Kjøkkenhistorier...

Grønn var min barndoms dal. Huset vi bodde i, var nytt og moderne. På kjøkkenet var det overskap med skyvedører, oppvaskbenk i rustfritt stål, innebygd kjøleskap og lettstelt linoleum på gulvet. På veggen var det strømmåler så man kunne følge med på forbruket - vi brukte den til å følge med på når sikringen kom til å gå, da skrudde vi ned ovnen. Oppunder taket var det avtrekksvifte med lang snor som vi kunne dra i for start og stopp. Planløsningen var husmoreffektiv og praktisk, for å minimalisere antall skritt i løpet av en dag. Veggene var hygienisk hvite, og arbeidsplassen var i riktig høyde, så husmoren kunne sitte på sin husmorstol og rense fisk, for eksempel, mens hun hvilte bena. På spiseplassen et nett og lite respatexbord med små og nette stålrørskrakker rundt, med skaiputer på. Over bordet en hylle til Kurérradioen - vi hørte på barnetimen, nitimen, husmortrim og værvarsel for fiskebankene. Og dagens noteringer fra Oslo Børs, som vi ikke skjønte noenting av, men vi kunne dem omtrent utenat. Akk ja, sånn var det på sekstitallet.

Så kom søttitallet. Vårt fine, moderne kjøkken var blitt litt slitent, og hele familien gøyv løs med malekoster og pågangsmot og løftet rommet til nye høyder. Endeveggen ble knall gul. Men først malte far - til englebarnas store jubel - en gul mann på den hvite veggen. Vi ble mektig imponerte over hans kunstneriske ferdigheter med bred malekost, men sånn kunne vi jo ikke ha det, det var jo tross alt et møblert hjem - så den fine mannen ble overmalt med "fancy gul", som fargen het. (Hadde dette vært i dag, ville mannen selvfølgelig blitt foreviget, men den gang tenkte ingen på å ta bilder av de små ting i hverdagen. Ja, hadde det vært i dag, hadde den fine mannen ratt fått bli på veggen, for i 2011 er det helt ok med litt humor i heimen, men det var det ikke i 1975). Beige vegger og brune skap. Grønne hvitevarer. Kjøkkenrutene ble byttet ut med nye, storblomstrede gardiner i brunt, orange og gult. På radiohylla, nå brunmalt, en splitter ny Tandberg reiseradio med fm i stedet for langbølge. Ojojoj, det var fint.

Hos venninnen min hadde de brunblomstrete tapet på spiseplassen, med rundt, brunbeiset bord, det var siste mote. Hvitevarene var røde, eller kanskje det var oransje, og ellers var fargene omtrent som hos oss. Det var her jeg så det første gang - og jeg glemmer det aldri:

På en krok på veggen hang GRYTEKLUTENE - de fineste jeg hadde sett - lagd av bestemorruter i gult, oransje og brunt. Jeg hadde aldri sett bestemorruter før, og syntes det var en genial konstruksjon. Du kan godt si jeg hadde en håndverksmessig AHA-opplevelse der og da. Jeg kunne hekle, så jeg skjønte straks hvordan de var konstruert - og så gikk jeg hjem og gjorde likedan. Ikke grytekluter i første omgang, men en genser - i gul, oransje og brun ull, med brune, ribbestrikkede ermer. Alt lagd på øyemål - og merkelig nok passet genseren, den hadde til og med fin passform, og den ble mye brukt mens jeg gikk på ungdomsskolen. (Og hadde dette vært i dag, ville genseren selvfølgelig blitt foreviget. Men det finnes ikke et eneste bilde av den, og jeg aner ikke hvor den ble av).

Men de fine gryteklutene som hang på en krok over det brune bordet glemmer jeg aldri. Planen var å lage makne. Men søttitallet tok slutt - og det ble plutselig veldig slutt på fargekombinasjoner som gult-oransje-brunt - ja, det ble så slutt og så ut at vi var helt, helt sikre på at det aldri kom til å bli moderne igjen. Det ble så slutt at vi malte over alt det gyselige oransje så fort vi bare kunne og kastet møblene på fyllinga, og de storblomstrete dynetrekkene, ja de gjemte vi så godt vi kunne innerst i et skap. Og vi lo oss nesten i hjel av den dårlige søttitallssmaken, æsj, og kledde oss ut på karneval i skrekkelige brune slengbukser og oransjeblomstrete, trange t-skjorter og platåsko. Hallooo, platåsko liksom!

Men så skjedde det noe rart. På slutten av nittitallet, da søttitallet var nesten glemt og Dattera begynte på skolen, ble slengbukser og platåsko in som aldri før, og vi humret litt av det. Da mødrene våre ryddet i skapene og dumpet de storblomstrete gardinene og dynetrekkene på loppemarked, kom en ny generasjon unge voksne og sto i kø og sloss om dem og kalte dem RETRO. Vi som hadde vokst opp med rødoransje tenåringsrom og stormønstrede dynetrekk i brunt og grønt sto hoderystende på sidelinja og så på. For dem var det nytt og friskt, for oss var det gammelt og stygt.

Ja, verden er forunderlig - men morsom! Og nå har jeg endelig fått heklet grytekluten som har stått på to-do-lista mi i 35 år. Fritt etter hukommelsen - 3x3 bestemorruter i gult, oransje og brunt. Den ble ganske stor - muligens var originalen 2x2 ruter og ikke 3x3, det var fargene og ikke størrelsen jeg husker. Jeg heklet bare én, så tok søttitallsinspirasjonen slutt, men den har fått en matchende makker - en litt retroinspirert Annepålandetgryteklut.

Men stormønstrete søttitallstapeter på veggen - nei takk!


[ Men hva er egentlig retro? Nå brukes det jo om alt, men pr definisjon er det kulturelle stiler som er tilbakeskuende, det vil si kopierer og etterligner gamle moter. En nærmere definisjon finner du her. ] 

[ Og er du spesielt interessert i interiør fra ulike tidsepoker, kan du jo ta deg en tur på Norsk Folkemuseum og besøke OBOS-gården Wessels gate 15. Anbefales! ]