torsdag 25. september 2014
I disse koftetider...
For noen år siden skrev jeg om den fine kofta som jeg arvet etter bestemor. Jeg lurte på hva den het og hvor den kom fra. Saken ble oppklart etter hvert - jeg fikk til og med tilsendt oppskriften fra en hjelpsom bloggleser.
Kofta heter Stølsvatn, og er strikket i Heimly-garn fra Svanedal, som senere ble slått sammen med Sandnes Garn. Sjekk denne linken hvis du er interessert i å lese mer om arvekofta mi.
Kofter er i vinden som aldri før. Hvis du er interessert, bør du absolutt melde deg inn i Koftegruppa på Facebook. Der er det over 22 000 kofteglade medlemmer og en flott samling oppskrifter, blant annet til denne jakka.
Nå skal kofta mi på luftetur - til Strikkedager på Sjølingstad. Det gleder vi oss til - jeg har alltid lyst på en tur dit. Programmet er rikholdig - blant annet med en kofteutstilling. Bilder og rapport kommer etter hvert - men nå må jeg pakke og dra :-)
Ha en riktig fin helg!
Etiketter:
jakker,
kofte,
strikketreff,
strikking,
vintage
Wanted...
Er det noen som har denne boka og som kunne tenke seg å selge den til meg???
Den er gitt ut av Norges Husflidslag og Landbruksforlaget i 1987 og finnes ikke mer. Jeg fant den på biblioteket - jeg har lånt den sikkert hundre ganger - men skulle så inderlig gjerne hatt min egen. Det ville gjort meg til et lykkeligere menneske, det er jeg sikker på ;-)
Noen som kan hjelpe meg med denne??
Ha en riktig fin dag!
onsdag 24. september 2014
Det er soppår i år...
...og jeg har aldri sett på mye fluesopp i hele mitt liv - til sammen. Giftig eller ei, de er jo litt søte da.
Noen kunne bare ikke dy seg. Har noen gått berserkergang her - i min skog??
Syns fluesoppen er fin, jeg - det er min yndlingssopp. Men det er én ting jeg har lurt på:
Hvorfor vokser det ofte en stor flat sopp og en liten rund en sammen?
Er det herr og fru?
Er det herr og fru?
Jeg har prøvd å finne ut noe om dette, men til ingen nytte. Det er et mysterium.
Og hvorfor har noen masse prikker, mens andre bare har noen få?
Jeg er ikke noe glad i sopp, derfor har jeg aldri brydd meg om å lære noe mer om dem. Moren min var en fenomenal soppekspert i sine glansdager, men entusiasmen smittet aldri over på meg.
Derfor lar jeg dem stå der de står - det er nok det beste.
Men de er fine å se på!
Det er så utrolig mange forskjellige - noen store, og noen små.
Noen er ensomme...
... mens andre vokser i flokk.
Ikke alle er like pene, men de har sin sjarm.
Noen er i sølv metallic, faktisk. Det ser litt giftig ut.
Og noen er bitte bitte små.
Og sånn kunne jeg holde på i det uendelige, men jeg gir meg her.
Jeg traff en mann med kurven stappfull av steinsopp - med topp.
Jeg traff en dame som lå rett ut i lyngen. Jeg trodde først hun hadde fått et illebefinnende -
men det var fåresoppen, hun kunne ikke gå fra all fåresoppen.
Jeg traff en luring med et lurt smil og gule kantareller - dem hadde han funnet på hemmelig adresse.
For det er soppår i år, serru.
Annepålandet kan bare én sopp, og det er rød fluesopp. Så jeg lar dem stå, for sikkerhets skyld.
Det er nok det lureste. Ha en riktig fin dag!
søndag 14. september 2014
Den som aldri...
Den som aldrig
lever nu,
lever aldrig.
Hvad gør du?
(Piet Hein)
Her om dagen så jeg en mann som satt på trappa og koste seg i høstsola sammen med hunden sin. Det så så trivelig ut, og jeg tenkte at hva skal vi vel med all verdens materielle goder, om vi ikke har roen til å sitte på en trapp og kjenne sola varme?
Senere samme dag møtte jeg en mann som hadde hentet sønnen sin på skolen. De ruslet opp bakken mens de småpratet, kikket på sola og løste verdensproblemer, mannen med skolesekken på ryggen, guttungen så trygg og fornøyd. Det så så koselig ut, og jeg tenkte at hva skal vi vel med barn, om vi ikke kan gå tidlig fra jobb en gang i blant og rusle langsomt sammen hjem fra skolen, mens høstsola varmer?
Jeg tok ikke noe bilde av dem - for man skal ikke forstyrre privatlivets fred. Istedet ble det arkivbilder i dag - av Dattera som satt på trappa og koste seg i vårsola med hunden sin, i påsken i fjor.
Det andre bildet er et trykk vi har på veggen her hjemme. Det er så fint, syns jeg, og jeg kjøpte det fordi det ser så koselig ut med mannen som sitter der og ser på solnedgangen sammen med hunden sin. Det er så fine farger - og kanskje jeg strikker en genser i de fargene en vakker dag? (Jeg kan desverre ikke huske i farten hva han heter, han som har lagd det, og jeg greier ikke å tyde kråketærne nede i hjørnet).
Det var bare det jeg ville si i dag. Ta vare på øyeblikkene mens de er der - og ha en god søndag!
fredag 12. september 2014
Sett utenfra...
Det er alltid spennende å se hva andre har å si om vårt lille land.
I sommer har jeg tittet innom hos Astri, som er norsk, bosatt i Utah, USA - og humret over ferien hennes i fedrelandet. Du må scrolle deg tilbake til 24. juli og bakover for å få med deg hennes "Guess Norway"-bildeserie. Hun syntes blant annet at maten var så dyr i Norge - og det er den jo sammenlignet med andre land, så det ble mye 10-kroners hot-dogs på Statoil. (Nå har jeg forresten oppdaget at på Ikea får du pølser til 5 kroner, for den som er interessert i å fylle magen for en billig penge, men det er kanskje et litt stusselig sted å tilbringe sommerferien...). Det var både artig - og litt lærerikt - å følge med på.
Jeg snublet over Astris blgg - Apple Blossom Dreams - på grunn av heklingen. Det snurrige med Astri er at hun nettopp har heklet et roseteppe, ikke så helt ulikt det jeg har startet på - helt uten å vite om hennes teppe. Men mitt er nok ikke ferdig på leeenge enda...
Paper Tiger har gått på sommerskole i Oslo og fått med seg massevis av kulturhistorie. Her er det bare å rulle bakover til august, eller klikk på tag-en "travel", så får du opp innleggene om Norge.
Men min desiderte favoritt er Margaret, kanadisk lege og (livs-)kunstner, som har vært på roadtrip og bodd i telt på Island og i Norge i sommer. Her er det masse flotte bilder. Får nesten lyst til å ta en roadtrip i dette landet selv, jeg. Det høres kanskje ut som om Margie er en ung jente, men det er hun ikke - hun er en godt voksen bestemor. Bloggen hennes - Resurrection Fern - er blant de fineste på blogglista mi.
Jeg fant ikke noen "turistbilder" i farten - så i stedet ble det noen naturbilder fra min nærmeste, norske skog som illustrasjonsfotos i dag. Ha en riktig fin helg!
I sommer har jeg tittet innom hos Astri, som er norsk, bosatt i Utah, USA - og humret over ferien hennes i fedrelandet. Du må scrolle deg tilbake til 24. juli og bakover for å få med deg hennes "Guess Norway"-bildeserie. Hun syntes blant annet at maten var så dyr i Norge - og det er den jo sammenlignet med andre land, så det ble mye 10-kroners hot-dogs på Statoil. (Nå har jeg forresten oppdaget at på Ikea får du pølser til 5 kroner, for den som er interessert i å fylle magen for en billig penge, men det er kanskje et litt stusselig sted å tilbringe sommerferien...). Det var både artig - og litt lærerikt - å følge med på.
Jeg snublet over Astris blgg - Apple Blossom Dreams - på grunn av heklingen. Det snurrige med Astri er at hun nettopp har heklet et roseteppe, ikke så helt ulikt det jeg har startet på - helt uten å vite om hennes teppe. Men mitt er nok ikke ferdig på leeenge enda...
Paper Tiger har gått på sommerskole i Oslo og fått med seg massevis av kulturhistorie. Her er det bare å rulle bakover til august, eller klikk på tag-en "travel", så får du opp innleggene om Norge.
Men min desiderte favoritt er Margaret, kanadisk lege og (livs-)kunstner, som har vært på roadtrip og bodd i telt på Island og i Norge i sommer. Her er det masse flotte bilder. Får nesten lyst til å ta en roadtrip i dette landet selv, jeg. Det høres kanskje ut som om Margie er en ung jente, men det er hun ikke - hun er en godt voksen bestemor. Bloggen hennes - Resurrection Fern - er blant de fineste på blogglista mi.
Jeg fant ikke noen "turistbilder" i farten - så i stedet ble det noen naturbilder fra min nærmeste, norske skog som illustrasjonsfotos i dag. Ha en riktig fin helg!
mandag 8. september 2014
Selfiens forbannelser - pluss litt nyttig lærdom...
Jeg tror jeg snart må gjøre alvor av å lage en utstilling med mine beste/verste fotofadeser. Det ene bildet verre enn det andre, det er utrolig at det går an.
Da jeg skulle ta bilder av Siri-jakka (i forrige innlegg), ble det ikke bedre. Har man ingen fotograf for hånden, må man ta skjeen i egne hender - eller rettere sagt kameraet... En av selfiens forbannelser - den lange armen i hjørnet...
Det var en varm og fin sommerdag, og jeg holdt på å krepere med den varme jakka på.
Men nå vet dere i hvert fall hvordan takvinduene mine ser ut! Enda godt.
Når alt annet går galt, kan man jo alltids ty til selfie-stanga. Selfie-stanga kan til og med fås trådløs, og i mange fjonge farger som lyser opp tilværelsen. Første gang jeg så en sånn stang, var da vi var på ferie på Korsika for et par-tre år siden. Et par sto oppe i fjellskrenten ved Bonifacio og tok bilder av seg selv - med kameraet på en stang. Der og da så det helt genialt ut, men jeg har skjønt i ettertid at det - som alt annet her i livet - krever øvelse. Poenget er liksom at stanga ikke skal synes og at man skal se helt uanfektet ut...
Det ble mange hodeløse og skakke bilder av meg og Siri-jakka, så i stedet setter jeg inn et bilde av Tinka som rister av seg vannet etter et bølgende bad i sjøen i sommer. Jeg så på Schrödingers katt her en gang hvordan det foregikk: Det hele starter med en kraftig sving med hodet. Så følger hele kroppen etter så vannet spruter i alle retninger. Dette er en meget effektiv og elegant tørkemekanisme, og på under et sekund er over halvparten av vannet i pelsen borte. Hvorfor? Vann øker vekten på pelsen og gjør det vanskeligere å løpe - det kan forklare hvorfor evolusjonen utviklet hurtigtørking. I følge forskerne er dette mer effektivt enn en vaskemaskin som sentrifugerer. Og ved hjelp av mikrokameraer har forskerne nå kunnet måle svingningene og brukt dette til å utvikle optimale vaskemaskiner og tørketromler.
Så da lærte man noe nytt igjen. Det er håp. Ha en god dag!
fredag 5. september 2014
Vil du se min sorte Siri...?
Det er så oppløftende når det dukker opp unge talenter, fulle av kreativitet og overraskelser. Jeg blir i godt humør av sånt, jeg! Svenske Linnéa Öhman - alias Viffla - er en av dem. Det er ikke så mye hun har publisert enda, men det hun har lagd, er til gjengjeld veldig fint. Jakka - eller koftan, som svenskene sier - Siri, for eksempel. Allerede første gang jeg så den, skjønte jeg jo at jeg måtte strikke denne.(Siden kom den forresten i en ny og enda finere utgave, og da var det ingen vei utenom).
Egentlig hadde jeg tenkt å strikke jakka i samme farge som originalen, for eksempel i naturgrå Norsk Pelsull fra Hifa - det er så nydelig sølvgrått, det garnet, blankt og fint.
Men etter å ha sett Vempysslars grafittsorte variant - med helt perfekte knapper! - ble det sort på meg også. Eller nærmere bestemt min yndlingsfarge - koksgrå. I et av mine yndlingsgarn gjennom alle tider - Peer Gynt fra Sandnes. Garnet er tykt og stødig og akkurat passe ullete, og fargen er uimotståelig vakker. Og - det er ikke måte på skryt her i dag - det er godt å strikke med, det holder fasongen, det er mykt og kløfritt (men all ull er jo kløfri på meg, så her kan jeg ikke garantere noe). Og det varer i hundre år - uten å nuppe. Når det i tillegg er billig, ja da er det jo ikke rart det har blitt en yndlings! (Og nå burde Sandnesgarn kjenne sin besøkelsestid og sponse meg med gratis Peer Gynt resten av livet, spør du meg). Det gikk med 11 nøster - ca 550 gram.
Jeg strikket faktisk en prøvelapp her, såvidt jeg husker. Etter fadesen med koftan Clara, som jeg måtte rekke opp fordi den ble for trang, har jeg blitt litt flinkere til å strikke prøvelapp til store plagg. Hele stasen er strikket på pinner 3,5, vrangborder og alt. Og jeg mener å huske at jeg fulgte oppskriften til punkt og prikke, bortsett fra vrangbordene, som jeg strikket litt bredere - fordi jeg syns det er fint. Jakka er strikket ovenfra og ned, og skulle jeg strikket den en gang til - og det skal vi slett ikke se bort fra at jeg gjør, om døgnet får 28 timer - så ville jeg strikket litt lenger før jeg delte av til ermer. Som så mange andre jakker nutildags er den litt snuppe-trang - mens jeg liker litt armslag. Bortsett fra det er jeg fornøyd.
Jeg er sååå fornøyd - med mønsteret, garnet, fargen, knappene og alt! Den kunne kanskje vært litt romsligere (evt. kunne jeg med fordel vært litt tynnere...), men det er pirk. Smale jakker er fint under ytterjakka. Nå kan høsten bare komme!
Ha en fin dag!
torsdag 4. september 2014
I dag skal det handle om fadderbarn...
I dag skal jeg skrive om fadderbarn.
Da ungene var små, sånn 4 og 6 år omtrent, var tiden inne til å lære dem om solidaritet. Det er rene, skjære flaksen at vi er født her oppe i vår rike, lille krok av verden - mette, varme og nesten aldri syke. Da er det bare naturlig at vi deler litt. Et fadderbarn virket som en god idé. Vi fikk velge land, og siden vi nettopp hadde lest "Veien til Agra", ble det India. Fadderbarnet "vårt" ble en liten gutt, G. Moren hans var enslig mor fra laveste kaste, og hadde ingen mulighet til å ta seg av gutten sin selv. Med alle stygge historier vi har hørt om kvinnesyn i India i det siste, er det lett å skjønne at hun må ha hatt det vanskelig.
Men G. fikk det bra. I stedet for å vokse opp i usikkerhet og fattigdom, fikk han vokse opp med mor og søskenflokk i en stor SOS barneby i Bangalore, en av de største byene i India. I barnebyen ble det lagt stor vekt på akademisk og fysisk fostring, og hver sommer og til jul fikk vi brev og hilsener og rapport om aktivitet, fremganger, sommerskoler og sosiale arrangementer. I et samfunn med stor sosial nød er utdanning ofte veien ut av fattigdommen. Vi fikk bilder og fulgte med hvordan det gikk med G. fra år til år mens han vokste opp, parallelt med ungene her i huset.
Og plutselig, her om dagen, ringte de fra SOS barnebyer og fortalte at nå var G. 19 år og ferdig på skolen. Han hadde gjort det meget bra og mottatt stipendier for videre studier i Europa. Dermed trenger han ikke faddere mer - han kan stå på egne ben. Det var nesten litt trist, men veldig godt å høre. Det hadde vært spennende og fint å følge ham videre på veien, men SOS barnebyer har taushetsplikt og kan ikke fortelle oss hvor han skal flytte og hva han skal studere. Men jeg er sikker på at det går bra.
Og nå har vi fått et nytt fadderbarn - en 14 år gammel jente fra Paraguay i Sør-Amerika. Nå venter vi spent på å få vite litt mer om henne og følge henne på livets vei.
Bildet er lånt fra SOS Barnebyer. Du kan lese mer her.
Da ungene var små, sånn 4 og 6 år omtrent, var tiden inne til å lære dem om solidaritet. Det er rene, skjære flaksen at vi er født her oppe i vår rike, lille krok av verden - mette, varme og nesten aldri syke. Da er det bare naturlig at vi deler litt. Et fadderbarn virket som en god idé. Vi fikk velge land, og siden vi nettopp hadde lest "Veien til Agra", ble det India. Fadderbarnet "vårt" ble en liten gutt, G. Moren hans var enslig mor fra laveste kaste, og hadde ingen mulighet til å ta seg av gutten sin selv. Med alle stygge historier vi har hørt om kvinnesyn i India i det siste, er det lett å skjønne at hun må ha hatt det vanskelig.
Men G. fikk det bra. I stedet for å vokse opp i usikkerhet og fattigdom, fikk han vokse opp med mor og søskenflokk i en stor SOS barneby i Bangalore, en av de største byene i India. I barnebyen ble det lagt stor vekt på akademisk og fysisk fostring, og hver sommer og til jul fikk vi brev og hilsener og rapport om aktivitet, fremganger, sommerskoler og sosiale arrangementer. I et samfunn med stor sosial nød er utdanning ofte veien ut av fattigdommen. Vi fikk bilder og fulgte med hvordan det gikk med G. fra år til år mens han vokste opp, parallelt med ungene her i huset.
Og plutselig, her om dagen, ringte de fra SOS barnebyer og fortalte at nå var G. 19 år og ferdig på skolen. Han hadde gjort det meget bra og mottatt stipendier for videre studier i Europa. Dermed trenger han ikke faddere mer - han kan stå på egne ben. Det var nesten litt trist, men veldig godt å høre. Det hadde vært spennende og fint å følge ham videre på veien, men SOS barnebyer har taushetsplikt og kan ikke fortelle oss hvor han skal flytte og hva han skal studere. Men jeg er sikker på at det går bra.
Og nå har vi fått et nytt fadderbarn - en 14 år gammel jente fra Paraguay i Sør-Amerika. Nå venter vi spent på å få vite litt mer om henne og følge henne på livets vei.
Bildet er lånt fra SOS Barnebyer. Du kan lese mer her.
onsdag 3. september 2014
Mysterium, clue #1...
Ja, sånn ble mysterievotten min etter første avmystifisering:
Vottene strikker jeg i Kauni, koksgrått og flerfarget (gul/orange/rød), på pinner 2,5. Mer om Vottemysteriet her.
Ha en fin dag!
Vottene strikker jeg i Kauni, koksgrått og flerfarget (gul/orange/rød), på pinner 2,5. Mer om Vottemysteriet her.
Ha en fin dag!
Abonner på:
Innlegg (Atom)