onsdag 23. desember 2009

Snart er det jul…

Jeg ønsker deg en fin og fredelig jul!

Takk for at du har funnet veien hit til bloggen, og en stor takk til alle dere som har lagt igjen kommentarer! Det varmer et julehjerte. Det mangler litt på julefølelsen – julefreden har ikke helt senket seg over by og land enda, men snart, snart…


Da jeg var barn, pleide vi å gå ut på trappa på julaften klokka fem.

Det var naturligvis Hvit Jul – det var det alltid før i tiden, så vidt jeg husker. Ingen hadde juletre med lys på ute, og bare enkelte av naboene hadde lysende adventstjerne i vinduet. De få som var, ga oss en følelse av høytid når vi kom forbi. Likevel var det ingen tvil om at det var jul, det kjente vi i våre barnehjerter.

På julaften klokka fem ringes julen inn. Det er da julen starter. Er det noen som tenker på det nå for tiden, mon tro? Vi visste det, selv om vi var små. På julaften klokka fem sto vi på trappa og så utover det vinterhvite landskapet. De eneste lysene vi så, var veilysene på riksveien like ved. Trafikken på veien hadde stilnet, for nå var det jo jul. Det var ingen som var ute. Hvis det var stille vær, og det var det gjerne i desember, kunne vi høre kirkeklokkene. Vi hadde vært til julegudstjeneste tidligere på dagen, men først klokka fem ble julen ringt inn. Kirken lå flere kilometer unna, men var det stille vær, kunne vi høre klokkene hele veien hjem til oss. Julefreden hadde senket seg over dalen. Dette var Jul, det visste vi i våre barnehjerter.



Etterpå gikk vi inn og hørte Sølvguttene synge julen inn på NRK. Det gjør vi fortsatt. Vi har stått på trappa og lyttet etter kirkeklokkene, men det eneste vi hørte, var suset fra riksveien like ved. Folk har det så travelt nå, de rekker ikke å komme i hus før julen ringes inn. Det er trafikksus fra veien hele døgnet. Det er juletrær med lys på i alle hager, adventstjerner og spisse staker med elektriske lys i alle vinduer, men vi har det så travelt nå at vi har nesten ikke tid til å se det.

Klokka fem ringes julen inn, det er da julen starter. Da skal julefreden senke seg over dalen. Da er det jul. Vi kan heldigvis, så vidt, fortsatt kjenne det i våre hjerter.

Dagens bilder er hentet fra barndommens juler. På det første er Storebror og Annepålandet ganske bittesmå. På det nederste er Annepålandet blitt åtte år og har visst vokst fra julekjolen. Jeg fikk en ny til jul.

mandag 21. desember 2009

Dan føre dan føre...

Svart senker natten seg. Ute er det isroser og kaldt. Rett under utelampen har noen strødd en håndfull diamanter i hvit puddersnø. Innenfor har amaryllisen nettopp fått fire digre hvite blomster til jul. De matcher julesangene så godt. Det lyser i stille grender, Stille natt og Deilig er jorden - har du lagt merke til hvor godt de går sammen med hvit, vakker amaryllis? De peker i hver sin himmelretning - som amaryllis alltid gjør. Er det kanskje for å forskjønne og glede uansett hvor i rommet du er - eller er det for å erte fotografen?? Det gjør ingenting at vi ikke rakk å vaske vinduer til jul, bare amaryllisen blomstrer. Vi har ikke bakt sju slag heller, men vi har vaska golvet, og vi har børi ved, og alle fire adventslysene brenner - for lengsel, glede, håp og fred. Alle har kommet hemmat til jul, og alle hjerter gleder seg.

Midt i all denne julekos sitter jeg og hekler febrilsk på den siste julegaven. Det ble ikke så mange hjemmelagde julegaver som planlagt i år, bare tre stykker, men pytt pytt. Bedre lykke neste gang - kanskje.

I år er det nevøene mine som har overtatt juletresalget. Jeg har bestilt et vakkert, slankt og akkurat passe høyt juletre som skal hentes lille julaften. Jeg har også bestilt julesnø, og det har jeg fått - akkurat passe mye. Jeg har snille barn, det trenger jeg ikke ønske meg. Jeg ønsker meg også fred på jorden og en løsning på klimaproblemene. Det er jo lov å ønske...

Tenn lys!
Nå stråler alle
de fire lys for ham
som elsker alt som lever,

hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen
som gjeterflokken så!

Nå møtes jord og himmel
i barnet, lagt på strå!


Adventssangen er skrevet av Eyvind Skeie

søndag 20. desember 2009

Skal det være en julegran?

I min grønne ungdom hadde jeg mange snurrige småjobber ved siden av skoler og studier. Den beste var som juletreselger.



Og det skjedde i de dager før Plantasjen begynte å selge juletrær i stor målestokk for 50 kr stykket, kneblet og bundet i grønn netting, og dermed frarøvet juletremarkedet all sin landlige sjarm. Det var ikke mange juletreplantasjer heller i de dager. Juletrærne var stort sett småbusk som vokste blant store graner, tynning i plantefelt og diverse småtteri som vokste vilt under kraftlinjene som går gjennom de dype skoger og bringer strøm ut til alt folket. Kort sagt – smågran og småfuru fra Marka. Disse ble gjerne solgt fra små, provisoriske utsalg langs landeveien og ved nærbutikken de siste par ukene før jul. I motsetning til nå, kom juletreet sjelden i hus før lille julaften, og fikk stå til trettende- eller tjuendedagen.




Jeg kommer jo fra en gård på landet, til gård hører skog, og i skog vokser småtrær. Brødrene mine solgte juletrær i ungdommens vår – det var en fin ekstrajobb for gutta i juleferien. Et år ble jeg ansatt som juletreselger. Det var gjerne kaldt oppunder jul, akkurat som nå, og snø selvfølgelig. Det var alltid hvit jul i gamle dager. Dette året var det spesielt grisekaldt, husker jeg, og jeg sto polstret i mange lag ull, duffel, nesnalobber og to par skinnvotter utenpå hverandre og solgte juletrær ved den lokale bensinstasjonen. Det var trivelig arbeid. Brødrene Brothers dro til skogs og hogg nye trær etter hvert som jeg solgte. Det var blodferskt fra rot.

Folk kom innom og kjøpte juletre på vei hjem fra jobb den siste uka før jul. Juletreet måtte være ferskt og friskt, det var nøye, men bortsett fra det var kundene hyggelige og greie og stilte få krav. Det var mange faste kunder. Og alle var i godt humør – folk var ikke så stresset før i tiden, og juletrehandelen var liksom siste hånd på verket før julefreden kunne senke seg.



Siden trærne kom litt herfra og derfra og hadde vokst opp under ulike forhold, kunne de være ganske forskjellige. Det var noe for enhver smak og stue. Noen trær hadde vokst fort, og da var det langt mellom greinene, andre hadde vokst sakte, og da sto greinene tett. Noen trær var høye og slanke, andre små og tette – akkurat som oss mennesker omtrent. Noen hadde lange nåler, andre korte. Og alle som har gått i skogen og sett på trær, vet jo at de er frodigst på solsiden. Alt dette utnyttet vi til vår fordel i salget. En dame stusset over at treet hadde så lite nåler – de var korte og satt ikke spesielt tett, men var ellers jevne og pene. – Det er en fordel det , vettu, mente Lillebror, for da røsser det ikke så mye! Og dermed var det treet solgt. Noen trær hadde hatt en trang oppvekst og var typiske hjørne-trær – en stor fordel for folk med små stuer. Andre skulle ha treet inntil en vegg, og da var det helt i orden at det var litt flatt på nordsiden. Smale trær er en fordel for små familier – så går det fint å danne ring rundt treet. Var det få greiner nederst, var det plass til flere gaver. Var det i det hele tatt få greiner, passet det godt for folk som ikke hadde så mye julepynt eller ville ha det mest mulig naturlig. Da fikk de gjerne med noen ekstra kvister granbar på kjøpet, som de kunne ha på trappa. Kort sagt, alle trær hadde sine fordeler og ulemper - vi solgte på fordelene. Det var mange faste kunder, og alle var blide. Ingen klagde på prisen, ingen prutet heller, men det hendte vi slo av litt for kjente. Det var trivelig arbeid.


Jeg fikk et nært og personlig forhold til juletrær etter dette. Jeg kan huske spesielle trær. Som det litt gulgrønne vi fikk et år. Jeg stusset litt over fargen da det kom i hus, men det var fint og friskt og duftet som graner skal. Vi pleier å vanne juletreet, men dette var ikke spesielt tørst. Ikke røss det heller. Etter jul ble det ekspedert ut i bakhagen. Der fikk det ligge i fred, og da vi ryddet opp i hagen neste vår, lå treet der like gulgrønt og fint og friskt som i julen – med alle nålene på. Jeg har aldri sett maken, har du? Var det siste rest av julens magi?


Dagens bilder er fra nutidens juletresalg histen og pisten langs landeveien. Det er liksom litt mer schwung over salgsstedene nutildags. Men trærne og julesnøen er av akkurat samme sort.

fredag 18. desember 2009

Du grønne glitrende...

Da jeg var liten, var jula stor.



Et år fikk broren min og jeg hvert vårt juletre på rommet - på høyde med oss selv. De sto nyhugde og friske i hver sin hjemmelagde juletrefot og ventet bare på pynten - hjemmelagd den også, selvfølgelig. Vi var en morgenfrisk søskenflokk, og i jula var vi nok enda mer morgenkvikke enn ellers i året. Foreldrene mine var som småbarnsforeldre flest, de tok i bruk skitne knep for å lure til seg noen sårt tiltrengte ekstra minutter med skjønnhetssøvn - pedagogisk innpakket. På julaften skulle vi få lov til å stå opp og pynte juletrærne våre helt alene - og SÅ kunne vi komme inn og vekke mor og far.


Det var spennende, jeg husker den sitrende følelsen av magisk barnejul, og at vi snek oss opp tidlig og koste oss med pyntingen sammen. Ute var det mørkt. Inne på soverommet lå mor og far og drømte sikkert søte drømmer om å få hvile ut tidlig en julaftens morgen. Juletrærne ble veldig fine, såklart. SÅ listet vi oss inn og vekket mor og far. Da var klokka halv seks...

Jeg gleder meg fortsatt til jul, men den sitrende forventningen blir aldri hva den engang var. Og jeg lover, garantert, at jeg ikke skal vekke noen før klokka halv seks i år.

Bildet av Annepålandet og Storebror som blåser ut lysene på treet er eldre enn denne historien, det er tatt i 1962. Jeg var ikke gamle jenta. Bildet må være fra romjula, for vi har ikke finstasen på, som for mitt vedkommende var lyseblått seleskjørt strikket av tante. Tante leser også bloggen min av og til, og det syns jeg er stas! Det var levende lys på treet i 1962 - med småbarn i stua må det ha vært et risikabelt prosjekt, og på bildene fra 1963 er de byttet ut med elektriske. Da kunne lysene skinne dagen lang - men mon ikke litt av magien forsvant med stearinen?

onsdag 16. desember 2009

Hyasinter for sjelen...


If you have but two pennies, spend one on bread for your body, and the other on hyacinths for your soul.

Kinesisk ordtak

Forunderlig... i går ble det satt ny besøksrekord her på bloggen, midt i  julestria. Hvem er dere, alle dere mystiske førjulegjester som kommer innom? Hva med å legge igjen en ørliten julehilsen i kommentarfeltet så jeg slipper å være så nysgjerrig? Og samtidig - stor takk til dere som gjør det! Det er så koselig å lese kommentarene - bloggeland må, i tillegg til Norge, være verdens beste land å bo i, befolket som det er med vennlige og hyggelige og oppmuntrende mennesker. Det gjør bloggerens liv til en dans på juleroser!

Og apropos juleroser - over til juleblomster:
Juleblomster skal vel helst være røde, men jeg er svak for hvite også.




Hvit julekaktus. Julekaktusene mine tilbrakte sommeren utendørs, og i motsetning til alle de som klagde over sommerværet, var julekaktusene strålende fornøyde. De blomstret som besatt utover høsten - og bommet med det litt på tidspunktet, men på grunn av strålende skjønnhet ble de tilgitt. Og sannelig - den hvite tok et lite ekstranummer nå tett oppunder jul - med små stjerner lysende midt i. Tusen takk!



Hyasinter må det være - helst hvite eller blå. Helst skal man jo drive dem frem selv, men jeg jukser litt og kjøper dem i butikken. Det tok noen år før jeg forsto at fargen på potta = fargen på blomsten. Det var en nyttig aha-opplevelse. Nå står de i svibelglass og venter på tur.




Det er visst julestjerna som er den mest populære juleblomsten, leste jeg i avisen, men her hos meg er asaleaen en sikker vinner. Alle farger er like vakre - i år er det hvitt. Tidligere syntes jeg det var en kjerringblomst, men når blomsterknoppene vrenger seg ut i fullt flor nå midt på mørkeste vinteren, er den jo vakker som en brud. Det er bare å nyte.



Og så tulipaner da! Og amaryllis. Og i år har jeg veldig lyst på juleroser - de seiler opp som en ny favoritt. Alle har de sine historier, alle frembringer de minner. Blomstende er nesten det beste med hele julen, syns jeg.

tirsdag 15. desember 2009

Utmerket...

For en stund siden leste jeg at det dukker opp 300 nye blogger om dagen her i Norge. Det er over 100 000 i året, det. Tatt i betraktning av at Norge er et lite land og at vi ikke er så mange her, så er dette ganske mye, syns jeg. Jeg leser en hel del blogger med ujevne mellomrom - av alle mulige slag, men mest hobby- og strikkeblogger. Det er så utrolig mange flinke folk og så mye inspirasjon å hente.

Og nå har jeg sannelig fått noen utmerkelser også - fra to veldige inspirerende damer der ute i bloggeland. Tusen takk for flotte awarder, Ladies! Jeg ble både stolt og glad.


Den første fikk jeg fra 
Ruth, a k a  Ullhedina, nylig:

Jeg ble ganske rørt. Jeg får jo masse inspirasjon fra Ruth også, hun er superproduktiv og lager masse fint, både strikking og diverse annet spennende. Og føler du deg litt nedfor en dag, anbefaler jeg en tur innom hos Ruth - hun kan kunsten å se det komiske i hverdagen og formidle det videre så man nesten føler at man er til stede selv, der oppe i det skotske høylandet blant idylliske landsbyer og snurrige naboer. Og katten. Og snekkeren. Og hvis det er sant at en god latter forlenger livet, skylder jeg Ruth stor takk for mye ekstra tid her på jorden.

Denne awarden skal jeg gi videre til fire stykker, såvidt jeg har forstått. Jeg har så mange inspirerende og fine blogger på lista mi som fortjener den, men jeg velger meg følgende fire flotte damer:

9na - som gleder oss alle med sin julekalender nå i desember. Jeg lurer litt på om 9na har flere timer i døgnet enn oss andre.

Felisi - som er blant de bloggene jeg har lest lengst. Felisi har sikker smak og praktisk sans, og jeg har ofte blitt inspirert/rappet idéer fra henne.

Vibeke - med sin lille grønne blogg, er et ganske nytt bekjentskap for meg. Hun har en koselig blogg med vakkert håndarbeid og vakre bilder.

Turid er også ganske "ny" for meg. Hun tar også vakre bilder, og lager mye spennende. Litt annerledes enn strikkeblogger flest. Nå har PC-en hennes kræsja, men vi får håpe det ordner seg, Turid. Award får du uansett!


Den andre fikk jeg fra Tant Kofta i Sverige:


Jeg leser mange svenske blogger, og alle som en linker de til Tant Kofta - hun er virkelig en strikkekjendis i Sverige, og ikke uten grunn. Tant Kofta er en kunstner med ull og garn og farger, og jeg er ofte innom der for et hyggelig besøk og nyttig og lærerik inspirasjon.

Denne gir jeg videre til Sylvia, rett og slett. Hun har internetts beste humør, strikker uhorvelige mengder av fine ting, lager masse deilig mat og deler oppskriftene med oss - og skriver spennende reiseberetninger. Vel fortjent!

Jeg vil også takke for alle fine kommentarer dere legger igjen her, alle sammen. Takk!

Stille natt...




Jeg bor på et lite fjell, ca 250 moh. Det snør i natt. Nedover mot sivilisasjonen er det sludd og våte veier, men her oppe i det høye er alt ting hvitt. Om vi får hvit jul eller ikke i år rår vi ikke med, men akkurat nå har vi hvit, stille natt.

mandag 14. desember 2009

I går...

I går var det sol til en forandring. Gemalen og jeg tok ut på tur. Det var ørlite skarpt i luften – en kuldegrad eller to, skogens tjern hadde fått et tynt lag med is – ikke nok for skøyter enda, ørlite snø på bakken – ikke nok til skiløyper, og rimfrost på trærne. Vakkert som et julekort. Sånn så det ut da vi gikk:




Sportsstuer i Marka er ikke et særnorsk fenomen, slik vi kanskje skulle tro. Da jeg var i Bayern for noen år siden var det plenty med stuer å velge blant for en glad turgåer – samtlige mit bier und sauerkraut og andre tyske spesialiteter. Nei, takke meg til en norsk markastue med is på trappa og utedo, fuglebrett og blide ansatte som koker kakao og baker boller. Hva er vel bedre enn glohet svart kaffe, iskald Solo og en rykende fersk bolle med masse melis på etter en frisk marsj i guds frie natur? Og Kvikklunsj. En sportsstue uten Kvikklunsj går nesten ikke an.




Stopp på matstasjonen er en viktig del av søndagsturen! Bolle med melis og mandler, nam! Og kald solo og varm kaffe – så varm at det dugger på kameraet. Men så godt at det ikke gjør noe, på en dag som denne.





Koselig markastue med messinglampe og hjemmeheklet duk, velbrukt og fin og akkurat passe frynsete i kanten. Og solbriller! Og hjemmestrikk, siden dette egentlig er en strikkeblogg – Sylvias vanter med solskinn på, KK-lua og en god og varm alpakkahals øverst. For hvorfor strikke hvis man ikke bruker det man lager?





Og sånn så det ut da vi gikk hjem. Fortsatt dugg på kameraet, men sånn skal det være på en fin søndag, det hører med. Og alle var enige om at det var en fin tur!

søndag 13. desember 2009

Lucia og tredje søndag i advent...



Tenn lys!
Tre lys skal flamme
for alle som må sloss
for rettferd og for frihet.
De trenger hjelp fra oss.
Må ingen miste motet
før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper
for frihet og for rett.



I dag er det både tredje søndag i advent OG Luciadagen på én gang.
I tillegg var det sol og frost og ørlite snø som gjorde dagen spektakulær og vakker og vel verdt en tur ut på holka.

Da jeg var liten, feiret vi ikke Luciadagen i Norge, det er en skikk vi har tatt til oss etter hvert. Her til lands er det mest i barnehager og på småskolen det blir gjort krus på Lucia, og vi voksne får som regel bare ta del i Luciatog og lussekatter gjennom våre små barn. Sånn er det i hvert fall her jeg bor. Ingen småbarn - ingen Lucia. Og det er jo litt trist.

Tidligere jobbet jeg i en stor bedrift med mange ansatte. Bedriften hadde egen barnehage, og hvert år på Luciadagen var det stor stas med Luciatog i lunsjpausen. Mørklagt kantine og levende lys, syngende barn med stjerner i øynene - og blanke øyne og klump i halsen hos alle oss lettrørte.

Men så flyttet barnehagen - og dermed ble det intet Luciatog mere. Dette var for trist, syntes de på en av avdelingene, og tok saken i egne hender. Og på den 13. desember ble kantinen atter mørklagt, og inn skred Luciatoget med levende lys og vakker sang - i et betydelig dypere stemmeleie enn vi var vant til. Lucia selv var hvitkledd med lys i hår - grått hår, og skjegg, tett fulgt av terner og stjernegutter med briller og barter og levende lys.  Vakkert var det jo - og alle ble glade, men klump i halsen fikk vi ikke dette året...


tirsdag 8. desember 2009

Ungdommelig pågangsmot...

Det hender jeg lurer på hvordan det skal gå med kulturarven. Håndverk forsvinner og ferdigheter blir glemt. Men strikkingen er jeg ikke bekymret for. Både på Ravelry og i bloggesfæren er det massevis av unge, dyktige strikkere fulle av pågangsmot. Jeg er mer enn imponert - ikke minst over kreativiteten og iveren som fremvises.



Jeg er svak for ungdommelig pågangsmot. Nylig ringte Dattera fra hybelen og lurte på om jeg kunne sende henne en strikkepinne i posten. Hun hadde vært innom den lokale garnbutikken, og der lå et garnnøste og ropte på henne. Det var en hespe Sulka, i en nydelig, lys gråbeige farge. Hun fikk lyst til å strikke seg en hals, det er jo så moderne nå med store, tykke halser (klesplagg - ikke kroppsdel!). Etter å ha foretatt kløtesten - det vil si å holde garnet inntil halsen en lang stund for å konstatere at det ikke klør, fikk det bli med hjem.



Dattera kan strikke - hun har strikket to ganger før, første gangen tova tøfler på barneskolen og andre gangen ørevarmer i perlestrikk på ungdomskolen. Begge deler ble fint og er mye brukt. Jeg sendte med oppskriften til wham bam thank you lamb! (kort og grei tittel på en hals-oppskrift), så hun kunne få en idé om hvordan man kan strikke en hals. Da posten ankom, tok vi repetisjon av opplegg over telefon. Har du prøvd å forklare - kun med ord og uten å kunne vise med hendene - hvordan man legger opp? Det er ikke lett, skal jeg si deg. Men - det gikk visst fint, Dattera er heldigvis rask i oppfattelsen.


Jeg hørte ikke mer om halsen, før hun kom hjem sist helg. Da var halsen fiks ferdig og i bruk - og den var så fin! Sulka er så deilig og mykt - ypperlig egnet til en god og varm hals i vinterkulda. Den var pent strikket og eksemplarisk sydd sammen - med nål jeg også hadde sendt i posten. Vi hadde det gøy og tok masse bilder i novembermørket - med ekstra blitz og stativ blir det straks litt mer sus i sakene, rent og sminkefritt og helt uten Photoshop. Uredigerte bilder har sin sjarm, syns jeg.

Jeg vil også ha en god og varm hals! Jeg ønsker meg en sånn hals til jul. Vi har vært på Du Store Alpakka og kjøpt garn, og nå er Dattera i full sving med julegaveproduksjonen til venner og familie. Hun har bestemt seg for å bli flink til å strikke, og er allerede godt i gang med å trene. Nå strikker hun pulsvarmere med fletter, rapporterte hun om - jeg er spent på å få se resultatet, for fletter har hun aldri lært, kun sett på at jeg har lagd det. Dattera er full av ungdommelig pågangsmot og strikker strikker friskt i vei uten oppskrift og erfaring - og rett fra hespen. Man må bare ta av seg hatten.



Oppskrift: Egen tolkning av wham bam thank you lamb! av Susan Chang (gratisoppskrift).
Denne halsen var veldig populær blant norske bloggere sist vinter, og er strikket i 1130 ekspemplarer på Ravelry. Datteras hals er en god del bredere enn originalen og strikket med tynnere garn og pinner.
Garn: Mirasol Sulka (60% merino, 20% alpakka, 20% silke - ikke rart det er deilig og mykt!) i farge S210, 4 hesper a 50 g
Pinner: Rundpinne nr 6.

lørdag 5. desember 2009

Pakkekalender...

Her i huset har vi pakkekalender. Den skal gjerne strutte litt, da blir alle glade. I slutten av november, i nattens mulm og mørke, blir pakkene hengt opp på en snor tvers over spisestua.

De er alltid pakket inn i returpapir – i reklamebrosjyrer fra postkassa med allslags hysteriske juletilbud, så kommer i hvert fall de til nytte. Storebror var bekymret for søsters pakker – for hva med henne som bor 32 mil hjemmefra på hybel? Jo, hun fikk pakkene med i en pose sist hun var hjemom, sammen med en snor og to øyeskruer. For det være pakkekalender i desember. Så får vi håpe alt går riktig for seg der i hybelland. En av gavene passer fint inn på en strikkeblogg:



Flipflopsokker – gaven du ikke kan leve uten.... Strikket i fargeglad Regia sokkegarn på pinner 2,5. Oppskriften fant jeg i sokkeboken ”Fab feet & cosy toes” av Anna Tillman. Nå har den visst kommet på norsk også, har jeg sett, og den er slett ikke så dum.




Ha en fin adventsøndag!

fredag 4. desember 2009

Tenn lys...

Annepålandets små adventsgleder fjerde desember

Lilla hører advent til. Den lilla keramikkstaken fikk jeg av moren min da jeg var barn. Hun hadde kjøpt den hos en keramiker en gang hun var ute på tur, men jeg husker ikke hvor og når. Jeg var vel i tiårsalderen, tenker jeg. En gang gikk den i gulvet, men ble fikset med Karlsons lim. For Karlsons lim fikser alt - det vet alle som vokste opp på 60-tallet.   



Jeg har alltid vært så glad i denne lysestaken, den har fulgt med meg rundt på livets landevei. Fasongen er perfekt, og fargen vakkert lilla, klarere enn på bildet. Den matcher ingenting annet i husholdningen, men kanskje nettopp derfor... Odde ting har sin sjarm. Hvert år blir den tatt frem i adventstiden. I bakgrunnen titter asaleaen frem - litt i startgropa foreløpig, men snart står den i full blomst. Ingen jul uten blomstrende asalea og lilla lysestake.


Nå tenner jeg et lys for denne lille jord. Ha en fin adventskveld!

torsdag 3. desember 2009

Annepålandets små adventsgleder - retro...


Vi er ikke så veldig jule-trendy her i huset. Jeg leste i lokalavisen at i år er det lyse pasteller som gjelder, gjerne pudderrosa og hvitt. Pudderrosa er lekkert - men som julefarge? På Plantasjen så jeg årets nyheter i julestjerner - de i blomsterpotter - i ceriserosa og lilla. De lilla var lekre, selv om de minte meg litt om sånn rød salat... Ja, det er mye flott å se ute i butikkene. Strengt tatt kunne man jo kaste all julepynten i søpla og kjøpe nytt og moderne. Men kosen da folkens, KOSEN!!! Her har vi fortsatt julepynt som ungene lagde i barnehagen og videre oppover i skoleårene. Årgangspynt, kan vi kanskje kalle den. Jeg er spesielt fascinert av sånne hjerter og stjerner som er laget av plastikkperler og strøket så perlene er klistret sammen - de rosa og gule er spesielt fjonge og fine, syns jeg. I år skal forresten julestjernene - de som henger i vinduet - være femarmede, hvite og KJEMPEstore. Jeg så noen fine på Granit på Grünerløkka forleden, de var lagd i papir, avispapir tror jeg det var. Det var bare såvidt jeg ikke kjøpte en.

Våre julestjerner er gamle og gode - i gull, med åtte armer. Og alt for små naturligvis. Men de får da plass i vinduene - for huset vårt har så små vinduer. Der henger de og lyser så vakkert om kapp med fullmånen vi har nå om dagen/natten - både på oss her inne og de som går forbi der ute i den kalde vinternatten. Snart, om et år eller fem, er de in igjen. Og da kan de kalles retro. Da stiger prisene på loppermarkeder og i bruktbutikkene. For sånn går det med det meste her i verden. Så snart vi har kvittet oss med det, blir det in igjen. Men vi har lært - og nå får stjernene henge. De lyser så vakkert i vintermørket.

Miller's Hat & Annepålandet's Mitts...

Takk for alle hyggelige kommentarer – de gjør bloggerens dag til en dans på juleroser! Og det er ekstra hyggelig at dere tar dere tid nå i en travel førjulstid. Takk! Takk! Takk!

Noen kommenterer at jeg har vært effektiv og fått ferdig så mye i det siste. Men mesteparten var jo nesten ferdig fra før, så det gikk raskt å avslutte det. Men noe nytt har jeg lagd – Miller’s Hat og Annepålandet’s Mitts:

Dette er min favorittlue, designet av Kirsten Kapur på Through The Loops. Jeg har holdt meg til oppskriften, men mens originalen har en annen farge på kanten nederst, ville jeg ha alt likt. Jeg endret litt på denne kanten – i stedet for å strikke tre omg rillestrikk, snudde jeg arbeidet og strikket 4-5 runder rett-/glattstrikk fra vranga, som deretter rullet seg fint opp og ble som en fin og rund snor med tettere riller. Heldig med den. Lua sitter utrolig godt over ørene. Oppskriften er rask og morsom å strikke, og jeg har lyst på flere! En dyp rød en, kanskje.


Garnet har jeg bestilt hos Ruth Stewart på Impulse of Delight – en kanadisk garnfarger som leverer de nydeligste farger i mange garnkvaliteter. Garnet hennes er ettertraktet, spesielt de sorte fargetonene blir fort utsolgt, ser det ut til. Hun er en dyktig fotograf også, og på bloggen sin, Knitting on Impulse, viser hun hvordan hun lar seg inspirere av fargene i naturen rundt seg. Spennende. Jeg har blitt helt betatt av fargene hennes. Det blir nok flere Impulse-prosjekter etter hvert. Her har jeg brukt Bluefaced Bliss Worsted i fargen Guinevere, en vakker dyp grå som ligner på tinn nesten. Garnet er fast og fint og er suverent å strikke med. Jeg skulle gjerne strikket meg en hel flettegenser i dette garnet, hadde det ikke vært for at det kostet så mye å tolle inn garn.



Disse pulsvarmerne ble jeg fornøyd med. De er strikket etter samme oppskrift som de brune vottene jeg blogget om nylig – ”De gode gammeldagse vottene av ull”. På Ravelry snublet jeg over en gruppe som het ”For oss som aldri ville strikke en vott uten tommelkile” eller noe i den duren. (Jeg kunne ikke finne den igjen nå). Det vil helst ikke jeg heller – tommelkile gjør susen. Nå strikket jeg riktignok ”Fetching”, som jeg også blogget om nylig, uten tommelkile, men det var fordi jeg fulgte en oppskrift, og fordi det var ribbestrikk, og det hjelper jo litt på passformen. Men tommelkile, altså, er en sikker vinner. Med denne oppskriften blir den nesten usynlig, men den er der – og bidrar til at votten sitter som den skal. Jeg lagde vrangborden ekstra lang, så kan man ha den dobbel over pulsen. For dette har jeg lært av Hans Børli:

Pulsvotter -et godt gammeldags vinterplagg
årene ligger grunt under huden
på innsiden av magre håndledd; blodet
kjølnes og strømmer kaldt
tilbake til hjertet. Derfor
strikket hun pulsvotter til meg

Fra diktet ”Pulsvotter” – et klokt og vakkert dikt, som det meste fra den fronten. Det er viktig å være varm om hjertet!

Jeg får mer og mer sansen for pulsvarmere fremfor votter – så slipper jeg å ta vottene av når jeg skal låse opp døra, ta bilder, bruke mobiltelefonen etc. Men det er et kaldt land vi lever i, og det holder ikke å holde hjertet varmt hvis fingrene er kalde som is. Så jeg strikket ekstra lang vrangbord i andre enden også. Brettes opp til vanlig, men kan brettes ned og blir nesten som en vott når kulda river. Jeg vurderte å sy i en trykknapp eller to for å lukke votten, men foreløpig prøvekjører jeg den uten. Hvis noen har noen lure innspill her, tar jeg imot med takk!



Takk til Dattera som stilte som modell, det hadde ikke blitt bilder uten henne.
Og det var det prosjektet. Nå har jeg to par grønne vanter som venter på tur.

onsdag 2. desember 2009

Annepålandets små adventsgleder...



Fullmåne



Og adventslys.
Sønnen og jeg dro i gang en liten allsang før søndagsmiddagen, etter hukommelsen:

Tenn lys!
Et lys skal brenne for denne lille jord,

den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes.
Et lys er tent for det.

Innspurt i "Använd det du har" - Novemberutfordringen 2009


Jeg er virkelig glad for at Bea dro i gang denne novemberutfordringen. Jeg utfordret meg selv til å rydde opp litt i strikkekurven. Og det trengtes - det er sikkert og visst. Nå som jeg var så godt i gang, tror jeg like godt jeg fortsetter oppryddingen i desember - og prøver å få det meste unna før årsskiftet. Og så kan jeg starte på ny frisk i 2010. Jo, det er lov å drømme... 
Her er siste ukes fullførte prosjekter:



Lue i gråbrun Coccoon fra Rowan. Garnet har ligget i strikkekurven siden sommerferien i fjor - da det ble innkjøpt på Strikk i Göteborg. Oppskrift fra KKs julenummer. Deilig garn, men litt slapt. Passer utmerket til luer av denne typen. Dattera var hjemom i helgen og stilte velvillig som modell - takk for det! Først hadde jeg prøvd å ta bilder med meg selv som modell, men det gikk som vanlig ikke så bra.



Votter som ble påbegynt for lenge siden - av restegarnet etter Garter Yoke-jakka som jeg strikket sist vinter eller vår eller når det var. Garnet - Heavens Hand - er deilig og mykt, men nupper som bare det. Men fargen er vakker og vottene er varme og gode. Pynten er en improvisert blomst av det nydelige garnet jeg fikk av Sylvia i vår. Og jada, høyrevotten er også ferdig, men jeg greide ikke å ta bilde av begge hendene mine samtidig. (Og modellen skulle på kino, så jeg måtte greie meg selv etter hvert). Oppskriften har jeg klippet ut av et blad langt tilbake i forrige årtusen - de heter "De gode, gammeldagse vottene i ull" og er en standardoppskrift i alle størrelser. Det fiffige med den er at tommelen sitter på siden (som man ofte ser på amerikanske votter) og ikke inni, slik at vottene kan brukes om hverandre. Hm, ikke når man har pynt oppå hånda da...



Fingervanter eller pulsvarmere eller torgvanter... kjært barn har mange navn, strikket i Palett fra Sandnes. For en stund siden strikket jeg noen fingervanter i dette garnet, som er en myk og deilig superwash-kvalitet. Vantene var strikket i rettstrikk/rillestrikk på tvers - en dårlig kombinasjon med superwash-garn. De satt ikke godt på hånden, strakk seg ut i bruk og pga superwashen gikk det heller ikke an å vaske/krympe dem tilbake i fasong. Så jeg rekket dem opp og strikket Fetching i stedet - for  13 133 personer på Ravelry kan vel ikke ta feil? Jeg har forresten strikket Fetching en gang før også - god passform, sitter som de skal, fungerer utmerket.

Og jada, vi har fått snø - og kuldegrader - det er ordentlig vinter her nå. Og dagslys. Og sol. Og blå himmel og rosa solnedganger og fullmåne.



Siste par ut - Retro Rib Socks fra boken Favorite Socks. Fargen ble litt feil på bildet, ser jeg - det ble sikkert rent for lyst med snø og sol. Garnet er håndfarget Artisan Sock Yarn fra Hazelknits, fargen er Lochness - som hun hevder er grå, men den er da vitterlig blå og grønn, men det er helt i orden. Det er første gang jeg strikker av dette garnet, men det blir helt sikkert ikke siste - for det er et fabelaktig godt garn. Og en fabelaktig fin oppskrift (selv om jeg byttet ut tåa med stjernetå, som alltid).

Og dett var dett. Jeg legger inn alt på Ravelry etterhvert, med mer detaljer og flere bilder.