Sandaler i september...

Selv om sola skinner og fuglene kvitrer, er det lenge til vår, i hvert fall her i mitt distrikt. Da kan man alltids drømme seg bort litt, til varmere tider. Da jeg så igjennom New York-bildene her om dagen, fant jeg fine bilder av sandaler i september. Her hjemme var det høst, i New York var det frem med sandalene igjen. New Yorkerne selv syntes det svalt og kjølig etter en varm og fuktig sommer, men for oss var det rent sommerlig.

Her, for eksempel, er sandalene på tur i Central Park. Man skulle kanskje tro at en slik diger park ville være kjedelig og upersonlig - men neida. Små stier, stille steder, en enslig benk under trærne. Velstelt, men ikke striglet. Rent og pent overalt. Har man god tid og tusler litt rundt, kan man finne fine perler - tilbaketrukket fra storbyens larm og jag - og med New Yorks skyskrapere i  bakgrunnen bak trærne. Central Park var en stor, positiv overraskelse, helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.

Skal du å storbyferie, er det viktig med gode sko. Vi gikk og vi gikk, og plutselig var vi på New York Public Library. Det hadde vi ikke planlagt, men det var en av højdarne på turen. En man i New York, bør man unne seg en tur dit. "Libraries are the memory of humankind, irreplaceable repositories of documents of human thought and action. The New York Public Library is such a memory bank par excellence, one of the great knowledge institutions of the world," står det å lese på nettsiden deres. Her får man virkelig bibliotek-følelsen - jeg må lage et eget blogginnlegg om det en gang. En gedigen bygning, bevoktet av to løver utenfor og med tonnevis av bøker, marmor og lysekroner innenfor. På en sval marmorbenk tok Dattera en kjapp tape-pause - som gammel alpinist kan hun alt om tape. Alt kan fikses med tape, nemlig, enten sølvtape eller sportstape. Sportstape er utmerket på vannblemmer. Der vi andre brukte plaster, brukte Dattera sportstape. Ser kanskje litt voldsomt ut - men funker som bare det.

New York Public Library ligger på 5th Avenue mellom 40th og 42nd Street. Det ble bygd i 1902-06. I dag har biblioteket 90 forskjellige avdelinger rundt omkring. Og som for alle fine og flotte bygninger i USA, har mange rike menn bidratt til herligheten. Her har en av dem fått en minnestein rett utenfor inngangen. Stephen A. Schwarzman er en steinrik amerikaner, som i 2008 ga 100 millioner dollar (omkring 580 millioner kroner) til biblioteket. Som takk fikk han hovedbibliotekbygningen oppkalt etter seg - The Stephen A. Schwarzman Building. Kanskje ikke å undres over at Deichmanske bibliotek ser litt lurvete ut i forhold... Selv om jeg er veldig glad i Deichmanske, bare så det er sagt.

(Og for ikke-Osloborgere: Deichmanske bibliotek er Norges største og eldste folkebibliotek, bygd i 1785, med hovedbibliotek i Oslo sentrum og 16 filialer over hele byen. Det er gammelt og ærverdig, om enn litt slitt, med masse historie i veggene. Du får bibliotek-følelsen her også, garantert!).
 

En god turist lar seg ikke stoppe av en vannblemme eller fler! Her er vi ved Times Square, ved Broadway omtrent, med shopping i sikte. Damer og shopping, you know... (Foto av og med Dattera. Resten av bildene har jeg tatt).
 
På bildet under er vi i Washington Square Park - på vei til Soho. Alle disse koselig små parkene var som grønne lunger i storbyjungelen - her satt folk og slappet av, leste, hvilte og badet i fontenene. Og fortsatt - rent og pent overalt, velstelt og grønt og fint. Og sommerlig!

Og det var alt vi hadde om sandaler i september. Ha en flott dag - her blir det en blå stripe på Himelskjerfet i dag!

Vinduspuss???

Annepålandet er ingen racer på vinduspuss. I vinter har det vært kaldt - finfin unnskyldning for oss med vinduspussevegring. Man kan jo rett og slett ikke pusse vinduer når det er minus ti - uansett hvor skitne vinduene er.

Men i dag var det plutselig varmegrader. Og vinduene mine har virkelig et skrikende behov for vask. Frem med vaskebøtta! Men nei - så regner det, og da går jo vinninga opp i spinninga. Det er jo rett og slett ingen vits i å pusse vinduer når det regner - uansett hvor skitne vinduene er.

I høst, da vi var i New York, gikk jeg med nesa i sky og studerte/beundret skyskraperne, og da kom jeg plutselig til å tenke på: Hvordan pusser de vinduene sine her??

Jeg så ikke snev av en eneste vinduspusser, og det er vel neppe aktuelt med manuell arbeidskraft oppe i 56. etasje heller? Likevel var vinduene så skinnende blanke at nabobyggene kunne speile seg i dem. Og jeg så ikke snev av fugleskit - til tross for at det var rikelig med duer på Manhattan. Det nye One World Trade Center, som jeg skrev om her, skal bli over en halv kilometer høyt, og speilblankt. Hvordan skal de holde det rent???

Jeg bare spør, jeg. Ett er sikkert: Jeg har bare to etasjer på huset mitt, og ingen kan speile seg i mine vinduer. Har du noen god vinduspussetips på lur, er jeg lutter øre!

Bildene her er et tilfeldig utvalg bilder jeg tok av tilfeldig utvalgte bygninger på Manhattan da vi var der i september i fjor. Mange høye hus - og utrolig mange vinduer! Her holder det nok ikke med en sprayflaske blå jif og en klut...

Ha en finfin helg - med eller  uten vinduspuss!

En annen historie...

Her kommer den andre historien, den om de røde vantene i forrige innlegg, de som lå på bordet da jeg drakk kaffe hos Wendelboe. Dattera og Tinka er modeller for anledningen:

Jeg liker å titte i butikker. Spesielt er jeg interessert i strikkeplagg og accessoirer, selvfølgelig. Da vi var i New York tidligere i høst, handlet jeg ikke så mye, men jeg fikk mye inspirasjon. I det store varemagasinet Bloomingdales på 3rd Avenue, for eksempel, ble jeg sittende og bla i en katalog med høstens nyheter, mens jeg hvilte føttene og ventet på Dattera, som har bedre shoppe-kondis enn meg. Der var det mye fint, men siden New York har et vennligere klima enn oss (bortsett fra litt orkaner og sånn i ny og ne), inneholdt ikke katalogen for Early Fall så mye strikk enda. I herreavdeligen bakerst i bladet var det derimot en par-tre fine Fair Isle-gensere (trenger herrer varmere tøy enn damer??), og på en kjekk modell i lys skjorte, marineblå blazer og mørke benklær spottet jeg et par RØDE FINGERVANTER som prikken over i-en. Jeg elsker jo BÅDE rødt OG fingervanter. At de satt på en mann, spiller ingen rolle - vanter er nokså unisex, og disse var helt enkle vanter med halve fingre og dobbel vrangbord. Sånne ville jeg ha! Og jeg hadde jo allerede kjøpt et hespe fint, rødt garn på Purl Soho med nettopp vanter i tankene. Det var nok skjebnebestemt.

Da jeg kom hjem, strikket jeg lystig i vei på mine røde Bloomingdales. Jeg brukte den klassiske vanteoppskriften som jeg alltid bruker, men vantene ble for store. Dette måtte dobbeltsjekkes, så jeg gikk gjennom votteskuffen og hadde mange hyggelige gjensyn med gamle og velbrukte votter og vanter. Og der fant jeg Strikkepanjas Sundagsvotter - et flott mønster jeg strikket for flere år siden og har hatt planer om å strikke flere av. Og vips, så var unisex-Bloomingdales-vantene blitt til litt mer feminine sundagsfingervanter. Og grunnen til at vantene ble for store, var selvfølgelig at dette garnet var litt tykkere enn sokkegarn-tykkelsen jeg vanligvis har strikket av.

De ble litt romslige, disse også, så jeg måtte knipe inn en maske hist og pist for at de skulle passe. Jeg forlenget dem dessuten litt på ermet, 9 rapporter i stedet for seks, for jeg ville ha lange vanter.

Det kommer ikke så godt frem på bildet, men fargen er nydelig, litt melert rød i en akkurat passe rød rødfarge - en slags blanding mellom flaggrød og bringebærrød. Ny favoritt!

De harde fakta:
Garn: Spud & Cloë Fine Sock Superwash (80% ull og 20% silke) fra Purl Soho i New York, farge 7815 Red Hot. Hespen var på bare 65 gram, og det gikk med drøye 50 gram til vantene. 
Pinner: 2,5.
Oppskrift: Strikkepanjas Sundagsvotter.

Ha en god og varm tirsdag!

Prikken over i-en...

I sommer kjøpte vi norske jordbær til 30 kroner kurven. Dyrt, syntes vi, men vel verdt hver krone likevel - for det var jo så godt! Og sunt!

Da jeg var liten, var det fortsatt sånn at alt var større og bedre i Amerika, og var man ekstra heldig, hadde man en rik Amerika-onkel eller -tante som sendte fine gaver til jul og bursdager. Siden jeg vokste opp på en gård, fikk jeg med meg at både jordene, traktorene og skurtreskerne over there var kjempestore. Og da vi hadde en amerikansk utvekslingsstudent boende hos oss en sommer, syntes han vi hadde så små og svingete veier. Og det var endatil E6 han snakket om - som var den største og retteste veien vi hadde på disse kanter. Til og med blåbærene våre syntes han var små og rare - de vokste jo på lave ris i skogen og var nesten helt svarte. Veldig gode - men små. Selv kom han fra en farm der de dyrket frukt og bær i stor målestokk, blant annet kjempestore blåbær - på busker. Vi syntes det var rart. Akk ja. Med tiden har vi jo lært at alt ikke bare er gloria i Junaiten heller.

Men jordbærene deres er store! Da vi spradet oppover - eller var det nedover? - 5th Avenue en dag mens vi var der, snublet vi plutselig over Godiva. Godiva hadde vi hørt om, det er en velassortert sjokoladebutikk - og selvfølgelig kan du kjøpe sjokoladen deres på nettet også. Der sto det en fyr i vinduet og glaserte jordbær i sjokolade. Nam! Hele familien inn og kjøpe hvert sitt jordbær - til den nette sum av fem dollars per stykk. Med dagens dollarkurs på 5,6 kroner blir det omtrent 28 kroner per jordbær. Det var sommerens dyreste jordbærutskeielse. Og unnskyld alle norske jordbærdyrkere - det var det største, søteste og beste jordbæret jeg har smakt. Og da snakker jeg ikke om sjokoladen rundt.

Det er rart med det - det er ofte de små tingene som setter prikken over i-en. Som et saftig jordbær midt i en diger by.

Og nå tror dere vel ratt at jeg har hengitt meg helt til turismen, men neida. Her strikkes og hekles det også. Blant annet har jeg heklet ferdig de første gryteklutene i gryteklutbytteringen. Det er virkelig et artig tiltak. Og det strikkes på både det ene og det andre. Jeg ligger litt på etterskudd med å dokumentere, både her og på Ravelry. Jeg må få tatt noen bilder. Og a propos bilder - nå har jeg vært på fotokurs, første kurskveld. Hjelpe meg, jeg er teknisk tilbakestående og det tar sin tid å oppfatte og forstå alle knotter og detaljer og muligheter. Teorien er grei nok - praksis noe helt annet. Så nå blir det nok ikke noe strikking her på en stund, for nå må jeg øve meg og gjøre LEKSER til neste kurskveld. Mange år siden jeg har hatt lekser nå, gitt. Leksa til neste uke har tema FART. Og da er det antakelig ikke fart på strikkepinnene som menes... :-)

Ha en riktig fin helg! Det skal jeg - jeg skal ha familieselskap og lage i stand masse god mat. Og ta masse bilder.

Sett utenfra...

I dag skal jeg på yoga - det kjennes alltid godt. Etterpå skal jeg dra og stemme - det føles også bra. Jeg håper dere bruker stemmeretten, folkens. Vi bor i et fritt land og kan gjøre som vi vil, det er et privilegium. Men det er ikke lurt å være sofavelger. Når man ikke deltar i demokratiet, kan man jo strengt tatt ikke klage heller, om det er ting man ikke er fornøyd med.

Jeg tenker ofte på hvor heldige vi er som bor i et fritt demokrati.
Og nå vil jeg fortelle litt om sjåfører vi traff i New York.
Det er jo alltid litt spennende å høre hva andre mener om oss. New York er en smeltedigel, der 37 prosent av innbyggerne er født utenfor USA. De fleste sjåførene vi traff, snakket gebrokkent og var tydeligvis fra andre land. Hva mente de mon tro - de som så både USA og oss fra utsiden?

Gule taxier var det overalt. Disse var ved Times Square.

Manhattan er stort, og selv om vi trasket og gikk mil etter mil, tok vi også yellow cabs for å rekke over alt vi ville se (det rakk vi forresten ikke uansett, men det hjalp litt). Taxisjåførene var ikke spesielt talatrengte, og det skjønner jeg godt. Å være taxisjåfør i New York er nok et slit. Ikke spesielt høy lønn, lange arbeidsdager, mye ståk og mas, varm og forurenset luft, lange køer døgnet rundt, høyt tempo og mye stress. De så trette ut, de fleste taxisjåførene vi satt på med. (Likevel så vi ikke en eneste liten kræsj, ingen kjørte inn i hverandre bakfra i kaoset, og det var faktisk imponerende, trafikktettheten tatt i betraktning).

Da var det annerledes med sjåførene som kjørte oss til og fra flyplassen. Vi hadde fått tips om å bestille bil gjennom et limousinbyrå - enkel og grei måte for fire personer med bagasje å komme seg i samlet tropp til og fra hotellet. Disse sjårørene var, såvidt jeg forsto, leid inn av transportbyrået og eide sine egne biler. Det var store og nye, fine SUVer. Lange arbeidsdager her også, men med lengre turer og mindre stress enn kollegene på Manhattan. De virket langt mer fornøyde med tilværelsen - og de ville mer enn gjerne underholde passasjerene sine.

Metropolitan Museum of Art - stappfullt av kunst fra alle verdenshjørner.  Sett av minimum seks timer!

På vei inn fra JFK-flyplassen satt vi på med en russisk sjåfør. Han var ikke helt stø i engelsk, men holdt likevel et strålende foredrag for oss om New York Citys geografi, styresett, transportsystemer og severdigheter. Der fikk vi mye for penga.
- Metropolitan Museum, sa han, det må dere se. - Six hours! You need six hours!
Vi dro på Metropolitan Museum of Art, såklart, men ikke i fulle seks timer, da ville nok hele familien fått kulturoverdose.
- Niagara Falls, det må dere se når dere likevel er i nærheten, mente han, - det er bare 28 miles (eller var det mil??). Sjåføren kjørte ofte turister dit - han hadde vært der 17 ganger (eller var det 70? Sounds so similar).
Dit dro vi ikke, det fikk vi ikke tid til, og det var jo strengt tatt litt utenfor reiseruta vår denne gangen.

Vi fikk også en flott forklaring om veisystemet på Manhattan, om enveiskjørte og toveiskjørte gater og avenyer og fortreffeligheten med dette, og om broene og organiseringen av privat og kommersiell trafikk. Han var i det hele tatt et oppkomme av kunnskap om The Big Apple, og selv om vi hadde lest oss opp på forhånd, var det mye å lære. En god sjåfør er gull verdt.

- Hvor er dere fra, lurte han på. Da vi fortalte at vi kom fra Norge, visste han alt om 22. juli, han kunne til og med navnet på gjerningsmannen, og var rystet og trist over alle de unge liv som gikk tapt på Utøya. Norge er et lite land i en stor og grusom verden, og jeg hadde ikke ventet slik kunnskap og innlevelse fra en yrkessjåfør på andre siden av Atlanteren, det var uventet og rørende.

Central Park, en fredelig plett i en masete by. 

På vei hjem kjørte vi med en sjåfør fra Marokko. Han var egentlig økonom, forstod jeg, men jobben hans forsvant under finanskrisen, og nå var han sjåfør og trivdes tydeligvis bra med det. Vi utvekslet informasjon og erfaringer om skattesystemer og lønnsnivå i Norge kontra USA, om velferdsordninger, forsikringer og hva det koster en familie å utdanne sine barn. Vi lærte mye om både Marokko og USA på turen.

- Norway is the best place to live, informerte han oss. Han hadde ikke fått med seg at vi nå er forbigått av Finland, men en andre- eller tredjeplass er jo heller ikke å forakte. Vi kjente litt på det der vi satt.

En god sjåfør er gull verdt. Så fløy vi hjem til The best place to live.
Husk å stemme!
Og ha en fin mandag!

11. september-plassen...

What to see når du er i New York? Ja, den lista kan bli lang - byen er jo stinn av severdigheter. De ulike reiseguidene er ikke helt enige om hva som skal med på Top 10-lista - og interessene er jo så forskjellige også. Noen vil bare shoppe, andre er historisk interessert, noen vil fordype seg i kunst og kultur, noen vil jogge i Central Park, mens atter andre vil besøke sjømannskirken. De fleste vil vel litt av hvert. Mulighetene er uendelige.

Vi ville se Ground Zero. I dag er det ti år siden World Trade Center ble forvandlet til et stort hull i bakken - eller to hull ble det vel, men vi fikk ikke sett det, for hele området var dekket bak et høyt, langt og tett gjerde da vi var der sist søndag. Alt vi så, var anleggsmaskiner og heisekraner som stakk opp over kanten - og ti tusen turister, oss selv inkludert. Pluss ganske mange med plakater og roperter og sterke meninger om hva som burde gjøres med området. I det hele tatt et salig kaos, og - som nesten overalt i New York - et utrolig høyt støynivå. Likevel - man kunne ikke unngå å bli berørt. Det var en veldig spesiell opplevelse.

Teksten på gjerdet er "One WTC (World Trade Center) takes its place in the NYC skyline"
og "9/11 Memorial and Museum Visitor's Center". Bak gjerdet er Ground Zero -
du kan skimte kranene og byggearbeidene. (Dobbeltklikk på bildene for å se bedre).

Amerikanerne var veldig opptatt av 10-årsmarkeringen, og trappet opp sikkerheten i uka før 11. september, spesielt på flyplassene. Vi så flere innslag om dette på nyhetene. Jeg har et avslappet forhold til å fly, i hvert fall når hele familien sitter samlet på samme fly, men jeg ble litt urolig etter disse TV-innslagene, og pustet lettet ut da flyturen hjem var over.

Nøyaktig hva som skulle gjøres med Ground Zero, har vært et mye omstridt tema i New York. Det vil sikkert bli mange artikler og innslag om dette i pressen i dag. Jeg leste blant annet en bra og informativ artikkel i Dagens Næringslivs fredagsmagasin D2, med bilder av alt vi ikke fikk sett bak gjerdene. Norske Snøhetta har tegnet en paviljong til det som skal kalles National September 11 Memorial and Museum. Du kan lese mer om prosjektet deres her - det er ganske imponerende. Her kan du også se skisser over området og hvordan det skal bli etter hvert.

På gjerdet var bilder av fremdriften - her det nye One World Trade Center, som er under arbeid og vil stå ferdig i 2014.

I dag - på dagen ti år etter terrorangrepene - åpnes den 32 mål store minnesparken, med to kvadratiske basseng som minnesmerker etter de to tårnene og en park med 415 eiketrær. Det er det første delprosjektet. De neste to årene kan parken visstnok kun besøkes etter avtale. Etter hvert vil det komme diverse skyskrapere, en togstasjon, et museum og 50 000 kvadratmeter med butikker og kontorer - på en utrolig verdifull tomt midt i smørøyet av New York.

One World Trade Center under construction - vil etter hvert bli USAs høyeste bygning.

Over kanten på gjerdet kunne vi skimte det som etter hvert skal bli det nye One World Trade Center, tårn nummer en. I alt vil det bli fire tårn etter hvert, så vidt jeg har forstått, og Manhattan vil få en ny skyline. Dette tårnet vil bli USAs høyeste bygning når det står ferdig i 2014 - 122 meter høyere enn det opprinnelige Tårn 1. 540 meter høyt vil det bli totalt - eller 1776 fot, som representerer årstallet for USAs uavhengighet.

I følge teksten på gjerdet vil 9/11 Memorial åpne for offentligheten 12. september.

Det var rart å være der.
Ønsker dere alle en fin søndag. Husk å stemme!

The City That Never Sleeps...

Den observante leser har kanskje lagt merke til at det ble bråstille her på bloggen. Vi har vært på ferie - i New York. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme dit. Byen som aldri sover og Annepålandet som sover nesten hele tiden er ikke nettopp den perfekte match, men alt gikk bra, og det var spennende.

Lower Manhatten, sett fra Brooklyn Bridge. Vi så ingen spor etter orkanen Irene, som hadde herjet noen dager før.

Vi var rundt omkring og fikk sett og gjort en hel masse. En snau uke ble litt i snaueste laget, så vi må nok dra tilbake en gang til og se alt vi ikke rakk i denne omgang.

Det er underlig - når familien glum drar på tur, skjer dramatiske ting. Man skulle nesten tro at vi er forfulgt av naturkatastrofer.

I fjor studerte Sønnen et semester i Roma, og mor og far skulle selvfølgelig dra og hilse på. Men den gang ble vi stoppet av askeskyer fra vulkanen Eyjafjallajökull på Island - som lagde krøll for flytrafikken i hele Europa. Ferien måtte utsettes, og det var såvidt vi rakk å besøke Sønnen før han dro hjem igjen.

I år skulle hele familien reise til New York - og vi gledet oss stort alle sammen. Alt var planlagt til minste detalj. Men først var det jordsjelv, som heldigvis ikke var så stort at det gjorde noe særlig skade, og så kom orkanen Irene. Vi skulle flydd samme søndagen som Irene traff New York. Men det gikk ingen fly, og alle flyplasser var stengt. Alt måtte bookes om, og det ble utrolig masse styr når fire mennesker skulle koordineres med jobber og skoler og avtaler, samtidig som alle andre reisende også skulle booke om flightene og hotellene sine - samtidig. Kort sagt - det ble en del stress. Men vi kom oss av sted til slutt, litt forsinket og med uplanlagte mellomlandinger og diverse tjohei. "Dette er et eventyr" ble mitt stille mantra på turen, og det ble det sannelig også. Og alle var enige om at det var en fin tur.

Times Square - visstnok USAs mest besøkte turistattraksjon. 

Greit nok på hverdager, men på lørdag og søndag ble det litt i meste laget.

Vi bodde mellom Times Square og Central Park - en ideelt utgangspunkt for travle turister. Orkanen - som heldigvis hadde blitt nedgradert til tropisk storm i siste liten - hadde vært snill mot New York, tross alt, og vi så ingen spor etter den, bortsett fra en drøss med nedblåste trær ved JFK Airport. Og utrolig nok - det var strålende vær og rundt 25 grader hele uka mens vi var der. Og godt var det, for jeg lurte litt på hvordan det ville vært på Times Square på en lørdag om alle som tråkket oppå hverandre der skulle hatt hver sin paraply...

Men spørsmålet er - for dette er jo tross alt en slags strikkeblogg - fikk Annepålandet kjøpt noe garn?

Purl Soho - fin garnbutikk bak diskret fasade.

Jeg hadde ikke med meg hverken garn, pinner eller heklenål - armene mine trengte rett og slett en ferie. Ikke hadde jeg planer om å kjøpe noe garn heller - jeg har garn, for å si det sånn. Jeg har ikke plass til mer. Men det er jo gøy å titte litt, så da vi likevel var i Soho, tok jeg turen innom Purl Soho, som ligger i 459 Broome Street, en tverrgate til Broadway. De har en fin blogg også, med inspirasjon og enkle oppskrifter. Butikken var ikke så stor, men med mye forskjellig fint garn - en stille og kjølig oase med søt og vennlig betjening, der man fikk gå i fred og ro og titte på garn og bla i bøker. Kvalitetsgarn er ikke spesielt billig i USA. Til slutt endte jeg opp med to - 2 - bunter garn. Ja, jeg kunne nesten ikke tro det selv - Annepålandet har virkelig blitt et oppkomme av selvbeherskelse i løpet av sommeren. Et hespe rødt sokkegarn fra Spud & Chloë som skal bli vanter, og et hespe dyprødt Tosh Merino fra Madelinetosh som antakelig skal bli en hals. Rødt i år, altså. Bilder kommer etter hvert som prosjektene skrider frem.

Ikke mye garn i bagasjen hjem, altså, men mange gode idéer - både Mulberry, Bloomingdales, Gant og Facionable bidro med inspirasjon til strikkeprosjekter. Så hvis jeg strikker som en gal i høst - etter hukommelsen - kan det tenkes det dukker opp både skjerf, halser og andre moteriktige accessoirer til vintergarderoben. Time will show. Ha en god helg!