Snart er det jul...

Jeg ønsker deg en fin og fredelig jul!  

Takk for at du har funnet veien hit til bloggen, og en stor takk til alle dere som legger igjen kommentarer! Det varmer et julehjerte. Det mangler litt på julefølelsen enda – julefreden har ikke helt senket seg over by og land, men snart, snart…

Da jeg var barn, pleide vi å gå ut på trappa på julaften klokka fem.

Det var naturligvis Hvit Jul – det var det alltid før i tiden, så vidt jeg husker. Ingen hadde juletre med lys på ute, og bare enkelte av naboene hadde lysende adventstjerne i vinduet. De få som var, ga oss en følelse av høytid når vi kom forbi. Likevel var det ingen tvil om at det var jul, det kjente vi i våre barnehjerter.

På julaften klokka fem ringes julen inn. Det er da julen starter. Er det noen som tenker på det nå for tiden, mon tro? Vi visste det, selv om vi var små. På julaften klokka fem sto vi på trappa og så utover det vinterhvite landskapet. De eneste lysene vi så, var veilysene på riksveien like ved. Trafikken på veien hadde stilnet, for nå var det jo jul. Det var ingen som var ute og rekte gatelangs. Hvis det var stille vær, og det var det gjerne i desember, kunne vi høre kirkeklokkene. Vi hadde vært til julegudstjeneste tidligere på dagen, men først klokka fem ble julen ringt inn. Kirken lå flere kilometer unna, men var det stille vær, kunne vi høre klokkene hele veien hjem til oss. Julefreden hadde senket seg over dalen. Dette var Jul, det visste vi i våre barnehjerter.

Etterpå gikk vi inn og hørte Sølvguttene synge julen inn på NRK. Det gjør vi fortsatt. Vi har stått på trappa og lyttet etter kirkeklokkene, men det eneste vi hørte, var suset fra riksveien like ved. Folk har det så travelt nå, de rekker ikke å komme i hus før julen ringes inn. Det er trafikksus fra veien hele døgnet. Det er juletrær med lys på i alle hager, adventstjerner og spisse staker med elektriske lys i alle vinduer, men vi har det så travelt nå at vi har nesten ikke tid til å se det.

Klokka fem ringes julen inn, det er da julen starter. Da skal julefreden senke seg over dalen. Da er det jul. Vi kan heldigvis, så vidt, fortsatt kjenne det i våre hjerter. 

Dagens historie er en reprise fra tidligere år her på bloggen, for gjenbruk er en bra ting. Juletradisjoner innebærer at vi gjør de samme tingene - år etter år, den samme pynten, de samme sangene, de samme gamle historiene. Kanskje det er derfor vi er så glade hver julekveld, det er noe trygt og godt over det vi kjenner igjen. Nå har vi vaska gølvet, og vi har børi ved, og nå - nå er det like før moder tenner alle lys, så ingen krok er mørk. Fred på jord, fryd på jord, og god jul!

Deilig er jorden. Det blir ikke jul uten.

(Alle utendørsbildene har jeg tatt i nabolaget. Bildet med levende lys og julestjerne er fra Annepålandets voksne julehjem. Bildet fra mitt barndomshjem, der Annepålandet er to år og Storebror litt eldre, har faren min tatt i 1963. Juletrærne skinte mye mer før, med levende lys og englehår. Det var en del av barndommens magi).