Vanter til en ung mann...

Det er gode tider for oss som strikker. Du kan knapt nok åpne et magasin, en katalog eller en avis uten at det er noe strikket der. Strikkede jakker, kåper, vester, skjerf, luer, pulsvarmere, vanter, sjal. Det meste i grått.

Jeg blir ofte lettere sjokkert over prisene - hvem er det som betaler 500 kroner for et par helt enkle ullvanter?? Og her om dagen så jeg et par søte, hvite pulsvarmere med blå kant fra Odd Molly - helt enkle med et enkelt hullmønster. En liten, brun sløyfe på - 729 kroner. Finanskrisen glimrer med sitt fravær i dette markedet.

På den annen side fikk jeg katalogen fra H&M i postkassa i går - og prisene her er for mannen, og ikke minst damen, i gata - her er til dels ganske fine ting til nesten gibortpriser. Og med opptil flere prosent ull i!

Nå er ikke jeg så veldig opptatt av mote, men jeg er ikke mer utafor enn at jeg har registrert at det er strikk for alle penga i år. Gøy det! Og det er massevis av inspirasjon å hente. Fargespekteret er som nevnt litt begrenset, men vi som strikker har en stor fordel her - vi kan velge fargene selv. For min del blir det jo gjerne grått uansett, men det er friskere takter på gang!

Det kan virke temmelig dødt her på bloggen for tiden, men bak kulissene er det ting på gang. Jeg har en hel del ting på pinnene, og noe blir faktisk ferdig også. Akkurat nå er det disse fingervantene som står først i bloggekøen - inspirert at et foto i Aftenposten nylig.

De er til Sønnen, en ung mann med velvoksne never og mange dupeditter som mobil, ipod, nøkler, busskort, penger og div. annet stash som blir enklere å håndtere med vanter UTEN fingre. Sønnen er heller ikke så veldig opptatt av mote, men vantene likte han. Han syns de var smarte.

Garn: Pickles Baby Merino i fargene Lava (orange) og Vinternatt (mørk blå), ett nøste av hvert
Pinner: Nr 3
Oppskrift: Heftet "Hånd i hanske" fra Sandnes, oppskrift nr. 5, str. Herre (fra ca 1980)

Garnet er deilig og mykt og kløfritt, og fargene er helt uimotståelige. Den mørkeblå er nesten sort med en lysere tråd som melering. Den orange er - ja, orange! Sorte votter og vanter vet vi av erfaring har lett for å bli helt usynlige i lommer og treningsbager og busseter, og før du vet ordet av det er de forsvunnet for evig tid. Orange vanter, derimot, håper jeg syns såpass at de ikke blir gjenglemt med det første.

Jeg er veldig glad i melert garn - eneste ulempen er at det lett deler seg mens du strikker, så her gjaldt det å følge med litt underveis. Jeg ser sjelden på strikketøyet mens jeg strikker, men i dette tilfellet viste det seg å være lurt. Men garnet er vidunderlig likevel, og jeg har flere håndplagg i orange/mørkeblått på blokka. En virkelig frisk kombinasjon!

Jeg lanserte dette som en julegaveidé, men fingervanter hører jo høsten til. Når nettene blir lange og kulda setter inn for alvor, er det vel votter som er tingen. Det får bli en annen gang.

Oppskriften er en klassisk vanteoppskrift med tommelkile og veldig fin passform. Jeg lagde vrangborden ekstra lang - og fingrene uten tupp og med vrangbord ytterst så de sitter godt. Fingrene på slike vanter er oftest altfor korte, etter min mening. Det er jo bare fingertuppen som trenger å stikke utenfor, ikke nesten hele fingeren. Tanken her var å holde hånden, håndleddet og mest mulig av fingrene varme - og samtidig ha fingrene fri til å taste på mobilen, plukke frem busspenger, låse opp døren, fotografere etc. etc. Og dessuten - har du fingervanter, trenger du ikke ta dem av så ofte som vanlige votter og vanter, og dermed er sjansen for å glemme dem igjen enda mindre!
Kryss fingra, sier nå jeg... Med eller uten tupp.