fredag 30. desember 2011

På startstreken...

De siste par årene har jeg vært med på Kirsten Kapurs Mystery Socks. Jeg blir med i år og - det starter allerede 1. jaunuar, og jeg er klar. Du kan lese mer på Ravelry her.


Kirsten Kapurs oppskrifter pleier å være godt skrevet, lette å strikke - og sokkene blir alltid fine & fjonge. Her er sokkene jeg strikket første gang jeg var med, og her er fjorårets.

DA, folkens, vil jeg bare få ønske dere alle en riktig fin nyttårsfeiring!!!

Bellas Mittens...

ALLE norske bloggere har visst strikket minst ett par Bellas Mittens, virker det som.
Jeg også, jeg har strikket en hel drøss. Det første paret strikket jeg til Dattera for snart tre år siden.
De ble strikket i Freestyle fra Dale - et helt greit garn, men de ble ikke så ullete som vottene i filmen
(den første Twilight-filmen) - som så slik ut:

bellamittenscropped

(Bildet har jeg tyvlånt fra nettet et sted).
Freestyle er som sagt et helt ok garn, perfekt til luer, men ikke fullt så bra til votter,
etter min smak. Det blir liksom ikke tett og ullete nok.


Sånn ser Datteras votter ut, etter lang og tro tjeneste i tre vintre. Like hele, men de har liksom mistet
futten, og er ikke så varme som før, så hun ønsket seg nye. Jeg har strikket i litt forskjellige garn tidligere, men har ikke vært 100 prosent fornøyd med noen av dem. Så leste jeg på Anes blogg at hun hadde strikket flere par i Rowan Cocoon (80% merino, 20% kidmohair), og gikk for det denne gangen.


Se, det var noe ganske annet! Lubne og fine, myke og ullete, akkurat slik jeg ville ha dem.
Jeg lagde mansjetten kortere enn på originalen, som er litt i lengste laget. På hånda måtte jeg legge til en rapport for at de skulle passe. Strikket på pinner nr 5, som var det jeg fant i farten. Det gikk med litt over 100 gram garn. Dattera ble fornøyd, så da er jeg fornøyd, og akkurat nå er visst vottene med på juleferie til et sted med betydelig mer snø og vinter enn her.

Ha en riktig fin innspurt på året!

torsdag 29. desember 2011

Takk og farvel...


Da er julen 2011 over - og Julegavesamstrikk 2011 med den. Over 40 damer var med på moroa, og mange av dere har vært flinke til å blogge om det også.

Jeg har fått flere spørsmål om å fortsette samstrikken i 2012, men nei, det blir det nok ikke noe av. Så dersom noen har lyst til å overta stafettpinnen, er det fritt frem!

Takk for følget til alle dere som har vært med! Flinke - det er det dere er!

tirsdag 27. desember 2011

Snill i år...

Takk for alle hyggelige julehilsener - det setter jeg umåtelig stor pris på, skal dere vite!

Jeg har visst vært snill i år og fikk mange fine ting fra nissen, blant annet dette:


Finfint brett fra Isak. Likte både fargene og mønsteret så godt. Strengt tatt var det ikke nissen, men englebarna mine som ga meg dette - tusen takk! Kanskje jeg ønsker meg et til - til bursdagen? Det er jo så mange fine!


Perfekt som frokostbrett. Kanskje ikke noen typisk julefrokost - men grønn te og hjemmelagd müssli var akkurat hva jeg trengte 1. juledag. Julemat til frokost er ikke noe for meg. Til lunsj, derimot...

Midt i alle julens etegilder trøster jeg meg med at det ikke er det man spiser mellom jul og nyttår man blir fet av, men det man spiser mellom nyttår og jul. Ha en riktig fin dag i møkkaværet!

søndag 25. desember 2011

Fredelig jul...


Det ble en fin julaften. Alle kom hjem til jul. Strengt tatt var det bare Sønnen som kom hjem, vi andre bor jo her allerede. Juletreet ble pyntet lille julaften, med odde pynt fra alle årene. Nytt av året er globus-kula oppe til venstre. Jeg har alltid ønsket meg jordkloden på juletreet - denne fant jeg på Indiska rett før jul. Etterpå hang vi opp julestrømpene våre på peisen og krøp til køys.


På julaften sto vi opp for å se hva julenissen hadde puttet i strømpene i løpet av natten. Det kan ikke være greit å være nisse i denne kommunen - her feies det bare hvert fjerde år. I tillegg må han nok ha levd på lavkarbo hele året og vel så det, skal han komme ned gjennom den trange pipa vår. Men han hadde vært der, det så vi jo. Dattera måtte jobbe - så dette var første gang vi ikke var samlet alle sammen til julestrømpeåpning. Men Tinka var hjertelig til stede, og fikk sine egne strømpegaver. Formiddagens outfit var slåbråk, og på bildet ser du Anneplandets julestue. Moder har tent alle lys, og utenfor var den vakre, hvite julesnøen i ferd med å smelte bort til fordel for blåholke og rufsevær. 


Så feiret vi jul med nesten hele slekta hjemme på gården der jeg kommer fra. Varmt og godt og koselig. Og slik ser juletreet til en grisebonde ut:


Den grisete juletrepynten har Storebror fått i gave fra Annepålandet opp igjennom årene - øverst en liten, heklet gris med dombjelle, husker ikke helt hvor jeg fant den oppskriften. Til venstre en gris jeg lagde av et gåseegg - fra den gang Storebror hadde gjess på gården. Gåseegg er utrolig solide - mens man bruker en knappenål for å lage hull til å blåse ut et vanlig hønseegg, måtte jeg ty til hammer og spiker for å få hull på dette. Så følger en liten kjøpegris, og deretter en Arne&Carlos julekulegris fra i fjor. Til sist den strikkede grisen Knud fra 2009. 

Og alle var enige om at det hadde vært en finfin julekveld - unntatt Tinka, som ble syk og pjusk etterpå. Hun hadde nok smugspist litt av både katte- og hundematen hos vertskapet - og det tålte visst ikke en liten hundemage. Akk ja. Første juledag ble uansett en rolig dag i heimen. Ha en finfin romjul!

fredag 23. desember 2011

Snart er det jul...


Jeg ønsker deg en fin og fredelig jul!  

Takk for at du har funnet veien hit til bloggen, og en stor takk til alle dere som legger igjen kommentarer! Det varmer et julehjerte. Det mangler litt på julefølelsen enda – julefreden har ikke helt senket seg over by og land, men snart, snart…


Da jeg var barn, pleide vi å gå ut på trappa på julaften klokka fem.

Det var naturligvis Hvit Jul – det var det alltid før i tiden, så vidt jeg husker. Ingen hadde juletre med lys på ute, og bare enkelte av naboene hadde lysende adventstjerne i vinduet. De få som var, ga oss en følelse av høytid når vi kom forbi. Likevel var det ingen tvil om at det var jul, det kjente vi i våre barnehjerter.


På julaften klokka fem ringes julen inn. Det er da julen starter. Er det noen som tenker på det nå for tiden, mon tro? Vi visste det, selv om vi var små. På julaften klokka fem sto vi på trappa og så utover det vinterhvite landskapet. De eneste lysene vi så, var veilysene på riksveien like ved. Trafikken på veien hadde stilnet, for nå var det jo jul. Det var ingen som var ute og rekte gatelangs. Hvis det var stille vær, og det var det gjerne i desember, kunne vi høre kirkeklokkene. Vi hadde vært til julegudstjeneste tidligere på dagen, men først klokka fem ble julen ringt inn. Kirken lå flere kilometer unna, men var det stille vær, kunne vi høre klokkene hele veien hjem til oss. Julefreden hadde senket seg over dalen. Dette var Jul, det visste vi i våre barnehjerter.


Etterpå gikk vi inn og hørte Sølvguttene synge julen inn på NRK. Det gjør vi fortsatt. Vi har stått på trappa og lyttet etter kirkeklokkene, men det eneste vi hørte, var suset fra riksveien like ved. Folk har det så travelt nå, de rekker ikke å komme i hus før julen ringes inn. Det er trafikksus fra veien hele døgnet. Det er juletrær med lys på i alle hager, adventstjerner og spisse staker med elektriske lys i alle vinduer, men vi har det så travelt nå at vi har nesten ikke tid til å se det.


Klokka fem ringes julen inn, det er da julen starter. Da skal julefreden senke seg over dalen. Da er det jul. Vi kan heldigvis, så vidt, fortsatt kjenne det i våre hjerter. 



Dagens historie er en reprise fra tidligere år her på bloggen, for gjenbruk er en bra ting. Juletradisjoner innebærer at vi gjør de samme tingene - år etter år, den samme pynten, de samme sangene, de samme gamle historiene. Kanskje det er derfor vi er så glade hver julekveld, det er noe trygt og godt over det vi kjenner igjen. Nå har vi vaska gølvet, og vi har børi ved, og nå - nå er det like før moder tenner alle lys, så ingen krok er mørk. Fred på jord, fryd på jord, og god jul!


Deilig er jorden. Det blir ikke jul uten.



(Alle utendørsbildene har jeg tatt i nabolaget. Bildet med levende lys og julestjerne er fra Annepålandets voksne julehjem. Bildet fra mitt barndomshjem, der Annepålandet er to år og Storebror litt eldre, har faren min tatt i 1963. Juletrærne skinte mye mer før, med levende lys og englehår. Det var en del av barndommens magi).

torsdag 22. desember 2011

Melisdryss...

Dere - det blir hvit jul!
Her er hva skogen kunne by på i skumringstimen, bittelille julaften 2011:








Med matchende musikk, såklart:


Og ettersom vi har hørt Bing Crosby-versjonen av White Christmas hundre ganger allerede i år, tar vi en ny vri og spiller Michael Bublé (som er blant den yngre garde på Wikipedias List of crooners).

Ja, men da kan jo julen bare komme, da!

Den grusomme historien om juletrepynten...

Har man en mann som fyller 50 midt i julestria, blir det lett litt halloy i heimen sånn rett oppunder jul. Vi er ikke så ivrige på langtidsplanlegging her i huset, det straffer seg gjerne i sluttspurten. Akk ja. Og tror du ikke det kom et ukeblad og intervjuet meg nylig. Jo, så menn. Det får jeg skrive mer om siden. Verden er sannelig full av overraskelser.

Det drar seg til - snart skal juletreet i hus, pynten skal frem, og det blir jul i stall og stue. Det får meg alltid til å tenke på den gangen jeg ryddet i juletrepynten. Det er en av familietragediene, og jeg får ikke dø i synden. Og kommer jeg ikke på historien av meg selv, er det alltids noen som minner meg på den, Å jada. Man tuller ikke ustraffet med papirpynt og dorullnisser, bare så det er sagt.

I min grønne ungdom hendte det sporadisk at jeg fikk noen huslige raptuser, særlig i sommerferiene. Sommerferiene var lange i gamle dager, og siden vi bodde litt utenfor allfarvei, ble det ofte litt stille for Annepålandet. Da ryddet jeg. Et år ryddet jeg for eksempel i overskapene på kjøkkenet. Der stod blomstervaser og stygge fat som vi aldri brukte, pluss diverse annet rusk og rask. Moren min hadde vokst opp under krigen og var ikke så glad i å kaste ting, men det var jeg. Jeg tenkte det var best å ikke nevne noe om det etterpå - for det man ikke vet, har man ikke vondt av. Så hvis du leser dette, Kjære Mor: Det er over 35 år siden, og saken er forlengst foreldet.

Julen 1969. Annepålandet er 8 år og beundrer den hjemmelagde juletrepynten - lenge før den ble kastet.

Dette var jo vellykket, så året etter ryddet jeg i julepynten. I min barndom hadde vi ikke julekuler. Gamle dagers julekuler var av tynt glass og knuste lett, og foreldrene mine mente det ikke var forenlig med tre barn og hund i stua. Til gjengjeld hadde vi store mengder papirpynt - lenker og kurver av alle slag, engler med og uten hoder, fugler med og uten vinger, vattkulenisser, eggkartongbjeller og diverse andre rariteter som brødrene og jeg hadde produsert opp igjennom. Riktignok hadde vi aldri gått i barnehage, for barnehager var ikke oppfunnet enda der vi bodde, men moren min var flink til å sette oss i gang med kreative prosjekter. Og ikke minst - vi fikk mye inspirasjon fra Lekestue med Vibeke Sæther, søttitallets svar på barne-tv. Det var der vi lærte å lage bjeller av eggkartonger og aluminiumsfolie - noe som var så stygt at det strengt tatt burde vært forbudt. Ja, vi hadde pappesker på pappesker med papirpynt i rødt og grønt og fine farger.

Annepålandet er voksen nå, og er sin egen juletresjef (sammen med resten av familien - i demokratiets ånd).Og sannelig, ganske mye hjemmelaget pynt her også. Leikestove har satt sine spor...

Pynten ble hengt opp og pakket bort igjen år etter år. Den ble flattrykt, skjev og skakk - englene mistet hodet, fuglene fikk vingene på snei, verdens lengste julelenke ble til mange små, og så videre og så videre. Man må være mor selv - eller fire år gammel - for å synes at dette var fint, tenkte unge Annepålandet. Og vips, så var den julepynten borte vekk. Mange pappesker var redusert til kun de aller, aller fineste kurvene, en kjøpt dompapp, glitter og elektriske juletrelys. Puh, tenkte Annepålandet, det var godt! Og så ble skapet lukket og julepynten glemt, og sommeren ble til høst, og høsten ble til vinter, og hei hå - så var det jul igjen.

Det finnes ikke så mange arkivfotos av min barndoms julegran, og ingen fra det grusomme året da jeg kastet julepynten, så jeg peiser på med bilder av juletreet anno 2010. Gammel og god julekurv fra 80- eller 90-tallet.

Hos oss ble granen pyntet på julaften, litt utpå dagen, mens ribba stod i ovnen og etternølerne stod i dusjen. Etter hvert som vi ble tenåringer, var det oftest brødrene mine som sto for pyntingen. Det var trivelig arbeid - mens duftene av ribbe og nyrørt tyttebærsyltetøy og gran spredde seg i huset og - skriiiiiiik, hva har skjedd med julepynten??!!?? Hvor ER julepynten? Har noen flyttet på den, lagt ned et annet sted, after all these years??

Det var da jeg kom på det. - Åh, den derre stygge julepynten, jeg kasta den, jeg!


Vips, så var det slutt på den hyggelige julestemningen og julefreden som hadde senket seg. Storebror sa ikke stort, mens lillebror var dypt rystet og sjokkert. Men - han viste seg som en handlingens mann. Med lynets hastighet gravde han frem de gamle, frynsete glanspapirrullene fra skuffen, treiv saksa og produserte nye julekurver i rekordtempo. Rødt og hvitt og gull og sølv hadde vi brukt opp for flere år siden, her fikk det bli som det blir, med nye og uvante fargekombinasjoner. Julekurver i sort og gult og mørkegrønt var vi ikke så vant til, men jeg turte i hvert fall ikke klage. Og mens Sølvguttene sang julen inn og moder tente alle lys, slang lillebror opp de nye kurvene på treet - det ble jul allikevel.

Og når familien Annepålandets familiekrønike en gang skal skrives, kommer kanskje denne historien med. Visse ting lar seg ikke bagatellisere. Visse ting blir aldri glemt. Hver jul, når treet skal pyntes, kommer noen på denne historien, og alle blir iltre og minnes den grusomme julen da Annepålandet hadde kastet juletrepynten. Det må være minst trettifem år siden, men det blir aldri, aldri glemt. Og lillebrors julekurver i odde farger lever fortsatt i beste velgående og blir hengt opp på treet, år etter år. Alle syns de er veldig fine.

Ønsker dere alle en fin innspurt med mye pynt og kos - men kom for all del ikke i skade for å kaste juletrepynten!!!

fredag 16. desember 2011

Det gleder en moders hjerte...

Ingen ting gleder oss strikkere mer enn at noen bruker det vi strikker. Det er ikke noe stas å strikke til skuffen.

Da jeg kom ut i gangen i dag, var Datteras sokker drapert litt rundt omkring - flerfoldige par. Dattera har ofte vært modell når jeg skal ta bilder av sokkene jeg strikker. Siden vi har nesten samme skostørrelse, har det hendt mer enn en gang at hun har oppdaget at "Oj, disse passer til meg jo! Fine!". Og så har sokkene byttet eier, og mor er glad for at noen vil bruke det hun strikker, og Dattera er glad for å få varme sokker på beina. Det er forskjellige sokker til forskjellig skotøy, og forskjellig skotøy til forskjellig slag vær. Og det trenger man nutildags.


Ingen ting er bedre enn ull i bruk. Fra venstre mot høyre:

1. Blå sokker i Sterk - myke, varme og gode. Jeg var litt spent på dette sokkegarnet, som er så mykt - men er det sterkt? Jada, bortsett fra litt toving på hælen, greier det seg utmerket i bruk. Oppskriften, Blueberry Waffle, er gratis og finfin til litt tykkere sokker.

2. Blågrå sokker i et tynt alpakkasokkegarn, Schoeller+Stahl Fortissima Alpaka, som jeg fant hos Mauds i Lillestrøm. Oppskriften, Gaudete, var en Mystery Sock på Stephanie van der Lindens ravelrygruppe i desember i fjor. Passformen er perfekt, og garnet også. Dessverre har visst Maud sluttet å føre dette garnet, men jeg har sikret meg noen nøster, for jeg vil også ha!

3. Knallblå flettesokker i Arwetta. Strikket fra tåa og opp, og flettene slang jeg på underveis. Fletter gir elastiske sokker, men det er unødvendig mye arbeid med så mye fletter som her - en annen gang går jeg for et  enklere/raskere mønster. Arwetta er forresten et finfnt sokkegarn til en rimelig penge.

4. Lyseblå pusesokker, strikket på enkleste vis med Regia Softy, et bustegarn som er langt bedre enn sitt rykte. Disse har vi ledd ganske mye av, men som Dattera konkluderte: "- De er veldig myke, da!". Og de inneholder faktisk 39 % ull - det er mer enn i mange kjøpte, såkalte ullsokker. Garnet er mer elastisk enn vanlig sokkegarn, og passformen er perfekt.

Og er du kjapp, rekker du ratt å strikke et par sokker eller to før jul. Eller ikke. Jeg skal ikke. Jeg venter til etter jul, og da skal jeg ha meg et par rosa bustesokker, faktisk. Tro det eller ei. Og nå skal jeg grave frem og pusse støv av julekrybben. Ha en fin aften!

Juleønsker...

Hva skal man ønske seg til jul?
Jeg har alt jeg trenger - og vel så det. Jeg er fornøyd.
I min familie gir vi ikke så mange julegaver. Da alle hadde småbarn og tiden var knapp og dyrebar, fant vi ut at hvis vi sluttet å gi julegaver til de voksne, halverte vi julegavestresset i desember. Det var en god idé, som har fungert utmerket i alle år. En dame jeg snakket med nylig, fortalte en god historie: - I fjor ga søsteren min og jeg hverandre badehåndklær til jul. Da ble vi enige om å slutte å gi hverandre gaver - vi hadde det vi trengte.

Jeg ønsker meg fred på jord og en fin julekveld med familien hjemme på gården - med god mat og godt selskap og levende lys så ingen krok er mørk. Jeg gir gaver til familiens barn og unge og ellers de jeg har lyst til. Ikke noe julegavestress. This is my grown up Christmas list. Ønsker alle som er innom en finfin dag!

tirsdag 13. desember 2011

Julepuss...

I dag er dette en husmorblogg.
Jeg vet det er mange flinke og flittige husmødre blant mine lesere - jeg har nemlig vært innom og tittet på bloggene deres. Det bakes og pyntes og pusses og vaskes til jul.

Jeg kan ikke skryte på meg å være noen flink husmor - i hvert fall ikke noen flink vasker. Jeg skulle gjerne hatt et skinnende blankt hjem til enhver tid, men helsa tillater ikke det. Da jeg ble syk og kreftene ble en begrenset ressurs, skjønte jeg fort at vasking var det som måtte kuttes ned på først. Her var det mye å spare.  Joda, jeg vasker litt i ny og ne, men det er massevis av tid og krefter å spare på å gjøre det litt sjeldnere. Jeg skal ikke si hvor ofte - eller rettere sagt sjelden - jeg pusser vinduer, for eksempel, for renslige og ordentlige sjeler kunne lett få sjokk, men må man så må man. Og som sagt, det er rent en gang i blant. Men aldri alle steder samtidig. Det får bli i mitt neste liv.

Men jeg pusser messing og kobber - det skal skinne litt til jul. Og her kommer dagens oppfordring:
Hvordan pusse kobber og messing raskest, enklest og mest effektivt?
Vil du dele dine beste tips / knep / hemmeligheter?
Og hva med tinnet? Det står ofte på esken eller merkelappen på nye tinngjenstander at det holder å vaske det med mildt oppvaskmiddel, men hallo, da blir det ikke blankt, bare grått og trist! Det må da finnes en bedre metode?

Og mens man pusser, kan man jo høre på en svensk julesang, for eksempel, for å få opp stemningen. Ha en skinnende dag!

mandag 12. desember 2011

Malawi...

"I disse dager er det mye fokus på hva som er den perfekte gaven til en som har alt. Men hva er egentlig den perfekte gaven til en som ikke har noen ting?"

Jeg fikk en e-post fra Stine som går på Sonans videregående skole i Drammen. De har et prosjekt gående - Prosjekt Malawi - som du kan lese mer om her. Her står også kontaktinfo og kontonummer. De samler inn strikkede klær til nyfødte - klikk på Babytøy og babyluer i venstremenyen. Eller du kan gi penger til myggnett - klikk på Myggnett i venstremenyen.

I disse hysteriske førjulstider passer det fint å gi en julegave til dem som ikke har det så godt som oss i det fete nord. Men innsamlingsaksjonen pågår hele året, så det går også an å gi gaven i januar. I e-posten skriver Stine blant annet:

"Vi på Sonans i Drammen samler inn penger og babytøy året rundt for å støtte befolkningen i Malawi.
I mars hvert år reiser tre elever ned sammen med noen lærere, og deler ut myggnetting. Dette er fordi alle pengene vi samler inn til Malawi går uavkortet til kjøp av myggnetting (60 norske kroner) i Malawi som vi deler ut personlig til barnefamilier.
Ett myggnett er med på å redde en hel barnefamilie mot Malariamyggen!
En barnefamilie består som regel av 5 barn i hver familie, og oppover.
Problemet er at det som regel er de aller yngste sykdommen rammer, fordi de som er litt eldre har rukket å bygge opp en viss immunitet mot myggen.

Etter som vi har utvidet prosjektet vårt har vi også stort behov for støtte fra alle kanter!
Spørsmålet til deg var da om du kunne hjulpet oss å spre budskapet via bloggen din?
Fordi vi får stadig støtte fra strikkeglade mennesker som strikker babytøy og luer til barna i Malawi.
Luer er kanskje det viktigste, etter som mye av varmen går tapt om de ikke har noe beskyttelse på hodet.
Vi hadde dermed håpet at du kunne spre dette budskapet om at vi trenger babytøy i alle mulige str som kan strikkes. Grunnen til dette er også at vi skal sende ned en container med babytøy til Malawi, i januar/februar."

På linken over står det om hva de trenger, en enkel og grei oppskrift på babylue, og adresse det kan sendes til. Det er julegaven sin, det!

Opp av hatten...

Den virkelige verden snurrer av sted i racerfart for tiden, men her i bloggeland er det stille og fredelig. I den virkelige verden løper folk bena av seg og strikker fingrene av seg for å bli ferdige til jul, men her i bloggeland hersker fred og ro og nesten ingen aktivitet i det hele tatt. Akk ja, det blir jul allikevel, det blir det alltid.

Her hos Annepålandet har det vært trekning i lynlotteriet jeg annonserte forleden. 51 stykker ville være med, og etter høytidelig trekning fra hatten strikkelua,


ble det Tonemor med bloggen Tone's hekle og strikkerier som vant. Gratulerer! Send meg adressen din (e-postadressen står under profilbildet mitt oppe til høyre på siden her), så kommer gryteklutene i posten så fort som bare det. Og hvis Posten vil, har du dem før jul.

Jeg har fått ny PC, og som ved et trylleslag er fotoredigeringsprogrammet jeg vanligvis bruker forsvunnet. Derfor blir det uredigerte bilder en stund fremover, inntil jeg får løst mysteriet. Noen ganger hadde det faktisk vært en fordel å vært et teknisk geni. Akk ja, det blir nok jul allikevel. Ha en fin kveld!

lørdag 10. desember 2011

Julekonsert...

Annepålandet har latt seg rive med - av julestemning og juleforberedelser. Hvem skulle vel trodd det? Den snøen har gjort underverker. Det skjedde på tirsdag, da jeg var på julekonsert med min gode venn I. Det er fast tradisjon før jul. Det var sent på kvelden, vi kom til kirken der konserten var i lett snøvær, og bakken var hvit! Den gamle, hvite stenkirken sto opplyst av fakler i vinternatten, det var så vakkert. Inne var det kjent og kjær julesang og -musikk, og to halvgamle damer satt der med nostalgisk tåre i øyekroken mens julestemningen trengte seg på. Da vi kom ut igjen, var det full snøstorm og tjue cm snø. Villt og vakkert, det var det det var. Men jeg - som alltid har kameraet med - hadde glemt det igjen hjemme.

Jaja, jeg får bjuda på litt julemusikk i stedet - Maria Menas "Home for Christmas" og levende lys.
Ha en riktig fin lørdag! Ikke stress - det blir jul allikevel!

torsdag 8. desember 2011

Juletradisjoner...


Ja, da ble det hvitt i år også. Om det holder til jul, vet ingen, men i natt skal det komme 40 cm snø, i følge naboen. For min del holder det i massevis. Det minner meg om da Sønnen var liten, i 10-årsalderen, kanskje. Jeg prøvde etter beste evne å lære barna å ta del i husholdningen, noe som også inkluderte snømåking.

Fra min egen barndom husker jeg den elleville gleden da snøen kom - da kunne vi jo gå på ski og ake og alt som var gøy. Da jeg fikk barn selv, forsøkte jeg å overføre denne gleden til dem. Men akk, da den første snøen kom, kommenterte tiåringen kontant:
- Da jeg var liten, likte jeg snø. Men nå, nå tenker jeg snømåking, og da demper begeistringen seg.

Snakk om å ta fra barna barndommens magi, akk ja.

Alle familier har sine juletradisjoner, store og små. Hos oss spiller vi denne sangen, år etter år:


Julesanger skal kanskje være glade og jolly, men denne er trist. Jeg skrev litt om det her.

Husk give-awayen min! Og ha en fin fredag!

tirsdag 6. desember 2011

Lynlotteri...

I mangel av julestemning tar vi et aldri så lite lynlotteri her på bloggen. I løpet av høsten har det skjedd saker og ting her, nemlig. Først rundet telleren 200 000 besøkende, det var en liten stund siden, og så var det plutselig over 300 faste følgere. All grunn til å feire, altså.


Da blir det give-away - av snabb-varianten. Premien er retro-grytekluter - i lækkert orange-brunt-gult - og litt rødt, det er tross alt snart jul. En av hver sort, men de går godt sammen.

Det blir lotteri av enkleste sort: 1 kommentar = 1 lodd.
Det blir god, gammeldags trekning av lapp fra hatten.
Men - vær rask! Trekningen blir allerede søndag kveld.

Ha en god tirsdag!

søndag 4. desember 2011

Adventskalender...

Her hos oss ståker vi ikke så fælt til jul, helsa tillater ikke det. Men pakkekalender har vi - hvert eneste år! Pakkene henger på en snor over spisebordet - alltid pakket inn i ymse papir fra reklamebrosjyrene som detter ned i postkassa vår nå før jul - til tross for at vi har reservert oss mot postkassereklame. Nå får glanset papir og julekataloger seg en ekstra heisatur før det havner i returpapirinnsamlingen. Og så er det bare å finne seg en pakke med riktig navn og nummer og klippe den ned.


Sønnen flyttet nylig hjemmefra, og ønsket seg grytekluter som matchet leiligheten. Og første desember dukket de opp i pakkekalenderen. Ja, for man får pakkekalender selv om man er stor, nemlig. Gryteklutene skulle være lilla - men lilla bomullsgarn er jo omtrent umulig å oppdrive. Søtsuppelilla, som jeg ikke ville ha, og lys lilla var alt jeg fant, så da ble det sånn:


Hvis noen vet hvor jeg kan finne fint adventslilla og mørk lilla bomullsgarn, så gi meg et hint! Nå blir det nok ikke flere grytekluter her på bloggen på en stund. For nå strikker jeg hundegenser. Ikke til Tinka, hun har kjøpeparkas - med pelskrave, men til en vakker, brun labrador jeg ble kjent med. Kanskje får jeg tatt et bilde, eller kanskje ikke.

Ha en finfin uke, alle sammen! Ta det med ro i desember-rushet!

lørdag 3. desember 2011

Kjøkkenhistorier...

Grønn var min barndoms dal. Huset vi bodde i, var nytt og moderne. På kjøkkenet var det overskap med skyvedører, oppvaskbenk i rustfritt stål, innebygd kjøleskap og lettstelt linoleum på gulvet. På veggen var det strømmåler så man kunne følge med på forbruket - vi brukte den til å følge med på når sikringen kom til å gå, da skrudde vi ned ovnen. Oppunder taket var det avtrekksvifte med lang snor som vi kunne dra i for start og stopp. Planløsningen var husmoreffektiv og praktisk, for å minimalisere antall skritt i løpet av en dag. Veggene var hygienisk hvite, og arbeidsplassen var i riktig høyde, så husmoren kunne sitte på sin husmorstol og rense fisk, for eksempel, mens hun hvilte bena. På spiseplassen et nett og lite respatexbord med små og nette stålrørskrakker rundt, med skaiputer på. Over bordet en hylle til Kurérradioen - vi hørte på barnetimen, nitimen, husmortrim og værvarsel for fiskebankene. Og dagens noteringer fra Oslo Børs, som vi ikke skjønte noenting av, men vi kunne dem omtrent utenat. Akk ja, sånn var det på sekstitallet.

Så kom søttitallet. Vårt fine, moderne kjøkken var blitt litt slitent, og hele familien gøyv løs med malekoster og pågangsmot og løftet rommet til nye høyder. Endeveggen ble knall gul. Men først malte far - til englebarnas store jubel - en gul mann på den hvite veggen. Vi ble mektig imponerte over hans kunstneriske ferdigheter med bred malekost, men sånn kunne vi jo ikke ha det, det var jo tross alt et møblert hjem - så den fine mannen ble overmalt med "fancy gul", som fargen het. (Hadde dette vært i dag, ville mannen selvfølgelig blitt foreviget, men den gang tenkte ingen på å ta bilder av de små ting i hverdagen. Ja, hadde det vært i dag, hadde den fine mannen ratt fått bli på veggen, for i 2011 er det helt ok med litt humor i heimen, men det var det ikke i 1975). Beige vegger og brune skap. Grønne hvitevarer. Kjøkkenrutene ble byttet ut med nye, storblomstrede gardiner i brunt, orange og gult. På radiohylla, nå brunmalt, en splitter ny Tandberg reiseradio med fm i stedet for langbølge. Ojojoj, det var fint.

Hos venninnen min hadde de brunblomstrete tapet på spiseplassen, med rundt, brunbeiset bord, det var siste mote. Hvitevarene var røde, eller kanskje det var oransje, og ellers var fargene omtrent som hos oss. Det var her jeg så det første gang - og jeg glemmer det aldri:


På en krok på veggen hang GRYTEKLUTENE - de fineste jeg hadde sett - lagd av bestemorruter i gult, oransje og brunt. Jeg hadde aldri sett bestemorruter før, og syntes det var en genial konstruksjon. Du kan godt si jeg hadde en håndverksmessig AHA-opplevelse der og da. Jeg kunne hekle, så jeg skjønte straks hvordan de var konstruert - og så gikk jeg hjem og gjorde likedan. Ikke grytekluter i første omgang, men en genser - i gul, oransje og brun ull, med brune, ribbestrikkede ermer. Alt lagd på øyemål - og merkelig nok passet genseren, den hadde til og med fin passform, og den ble mye brukt mens jeg gikk på ungdomsskolen. (Og hadde dette vært i dag, ville genseren selvfølgelig blitt foreviget. Men det finnes ikke et eneste bilde av den, og jeg aner ikke hvor den ble av).

Men de fine gryteklutene som hang på en krok over det brune bordet glemmer jeg aldri. Planen var å lage makne. Men søttitallet tok slutt - og det ble plutselig veldig slutt på fargekombinasjoner som gult-oransje-brunt - ja, det ble så slutt og så ut at vi var helt, helt sikre på at det aldri kom til å bli moderne igjen. Det ble så slutt at vi malte over alt det gyselige oransje så fort vi bare kunne og kastet møblene på fyllinga, og de storblomstrete dynetrekkene, ja de gjemte vi så godt vi kunne innerst i et skap. Og vi lo oss nesten i hjel av den dårlige søttitallssmaken, æsj, og kledde oss ut på karneval i skrekkelige brune slengbukser og oransjeblomstrete, trange t-skjorter og platåsko. Hallooo, platåsko liksom!

Men så skjedde det noe rart. På slutten av nittitallet, da søttitallet var nesten glemt og Dattera begynte på skolen, ble slengbukser og platåsko in som aldri før, og vi humret litt av det. Da mødrene våre ryddet i skapene og dumpet de storblomstrete gardinene og dynetrekkene på loppemarked, kom en ny generasjon unge voksne og sto i kø og sloss om dem og kalte dem RETRO. Vi som hadde vokst opp med rødoransje tenåringsrom og stormønstrede dynetrekk i brunt og grønt sto hoderystende på sidelinja og så på. For dem var det nytt og friskt, for oss var det gammelt og stygt.


Ja, verden er forunderlig - men morsom! Og nå har jeg endelig fått heklet grytekluten som har stått på to-do-lista mi i 35 år. Fritt etter hukommelsen - 3x3 bestemorruter i gult, oransje og brunt. Den ble ganske stor - muligens var originalen 2x2 ruter og ikke 3x3, det var fargene og ikke størrelsen jeg husker. Jeg heklet bare én, så tok søttitallsinspirasjonen slutt, men den har fått en matchende makker - en litt retroinspirert Annepålandetgryteklut.

Men stormønstrete søttitallstapeter på veggen - nei takk!


[ Men hva er egentlig retro? Nå brukes det jo om alt, men pr definisjon er det kulturelle stiler som er tilbakeskuende, det vil si kopierer og etterligner gamle moter. En nærmere definisjon finner du her.

[
Og er du spesielt interessert i interiør fra ulike tidsepoker, kan du jo ta deg en tur på Norsk Folkemuseum og besøke OBOS-gården Wessels gate 15. Anbefales! ]

torsdag 1. desember 2011

When you wish upon a star...

Det sies at hvis du befinner deg i verdensrommet og skuer mot jorden nattestid, kan du se lyset fra storbyene.


Det får jeg nok aldri se. Men hvis jeg går utenfor min egen stue, kan jeg se lyset fra storbyen like ved, og på stjerneklare kvelder, som i går, kan jeg se stjernehimmelen over oss. Da jeg var barn, lærte mor og far meg om stjernebildene der oppe - om orions belte, karlsvogna, melkeveien og alle de andre. Jeg var nærsynt og så ikke så godt, så jeg drev det aldri lenger enn til disse tre - orions belte, karlsvogna og melkeveien.


Da vi hadde hytte på fjellet, pleide vi å gå ut på trappa nattestid og se på stjernehimmelen. Der var det ikke et gatelys i mils omkrets, og det var mørkt som i en kølkjeller. Jo mørkere det er, jo flere stjerner kan man se. Og det var så mange stjerner! Tett i tett, strødd over hele himmelen, mange flere enn hjemme. Men det var samme himmel.


Da Dattera var liten, lærte de om stjernehimmelen i barnehagen - om orions belte, karlsvogna og melkeveien. Da det gikk mot jul, lærte de om Betlehemsstjernen. En kald og klar kveld tett oppunder jul var vi ute og kjørte bil. Dattera satt i baksetet og filosoferte, som hun pleide. Plutselig fikk hun øye på stjernehimmelen der oppe i det høye, og utbrøt henrykt: - Å, mamma, jeg kan se Betlehemsbarnevogna!


Akk ja, det var i hvert fall samme himmel. Ønsker alle som er innom en strålende, stjerneklar adventstid!


(De tre øverste bildene har jeg tyvlånt fra nettet et sted, det nederste er fra Annepålandets egen stue, før lyspæra gikk).