I dag skal det handle om fadderbarn...

I dag skal jeg skrive om fadderbarn.

Da ungene var små, sånn 4 og 6 år omtrent, var tiden inne til å lære dem om solidaritet. Det er rene, skjære flaksen at vi er født her oppe i vår rike, lille krok av verden - mette, varme og nesten aldri syke. Da er det bare naturlig at vi deler litt. Et fadderbarn virket som en god idé. Vi fikk velge land, og siden vi nettopp hadde lest "Veien til Agra", ble det India. Fadderbarnet "vårt" ble en liten gutt, G. Moren hans var enslig mor fra laveste kaste, og hadde ingen mulighet til å ta seg av gutten sin selv. Med alle stygge historier vi har hørt om kvinnesyn i India i det siste, er det lett å skjønne at hun må ha hatt det vanskelig.

Men G. fikk det bra. I stedet for å vokse opp i usikkerhet og fattigdom, fikk han vokse opp med mor og søskenflokk i en stor SOS barneby i Bangalore, en av de største byene i India. I barnebyen ble det lagt stor vekt på akademisk og fysisk fostring, og hver sommer og til jul fikk vi brev og hilsener og rapport om aktivitet, fremganger, sommerskoler og sosiale arrangementer. I et samfunn med stor sosial nød er utdanning ofte veien ut av fattigdommen. Vi fikk bilder og fulgte med hvordan det gikk med G. fra år til år mens han vokste opp, parallelt med ungene her i huset.

Og plutselig, her om dagen, ringte de fra SOS barnebyer og fortalte at nå var G. 19 år og ferdig på skolen. Han hadde gjort det meget bra og mottatt stipendier for videre studier i Europa. Dermed trenger han ikke faddere mer - han kan stå på egne ben. Det var nesten litt trist, men veldig godt å høre. Det hadde vært spennende og fint å følge ham videre på veien, men SOS barnebyer har taushetsplikt og kan ikke fortelle oss hvor han skal flytte og hva han skal studere. Men jeg er sikker på at det går bra.

Og nå har vi fått et nytt fadderbarn - en 14 år gammel jente fra Paraguay i Sør-Amerika. Nå venter vi spent på å få vite litt mer om henne og følge henne på livets vei.

Bildet er lånt fra SOS Barnebyer. Du kan lese mer her.