Skal det være en julegran...?

I fjor så det sånn ut på disse tider. Det gjør det ikke i år. White Christmas er byttet ut med våt Christmas, og det får vi ikke gjort så mye med.

Julen består av tradisjoner. Tradisjoner er repriser - det samme går igjen, år etter år. Og det er jo sånn vi vil ha det, det er kjent og kjært og trygt. Her på bloggen har jeg hatt noen julehistorier som har gått igjen. Jeg har fått mange nye lesere det siste året, så her kommer historien om da Annepålandet var juletreselger en gang til.

Slekt skal følge slekters gang, og i år er det Sønnen som står ute og selger juletrær. Han er student, og jobber i blomsterbutikk på si'. I desember selger de juletrær, og kanskje synes han det er like trivelig som jeg syntes den gang for lenge siden? Én ting er i hvert fall sikkert - det var kaldere den gangen, og hvitere.

Ja, for i min grønne ungdom jobbet jeg en jul som juletreselger. Jeg blir nostalgisk bare jeg tenker på det - jeg kan enda huske duften av granbar og snø og kulde, kundene som kom innom, neglesprett og julestemning - selv om det er tretti år siden nå.

"  I min grønne ungdom hadde jeg mange snurrige småjobber ved siden av skoler og studier. Den beste var den som juletreselger.

Og det skjedde i de dager, før Plantasjen begynte å selge juletrær i stor målestokk for 50 kr stykket, kneblet og bundet i grønn netting, og dermed frarøvet juletremarkedet all sin landlige sjarm. Det var ikke mange juletreplantasjer heller i de dager. Juletrærne var stort sett småbusk som vokste blant store graner, tynning i plantefelt og diverse småtteri som vokste vilt under kraftlinjene som går gjennom de dype skoger og bringer strøm ut til alt folket. Kort sagt – smågran og småfuru fra Oslo Nordmark. Disse ble gjerne solgt fra små, provisoriske utsalg langs landeveien og ved nærbutikken de siste par ukene før jul. I motsetning til nå, kom juletreet sjelden i hus før lille julaften, og fikk stå til trettende- eller tjuendedag jul.

Jeg kommer fra en gård på landet, til gård hører skog, og i skog vokser småtrær. Brødrene mine solgte juletrær i ungdommens vår – det var en fin ekstrajobb i juleferien. Ett år ble jeg ansatt som juletreselger. Det var gjerne kaldt oppunder jul, og snø, selvfølgelig. Det var alltid hvit jul i gamle dager. Dette året var det spesielt grisekaldt, husker jeg, og jeg sto polstret i mange lag ull, duffel, nesnalobber og to par skinnvotter utenpå hverandre og solgte juletrær ved den lokale bensinstasjonen, som tilfeldigvis lå i bygdas verste kuldehøl. Det var kaldt, men trivelig arbeid. Brødrene Brothers dro til skogs og hogg nye trær etter hvert som jeg solgte. Ferskere trær fikk du ikke.

Folk kom innom og kjøpte juletre på vei hjem fra jobb den siste uka før jul. Juletreet måtte være ferskt og friskt, det var nøye, men bortsett fra det var kundene hyggelige og greie og stilte få krav. Det var mange faste kunder. Og alle var i godt humør – folk var ikke så stresset før i tiden, og juletrehandelen var liksom siste hånd på verket før julefreden kunne senke seg over by og land.

Siden trærne kom litt herfra og derfra og hadde vokst opp under ulike forhold, kunne de være ganske forskjellige. Det var noe for enhver smak og enhver stue. Noen trær hadde vokst fort, og da var det langt mellom greinene, andre hadde vokst sakte, og da sto greinene tett. Noen trær var høye og slanke, andre små og tette – presis som oss mennesker omtrent. Noen hadde lange nåler, andre korte. Og alle som har gått i skogen og sett på trær, vet jo at de er frodigst på solsiden. 

Alt dette utnyttet vi til vår fordel i salget. En dame stusset over at treet hadde så lite nåler – de var korte og satt ikke spesielt tett, men var ellers jevne og pene. – Det er en fordel det, veit du, mente Lillebror, for da røsser det ikke så mye! Og dermed var det treet solgt. Noen trær hadde hatt en trang oppvekst og var typiske hjørne-trær – en stor fordel for folk med små stuer. Andre skulle ha treet inntil en vegg, og da var det helt i orden at det var litt flatt på nordsiden. Smale trær er en fordel for små familier – så går det fint å danne ring rundt treet. Var det få greiner nederst, var det plass til flere gaver under treet. Var det i det hele tatt få greiner, passet det godt for folk som ikke hadde så mye julepynt eller ville ha det mest mulig naturlig. Da fikk de gjerne med noen ekstra kvister granbar på kjøpet, som de kunne ha på trappa. Kort sagt, alle trær hadde sine fordeler - det gjaldt bare å tenke positivt. Det var mange faste kunder, og alle var blide. Ingen klagde på prisen, ingen prutet heller, men det hendte vi slo av litt for kjente. Det var trivelig arbeid.

Jeg fikk et nært og personlig forhold til juletrær etter dette. Jeg kan huske spesielle trær. Som det litt gulgrønne vi fikk et år. Jeg stusset litt over fargen da det kom i hus, men det var fint og friskt og duftet som graner skal. Vi pleier å vanne juletreet, men dette var ikke spesielt interessert i vann. Ikke røss det heller. Etter jul ble det ekspedert ut bakdøra. Der fikk det ligge i fred til neste vår. Da vi ryddet i hagen, lå treet der like gulgrønt og fint og friskt som i julen – med alle nålene på. Jeg har aldri sett maken til tre. Var det siste rest av julens magi?  "

Hos oss kommer juletreet i hus lille julaften, om kvelden. Sånn har det alltid vært, man skal ikke tukle med julens tradisjoner. Så blir det pyntet med hummer og kanari fra alle årene - gammelt og nytt, kjøpt og hjemmelaget. Stilen - eller muligens mangel på sådan - kan vi kanskje kalle "norsk julemiks". Jeg syns det er fint - det er liksom sånn det skal være, her hos oss.

Ha en riktig fin torsdag! Ta det med ro - det er fortsatt mange dager til jul!