Ved tjernet...

Ser du den lille prikken nederst på bildet der? Det er Tinka, det, på vei til tjernet for å bade.
Si BADE til den jenta, og hun henger i stroppen og drar avgårde mot tjernet med en kraft og energi som om hun lå i hardtrening til Lars Monsens neste ekspedisjon. Hun er sterk som en liten okse, når hun vil. Alt hun har lært om Gå Pent og denslags finesser er som blåst bort. For nå skal det bades.

Vi har ikke bare ett, men to tjern like i nærheten. Her deler rumpetroll, ender og småfisk på herligheten med nabolagets bikkjer og unger på fine sommerdager. Bildene her er tatt begge steder. Personlig kan jeg styre min begeistring for å bade i gjørmete froskedammer - men vakkert, det er det!

Dette er Tinkas sommerparadis. Her kan hun snuffe rundt i vannkanten i timevis - om hun får lov - og samle pinner og vannliljer og flaskekorker. Rumpetroll er også spennende - de opptrer i store stimer på denne tiden av året. Heldigvis blir det ikke frosker av alle sammen. Har noen dumpet søpla si i vannkanten, og det er det dessvere mange som gjør, plukker Tinka den opp. Hun er flittig, den jenta.

Diamanter er det også i vannkanten på en solskinnsdag.

Det er mye spennende i ei gammal myr!

Det er fredelig ved tjernet, om man beveger seg litt bort fra badeplassens skrik og skrål. Skogens ro ligger ikke så langt utenfor allfarvei.

Min fine turkamerat og jeg ønsker alle en fin dag!

Og om litt er genseren klar....

Å, hvilken morgenstund. Været er høyst usikkert, som vanlig.
Livet er ikke det verste man har - og om litt er kaffen klar.

Nesten som i "Svantes lykkelige dag".

Flere har spurt hvordan det går med genseren jeg strikker. Jo takk, bare bra.

Den er snart ferdig, faktisk. Det ser lovende ut foreløpig. Og jeg er veldig godt fornøyd med fargene.
Oppskriften sier isydde ermer, men jeg vil ha rundfelling - det er utfordringer i sikte.

Jeg har lovet Dattera at den skal være klar til 1. juli, så her er det bare å hive seg rundt.

Sett på kaffen og ha en finfin dag!

Et minne blott...

Mmm, kan nesten kjenne duften...

Årets syrinblomstring er en højdare i hagen, men nå er det slutt for i år.
Det blomstrer litt senere enn andre steder, her oppe i høyden hos meg - men det gjør jo ingen ting, for da varer det desto lenger. Foredlede syriner blomstrer dessuten litt senere enn de "vanlige", har jeg lagt merke til. Klasene er større, fargene mer intense, og duften litt annerledes. De er fine på hver sin måte, og jeg skulle gjerne hatt begge deler, men det har jeg dessverre ikke plass til.

Men nå er det slutt. Det var gøy så lenge det varte. Nå slynger det seg en kaprifol opp i syrinbusken og skal snart overta dufteventyret.

Men - jeg lurer på om kaprifolen kverker syrinen?
Eller bruker den den kun som voksestativ, mon tro?
Syrinen ser liksom litt miserabel ut - med mye tørrkvist, så jeg er redd kaprifolen gjør mer skade enn gagn...
Det er jo så mange flinke hagedamer innom her - kanskje noen av dere vet?

Og stemmer det at blomstringen blir finere neste år om man klipper av de visne blomsterklasene, eller er det bare løse rykter? I så fall må jeg skaffe meg en ny stige, for syrinen min er ganske høy...

Ha en velduftende dag!

Mer sokkepreik - og litt om steiner...

Jeg har visst alltid et par sokker på pinnene. Nå for tiden driver jeg jo og strikker gensere på harde livet, likevel dukker det opp sokker jevnt og trutt. Det er rart med det.

Nylig bestemte jeg meg jo for å hive meg over Pt5-garnet mitt og strikke opp det - jeg liker sånne resteprosjekter. Det går ikke så fort, men det går da fremover. Så her er et par sokker til, etter samme lest som disse her.

Helt enkle og greie ribbesokker på pinner 3 mm, 64 masker, med forsterket hæl, båndhælfelling og stjernetå. 110 gram restegarn gikk med.
(Jane kjenner kanskje igjen garnrester etter tunikaene sine?. 
Og Dattera kjenner kanskje igjen beina sine?
Takk til begge to for bidrag og bistand!)

Runder av med et bilde fra Annepålandets skakke / skakkjørte hage. Dette er et lurt hagetricks - en avledningsmanøver, så folk som besøker hagen (det er ikke så mange, akkurat) ikke skal legge merke til døde roser og snegler og denslags uhumskheter. Et blikkfang under en busk - og vips, så har man noe annet å snakke om.

Idéen fikk jeg da fam. Annepålandet hadde hytte på fjellet for noen år siden. Midt uti ei steinrøys sto en kunstferdig oppstablet varde i flere etasjer. Når man kan ha varder på fjellet, kan man vel ha det i hagen også, tenkte jeg. Resten av familien var ikke enige - det var de som måtte bære med seg steinen hjem fra fjellet da vi var på tur. Ungene var ikke så store da, og kunne jo ikke bære på seg ryggskader heller, så varden vår ble ikke så høy - en snau halvmeter omtrent. Den er litt lealaus, og blåser ned med jevne mellomrom. Da er det bare å stable på nytt. Noen ganger blir den ganske fin, andre ganger nokså skjev.

Noen av steinene er forresten fra Gaustatoppen også, og de runde har jeg plukket når Tinka og jeg går på tur i skogen her. Visste du forresten at Gaustatoppen har Norges største utsikt? På en klar dag, gjerne om høsten, kan du se en sjettedel av fastlands-Norge derfra. Det er ganske flott. Hver gang jeg ser på varden min, tenker jeg på de fine fjellturene våre.

Til venstre for varden vokser Vårkjærminne (som har blomstret av nå), som vi kjøpte av en koselig dame for hundre år siden da det lokale hagelaget hadde staudesalg. Damen garanterte at det var en god bunndekker, og fikk vi den ikke til, kunne vi bare komme hjem til henne og få en ny plante fra hagen hennes, forsikret hun oss. Men vi fikk den jo til da, etter hvert. Bak/over varden vokser syrinen vi kjøpte på vei til sykehuset den dagen Dattera ble født, for snart 21 år siden. Hagen vår er ikke bare full av løvetann - den er også full av minner.

Ønsker hver især en finfin dag!

Anemone...

Bare et lite pauseinnslag i dag - fordi jeg er så veldig glad i anemoner.
Disse fikk vi av oldemor Asta da hagen var ny. Hun var så glad i anemonene sine, og lot oss få ta et spatak fra bedet ved uteplassen, der hun likte å sitte å hekle. Jeg tror det var sommeren da Sønnen ble født, for snart 23 år siden. De trives godt hos oss, men er litt rastløse - de vil liksom ikke slå seg til ro noe sted, men vandrer rundt fra bed til bed. De står ikke så lenge, men de er fine mens de er der, og minner om oldemor Asta og fine, hvite hekleduker.

Gult er kult...

Dattera - studenten - er hjemme på sommerferie. Det er både hyggelig og nyttig. For eksempel kan hun stille som sokkemodell. Jeg har savnet å ha en sokkemodell - det er liksom litt greiere å få tatt bilder da, og litt finere med ungdommelig slanke, sommerbrune ben i sokkene enn mine egne, ikke fullt så brune og ungdommelige pailabber. Akk ja, sann.

Sokkene er strikket fra tåa og opp, etter min egen sammensnekrede oppskrift, basert på prøving og feiling. Jeg har prøvd diverse varianter av tåa-opp, men jeg syns passformen blir best med min egen metode. De sitter jo ganske fint!

Strikket på pinner 2,5, med 60 masker. Som oftest strikker jeg vrangbord hele veien for å få en elastisk sokk, men her funker det fint med glattstrikk - sokken sitter greit likevel. Kanten øverst er noen runder med glattstrikk, da ruller den seg ned og danner en fin avslutning.

Garnet fikk jeg i et Hemmelig venn-bytte for en stund siden. Jeg fant visst aldri ut hvem den hemmelige vennen var, forresten. Garnet - Opal Sockenzirkus - så litt mistenkelig ut på nøstet, som flerfarget garn ofte gjør. Jeg trodde det skulle bli et salig rot, men der tok jeg feil - det var nydelig melert og dannet fine striper. "Skikkelig retro," mente Dattera, og overtok sokkene rett foran nesa på meg. Og sokkene ble nøyaktig like - her var det tysk ordnung. Jeg liker Opal, greit og solid sokkegarn. Og stort mer er det vel ikke å si om et par glattstrikka sokker. Jo forresten, det gikk med 65 gram garn.

At gult er kult, er noe alle vet. Her forleden var jeg på utmarsj med min gode venn K. Sola skinte og fuglene sang, og det bugnet av markblomster i grøftekanten. Underveis passerte vi denne blomsterenga - knallgul av smørblomster. Det er ikke så mange slike blomsterenger mer - landskapet gror igjen overalt, men her gikk det hester på beite i en god gammeldags eng, slik jeg husker fra min grønne barndom. Koselig, vakkert og skikkelig god midtsommerstemning.
Ha en finfin dag!

Kreta-døgn...

Det er midtsommer. Det er fjorten grader, regnet pøser ned, hagen er invadert av snegler.
Den blå benken, nymalt og fin, står ensom og våt i hagen, hekken henger med hodet, pottene med pelargonier er fulle av vann. Det er ikke mye å rope hurra for...

Så her kommer noen bilder fra ferien vår i stedet  :-)   Vi var på Kreta første uka i juni - perfekt tid for noen Kreta-døgn, mens det fortsatt er frodig og fint der, før det blir altfor varmt - og før det store innrykket av turister. Før skoleferien er det mest pensjonister, småbarnsfamilier - og Gemalen og meg.

Vi bodde her, på Vest-Kreta, i den bittelille byen Almyrida i Souda-bukta. Her var det bare 170 fastboende - og stille og fredelig. Mest engelske turister, russere og noen skandinaver. Totalt er det om lag 600 000 innbyggere på Kreta. De er kjent for å være blide, hyggelige og veldig velvillig innstilt ovenfor turistene - som invaderer Kreta hver sommer i store mengder. Faktisk tar Kreta imot en fjerdedel av alle turister som kommer til Helllas. Det kan nok bli litt mye noen ganger, men jeg fikk inntrykk av at grekere som har en jobb, er veldig glade i jobben sin, naturlig nok i disse tider.

Kreta er den største av de greske øyene, og et godt ferievalg for dem som ikke liker å ligge pal på stranda hele ferien. Her er det dramatisk fjellandskap og et variert planteliv. Det høyeste fjellet, Idi-fjellet, er nesten like høyt som Galdhøpiggen - 2456 moh. Det ligger sånn midt på øya omtrent. På Vest-Kreta, der vi bodde, kunne vi se Lefka Ori-fjellene i det fjerne - de hvite fjellene - med flere 2000-meterstopper. Her lå det faktisk fortsatt snø hist og pist - i juni.

På Kreta vokser tretti millioner oliventrær - og det produseres store mengder olivenolje. Overalt kan man se olivenlunder i fjellsidene.

Da vi var der, blomstret timianen for fullt - små lilla tuer overalt, med en vidunderlig duft. Sitrontrær, lavendel, blomster overalt. Da jeg var barn, hadde gamle tanter oleander i vinduskarmen, men på Kreta vokste de som store, blomstrende busker langs veikanten - noen hvite, noen rosa. Den skal visst være veldig giftig, men jeg har ikke for vane å spise av busker og trær, så det gikk bra.

Maten på Kreta var forresten veldig god. Litt av moroa med å reise til fjerne land, er jo å smake på lokale spesialiteter. Jeg har ikke noe sansen for "All inclusive" - prøv heller den lokale tavernaen! Grekerne er gjestfrie og runder av måltidene med en raki og dessert på huset.

Helt gresk - fra midten øverst: Vann! På alle tavernaer fikk vi en flaske vann når vi kom. Frappe - iskaffe. Forfriskende i sommervarmen, og veldig populært på Kreta. Reiseguide. Raki - som vi fikk etter alle måltider. Ikke særlig godt, etter min smak - men godt for feriemagen kanskje? I midten - gresk kaffe. Med grut. Selv om den ikke smaker helt som den kaffen vi er vant til, bør man absolutt unne seg en gresk kaffe eller to når man er i Hellas.

Den lokale krukkemakeren kjørte rundt og solgte flotte krukker. Hadde passet utmerket i Annepålandets hage, men litt vanskelig å få med seg i håndbagasjen dessverre...

Ferielektyre - og gresk solkrem, faktor 50. Som så mange andre, har jeg blitt sjarmert av gatekatten Bob. Lettlest og fin feriebok som jeg plukket med meg fra bokhandelen på Gardermoen. På videoen kan du se det fine skjerfet til Bob - han har fått massevis av flotte, håndstrikkede skjerf i gave av strikkeglade fans i London, og skal visstnok etter hvert ha en samling med minst et skjerf for hver dag hele året. Men det aller mest rørende, syns jeg, er hvor stolt James Bowen er av katten sin. Dattera og jeg satt og klikket oss rundt på Youtube her en kveld, og ble rørt til tårer over forholdet mellom James og katten.

Korres får du forresten kjøpt i Norge også nå, men i Hellas er utvalget mye større - med god solkrem (og alt mulig annet) i alle slags varianter. Naturlige ingredienser osv. - en fin og nyttig souvenir (som i motsetning til krukkene på bildet lenger opp, lett fikk plass i bagasjen).

Jeg strikker som regel ikke når jeg er på ferie. Men jeg hadde sjekket Ravelry på forhånd for å se om det var noen garnbutikker på Kreta, sånn i tilfelle. Ingen napp.
Men i Heraklion snublet jeg sannelig over en garnbutikk likevel, i sidegaten ved biblioteket.

Utrolig fargerik og fantasifull vindusutstilling i sommervarmen - formet som en isbar. (Ikke lett å ta bilder gjennom vinduet...).

Og enda en - i en liten sidegate i gamlebyen. Dessverre kom vi midt i middagspausen, så de var stengt, begge to. Men skiltet var fint!

Og dett var dett. Da var det tilbake til hverdagen igjen. Og nå skinner sannelig sola her også.
Ha en riktig fin, ny sommeruke!

- - -

A propos gatekatten Bob - han må vel være den mest berømte katta siden Aristokattene. I disse tider der sosiale medier er en del av hverdagen, har han selvfølgelig sin egen Facebookside. Og for fansen en egen fanblogg, der folk sender postkort til Bob fra hele verden. Man kan få reisefeber av mindre. F eks fra Hell i Norge  :-)

Om sommeren...

Dette bildet har jeg tyvlånt fra denne fine bloggen -



Må jo bare si seg enig i denne påstanden akkurat nå. Bildet er tatt på Bygdøy. Ingenting slår den norske sommer - når sola skinner!

Stakkars oss er forøvrig en veldig fin blogg som anbefales på det varmeste - både sommer og vinter. Vi har nemlig en veldig fin hovedstad hertillands!

Ønsker deg en riktig fin sommerdag!

Joda, det er jo ugress, men...

... det er FINT, da!

Det strikkes ikke så mye for tiden. Det er lite nytt å vise frem her på bloggen, så i dag er dette en ugressblogg.

Smørblomstene er så skinnende gule at det er umulig å fokusere skarpt. De tenkte ikke på det, de som skapte smørblomsten. I hagen er den ugress, men i grøfta er den en fryd for øyet.

Hundekjeksen er som de fineste kniplinger. Den er fin i buketter også, og jeg ble ganske overrasket da jeg skjønte at den ble betraktet som simpelt ugress.

Sjefen over ale sjefer - med flott farge og ukuelig livsvilje. Jeg liker løvetann, jeg. Flaks for meg at jeg har hagen full... :-S  Andre planter kommer og går, men løvetannen holder stand uansett vær- og føreforhold og tar snart over hele showet.

Annepålandets hagetips: Ja til fargerikt fellesskap! Ugressluking er ikke bra for ryggen, dessuten er det en kamp mot overmakten som vi er dømt til å tape. Se litt stort på det! Jo mindre du luker, jo mer tid har du til å sitte på terrassen med et glass Prosecco i sommernatten.

Ha en fin dag!

Og hekken vokste kjempehøy...

Nei, hekken vår er sikkert ikke verdens største - det bare føles sånn hver gang den skal klippes. Og det skal den i ett sett, føles det som.

Den er virkelig ganske høy, og med det været vi har hatt nå, har den skutt i været med rekordfart. Jeg lurer på hvor dette skal ende? Blir det noe sol igjen i den forheksede hagen min?

Joda, Tinka har funnet seg en plass i solen. Hun har vært og svømt i tjernet og har lagt ørene til tørk. Det er perfekt tørkevær og godt og varmt på stenhellene.

Men det var i går. I skrivende stund pøser regnet ned, men bak skyene er himmelen alltid blå, og snart skinner nok sola igjen på oss.

Ønsker deg en finfin dag!

Syden vs. Norden...

Da jeg gikk gjennom feriebildene mine fra Kreta, la jeg merke til at de fleste bildene var så BLÅ.
Høy, blå himmel over turkisblått hav. Varme vinder, mellom 25 og 30 grader, lange, hvite strender og slappe dager under parasollen. Åpent landskap, olivenlunder i fjellsidene, sitrontrær og blomstrende oleander langs veiene. Duft av lavendel og timian over det vidunderlig vakre landskapet. Jo, det er ikke så hakkandes gæli med et lite avbrekk fra hverdagen.

Da vi kom hjem til fedrelandet, var det blitt så GRØNT overalt.
Sval vind og akkurat passe varmt, klar luft og duft av friskt løvverk og nye granskudd i skogen. Og så frodig som jeg aldri har sett det før. På enga lyser tveskjeggveronica opp med sine himmelblå, små blomster midt i alt det grønne. I Annepålandets hage vokser hekken kjempehøy.

Men det er samme himmel - høy og blå med hvite skydotter. Og det er samme sola. Og det er vidunderlig vakkert alt sammen - både i Syden og i Norden.

Grønne gleder...

Man kan si hva man vil om Annepålandets mosegrodde, usiviliserte hage (man kan si hva man vil om nesten alt, faktisk, vi er heldige i dette landet), men akkurat NÅ, i dag, står Marikåpen i knopp, så frisk og lysegrønn. Sola skinner, og nede i venstre hjørne er det sannelig en Forglemmegei også - i den aller vakreste, blå fargen.

Det ble ikke plass til noen dam i den bittelille hagen, men en fontene fikk vi skviset inn i et hjørne. Finnes det noe mer avslappende enn lyden av sildrende vann? Og finnes det noe finere enn vanndråper som glitrer i sola på Marikåpens lysegrønne blader en tidlig sommermorgen? Steinene har jeg plukket litt her og litt der på livets vei - i skogen her vi bor, på hytta, i Jotunheimen, på Bornholm, på de greske øyer...

Hver vår, når løvetann er det eneste som stikker opp i bedet i stedet for staudene fa i fjor, tenker jeg at i år, I ÅR, skal jeg grave opp elendigheten og plante Hosta over det hele, eller legge stein. Så regner det litt, så skinner sola litt, så blir det juni - og vips, så blomstrer Marikåpen og alt er glemt.

Helt til august - da er Marikåpen og den vakre, grønne hekken bak full av meldugg, løvetann og snegler har overtatt scenen, plenen er gul og fontena er tett. Da bestemmer Annepålandet seg for at til neste år, TIL NESTE ÅR, da skal jeg grave opp hele bedet og plante Hosta eller legge asfalt over hele herligheten. "Det sa du i fjor også, Mamma," skyter avkommet inn da. Jo, hagelivet er en evig runddans. Det er livets sirkel.

Men akkurat nå, i I DAG, er det grønt og fagert, sola skinner mellom lette skyer, og en frisk, sval bris gjør at det er akkurat passe varmt i hagen. Når man har en hage som ikke helt vil samarbeide, gjelder det å ha et fotografisk blikk - man må fokusere på det vakre og hoppe lett og ledig over alt det som ikke ble helt som planlagt. Det er Annepålandets beste hagetips.

Jeg har forresten vært på ferie, det er derfor det har vært stille her på bloggen i det siste. En uke på Kreta. Der blomstret timianen i fjellsidene, og hele øya duftet vidunderlig. Ja, selv på flyplassen, da vi dro hjem, luktet det timian (og flybensin). Her hos meg har visst timianen dødd ut siden i fjor. Jeg tok massevis av bilder, og kanskje det kommer noen her på bloggen også, etter hvert.

Ha en strålende, grønn dag!