. Så nå blir det heklet sjal av enkleste sort i mykeste, varmeste garn. Dette er prøvelappen - Ja! Jeg lagde prøvelapp! Det er ikke noe mønster - så jeg måtte nistirre på det i butikken og løpe hjem og lage prøvelapp på øyemål. Kun luftmasker og staver, i én tråd Inca Alpakka fra Rauma og én tråd Plumet mohair og heklenål #6. Lubbent som en lodott. Sikkert ikke noe for Fine Damer, men for Frosne Sjeler blir det midt i blinken!
I butikken fant jeg også noen heklenåler jet ikke hadde sett før. Jeg har heklet på meg stiv nakke og senebetennelser og litt av hvert gjennom tidene, så da Clover Soft Touch-nålene kom for en stund siden, fikk heklingen en ny vår. Nå tror jeg ratt de har fått en verdig konkurrent - Prym-nålen med gummiskaft. Den fungerer i hvert fall fortreffelig i #6. Ikke var den dyr heller. Godt verktøy er halve jobben - det har jeg lært!
De andre sjalene på lista skal jeg lage siden. Etterpå.
fredag 24. juli 2009
Engler og demoner...
Jeg heklet mitt første englemaskesjal da jeg gikk på ungdomsskolen, langt tilbake i forrige århundre. I vår heklet jeg et til – Datteren ville ha et luftig vårskjerf, og valget falt på dypblå englemasker. Det var artig å prøve igjen, og gikk raskt unna på et par-tre kvelder.
Det har skjedd før at jeg har lagd noe på bestilling fra Datteren, og vil ha makent selv . Det skjer ganske ofte, faktisk. Nå ville jeg ha englemasker også. Mørkebrunt til meg, takk, siden jeg er en gråbrun mus, og jeg tenkte det kunne matche Garter Yoke Caridganen, som nettopp var ferdig da jeg satte i gang. Men denne gangen tok det myyyye lengre tid. Det er liksom mest gøy første gangen…
Jeg brukte Kitten Mohair fra Sandnes denne gangen også. Syns det egner seg godt til dette bruk, selv om det ikke er noe særlig eksklusivt garn (30% mohair, 20% ull, 50% courtelle. Hva er egentlig courtelle??), dessuten er det rimelig og kommer i mange fine farger. Det gikk med snaue to nøster a 50 gram. Heklenål #3.
Nå er jeg lei av englemasker og skal ikke lage flere før i neste århundre. Men jeg ble fornøyd med sjalet.
Grå, dramatisk himmel – brunt, flagrende sjal. Men sola stikker så vidt igjennom. Frisk vind – sjalet blåste ned i ett sett da jeg skulle ta bildet… Jeg måtte gjøre noen temmilig akrobatiske øvelser for å få til disse bildene, men det tok jeg ikke bilder av (skjønt det ville jo ha vært mye morsommere bilder, antakelig). Godt hekken er kjempehøy, ellers ville vel naboer og forbipasserende undret seg…
Det ble litt grått og trist dette, så jeg runder av med et bilde fra min private lavendelåker. Finnes det noe vakrere enn lavendel? Det pleier å være tjukt av humler her, men de ville ikke være med på bildet i dag. God helg!
Det har skjedd før at jeg har lagd noe på bestilling fra Datteren, og vil ha makent selv . Det skjer ganske ofte, faktisk. Nå ville jeg ha englemasker også. Mørkebrunt til meg, takk, siden jeg er en gråbrun mus, og jeg tenkte det kunne matche Garter Yoke Caridganen, som nettopp var ferdig da jeg satte i gang. Men denne gangen tok det myyyye lengre tid. Det er liksom mest gøy første gangen…
Jeg brukte Kitten Mohair fra Sandnes denne gangen også. Syns det egner seg godt til dette bruk, selv om det ikke er noe særlig eksklusivt garn (30% mohair, 20% ull, 50% courtelle. Hva er egentlig courtelle??), dessuten er det rimelig og kommer i mange fine farger. Det gikk med snaue to nøster a 50 gram. Heklenål #3.
Nå er jeg lei av englemasker og skal ikke lage flere før i neste århundre. Men jeg ble fornøyd med sjalet.
Grå, dramatisk himmel – brunt, flagrende sjal. Men sola stikker så vidt igjennom. Frisk vind – sjalet blåste ned i ett sett da jeg skulle ta bildet… Jeg måtte gjøre noen temmilig akrobatiske øvelser for å få til disse bildene, men det tok jeg ikke bilder av (skjønt det ville jo ha vært mye morsommere bilder, antakelig). Godt hekken er kjempehøy, ellers ville vel naboer og forbipasserende undret seg…
Det ble litt grått og trist dette, så jeg runder av med et bilde fra min private lavendelåker. Finnes det noe vakrere enn lavendel? Det pleier å være tjukt av humler her, men de ville ikke være med på bildet i dag. God helg!
Orange i dag...
I går var det lilla, i dag er det orange.
Orange er ikke "min" farge, dessverre. Jeg er en Gulblek Nordmann, og med orange opp mot ansiktet ser jeg virkelig stusselig ut. Men jeg liker orange likevel, jeg, og har for eksempel orange Filofax, orange pose til Ipod-en m.m.m. En gang gikk jeg gjennom alt det orange stashet mitt, og se hva jeg fant! Ganske mye mer enn jeg var klar over.
Orange er en energisk farge, og noen ganger kjenner jeg på gikta at jeg trenger litt orange. Orange ringblomster for eksempel. Det glemte jeg å så i år, men til neste år...
Maskemønster har lett for å bli borte i flerfarget garn, så jeg strikker dem ensfarget - i mykt og deilig Arwetta. Fint garn til en billig penge!
Orange er ikke "min" farge, dessverre. Jeg er en Gulblek Nordmann, og med orange opp mot ansiktet ser jeg virkelig stusselig ut. Men jeg liker orange likevel, jeg, og har for eksempel orange Filofax, orange pose til Ipod-en m.m.m. En gang gikk jeg gjennom alt det orange stashet mitt, og se hva jeg fant! Ganske mye mer enn jeg var klar over.
Orange er en energisk farge, og noen ganger kjenner jeg på gikta at jeg trenger litt orange. Orange ringblomster for eksempel. Det glemte jeg å så i år, men til neste år...
Og snart har jeg orange sokker også!
"Alle" strikker Cookie A's Kai-mei-sokker i sommer - jeg også. Men det er ikke helt god kjemi mellom meg og dette mønsteret, kjenner jeg - jeg syns rett og slett de er kjedelige å strikke. For å unngå den fryktede andresokken-som-aldri-blir-ferdig, strikker jeg dem parallelt. Så nå har jeg to halve sokker i stedet. Men de blir nok ferdige. En gang.
"Alle" strikker Cookie A's Kai-mei-sokker i sommer - jeg også. Men det er ikke helt god kjemi mellom meg og dette mønsteret, kjenner jeg - jeg syns rett og slett de er kjedelige å strikke. For å unngå den fryktede andresokken-som-aldri-blir-ferdig, strikker jeg dem parallelt. Så nå har jeg to halve sokker i stedet. Men de blir nok ferdige. En gang.
Maskemønster har lett for å bli borte i flerfarget garn, så jeg strikker dem ensfarget - i mykt og deilig Arwetta. Fint garn til en billig penge!
Strikkepose - orange! - fra Lille Stickfrossa.
torsdag 23. juli 2009
Noro og neglelakk...
Datteren har slått seg løs og kjøpt sesongens glade farger i neglelakk. Og se - de matcher perfekt til Noro-garnet mitt!! Det er Noro Silk Gardens sokkegarn, og jeg hadde tenkt å strikke et lite skjerf av det. Nå må det kanskje bli fingervanter i stedet - for å matche de fjonge neglene...!?!
Herlige farger!!!
Herlige farger!!!
tirsdag 21. juli 2009
Svart på hvitt...
Nylig sa vaskemaskinen vår takk for seg, etter mange års trofast tjeneste. Ny maskin ble sporenstreks innkjøpt på Elkjøp. Det er ingen grenser for hvor dårlig service det er på slike stor-butikker. Jeg sier ikke at Elkjøp er verre enn andre, for det har jeg ikke undersøkt nærmere, men dårlig er det. Det går for eksempel ikke an å ringe til butikken der man kjøpte varen - man kommer til et felles sentralbord for alle Elkjøp-butikkene. Ingen kan svare på noe som helst, og systemet er åpenbart for stort til at venstrehånden vet hva høyrehånden gjør.
Man tar ikke bare med seg en vaskemaskin under armen og går - man er nødt til å få den tilkjørt. Til vårt hjørne av verden kjører de på tirsdager. Da vi kjøpte noen møbler i Sverige for et par år siden, ga de beskjed i god tid om dato og klokkeslett for når møblene ville bli levert, og kom presis. Elkjøp ga beskjed om dato, men selv om de ligger bare noen kilometer unna, kunne de ikke angi noe klokkeslett - ikke så enkelt for folk som må ta seg fri fra jobben for å ta imot varene for eksempel.
Vaskemaskinen ble levert på døra klokka åtte i dag morges. Feil maskin, viste det seg da bilen hadde kjørt. Klokka halv ti ringte de fra kundeservice hos Elkjøp og beklaget at de ikke fikk levert noen maskin i dag likevel. De kunne ikke forklare hvorfor - og selvfølgelig kunne de heller ikke forklare hvorfor maskinen allerede var levert likevel. Riktignok feil maskin, men men. Dette problemet kunne de ikke gjøre noe med, så det måtte vi ordne opp i selv.
Siden man ikke kan ringe til Elkjøpbutikken - man kommer bare til sentralbordet og der tar de ikke telefonen, må man møte opp personlig i butikken når den åpner kl ti. Jaja, alt ordnet seg til slutt - ny maskin vil bli levert på torsdag. Vi brukte nesten en hel feriedag på Elkjøps rot. Heldigvis en regnværsdag, i det minste.
Man kan ikke unngå bli imponert over hvor mye klesvask som hoper seg opp på en uke. Hele vaskerommet er fullt av skittentøy, i påvente av at den nye - og riktige - vaskemaskinen skal ankomme. Mens vi venter, leser vi i bruksanvisningen til maskinen som vi fikk i dag. Der står det blant annet å lese:
"Denne vaskemaskinen er ikke beregnet på at små barn eller uføre personer uten tilsyn skal kunne bruke den".
"Denne vaskemaskinen er ikke beregnet på at små barn eller uføre personer uten tilsyn skal kunne bruke den".
Det er greit å ha det svart på hvitt. Dermed har jeg vel tatt min siste klesvask da... ;-)
Spiker...
I vår så jeg spikermatten Shakti på mange svenske blogger, og ble veldig nysgjerrig. Nå har den kommet til Norge også, og jeg har selvsagt skaffet meg en. Dette er den moderne versjonen av den gode gamle spikermatten som indiske yogis har brukt i tusen år for å løse opp kroppens spenninger.
Nå skal det vel litt mer til enn en spikermatte - for eksempel noen timers daglig yoga, rent kosthold og diverse andre endringer i levesettet - før man oppnår den perfekte indre balanse og ro - men alle monner drar. Dessuten hender det jo faktisk at jeg slenger bena over hodet en gang i blant, men det vil det aldri komme bilder fra her på bloggen, det lover jeg!!! Yoga er forresten forbløffende, og kan anbefales på det varmeste. Det samme kan spikermatten. Jeg trodde det skulle være vondt i begynnelsen - men nei, det er godt. Æresord!
Nå skal det vel litt mer til enn en spikermatte - for eksempel noen timers daglig yoga, rent kosthold og diverse andre endringer i levesettet - før man oppnår den perfekte indre balanse og ro - men alle monner drar. Dessuten hender det jo faktisk at jeg slenger bena over hodet en gang i blant, men det vil det aldri komme bilder fra her på bloggen, det lover jeg!!! Yoga er forresten forbløffende, og kan anbefales på det varmeste. Det samme kan spikermatten. Jeg trodde det skulle være vondt i begynnelsen - men nei, det er godt. Æresord!
søndag 19. juli 2009
Sokker i sommervarmen...
Jeg er skikkelig imponert over de som driver og strikker 52 par sokker på et år - eller ett par i uka, Frøken Badegakk og Pinneguri, for eksempel. Hvordan greier de det???Jeg hadde aldri blitt ferdig, jeg. Men et par sokker i ny og ne må jeg jo strikke - det er så uendelig mange fristende oppskrifter å velge blant!
Disse har jeg vist frem før - under construction. Nå er de ferdige, og det er uten tvil mine favorittsokker! Myke og deilige, nydelige farger, kjempefint mønster. Ikke umulig at jeg strikker dette mønsteret en gang til, for i tillegg til at jeg syns det ser fint ut, så har det også utmerket passform, er passe romslig over hælen og sitter godt. Hva mer kan man ønske seg av en sokk??
Oppskrift: Embossed Leaves Socks fra boka Favorite Socks fra Interweave
På Ravelry her. Det er pr i dag utrolige 2444 stykker som har strikket disse - og sikkert mange, mange flere også, som ikke er på Ravelry.
Det er sikkert femtito par sokker til på ToDo-lista mi. Nå får vi se hvem som vinner kampen om neste-par-ut...
Disse har jeg vist frem før - under construction. Nå er de ferdige, og det er uten tvil mine favorittsokker! Myke og deilige, nydelige farger, kjempefint mønster. Ikke umulig at jeg strikker dette mønsteret en gang til, for i tillegg til at jeg syns det ser fint ut, så har det også utmerket passform, er passe romslig over hælen og sitter godt. Hva mer kan man ønske seg av en sokk??
Oppskrift: Embossed Leaves Socks fra boka Favorite Socks fra Interweave
Garn: Chili Gredelin Marilyn, farge Pearl Island, ca 75 gram
Pinner: 2,75
På Ravelry her. Det er pr i dag utrolige 2444 stykker som har strikket disse - og sikkert mange, mange flere også, som ikke er på Ravelry.
Det er sikkert femtito par sokker til på ToDo-lista mi. Nå får vi se hvem som vinner kampen om neste-par-ut...
torsdag 16. juli 2009
Gryteklutbyttet...
Pakke i posten! Gryteklutene jeg byttet til meg i Potholder-swapen, dumpet ned i postkassa midt i ferien. Morsomt! De er laget av (fra venstre øverst) Javalulu i Boulder, Colorado, Jenny fra ukjent sted, en uten navnelapp, Cathy fra Kansas City og Bertha fra Danvers, Massachusetts.
Mine egne grytekluter har havnet på kjøkken i Shelburne Falls i Massachusetts, i Kansas City, hos en jeg ikke vet hvor bor - og de to siste har jeg ikke greid å spore. Håper de har det bra og får være med på å lage mye god mat!
Mine egne grytekluter har havnet på kjøkken i Shelburne Falls i Massachusetts, i Kansas City, hos en jeg ikke vet hvor bor - og de to siste har jeg ikke greid å spore. Håper de har det bra og får være med på å lage mye god mat!
Dette var mye moro for penga, og har resultert i en hel del blogginnlegg her. Skulle det dukke opp en ny swap, er jeg med igjen jeg!
tirsdag 14. juli 2009
Et sjal for sommernatten...
Sjalet mitt ble endelig ferdig. Først tenkte jeg det skulle bli et sjal for sommernatten, du vet - slike lyse sommernetter sist i juni når man sitter der med slekt og/eller venner og griller og drikker god vin og skrøner og koser seg, kanskje man må tenne levende lys noen timer midt på, men snart lysner det og da er det gjerne på det kjøligste. Og da skulle jeg svøpe meg i et stort og sommerlig sjal, hadde jeg tenkt.
Men nå er det mørkt ganske mange timer midt på, og ganske kaldt hele natten - det holder nok ikke med bare et sjal, og regnet pøser ned, og så videre. Jaja, vi bor i et kaldt land langt mot nord og sånn er livet. Og egentlig liker jeg regn - når jeg tenker meg om.
Dattera og jeg løp ut mellom regnskurene i går og knipset noen bilder i hui og hast. Det var kaldt! Og vått! Og jeg vet ikke hva som skjedde - om det skyldes overskyet, regngrått vær eller hva, men fargene i sjalet ble så triste - egentlig er det klare, fine farger. Vi var enige om at sjalet ble ganske fint.
Garn: Svale fra Dalegarn, i 11 friske sommerfarger. Jeg er sommerforelsket i Svale-garnet, som inneholder 50% bomull, 10% silke og 40% viskose. Det er lett å både hekle og strikke med, faller fint og kommer i mange fine, klare farger. Dessuten er det et ganske rimelig garn, som norske garn ofte er (32 kr/50 g). Det gikk med drøye 500 gram til sjalet.
Dattera og jeg løp ut mellom regnskurene i går og knipset noen bilder i hui og hast. Det var kaldt! Og vått! Og jeg vet ikke hva som skjedde - om det skyldes overskyet, regngrått vær eller hva, men fargene i sjalet ble så triste - egentlig er det klare, fine farger. Vi var enige om at sjalet ble ganske fint.
Garn: Svale fra Dalegarn, i 11 friske sommerfarger. Jeg er sommerforelsket i Svale-garnet, som inneholder 50% bomull, 10% silke og 40% viskose. Det er lett å både hekle og strikke med, faller fint og kommer i mange fine, klare farger. Dessuten er det et ganske rimelig garn, som norske garn ofte er (32 kr/50 g). Det gikk med drøye 500 gram til sjalet.
Heklenål: 4
Oppskrift: Drops 106-39/106-40.
Og det blir vel sommer til neste år også, tenker jeg.
Og det blir vel sommer til neste år også, tenker jeg.
søndag 12. juli 2009
Det var i gamle dager…
Det var i gamle dager, da jorda var flat, pleide moren min å si da hun fortalte fra sin barndom, som var ganske forskjellig fra min barndom, som igjen var ganske forskjellig fra mine barns barndom og ungdom.
Moren min vokste opp under krigen. Forskjellen var ganske stor til min oppvekst på seksti- og søttitallet. Mine egne barn har vokst opp nå rundt årtusenskiftet, og det meste er forandret. En av de store forskjellene er tilgjengeligheten, og det er mobiltelefonen som har skylda.
I gamle dager, da jeg var omtrent så gammel som mine barn er nå, dro jeg på sykkeltur til Kristiansand sammen med en venninne. Vi syklet av sted klokka fem en morgen, i strålende sol, og så vidt jeg husker ringte vi ikke hjem en eneste gang – vi var vel for gjerrige til å spandere en krone på telefonautomaten. Etter fjorten dager kom vi syklende hjem igjen. Foreldrene mine satt ved respatexbordet på kjøkkenet og drakk kaffe og leste aviser. De tittet opp og konstaterte at jeg hadde hue opp og beina ned, men lettet for øvrig knapt nok på et øyelokk, så vidt jeg husker. Det pøsregnet hele siste uken, og alt vi hadde med oss var kliss vått, men vi vurderte overhode ikke å finne en telefonkiosk for å ringe hjem og be om å bli hentet på hjemveien. Utenkelig i dag.
Da jeg så dette bildet (det nederste bildet i innlegget) i 9nas blogg, kom jeg til å tenke på en annen historie fra gamle dager som står risset inn i minnet. Da jeg var tenåring, var familien min rett som det var på besøk hos noen venner som hadde et flott landsted i Flekkefjord. Vi var to familier med til sammen syv tenåringer. Naboen der var fisker, og han lærte landkrabbene å lyse krabber.
En mild og fin sommerkveld dro alle tenåringene, meg selv inkludert, ut på krabbefiske på egen hånd. Syv tenåringer i en liten Askeladden med fire hesters motor, en bøtte til krabbene og en kraftig lommelykt - og beskjed om å komme hjem til klokken elleve. Vi hadde fått tips om hvor det var lurt å lyse krabber, et stykke ut i fjorden, sveivet i gang påhengsmotoren og dro optimistiske og uerfarne av sted. Og vi lyste krabber til den store gullmedaljen der fjellveggen stupte bratt ned i sjøen, mens sommernatten ble stadig svartere rundt oss. I halv ellevetiden var balja full, og vi vendte nesa hjemover. Men - ville motoren starte? Nei. Og kunne landkrabbene fra langt inn i innlandet ro? Nei. Og var mobiltelefonen oppfunnet? Nei. Men ro måtte vi jo.
Vi rodde på skift. De eldste brødrene var størst og sterkest og rodde mest. Da vi kom hjem i totiden om natten, satt foreldrene våre i salongen og koste seg med et glass vin – ikke det minste bekymret over avkommet der ute på havet, men strålende fornøyde med fangsten vi bragte med oss hjem - tre timer fra eller til spilte liten rolle i gamle dager. Utenkelig i dag. Krabbene gurglet rundt i en sinkbalje til neste dag – da ble det stor krabbefest. Der lærte landkrabbene å koke krabber og knekke krabbeklør og koste seg glugg i hjel med selvfanget fangst. Jeg glemmer det aldri.
Moren min vokste opp under krigen. Forskjellen var ganske stor til min oppvekst på seksti- og søttitallet. Mine egne barn har vokst opp nå rundt årtusenskiftet, og det meste er forandret. En av de store forskjellene er tilgjengeligheten, og det er mobiltelefonen som har skylda.
I gamle dager, da jeg var omtrent så gammel som mine barn er nå, dro jeg på sykkeltur til Kristiansand sammen med en venninne. Vi syklet av sted klokka fem en morgen, i strålende sol, og så vidt jeg husker ringte vi ikke hjem en eneste gang – vi var vel for gjerrige til å spandere en krone på telefonautomaten. Etter fjorten dager kom vi syklende hjem igjen. Foreldrene mine satt ved respatexbordet på kjøkkenet og drakk kaffe og leste aviser. De tittet opp og konstaterte at jeg hadde hue opp og beina ned, men lettet for øvrig knapt nok på et øyelokk, så vidt jeg husker. Det pøsregnet hele siste uken, og alt vi hadde med oss var kliss vått, men vi vurderte overhode ikke å finne en telefonkiosk for å ringe hjem og be om å bli hentet på hjemveien. Utenkelig i dag.
Da jeg så dette bildet (det nederste bildet i innlegget) i 9nas blogg, kom jeg til å tenke på en annen historie fra gamle dager som står risset inn i minnet. Da jeg var tenåring, var familien min rett som det var på besøk hos noen venner som hadde et flott landsted i Flekkefjord. Vi var to familier med til sammen syv tenåringer. Naboen der var fisker, og han lærte landkrabbene å lyse krabber.
En mild og fin sommerkveld dro alle tenåringene, meg selv inkludert, ut på krabbefiske på egen hånd. Syv tenåringer i en liten Askeladden med fire hesters motor, en bøtte til krabbene og en kraftig lommelykt - og beskjed om å komme hjem til klokken elleve. Vi hadde fått tips om hvor det var lurt å lyse krabber, et stykke ut i fjorden, sveivet i gang påhengsmotoren og dro optimistiske og uerfarne av sted. Og vi lyste krabber til den store gullmedaljen der fjellveggen stupte bratt ned i sjøen, mens sommernatten ble stadig svartere rundt oss. I halv ellevetiden var balja full, og vi vendte nesa hjemover. Men - ville motoren starte? Nei. Og kunne landkrabbene fra langt inn i innlandet ro? Nei. Og var mobiltelefonen oppfunnet? Nei. Men ro måtte vi jo.
Vi rodde på skift. De eldste brødrene var størst og sterkest og rodde mest. Da vi kom hjem i totiden om natten, satt foreldrene våre i salongen og koste seg med et glass vin – ikke det minste bekymret over avkommet der ute på havet, men strålende fornøyde med fangsten vi bragte med oss hjem - tre timer fra eller til spilte liten rolle i gamle dager. Utenkelig i dag. Krabbene gurglet rundt i en sinkbalje til neste dag – da ble det stor krabbefest. Der lærte landkrabbene å koke krabber og knekke krabbeklør og koste seg glugg i hjel med selvfanget fangst. Jeg glemmer det aldri.
Nå trenger jeg hjelp her!
Noen ganger tårner problemene seg opp. Det er riktignok en deilig dag - sola titter frem mellom sorte skyer og både lavendel og isop blomstrer så vakkert blått.
Men - det er slanger i paradiset. Eller snegler. Vi har massevis av jordbær i år, markjordbær og månedsjordbær og noen få hagejordbærplanter, men sneglene har smakt på nesten alle sammen. Jeg deler gjerne jeg, men hva med 50/50? Ikke 99/1 - det går jeg ikke med på. Så i kveld er det ut med lommelykt, pølseklype og salt. Jeg føler meg morderisk og stygg, men jordbærene mine får de aldri!
Men det jeg trenger hjelp til:
I et av blomsterbedene er månedsjordbærene i ferd med å overta makten. De er helt ok for meg - jeg lar plantene ordne opp seg imellom. Men i fjor fikk jordbærene et hvitaktig belegg og ble vasne og uspiselige. Jeg tenkte det var som tenåringsnykker - at det gikk over av seg selv, og grep ikke inn. Men i år kommer det igjen - et gråhvitt skimmer utenpå jordbærene. Staudene som står igjen i bedet ser ut til å ha fått samme syken, mens isopen står helt uberørt midt oppi det hele. Jeg leste et sted at det var smart å plante isop blant jordbærene, det skulle holde utøy borte. Det stemte altså ikke, men isopen blomstrer så vakkert blått blant hvite jordbærblomster og røde jordbær så man kan bli rent patriotisk, så tipset var ikke så dumt likevel.
Men hva er det hvite belegget? Er det meldugg? Og i så fall - hva er meldugg egentlig?
Er det mulig å bli kvitt - og hvordan?
Jeg trenger hjelp!
Men - det er slanger i paradiset. Eller snegler. Vi har massevis av jordbær i år, markjordbær og månedsjordbær og noen få hagejordbærplanter, men sneglene har smakt på nesten alle sammen. Jeg deler gjerne jeg, men hva med 50/50? Ikke 99/1 - det går jeg ikke med på. Så i kveld er det ut med lommelykt, pølseklype og salt. Jeg føler meg morderisk og stygg, men jordbærene mine får de aldri!
Men det jeg trenger hjelp til:
I et av blomsterbedene er månedsjordbærene i ferd med å overta makten. De er helt ok for meg - jeg lar plantene ordne opp seg imellom. Men i fjor fikk jordbærene et hvitaktig belegg og ble vasne og uspiselige. Jeg tenkte det var som tenåringsnykker - at det gikk over av seg selv, og grep ikke inn. Men i år kommer det igjen - et gråhvitt skimmer utenpå jordbærene. Staudene som står igjen i bedet ser ut til å ha fått samme syken, mens isopen står helt uberørt midt oppi det hele. Jeg leste et sted at det var smart å plante isop blant jordbærene, det skulle holde utøy borte. Det stemte altså ikke, men isopen blomstrer så vakkert blått blant hvite jordbærblomster og røde jordbær så man kan bli rent patriotisk, så tipset var ikke så dumt likevel.
Men hva er det hvite belegget? Er det meldugg? Og i så fall - hva er meldugg egentlig?
Er det mulig å bli kvitt - og hvordan?
Jeg trenger hjelp!
fredag 10. juli 2009
Heksene...
Gamleheksa la ut en meget interessant stillingsannonse på bloggen sin her om dagen. Heksefenomenet har alltid interessert meg. I vår moderne tid skal man ha det til at alle hekser er onde, men det stemmer vel ikke? Nå lurer jeg på om dette kanskje skulle bli en hekseblogg? En snill og vennlig sådan, vel og merke.
En heks karakteriseres ved at hun utøver trolldom, eller magi. I tillegg satt vel heksene ofte inne med betydelig plantekunnskap. Mye av dette har gått tapt, dessverre, men noe har overlevd som folketro og kjerringråd. Sånne kjerringråd er spennende, syns jeg, og mange av dem har noe for seg også i dag. Har du innspill her, tar jeg gjerne imot! All heksekunnskap mottas med takk.
I tillegg må en heks kunne fly, så klart! Det minte meg på en interessant samtale for noen år siden. Da Dattera gikk på ungdomsskolen, møttes ofte jentegjengen hjemme hos oss etter skoletid. De bakte brownies og satt rundt spisebordet og spilte kort og koste seg. Dette var utrolig hyggelig, og jeg savner disse jente-ettermiddagene, som forsvant da Dattera flyttet. Nå ser jeg aldri jentene mer.
En vakker dag snakket de om å fly. ”Jeg kan fly, kan ikke du det?” sa én av jentene plutselig. Joda, alle unntatt en bekreftet at de kunne fly, jeg også. Alle hadde de flydd – i drømme – og kom med levende beskrivelser av sine fly-opplevelser. Det var tydelig at dette var noe som satt i kroppen. Jeg fløy mye som barn, lavt den gangen, og i nedoverbakke. Nå, i voksen alder, flyr jeg høyere, gjerne over folk og fe og trær. Det er en deilig drøm, som gjentar seg med jevne mellomrom, og jeg kan kjenne den herlige, sugende følelsen som følger med selv i våken tilstand. Det er befriende vidunderlig å fly! Kan du fly?
Hekser skal vel helst fly på kosteskaft, men takke meg til friflyvning!
Jeg måtte friske opp heksekunnskapene litt ved hjelp av Wikipedia, min venn i nøden. Tenk, i Norge ble over 300 mennesker henrettet for hekseri fra 1570 til 1695. Sannelig lærer man mye nyttig mens man blogger!!
En heks karakteriseres ved at hun utøver trolldom, eller magi. I tillegg satt vel heksene ofte inne med betydelig plantekunnskap. Mye av dette har gått tapt, dessverre, men noe har overlevd som folketro og kjerringråd. Sånne kjerringråd er spennende, syns jeg, og mange av dem har noe for seg også i dag. Har du innspill her, tar jeg gjerne imot! All heksekunnskap mottas med takk.
I tillegg må en heks kunne fly, så klart! Det minte meg på en interessant samtale for noen år siden. Da Dattera gikk på ungdomsskolen, møttes ofte jentegjengen hjemme hos oss etter skoletid. De bakte brownies og satt rundt spisebordet og spilte kort og koste seg. Dette var utrolig hyggelig, og jeg savner disse jente-ettermiddagene, som forsvant da Dattera flyttet. Nå ser jeg aldri jentene mer.
En vakker dag snakket de om å fly. ”Jeg kan fly, kan ikke du det?” sa én av jentene plutselig. Joda, alle unntatt en bekreftet at de kunne fly, jeg også. Alle hadde de flydd – i drømme – og kom med levende beskrivelser av sine fly-opplevelser. Det var tydelig at dette var noe som satt i kroppen. Jeg fløy mye som barn, lavt den gangen, og i nedoverbakke. Nå, i voksen alder, flyr jeg høyere, gjerne over folk og fe og trær. Det er en deilig drøm, som gjentar seg med jevne mellomrom, og jeg kan kjenne den herlige, sugende følelsen som følger med selv i våken tilstand. Det er befriende vidunderlig å fly! Kan du fly?
Hekser skal vel helst fly på kosteskaft, men takke meg til friflyvning!
Jeg måtte friske opp heksekunnskapene litt ved hjelp av Wikipedia, min venn i nøden. Tenk, i Norge ble over 300 mennesker henrettet for hekseri fra 1570 til 1695. Sannelig lærer man mye nyttig mens man blogger!!
torsdag 9. juli 2009
Sløke...
Jeg har fått to flotte awarder - tusen, tusen takk! Det er så hyggelig at noen setter pris på det man skriver, og jeg er så glad for at jeg begynte å blogge her på nyåret, det har lyst opp i hverdagen.
Fra Irene i Danmark fikk jeg denne fine awarden. Takk, Irene!
Awarden skal gis tilbake til giveren og 11 andre. Men jeg vil gjerne gi den til alle som er innom her og leser - ingen gjemt, ingen glemt!
Fra Elisabeth i Sverige fikk jeg også en award - stor takk til Elisabeth også!
Også denne awarden vil jeg gi til alle dere som kommer innom her - og særlig dere som kommenterer jevnlig, det setter jeg umåtelig stor pris på!
Og takk for alle hyggelige kommentarer til forrige innlegg! Merkelig hvordan minnene bobler frem når man først setter i gang, det er den reneste kjedereaksjon.
Men SLØKE var det ikke mange som visste hva var. I RL er det heller ingen som skjønner hva jeg prater om når jeg nevner barndommens sløker. Så her kommer et lite bidrag til folkeopplysningen - om den mystiske sløka:
Jeg begynte faktisk å lure på om sløke var en sjelden plante som bare vokste på jordet nedenfor huset vårt, men neida, i følge floraen og Wikipedia er den vanlig i hele Norge opp til tregrensen og vokser i skog, kratt, på fuktige enger, ved bekker og i grøftekanter. Det er en 1-2 meter høy urt i skjermplantefamilien. De fleste har hørt om kvann - Angelica archangelica - som visstnok skal være den eneste grønnsaken med nordisk opprinnelse. Sløke er en nær slektning - Angelica sylvestris - men har ikke hatt samme betydning som grønnsak og legeplante. Men den ble likevel brukt som grønnsak frem til 1900-tallet, var god mot skjørbuk og ble brukt som nødmat i dårlige tider. Og den skal vistnok ha vært brukt til farging - det ante jeg ikke og her kjente jeg at garnfargeren i meg våknet til liv igjen! Johooo - ut og plukke sløke!
Sånn ser den ut. Bildet er fra nettet, men det så sånn ut der den vokste hos oss også. Som små syntes vi jo at den var kjempehøy. Vi brukte den ikke til noen ting, hverken som grønnsak eller mot skjørbuk, kun til bråtebrenning. I gamle dager, da jorda var flat, var bråtebrenning en av vårens store høydepunkter. Det skjedde ikke så mye da jeg var liten, så alt utenom den daglige rutinen var storveies og spennende. Nå er det ikke lov å brenne bråte mer, fordi astmatikere plages så fryktelig av røyken. Men i gamle dager var alt lov, og vi ungene hadde aldri hørt om astma.
Moren min var en racer på bråtebrenning. Hun svidde av alt som var gammelt og vissent i grøftekantene rundt omkring - på den måten fikk gress og markblomster optimale groforhold og det ble raskt frodig og fint langs veien vår. Kunsten var å brenne et lite stykke om gangen. Dette foregikk jo rett etter snøsmeltingen, mens det fortsatt var sånn passe vått og sølete og liten skogbrannfare. Flammene ble sjelden høyere enn 10 cm omtrent. Alle ungene i nabolaget stilte opp og hjalp velvillig til med å spre ilden - med sløke. Stilken på sløka er hul og kan minne om bambus av den typen skistaver var lagd av før. Det var bare å brekke av en passende bit av en tørr sløke fra i fjor, holde den inn i flammene til det tok fate og tenne på gresstustene rundt omkring. Når gresset var svidd av, slukket ilden av seg selv, eller vi hjalp til litt med å tråkke den ned med gummistøvlene - som ofte ble veldig svarte, husker jeg.
Det var like morsomt hvert år - men ekstra morsomt ble det jo det året det var blitt litt for tørt. Brannen spredde seg fortere enn beregnet, og snart sto hele oppkjørselen vår i lys lue. Det var tjærede telefonstolper den gangen - noen som husker? Av den typen telemontørene klatret opp i med stolpesko om noe skulle repareres der oppe i det høye. Nå slo flammene oppover de tjærede stolpene. Vi ungene hadde ikke vett på å bli redde - for dette var jo utrolig spennende, men moren min ble litt stressa, husker jeg, og trev av seg jakka og slukket flammene med den. Jakka hennes ble aldri den samme etter dette - det som hadde vært en lys beige peau-de-peche vårjakke var nå blitt en kamuflasjefarget jakke i sort- og gråtoner, pluss tjære, og var for evig viet den årlige bråtebrenningen. Vi var ganske stolte av moren vår - hun var den freskeste moren i gata, det var ikke noe å diskutere en gang, alle visste det. Og jakka syns vi ble veldig fin - den fikk liksom et nytt liv - og jeg tror sannelig den eksisterer den dag i dag. Det må jeg sjekke. Alle senere bråtebrenninger ble liksom litt tamme etter dette.
Så nå vet dere hva sløke er.
Fra Irene i Danmark fikk jeg denne fine awarden. Takk, Irene!
Awarden skal gis tilbake til giveren og 11 andre. Men jeg vil gjerne gi den til alle som er innom her og leser - ingen gjemt, ingen glemt!
Fra Elisabeth i Sverige fikk jeg også en award - stor takk til Elisabeth også!
Også denne awarden vil jeg gi til alle dere som kommer innom her - og særlig dere som kommenterer jevnlig, det setter jeg umåtelig stor pris på!
Og takk for alle hyggelige kommentarer til forrige innlegg! Merkelig hvordan minnene bobler frem når man først setter i gang, det er den reneste kjedereaksjon.
Men SLØKE var det ikke mange som visste hva var. I RL er det heller ingen som skjønner hva jeg prater om når jeg nevner barndommens sløker. Så her kommer et lite bidrag til folkeopplysningen - om den mystiske sløka:
Jeg begynte faktisk å lure på om sløke var en sjelden plante som bare vokste på jordet nedenfor huset vårt, men neida, i følge floraen og Wikipedia er den vanlig i hele Norge opp til tregrensen og vokser i skog, kratt, på fuktige enger, ved bekker og i grøftekanter. Det er en 1-2 meter høy urt i skjermplantefamilien. De fleste har hørt om kvann - Angelica archangelica - som visstnok skal være den eneste grønnsaken med nordisk opprinnelse. Sløke er en nær slektning - Angelica sylvestris - men har ikke hatt samme betydning som grønnsak og legeplante. Men den ble likevel brukt som grønnsak frem til 1900-tallet, var god mot skjørbuk og ble brukt som nødmat i dårlige tider. Og den skal vistnok ha vært brukt til farging - det ante jeg ikke og her kjente jeg at garnfargeren i meg våknet til liv igjen! Johooo - ut og plukke sløke!
Sånn ser den ut. Bildet er fra nettet, men det så sånn ut der den vokste hos oss også. Som små syntes vi jo at den var kjempehøy. Vi brukte den ikke til noen ting, hverken som grønnsak eller mot skjørbuk, kun til bråtebrenning. I gamle dager, da jorda var flat, var bråtebrenning en av vårens store høydepunkter. Det skjedde ikke så mye da jeg var liten, så alt utenom den daglige rutinen var storveies og spennende. Nå er det ikke lov å brenne bråte mer, fordi astmatikere plages så fryktelig av røyken. Men i gamle dager var alt lov, og vi ungene hadde aldri hørt om astma.
Moren min var en racer på bråtebrenning. Hun svidde av alt som var gammelt og vissent i grøftekantene rundt omkring - på den måten fikk gress og markblomster optimale groforhold og det ble raskt frodig og fint langs veien vår. Kunsten var å brenne et lite stykke om gangen. Dette foregikk jo rett etter snøsmeltingen, mens det fortsatt var sånn passe vått og sølete og liten skogbrannfare. Flammene ble sjelden høyere enn 10 cm omtrent. Alle ungene i nabolaget stilte opp og hjalp velvillig til med å spre ilden - med sløke. Stilken på sløka er hul og kan minne om bambus av den typen skistaver var lagd av før. Det var bare å brekke av en passende bit av en tørr sløke fra i fjor, holde den inn i flammene til det tok fate og tenne på gresstustene rundt omkring. Når gresset var svidd av, slukket ilden av seg selv, eller vi hjalp til litt med å tråkke den ned med gummistøvlene - som ofte ble veldig svarte, husker jeg.
Det var like morsomt hvert år - men ekstra morsomt ble det jo det året det var blitt litt for tørt. Brannen spredde seg fortere enn beregnet, og snart sto hele oppkjørselen vår i lys lue. Det var tjærede telefonstolper den gangen - noen som husker? Av den typen telemontørene klatret opp i med stolpesko om noe skulle repareres der oppe i det høye. Nå slo flammene oppover de tjærede stolpene. Vi ungene hadde ikke vett på å bli redde - for dette var jo utrolig spennende, men moren min ble litt stressa, husker jeg, og trev av seg jakka og slukket flammene med den. Jakka hennes ble aldri den samme etter dette - det som hadde vært en lys beige peau-de-peche vårjakke var nå blitt en kamuflasjefarget jakke i sort- og gråtoner, pluss tjære, og var for evig viet den årlige bråtebrenningen. Vi var ganske stolte av moren vår - hun var den freskeste moren i gata, det var ikke noe å diskutere en gang, alle visste det. Og jakka syns vi ble veldig fin - den fikk liksom et nytt liv - og jeg tror sannelig den eksisterer den dag i dag. Det må jeg sjekke. Alle senere bråtebrenninger ble liksom litt tamme etter dette.
Så nå vet dere hva sløke er.
Etiketter:
award,
blomster,
farging,
grønn var min barndoms dal,
historier
onsdag 8. juli 2009
Med sommerregn i håret...
Vi gikk en liten tur i sommerregnet her forleden. Jeg elsker sommerregn - særlig sommerregn som kommer etter en lang solskinnsperiode. Vokser man opp på bondelandet, lærer man å sette pris på vekslende sommervær. Nå for tiden vil folk bare ha 24 grader og strålende sol hele tiden, men skal alt som vokser og gror trives, må vi ha litt regn også!
Og rødkløver! Det er noe helt spesielt med rødkløver. Visste du at du kan nappe ut hver lille rosa "spiss" og suge nektaren, eller kanskje det er honningen, hva vet jeg, ut av den? Da jeg var liten, hadde vi god tid og kunne alt om den slags. Vi kunne spikke seljefløyter, spille på strå, sjekke hvem som likte smør, suge honning av rødkløver, rense nyper og lage fakler av sløke. Hvem har tid til den slags sysler nå??? Er det noen som har hørt om sløke i det hele tatt? Ikke mine barn i hvert fall. Vi kunne binde blomsterkranser og lage buketter av liljekonvall uten hjelpemidler, og vi kunne skjøte strå uten at det syntes så vi fikk kjempelange jordbærstrå, vi visste hvordan man kunne plukke brennesle uten å brenne seg, vi kunne drikke regnvann av et marikåpeblad, og plukke en blåbærpeller full på under ti minutter - og ikke minst, vi kunne sprute blåbærsaft på hverandre i lange, syltynne stråler når vi klemte på et blåbær på en helt spesiell måte. Mye nyttig kunnskap er i ferd med å gå tapt for ettertiden!
Annepålandet og Lillebror i barndommens have midt på sekstitallet. Dette må jo være i juli omtrent. Jeg er fire år og har nettopp lært hvordan man suger honningen ut av en kløverblomst - så søtt og godt! Den gang var det kløvereng mellom bjørketrærne nederst i hagen, nå vokser det tett med liljekonvall her. Jeg hadde ofte øreverk som barn og måtte gå med lue både sommer og vinter. Men bortsett fra det er det tydelig at vi nyter sommeren - ikke rart jeg har blitt så glad i rødkløver!
For 17 år siden, ganske nøyaktig på denne tiden av året, hadde vi en strålende solskinnsperiode. Det ble tørt, jordbærdyrkerne fikk bekymringsrynker i pannen og det var Stor Skogbrannfare. Det var agurktid, og avisene skrev bare om dette regnet vi trengte så sårt. Så - på en onsdag midt på sommeren - kom sommerregnet. Og så kom Dattera. Det var sånn en fin, sval dag med lett sommerregn som alle hadde ventet på. Og vi hadde ventet sånn på Dattera. Det var en gledens dag for alle, og nå har hun nettopp fylt 17 år. Det er kanskje derfor jeg er så glad i sommerregn?
Vi gikk en liten tur på en skogsbilvei, og mens joggere og syklister føk friskt forbi, kravlet jeg rundt i grøftekanten og tok bilder av blomstene. Jeg blir helt ør og lykkelig av markblomster - jeg går i barndommen nesten. Jeg fant en rose, for eksempel, og det er ikke så ofte man ser ville roser heromkring nå for tiden. Da jeg var barn, var roser og nyper en viktig ingrediens i skolehverdagen hver høst. Jeg hadde vokst opp med Rosa Rugosa og nyper i hagen, du vet, sånne vanlige, flate nyper som man tørket i gamle dager og laget nypesuppe av når vinteren kom og man trengte påfyll av c-vitaminer. Men da jeg begynte på skolen, lærte jeg at det finnes en annen slags nyper som er mye morsommere - nemlig ville nyper, de små og spisse, som er fulle av kløpulver!!! Det er en egen teknikk for å nappe av blomsten, åpne nypa og pirke ut kløpulveret. Og så putter man kløpulveret ned i nakken på sine venner & uvenner, og sannelig sier jeg dere - det klør!!! Hagenyper klør bare litt, men ville nyper klør masse! Bare prøv! På bildet blir det nyper om en liten stund. Mannen ble våt og litt utålmodig mens jeg nøt sommeren i grøftekanten.
Og rødkløver! Det er noe helt spesielt med rødkløver. Visste du at du kan nappe ut hver lille rosa "spiss" og suge nektaren, eller kanskje det er honningen, hva vet jeg, ut av den? Da jeg var liten, hadde vi god tid og kunne alt om den slags. Vi kunne spikke seljefløyter, spille på strå, sjekke hvem som likte smør, suge honning av rødkløver, rense nyper og lage fakler av sløke. Hvem har tid til den slags sysler nå??? Er det noen som har hørt om sløke i det hele tatt? Ikke mine barn i hvert fall. Vi kunne binde blomsterkranser og lage buketter av liljekonvall uten hjelpemidler, og vi kunne skjøte strå uten at det syntes så vi fikk kjempelange jordbærstrå, vi visste hvordan man kunne plukke brennesle uten å brenne seg, vi kunne drikke regnvann av et marikåpeblad, og plukke en blåbærpeller full på under ti minutter - og ikke minst, vi kunne sprute blåbærsaft på hverandre i lange, syltynne stråler når vi klemte på et blåbær på en helt spesiell måte. Mye nyttig kunnskap er i ferd med å gå tapt for ettertiden!
Annepålandet og Lillebror i barndommens have midt på sekstitallet. Dette må jo være i juli omtrent. Jeg er fire år og har nettopp lært hvordan man suger honningen ut av en kløverblomst - så søtt og godt! Den gang var det kløvereng mellom bjørketrærne nederst i hagen, nå vokser det tett med liljekonvall her. Jeg hadde ofte øreverk som barn og måtte gå med lue både sommer og vinter. Men bortsett fra det er det tydelig at vi nyter sommeren - ikke rart jeg har blitt så glad i rødkløver!
Etiketter:
grønn var min barndoms dal,
historier,
vær
Abonner på:
Innlegg (Atom)