Den grusomme historien om juletrepynten...

Har man en mann som fyller 50 midt i julestria, blir det lett litt halloy i heimen sånn rett oppunder jul. Vi er ikke så ivrige på langtidsplanlegging her i huset, det straffer seg gjerne i sluttspurten. Akk ja. Og tror du ikke det kom et ukeblad og intervjuet meg nylig. Jo, så menn. Det får jeg skrive mer om siden. Verden er sannelig full av overraskelser.

Det drar seg til - snart skal juletreet i hus, pynten skal frem, og det blir jul i stall og stue. Det får meg alltid til å tenke på den gangen jeg ryddet i juletrepynten. Det er en av familietragediene, og jeg får ikke dø i synden. Og kommer jeg ikke på historien av meg selv, er det alltids noen som minner meg på den, Å jada. Man tuller ikke ustraffet med papirpynt og dorullnisser, bare så det er sagt.

I min grønne ungdom hendte det sporadisk at jeg fikk noen huslige raptuser, særlig i sommerferiene. Sommerferiene var lange i gamle dager, og siden vi bodde litt utenfor allfarvei, ble det ofte litt stille for Annepålandet. Da ryddet jeg. Et år ryddet jeg for eksempel i overskapene på kjøkkenet. Der stod blomstervaser og stygge fat som vi aldri brukte, pluss diverse annet rusk og rask. Moren min hadde vokst opp under krigen og var ikke så glad i å kaste ting, men det var jeg. Jeg tenkte det var best å ikke nevne noe om det etterpå - for det man ikke vet, har man ikke vondt av. Så hvis du leser dette, Kjære Mor: Det er over 35 år siden, og saken er forlengst foreldet.

Julen 1969. Annepålandet er 8 år og beundrer den hjemmelagde juletrepynten - lenge før den ble kastet.

Dette var jo vellykket, så året etter ryddet jeg i julepynten. I min barndom hadde vi ikke julekuler. Gamle dagers julekuler var av tynt glass og knuste lett, og foreldrene mine mente det ikke var forenlig med tre barn og hund i stua. Til gjengjeld hadde vi store mengder papirpynt - lenker og kurver av alle slag, engler med og uten hoder, fugler med og uten vinger, vattkulenisser, eggkartongbjeller og diverse andre rariteter som brødrene og jeg hadde produsert opp igjennom. Riktignok hadde vi aldri gått i barnehage, for barnehager var ikke oppfunnet enda der vi bodde, men moren min var flink til å sette oss i gang med kreative prosjekter. Og ikke minst - vi fikk mye inspirasjon fra Lekestue med Vibeke Sæther, søttitallets svar på barne-tv. Det var der vi lærte å lage bjeller av eggkartonger og aluminiumsfolie - noe som var så stygt at det strengt tatt burde vært forbudt. Ja, vi hadde pappesker på pappesker med papirpynt i rødt og grønt og fine farger.

Annepålandet er voksen nå, og er sin egen juletresjef (sammen med resten av familien - i demokratiets ånd).Og sannelig, ganske mye hjemmelaget pynt her også. Leikestove har satt sine spor...

Pynten ble hengt opp og pakket bort igjen år etter år. Den ble flattrykt, skjev og skakk - englene mistet hodet, fuglene fikk vingene på snei, verdens lengste julelenke ble til mange små, og så videre og så videre. Man må være mor selv - eller fire år gammel - for å synes at dette var fint, tenkte unge Annepålandet. Og vips, så var den julepynten borte vekk. Mange pappesker var redusert til kun de aller, aller fineste kurvene, en kjøpt dompapp, glitter og elektriske juletrelys. Puh, tenkte Annepålandet, det var godt! Og så ble skapet lukket og julepynten glemt, og sommeren ble til høst, og høsten ble til vinter, og hei hå - så var det jul igjen.

Det finnes ikke så mange arkivfotos av min barndoms julegran, og ingen fra det grusomme året da jeg kastet julepynten, så jeg peiser på med bilder av juletreet anno 2010. Gammel og god julekurv fra 80- eller 90-tallet.

Hos oss ble granen pyntet på julaften, litt utpå dagen, mens ribba stod i ovnen og etternølerne stod i dusjen. Etter hvert som vi ble tenåringer, var det oftest brødrene mine som sto for pyntingen. Det var trivelig arbeid - mens duftene av ribbe og nyrørt tyttebærsyltetøy og gran spredde seg i huset og - skriiiiiiik, hva har skjedd med julepynten??!!?? Hvor ER julepynten? Har noen flyttet på den, lagt ned et annet sted, after all these years??

Det var da jeg kom på det. - Åh, den derre stygge julepynten, jeg kasta den, jeg!

Vips, så var det slutt på den hyggelige julestemningen og julefreden som hadde senket seg. Storebror sa ikke stort, mens lillebror var dypt rystet og sjokkert. Men - han viste seg som en handlingens mann. Med lynets hastighet gravde han frem de gamle, frynsete glanspapirrullene fra skuffen, treiv saksa og produserte nye julekurver i rekordtempo. Rødt og hvitt og gull og sølv hadde vi brukt opp for flere år siden, her fikk det bli som det blir, med nye og uvante fargekombinasjoner. Julekurver i sort og gult og mørkegrønt var vi ikke så vant til, men jeg turte i hvert fall ikke klage. Og mens Sølvguttene sang julen inn og moder tente alle lys, slang lillebror opp de nye kurvene på treet - det ble jul allikevel.

Og når familien Annepålandets familiekrønike en gang skal skrives, kommer kanskje denne historien med. Visse ting lar seg ikke bagatellisere. Visse ting blir aldri glemt. Hver jul, når treet skal pyntes, kommer noen på denne historien, og alle blir iltre og minnes den grusomme julen da Annepålandet hadde kastet juletrepynten. Det må være minst trettifem år siden, men det blir aldri, aldri glemt. Og lillebrors julekurver i odde farger lever fortsatt i beste velgående og blir hengt opp på treet, år etter år. Alle syns de er veldig fine.

Ønsker dere alle en fin innspurt med mye pynt og kos - men kom for all del ikke i skade for å kaste juletrepynten!!!