Sylvias vanter...

Jeg er fast leser av Sylvias blogg, Ost, kjeks og rødvin, og den kan jeg anbefale på det varmeste. Den handler ikke bare om mat og drikke, men også litt reisebrev, litt interiør, litt butikk – og masse garn og strikking og livsglede. I sommer skrev Sylvia om disse vantene, som de solgte som en pakke med garn og oppskrift i butikken der hun jobber (bilde ganske langt ned i innlegget). Jeg vet sannelig ikke om de har noe navn, men jeg kaller dem Sylvias vanter.

Jeg har strikket vanter hele mitt strikkeliv, og syns i grunnen ikke det er noen heksekunst – men jeg er lett å lede, og her ble jeg litt besnæret av at Sylvia beskrev dem som ”ikke for amatører”. Det hørtes så spennende ut at jeg bestilte en pakke.

Fargene er så vakre – gammeldagse husflidsfarger i duse toner, bortsett fra den røde, som virkelig lyser opp i landskapet. Jeg synes disse fargene slår det meste. De minner meg om vevde gamle åklær, slike vi liker å henge på hytteveggen her i Norge, og noen fine gamle gensere fra 50-tallet som vi arvet som barn fra noen slektninger som var mye eldre enn oss. Det er kanskje ikke så tydelig på bildene, men fargene er lys grå, sinoberrød, bondeblå, oker og brunsort.

Dette strikketøyet har jeg kost meg skikkelig med. Det tok sin tid, men nå er det ferdig. Garnet Rauma Prydvev 2-trådsgarn - er hardt som hyssing og tilsynelatende like sterkt også, og det var absolutt en fordel å strikke med metallpinner.

Selve vanten var enkel å strikke – helt vanlig vante med vrangbord, tommelkile og fem fingre på hver hånd. Utfordringen her var det harde garnet – det ble veldig vanskelig å strikke pent – men til gjengjeld er de antakelig mye sterkere enn vanlig, myk ull. Det gikk med ca 80 gram garn, og jeg strikket med Addi metallpinner nr 2,5. Etter å ha slitt ut tuppen på de fleste trepinnene mine, blir jeg i grunnen mer og mer glad i Addi metallpinner i de tynneste størrelsene, fra nr 3 og nedover.

Det har vært en del skriving på nettet i det siste om at engelske oppskrifter er mye mer detaljerte enn norske. Og i hvert fall denne oppskriften her – som var ytterst sparsomt beskrevet. Men jeg har jo strikket vanter før, så det gjorde ingen ting. Det var heller ikke noe mønsterdiagram, bare et blekt foto av vanten. Heller ikke noe problem, for mønsteret var heldigvis veldig enkelt.

Utfordringen her, folkens, kan dere gjette hva den var? Ta en titt på bildene: Når det er fem farger på hver finger, fire av dem ytterst i tuppen, hver av dem med to trådender, på ti fingre – hvor mange tråder blir det å feste da??? Hundre – bare på fingrene! I tillegg til en del på selve vanten også. Og hvordan fester man ni stive tråder ytterst i en fingertupp uten at det blir klumpete eller synes? Hvis noen vet svaret – vennligst let me know!

Men fine ble de! Og varme. Vel verdt strevet. Disse kommer jeg til å bruke mye.