Yndlings...

Hvis du spør meg hva min yndlingsblomst er i juli, er svaret geitrams, sjø.

Vakreste fargen som fins - i juli.

Fra Ladestien i Trondheim, en vakker sommerdag. 

Siden jeg er født og oppvokst og bor i innlandet, syns jeg det er ekstra fint med en tur langs kysten. Landskapet er vilt og vakkert og helt annerledes enn der jeg ferdes til daglig. Botanikeren i meg får det ekstra travelt på sånne turer. Ladestien går langs kysten rett utenfor selve byen.

Et lite stykke Norge. Pust dypt, og nyt utsikten.

Gullgul reinfann i sommerbrisen er heller ikke å forakte. Gulere blir det ikke!

Og spør du meg - i juli - hva min yndlingsfarge er, blir svaret kanskje himmelblå. 

Jeg er aldeles fortapt i himmelblå, og hadde det ikke vært for at stien var ganske bratt, 

ville jeg nok gått med nesa i sky hele veien.

Geitrams, sommer og sol. Må nytes i nuet, men tåler også fint lagring i minnet,
til bruk på en regnværsdag når sommeren er over for i år.

Ha en riktig fin dag!

Fargelære...

Naturen kan dette med farger. Måtte stoppe i veikanten og ta dette bildet her om kvelden - perfekt harmoni med orange og gult mot blått og lilla. Sjekk Ittens fargehjul - gult mot lilla, orange mot blått. Perfekt.

Bildet er tatt fra Hvamskrysset (Olavsgaard) nordover mot Nittedal.

Aftenstemning...

Jeg klager ikke på utsikten. Den kan for eksempel se sånn ut fra hagen min på en fin sommerkveld.

Dette er Røverkollen i Lillomarka, på grensen mellom Oslo og Nittedal. Selve kollen på 401 m.o.h. ligger rett innenfor Oslogrensa - og det er faktisk en kolle, selv om det ikke ser sånn ut her - det skyldes at jeg bor litt opp i høyden selv, og tar bildet bortover og ikke oppover.

Tårnet er en TV-mast som er godt synlig i vid omkrets. Det er et fint turmål. Ved siden av TV-masten er et lite tårn som man kan klatre opp i - og for noen år tilbake var det fin utsikt derfra. Nå er det grodd igjen og utsikten er så som så.

Tidligere ble Røverkollen kalt "fattigmanns Finse". Da de pengesterke dro til fjells i påsken, dro lokalbefolkningen på tur til Røverkollen for å slikke sol og nyte utsikten. På toppen hadde man 360 graders utsikt over byen og langt inn i Marka - men det var altså før alt grodde igjen.

Nyt utsikten og ha en fin tirsdag!

Valmuerød...

Nok en het og summende dag i hagen. Selv springvannet ble litt slapt i varmen. Det ser lovende ut fremover også - ikke ofte vi ser en sånn enstemmig samling med soler:

I forrige uke var vi på ferie i Finland. Jeg ble nesten forferdet over hvor lite jeg faktisk visste om vår nest nærmeste nabo i øst. Med Sverige og Danmark har vi felles historie, men Finland er liksom så langt borte. Men vi har faktisk over 73 mil felles grense der oppe i det høye nord. (mer om riksgrensa her - greit å holde hjernen i trim og lære noe nytt i sommervarmen!).

Finland forbindes først og fremst med god design. Alle kaféer og restauranter hadde kaffekopper fra Iittala, Marimekko eller Arabia. Ja, selv på hotellbadet vårt var det finske designglass - disse, av Aino Aalto.

Så hva bragte man med seg hjem fra denne overflod av lekkert design? På forhånd hadde jeg bestemt at jeg ikke skulle kjøpe noe - jeg har allerede mer enn nok ting, men det holdt jo ikke.

I år fyller Marimekkos Unikko-design 50 år. Så da ble det noen Unikko kaffekopper. De er herved testet og godkjent - perfekte til frokostkaffe i sommersol! Jeg har alltid likt dette mønsteret. Vi lærte forresten at det ikke heter MariMEKKo, slik de fleste uttaler det her, men MArimekko, med trykk på første stavelse.

Unikko er finsk for valmue. Det finnes snart ikke den ting som ikke kan fås med valmuemønsteret på. Det begynte med tekstiler. I 1964 kunngjorde Marimekkos grunnlegger, Armi Ratia, at Marimekko aldri ville trykke et blomstermønster. Blomster skulle bare blomstre i naturen, mente hun. Designer Maija Isola nektet å lystre sjefens ordre, og i protest skapte hun en hel kolleksjon av blomstermønstre - en av dem var Unikko. Heldigvis tente sjefen på idéen - og resten er historie.

Ha en riktig fin mandag!

Lavendelblå...

Er det noe jeg virkelig kunne tenkt meg å hatt her i verden, så er det en lavendelåker.

Det har jeg ikke - men jeg har et lavendelbed. Det er ikke så stort, en kvadratmeter eller to omtrent, men akkurat nå er det full fres der. I går var det varmt og vindstille, og jeg overdriver ikke når jeg sier at det var minst femti humler og bier i aktivitet i det lille bedet samtidig - pluss en sommerfugl eller tre.

Da var det bare å ta med seg stolen og slå seg ned og vente. Humler og bier er travle skapninger - de surrer rundt i rasende fart og er nesten umulige å fange med kameraet. De er ikke samarbeidsvillige i det hele tatt. Beste metoden er å fokusere på én blomst, sitte klar, og vente til det kommer en humle akkurat der. Og det gjør det jo rett som det er.

Da gjelder det å være kjapp på avtrekkeren. For - svusj - er humla, eller bia, eller hva det nå er, fløyet videre til neste blomst. Og før du rekker å fokusere der, er den fløyet videre - og så videre, og så videre.

Akk ja, sann, det er ikke lett. Har du prøvd å fokusere på en bie noen gang? Nesten umulig - den er så hårete og uklar i strukturen at kameraet ikke skjønner hva det skal fokusere på. Man må ta ganske mange bilder...

Oregano er like populært - det er et summende liv her også.

Det er først når man begynner å ta bilder at man ser hvor forskjellige de er, disse summedyrene. Så mange forskjellige slag! Visste du for eksempel at det er hele 34 forskjellige humlearter i Norge? Og det er bare humlene - i tillegg kommer bier og veps og alle andre slags skapninger som surrer rundt i urtebedet mitt. En gang jeg var i Botanisk Hage i Oslo, fikk jeg denne fine plakaten om humler - aldeles gratis! Den henger på veggen.

Det kjekke med lavendel og oregano, er at de trenger hverken å gjødsles eller vannes - de blomstrer like vakkert uansett. Det passer jo utmerket med mitt ambisjonsnivå i hagen.

Og forresten så burde det vært duft til dette blogginnlegget. Med lavendel, oregano og sitrontimian.

Lavendel i solnedgang. Og når solen går ned, tar kaprifolen over - den dufter helst om natten. Og så kommer padda frem - den er her i år også. Det hører sommeren til.

Ha en finfin søndag!

Noen ganger er det helt all right...

I går var det 31 grader her hos oss. Det var veldig varmt, så vi tok en tur på fjorden. 

Er det noe Tinka skjønner, så er det "kjøre båt". Tinka elsker å kjøre båt. 

Når hele flokken hennes i tillegg var samlet, OG Tinka fikk bade, var det en bra dag. 

Det var 23,6 grader i vannet, så selv Annepålandet tok seg en dupp i Middagsbukta. 

Resten av familien er noen badeengler, men ikke jeg. Grensen går ved sånn ca 24 grader. 

Så da er årets bad unnagjort!

Vi dro til Vollen - en liten idyll i Asker. Fint sted å spise lunsj i sommersola.

Fikk heklet litt også :-)

Blå himmel, båttur og bading. Blir ikke stort bedre enn det.

Viktig melding fra Tinka: Husk redningsvesten!

Ha en fin dag!

T-baneluer...

Jeg har reist med T-banen igjen. Stusselige greier. Godt man kan strikke! På T-banen passer det best å strikke små, ensfargede ting på rundpinne. Det gjelder å ta minst mulig plass, ikke dulte borti sidemannen, ikke miste strikkepinnene på gulvet, ikke strikke vanskelige mønstre som krever telling eller oppskrifter. Altså luer. Disse små luene ble til på T-banen:

Begge er strikket i Drops Merino Extra Fine i #16 Lys rosa på pinne 3,5. Jeg la opp 100 masker på begge, og brukte ca 65 gram garn på hver.
Den til venstre er Litlo & Kalens "Hue med vri", som jeg har strikket flere ganger før. Veldig kjekk og grei oppskrift, og fin lue. Jeg la til en liten dært i toppen - med knute.
Den til høyre er strikket etter min egen oppskrift - sånn ca på samme måte som denne. Det er en helt enkel og grei ribbelue.

Det er barneluer, dette, og de skal sendes hit (og et innlegg til om saken her). Herved oppfordres dere alle til å strikke en ting eller flere til juleflyet!

Ha en fin sommerdag!

Gå til mauren..

"Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis"

står det i Salomos ordspråk 6.6. Jeg vet ikke jeg - når jeg ser ned i en maurtue, er det jo bare rot. Og det gjør jeg faktisk ganske ofte, for vi går forbi flere maurtuer hver eneste dag når vi er på tur. Jeg har alltid vært nysgjerrig på dette med maur. Hva er det egentlig de styrer på med? Er det noe system?? Og hva i all verden er det som driver dem???

Uansett, det var en vårdag i mai. Gemalen, bikkja og jeg gikk en tur på stien og hørte skogens ro - det var så vårlig og vakkert og blåbærlyngen var full av kart. Og det måtte jo foreviges! Så mens gemalen og bikkja satt på/ved en stokk og drakk kaffe, krabbet Annepålandet rundt i lyngen med sitt nye kamera og tok bilder av herligheten. En lidenskapelig bærplukker kan bli rent lykksalig over disse lovende utsikter til en rik bærhøst.

Og nå - i begynnelsen av juli, bringer nabolagets skjærer bud om at blåbæra er moden allerede - med blå visittkort både her og der. Godt de kan brukes til noe, de hersens bråkete skjærene. Men som noen nevnte - skjæra kan ikke noe for at den er en skjære. Og det er jo sant, sann.

Det er veldig tidlig med moden blåbær før fellesferien. Tinka og jeg har vært ute i bushen og prøvesmakt, men jeg tenker vi lar den stå litt til. Nok om det - tilbake til mauren:

Det var flere enn meg som var interessert i blåbærkarten. Jeg vet ikke helt hva de drev med, maurene, for hva kan vel blåbærkart brukes til? Eller var de bare ute på søndagstur, akkurat som meg?

Ok, jeg er lat, jeg har gått til mauren, jeg har studert dens ferd - men jeg har ikke blitt noe klokere. Kort sagt - jeg har ikke noe særlig tro på mauren. De bare surrer rundt, akkurat som meg.
Konklusjon: Ingen grunn til dårlig samvittighet - Salomo tok feil.

Uansett, jeg var godt fornøyd at det lille kameraet kunne ta såpass bra bilder - uten noe som helst ekstrautstyr; bare et lite, billig, håndholdt kamera som lett får plass i lomma og som tåler all slags vær. Hadde jeg tatt med meg speilrefleksen og makrolinsa, hadde nok resultatet blitt et helt annet. Men det gjorde jeg ikke. Og jeg kan bare konstatere: Det beste kameraet er det du tar med deg overalt. Det er sånt det blir bilder av, tross alt.

Og har du lyst til å bli litt klokere allikevel, kan du for eksempel lese denne opplysende artikkelen om maur.

Og siden dette, tross alt, er en slags strikkeblogg, må jeg jo vise frem de fantastiske maursokkene jeg snublet over på Ravelry - har du sett på maken?

Rett inn på strikkelista mi (sammen med de 358 andre sokkefavorittene mine på Ravelry). De heter Formication Socks. Formication betyr noe sånt som "the medical word for the sensation that insects are crawling on (or in) your skin. It’s from the Latin formica, meaning “ant”." 

(NB: Jeg har altså ikke strikket disse sokkene - enda, jeg har friskt og freidig rappet bildet fra Ravelry. Det tilhører amerikanske Karin Aida, som har designet en hel drøss med flotte sokker).

VIS ble jeg altså ikke, men det var en fin tur, og snart skal jeg ut og plukke blåbær  :-)

Tjueto...

I dag blir Dattera 22 år. 

Vi har vært heldige med valg av barn, ingen tvil om det. 

Siden vi hadde en brunøyd storebror fra før, valgte vi en blåøyd lillesøster. Vi tok hun lille med det kvikke blikket. Hun med den skarpe hjernen og det store hjertet. 

Selvstendig, vitebegjærlig, eventyrlysten, velformulert, morsom og veldig, veldig snill,

det er Dattera i et nøtteskall.

Akkurat nå er det dårlig med sommer og sol heromkring. Da passer det fint med noen sommerlig blå bilder fra Kroatia tidlig i juni, der vi hadde en ukes fin forsommerferie, Dattera og jeg. 

I dag skal vi feire sommerjenta vår - flagget til topps og hurra!