Mer sokkepreik - og litt om steiner...

Jeg har visst alltid et par sokker på pinnene. Nå for tiden driver jeg jo og strikker gensere på harde livet, likevel dukker det opp sokker jevnt og trutt. Det er rart med det.

Nylig bestemte jeg meg jo for å hive meg over Pt5-garnet mitt og strikke opp det - jeg liker sånne resteprosjekter. Det går ikke så fort, men det går da fremover. Så her er et par sokker til, etter samme lest som disse her.

Helt enkle og greie ribbesokker på pinner 3 mm, 64 masker, med forsterket hæl, båndhælfelling og stjernetå. 110 gram restegarn gikk med.
(Jane kjenner kanskje igjen garnrester etter tunikaene sine?. 
Og Dattera kjenner kanskje igjen beina sine?
Takk til begge to for bidrag og bistand!)

Runder av med et bilde fra Annepålandets skakke / skakkjørte hage. Dette er et lurt hagetricks - en avledningsmanøver, så folk som besøker hagen (det er ikke så mange, akkurat) ikke skal legge merke til døde roser og snegler og denslags uhumskheter. Et blikkfang under en busk - og vips, så har man noe annet å snakke om.

Idéen fikk jeg da fam. Annepålandet hadde hytte på fjellet for noen år siden. Midt uti ei steinrøys sto en kunstferdig oppstablet varde i flere etasjer. Når man kan ha varder på fjellet, kan man vel ha det i hagen også, tenkte jeg. Resten av familien var ikke enige - det var de som måtte bære med seg steinen hjem fra fjellet da vi var på tur. Ungene var ikke så store da, og kunne jo ikke bære på seg ryggskader heller, så varden vår ble ikke så høy - en snau halvmeter omtrent. Den er litt lealaus, og blåser ned med jevne mellomrom. Da er det bare å stable på nytt. Noen ganger blir den ganske fin, andre ganger nokså skjev.

Noen av steinene er forresten fra Gaustatoppen også, og de runde har jeg plukket når Tinka og jeg går på tur i skogen her. Visste du forresten at Gaustatoppen har Norges største utsikt? På en klar dag, gjerne om høsten, kan du se en sjettedel av fastlands-Norge derfra. Det er ganske flott. Hver gang jeg ser på varden min, tenker jeg på de fine fjellturene våre.

Til venstre for varden vokser Vårkjærminne (som har blomstret av nå), som vi kjøpte av en koselig dame for hundre år siden da det lokale hagelaget hadde staudesalg. Damen garanterte at det var en god bunndekker, og fikk vi den ikke til, kunne vi bare komme hjem til henne og få en ny plante fra hagen hennes, forsikret hun oss. Men vi fikk den jo til da, etter hvert. Bak/over varden vokser syrinen vi kjøpte på vei til sykehuset den dagen Dattera ble født, for snart 21 år siden. Hagen vår er ikke bare full av løvetann - den er også full av minner.

Ønsker hver især en finfin dag!