Lyspunkter...

Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv.

Henrik Wergeland

Finn lyspunktene: Prøvedrikker ny kopp fra Green Gate, brenner duftlys som heldigvis ikke dufter for mye, studerer lyspunktene rett foran min egen nese - mens jeg venter på lysere tider. Heklet brikke made by me, voksduk fra Kremmerhuset, fyrstikk fra Swedish Match, tidligere Nitedals Tændstikfabrik.

Hvorfor står det Hjelpestikker og ikke Fyrstikker på esken? Jo, i 1922 ble det opprettet et fond som skulle hjelpe fyrstikkpikene på fabrikken. I dag går pengene til forskjellige veldedige formål. Avhengig av hvilken type eske du kjøper, går mellom 3 og 10 øre av salget til fondet. Hittil har hjelpestikkefondet delt ut 51 millioner kroner. Nå for tiden deles det hvert år ut en pott på 500 000 kroner til et veldedig formål.

Tændstikfabriken lå først på Markerud i Nittedal, men ble revet da fabrikken ble flyttet til Oslo. En av mine forfedre kjøpte noen av de røde teglstenene fra fabrikken for å bygge fjøs. Fjøset står den dag i dag på gården der jeg kommer fra. Så jeg har vokst opp med en ørliten flik fyrstikkhistorie.

It's raining again...and again...

Det regner og det regner. Men i morgen har meteorologene meldt fint vær!

I følge Almanakken stod solen opp kl 0834 i Oslo i dag, og gikk ned igjen kl 1533. Et dagsverk på 6 timer og 59 minutter er vel ikke så aller verst, årstiden tatt i betraktning. Over skyen er himmelen alltid blå... :P

Jeg klarte ikke å fange lyset i dag heller. Men her er utsikten oppover fra mitt vindu i dag - regn, grå himmel.

Tredje veckans projekt i "Anvend det du har"-utmaningen November 2009

Jeg har allerede blogget tredje ukes prosjekter i  Beas Novemberutfordring - men her er en kort oppsummering:

#5 er disse sokkene - de er altså ferdige men er gjemt bort for å bli julegave.

#6 er den grå silkegenseren. Å sy i et bånd for å unngå at halsutringingen siger ut, var særdeles vellykket og kan anbefales på det varmeste. Nå har jeg brukt genseren flere ganger, og den holder fasongen. På kjøpte gensere er jo ofte halsen forsterket med bånd, så hvorfor ikke i hjemmelagde? 

Her er et detaljbilde, i tilfelle noen lurer på hva som skjedde. Båndet er et vevd, litt elastisk bånd jeg tilfeldigvis snublet over i en butikk som fører garn og sysaker. Det er sydd på for hånd med vanlig sytråd og små tråklesting, eller kanskje det heter forsting? Det er i hvert fall enkleste type sting - type sånn som barn syr når de ikke har lært å sy enda. Alt har samme farge, så stingene syns ikke. Hekten har jeg kjøpt på Bogerud. En helt vanlig hekte - men stor.

Jeg har gjort ferdig flere småprosjekter også, men siden det blir mørkt nesten før det blir lyst nå i november, har jeg ikke fått til noen vellykkede bilder. Men hvis jeg sitter klar med kameraet - som en naturfotograf som venter på elgen - så kanskje, kanskje jeg greier å fange dagslyset de minuttene det er her en av dagene til uka? Da skal jeg prøve å få tatt noen brukbare bilder. Det er et par luer, blant annet, og alle som har prøvd vet jo hvor vanskelig det er å ta fine bilder av seg selv med lue på. Og med lysmangel i tillegg - ja da ligger det an til noen saftige blitzbilder, er jeg redd. Ja, utfordringene står i kø. Ha en fin uke!

Pure silk...

Dette er prosjekt #6 i Novemberutfordringen.
I går sydde jeg ferdig den grå genseren (foto litt nedi innlegget). I dag er den klar - igjen.

(Litt sliten og influensablek, men se på genseren, ikke på meg. Her er den fiks ferdig!)

Den har nemlig levd et tidligere liv. Dette var den aller første ovenfra-og-ned-genseren jeg strikket, og den var ferdig allerede i fjor sommer. Jeg brukte den en hel del, og likte den bedre og bedre - bortsett fra én ting: Den ség i halslinningen. Jeg kunne ha den på meg en time eller to - og den skled nedover skuldrene. Så måtte den vaskes og krympes tilbake til start, og så var det på'n igjen. Den lå an til å bli utvasket i rekordfart, og måtte livreddes.

Jeg bestemte meg for å sy et bånd langs halslinningen. En smal sak, tenkte jeg. Men - Ting Tar Tid, og nå har den ligget klar med knappenåler i aldri så lenge. Og NÅ er den endelig ferdig - hurra!! Jeg sydde i en hekte også, etter å ha vurdert og forkastet ca en million knapper. Store hekter, av typen som brukes i pelskåper blant annet, er egentlig et ganske smart triks.

Her er den foreviget i fjor sommer - før bånd og hekte:

Jeg falt for garnet i en lokal garnbutikk, syntes det var fascinerende at ren silke kunne ha et så grovt uttrykk, nesten som tweed. Idena Silke het garnet. Jeg kjøpte tilhørende oppskrifthefte og skulle strikke en jakke. Men - kjemien stemte ikke - garnet og oppskriften kledde ikke hverandre og jeg likte ikke jakken, så den ble rekket opp. Nytt forsøk etter eget hode - det ble også rekket opp. Akkurat samtidig dukket denne beskrivelsen opp på nettet, og så brukte jeg den som utgangspunkt og strikket meg en genser. Jeg ville ha en smalere modell, innsvinget, og gjorde mange endringer underveis, men det var en utmerket grunnbeskrivelse. Siden det var første gang jeg strikket ovenfra og ned, var det utrolig fascinerende å se hvordan genseren vokste frem og passet som et skudd til min bulkete kropp. Sånn i all beskjedenhet liker jeg min versjon bedre enn originalen, men smaken er jo forskjellig, heldigvis - ellers hadde vi jo alle gått rundt i samme genseren. Jeg skulle ha en enkel genser - til jeans, som er min grunnutrustning. Og det var akkurat hva jeg fikk.

Modellen er rask å strikke - det er bare rettmasker, med "hentemasker" (aner ikke hva det heter jeg, når man tar av en maske på annenhver rad) som gjorde det litt mer spennende å strikke. Jeg felte og økte i rettmaskene mellom disse stripene rundt hele bolen for å få frem fasongen på genseren. Meget enkelt og effektivt.

Til å begynne med likte jeg ikke garnet. Det var stivt og langsomt å strikke med. Men det var vakkert gråmelert, og silke er silke, så jeg holdt ut - og det er jeg glad for. Genseren har blitt myk og behagelig i bruk, og faller tungt og fint. Jeg liker lange gensere, så at den har seget noen cm på lengden gjør ingen ting. Og nå holder forhåpentligvis halsen seg sånn noenlunde på plass også. Silke er egentlig enda bedre enn ull - for det er svalt når det er varmt og varmt når det er kaldt - og hva mer kan man ønske seg av en genser?? Man skal slett ikke se bort fra at jeg strikker en til etter samme grunnmodell, om jeg finner et tungt og lekkert garn som passer - Drops Silke Alpaca kan jeg tenke meg er midt i blinken her (men Drops - ærlig talt - sånn kan dere rett og slett ikke stave! Silkealpakka heter det!). I grått, slo det meg, siden det kommer i en lekker sølvgrå farge - men så kom jeg på at jeg har jo allerede en grå genser da... Hmm.

Nå er genseren klar for sitt nye liv. Den kommer til å bli mye brukt. Og jeg er klar for å gjøre ferdig neste prosjekt fra strikkekurven - de Brune Vottene.

Mørketid...

November er grå, mørk og stusselig. Tåka ligger tett og regnet trommer mot taket.

Det er en helt spesiell stemning når det regner. Da jeg var liten, var vi ute og lekte hele dagen. Barn var det den gang. Lite bryderi for mor og en sunn sjel i et sunt legeme. Men når det regnet som verst og alle klærne var gjennomvåte, inkludert de grå, hjemmestrikkede vottene og de rødrutete Helly Hansen gummibuksene, da fikk vi være inne - i hvert fall til klærne tørket. Da satt jeg på kjøkkenet, klemt inn bak respatexbordet, og spiste leverposteiskiver med H-melk til - for det fantes bare H-melk den gangen. Og kefir. Dro du neglen bortover melkekartongen, kom voksen av i lange striper, for kartongene var vokset. Jeg hørte på regnet, på sentrifugen i vaskerommet rett ved siden av, og på moren min som effektivt ekspederte husarbeid på kjøkken og vaskerom samtidig - med forkle på. Da krøp jeg sammen der i kroken min og fikk gåsehud av rent velvære, og det var en helt spesiell stemning - som jeg kjenner når regnet trommer mot taket og vaskemaskinen går og det er mørkt ute men lyst inne.

Jeg har strikket ferdig prosjekt #5 i Novemberutfordringen - sokkene du så et glimt av i forrige innlegg. Det er en julegave, så du får ikke se mer heller. Strikket av årgangssokkegarn fra lageret - garn som har ligget i kjelleren over flere år og kanskje blitt bedre av lagringen, hvem vet?

Nå legger jeg siste hånd på en genser - grå for å matche dagen forøvrig. Mer om den i morgen.

Skulle du føle deg ensom i ditt strikkeliv, er det bare å logge seg inn på Ravelry - der deler du skjebne med 513 187 andre med felles lidenskap. Det er en hyggelig trøst i mørketiden. God mandagskveld!

Andra veckans projekt i "Använd det du har" - november 2009

Jeg er jo med i svenske Beas Novemberutfordring - en stor takk til Bea for bra initiativ!

Første uka ble jeg ferdig med Praktiske Petra-skjerfet (#1) med garn fra lageret. Denne uka gjorde jeg ferdig Sylvias vanter (#2). Jeg glemte visst å skrive i innlegget at de inngikk i Novemberutfordringen. Og videre - lue og votter (#3 og #4):

One Day Beret av Kirsten Kapur, samme damen som designet Mysteriesokkene jeg var med på i oktober. Enkel og grei lue som du strikker på en kveld eller to. Mer på Ravelry.

Og se, det digre, varme alpakkaskjerfet jeg strikket i vår matcher perfekt! Snakk om flaks. Det ble pulsvarmere også - Ysolda Teagues Garter Stitch Mitts:

Enklere kan det vel knapt nok gjøres. Gode og varme og deilige å ha på. Mer på Ravelry.
Garnet fant jeg i en lokal garnbutikk tidligere i høst - Palett fra Sandnes. Det var deilig og mykt og 100% ull - med lange fargeskift og med alle mine favorittfarger i ett nøste! Dyp rød, dyp grønn, koksgrå og lilla - pluss en dæsj knall grønt som havnet som en glorie oppå lua. Det egner seg ypperlig til rillestrikk/rettstrikk. Jeg fikk nesten litt Noro-følelsen (men bare nesten). Billig var det også, som norsk garn oftest er. Jeg skulle ønske det ikke var superwash, det kler ikke dette garnet så godt. Men fargene er flotte! Det finnes i en tynnere variant også, Palett Mini, som også så veldig fint ut. Fargene ser litt blasse ut på min skjerm - de er klarere og finere i RL.

Jeg hadde tenkt å gyve løs på STORE ting - ting som virkelig ville frigøre plass i strikkekurven, men så kom den grisete grisesyken og nedsatte produktiviteten betraktelig. Så jeg har nok å drive med en stund fremover.

Men snart er det jul. Vi tar ganske lett på julen her i huset - ingen sliter på seg hekseskudd og dårlige samvittigheter på grunn av julen her hos oss. Ikke kjøper vi oss til fant på julegaver heller. Nei, november og desember forløper pent og rolig - men visse tradisjoner har vi jo. Julekalenderen og kalenderlys, for eksempel. Det blir ikke jul uten. Hvert år henger en rad av kalenderpakker på en snor tvers over spisestua. Etter hvert som desember skrider frem og pakkene tynnes ut, henger vi opp julekortene som kommer i posten i stedet. Når julen ringes inn, er snora full av julehilsener fra kjente og kjære, og tradisjonen tro henger de oppe helt til påske. Sånn har det blitt, og sånn skal det være. Sønnens kjæreste lo godt da hun hørte at han fortsatt fikk pakkekalender av mammaen sin - i en alder av nitten år. Da Dattera flyttet ut, fikk hun snor og skruer med til hybelen, og kalenderpakker med nummer på i posten. Jeg håper hun ikke jukser, for man skal ikke tukle med tradisjonene.

I pakkene ligger små og store ting til Hygge og Nytte. Da ungene var i verste slyngelalderen, klagde de over Nytte, og da truet jeg med å legge ned hele ordningen. Men det ble nedstemt i familiedemokratiet - for man tukler ikke med tradisjonene. Da ungene var små, var desember en travel måned. Det var juleverksteder og arrangementer og avslutninger i barnehager og på skoler og på alle fritidsaktivitetene. Det var hyggelig, men hektisk. I tillegg måtte vi jo følge med på Barne-TVs julekalender og lese et kapittel i Jostein Gaarders "Julemysteriet" hver eneste dag. Ikke rart det ble litt travelt. Nå er det bare Julekalenderen igjen. Og den koser vi oss med. Du skal ikke se bort fra at det blir litt hjemmestrikk i den i år også... ;)

Feiring...

Hvis alt går som normalt, og det hender det jo at det gjør, vil bloggen min runde 25 000 besøkere i løpet av dagen. Det er helt utrolig for meg - mer er det ikke å si om den saken.

Litt mindre normalt er det at jeg er syk. Jeg er ellers lite syk, og det er jeg jo veldig glad for. Men i høst, så snart det flotte høstværet var over og gråværet la seg over Østlandet, ble jeg forkjølet, og siden har det gått i ett. Jeg lurte først på om det var svineinfluensa, men skjønte etter hvert at det var nok en helt alminnelig, kraftig forkjølelse. NÅ, derimot, har jeg influensa. Jeg håper virkelig det er svine-varianten. Det går visst begge deler heromkring - og skulle jeg bare ha fått en "vanlig" influensa, føles det litt som å være syk til ingen nytte. Er det svine-syken, er jeg jo ferdig med det. Muligens slipper jeg vaksinen også? Influensa er det i alle fall - jeg har hatt vondt alle tenkelige steder, men mest i ribbeina. Det kjennes som jeg har hostet på meg et par knekte ribbein. Sist jeg gjorde det, var jeg ung student, og den gangen var jeg mest bekymret over at jeg ikke fikk gjort situps på seks uker. Nå er jeg likeglad med situpsen, bare jeg kommer meg på beina igjen. Men kanskje det var et tegn fra oven - kanskje det er på tide med noen situps, når ribbeina slutter å verke? Det høres unektelig ut som en god idé.

Siden jeg ikke har vært helt i slaget, blir det ingen storstilt feiring av 25 000, slik jeg opprinnelig hadde tenkt. Det kommer nye tall og nye merkedager. I stedet tar jeg med et bilde noe annet som vi også har feiret her - av Sønnen, som ble juniornorgesmester i amerikansk fotball sist helg. I amerikansk fotball er det fire lagkapteiner, og her tar Sønnen og de tre andre kapteinene imot pokalen. Det var mørkt og disig og alt for langt unna, så bildet ble uskarpt - men stemningen på Jordal og idrettsgleden var det ingen ting å si på! Fra før har Sønnen både sølv, bronse, fjerde- og sisteplasser, men dette var første gang de tok gull for Vålerenga Trolls. Og de ble så glade! Det var det beste, syns jeg. Jeg er ikke så opptatt av om ungene gjør det bra eller ikke i idrettene sine - viktigst er idrettsgleden. For det ligger så uendelig mye trening, blod, svette og tårer bak. Da er det viktig at det er gleden som er drivkraften - med de få, magiske øyeblikkene som ekstra bonus.

Ha en fin kveld, og hold dere friske!

Sylvias vanter...

Jeg er fast leser av Sylvias blogg, Ost, kjeks og rødvin, og den kan jeg anbefale på det varmeste. Den handler ikke bare om mat og drikke, men også litt reisebrev, litt interiør, litt butikk – og masse garn og strikking og livsglede. I sommer skrev Sylvia om disse vantene, som de solgte som en pakke med garn og oppskrift i butikken der hun jobber (bilde ganske langt ned i innlegget). Jeg vet sannelig ikke om de har noe navn, men jeg kaller dem Sylvias vanter.

Jeg har strikket vanter hele mitt strikkeliv, og syns i grunnen ikke det er noen heksekunst – men jeg er lett å lede, og her ble jeg litt besnæret av at Sylvia beskrev dem som ”ikke for amatører”. Det hørtes så spennende ut at jeg bestilte en pakke.

Fargene er så vakre – gammeldagse husflidsfarger i duse toner, bortsett fra den røde, som virkelig lyser opp i landskapet. Jeg synes disse fargene slår det meste. De minner meg om vevde gamle åklær, slike vi liker å henge på hytteveggen her i Norge, og noen fine gamle gensere fra 50-tallet som vi arvet som barn fra noen slektninger som var mye eldre enn oss. Det er kanskje ikke så tydelig på bildene, men fargene er lys grå, sinoberrød, bondeblå, oker og brunsort.

Dette strikketøyet har jeg kost meg skikkelig med. Det tok sin tid, men nå er det ferdig. Garnet Rauma Prydvev 2-trådsgarn - er hardt som hyssing og tilsynelatende like sterkt også, og det var absolutt en fordel å strikke med metallpinner.

Selve vanten var enkel å strikke – helt vanlig vante med vrangbord, tommelkile og fem fingre på hver hånd. Utfordringen her var det harde garnet – det ble veldig vanskelig å strikke pent – men til gjengjeld er de antakelig mye sterkere enn vanlig, myk ull. Det gikk med ca 80 gram garn, og jeg strikket med Addi metallpinner nr 2,5. Etter å ha slitt ut tuppen på de fleste trepinnene mine, blir jeg i grunnen mer og mer glad i Addi metallpinner i de tynneste størrelsene, fra nr 3 og nedover.

Det har vært en del skriving på nettet i det siste om at engelske oppskrifter er mye mer detaljerte enn norske. Og i hvert fall denne oppskriften her – som var ytterst sparsomt beskrevet. Men jeg har jo strikket vanter før, så det gjorde ingen ting. Det var heller ikke noe mønsterdiagram, bare et blekt foto av vanten. Heller ikke noe problem, for mønsteret var heldigvis veldig enkelt.

Utfordringen her, folkens, kan dere gjette hva den var? Ta en titt på bildene: Når det er fem farger på hver finger, fire av dem ytterst i tuppen, hver av dem med to trådender, på ti fingre – hvor mange tråder blir det å feste da??? Hundre – bare på fingrene! I tillegg til en del på selve vanten også. Og hvordan fester man ni stive tråder ytterst i en fingertupp uten at det blir klumpete eller synes? Hvis noen vet svaret – vennligst let me know!

Men fine ble de! Og varme. Vel verdt strevet. Disse kommer jeg til å bruke mye.

Norge i november...

Norge er nylig kåret til verdens beste land å bo i. Det kan da ikke gjelde for november? Kaldt, vått, mørkt og surt. I tillegg er nesten alle syke og hoster og harker og nyser overalt. Nei, var jeg kommet til Jorden fra Outer Space i november, ville jeg nok valgt meg en annen plass.

(Men nå kom jeg tilfeldigvis til Jorden i mars, og da falt valget naturlig på Norge - for Norge om våren..... jeg blir nesten lyrisk her jeg sitter med en glohet toddy og godt polstret med ull på alle kanter og drømmer om vår. Men det var ikke det jeg skulle snakke om i dag).

Nei, i dag skulle jeg snakke om et av mine seneste prosjekter - Praktiske Petra, kåret av Unni på Innfall-bloggen til Årets julegave. Jeg kan ikke si meg uenig i det.

Jeg er jo med på Beas Novemberutfordring og skal strikke av garn jeg allerede har i huset. No problem - den kunne like gjerne hett November-til-november for meg, jeg har garn nok i lange baner.

For en stund siden kjøpte jeg et nøste fra Chili Gredelin med vidunderlig myk Duchess angora - eller nærmere bestemt 40% angora og 60% silke - ren luksus. Fargen Aura ble beskrevet som "bassengturkos". Morsom farge. Jeg vet egentlig ingen ting om angora - har aldri brukt det før og trodde det var omtrent det samme som mohair. Nå har jeg lest meg opp på emnet:

Angora kommer fra angorakaninen. Ettersom en kanin bare kan produsere en begrenset mengde fiber, er angora svært dyrt. Den beste kvaliteten er gredd rett fra dyret, ikke skåret. Angora "røyter" en del, det skyldes at en del av fibrene er så korte. Jo edlere kvalitet, desto mindre røyting.

Mohair, derimot, kommer fra angorageita. Navnet skyldes at rasen opprinnelig kom fra Ankara-regionen i Tyrkia, som tidligere het Angora-regionen. For å få fibrene til å henge sammen, er mohair som regel blandet med ull eller nylon.

Hva gjør man så med 50 gram mykeste bassenturkose silkeangora? Jeg hadde lyst på et lite, patentstrikket skjerf - et sånt som går inni jakka uten å bule utenfor og bli vått i regn og ruskevær. Det er akkurat hva man trenger i Norge i november - når det er kaldt, vått, mørkt og surt. Halser er fint til det bruk, men har en tendens til å utvide seg og er dessuten ikke så lette å regulere ved skiftende vær- og føreforhold. Så dukket Praktiske Petra opp på Innfall-bloggen, og jeg skjønte straks at her var skjerfet for meg.

Angora er som sagt supermykt, og jeg var litt i tvil om garnet var spenstig nok. Patentstrikk kvever en viss spenst av garnet, ellers blir det flatt og dødt. Alpakka, for eksempel, som er deilig og mykt, er etter min erfaring for slapt til vellykket patentstrikk, men sammen med et sprettent ullgarn blir det flott som bare det. Så jeg gravde frem et nøste Daletta fra arkivene og strikket med én tråd angora og én tråd Daletta. Perfect. Daletta er en stor favoritt hos meg - et sterkt undervurdert garn etter min mening. Det er nesten ingen garnbutikker som fører det heromkring, og det er dumt, for det er et utmerket garn på alle måter.

Skjerfet ble fint. Jeg gjorde noen modifikasjoner hist og pist - tykkere pinner og færre masker, lengre "snorer" og kortere skjerf. Men alt i alt temmelig likt originalen.

Jeg ble i det hele tatt veldig fornøyd med dette skjerfet - men det ble IKKE fotoapparatet mitt. Antar det skyldes meleringen av to garn/farger - det ble i hvert fall helt umulig å få skarpe bilder. Så det ble som det ble. I tillegg fikk jeg uendelig mye dobbelthaker på alle bildene - det må nok skyldes fargene det også, eller hva????? Det går i hvert fall utover min forstand.

Skjerfet kan brukes på mange måter, det er bare fantasien som setter grenser. Her skulle jeg egentlig hatt en brosje - men man tar hva man finner i farten. Her ble det en enslig perle. Flere muligheter her.






Sønnen fikk nettopp en flott premie for sine ferdigheter på fotballbanen - en glassfigur. Dessverre knuste den allerede i garderoben. Vi var skjønt enige om at POENGET var ikke glassfiguren i seg selv, selv om den var fin. POENGET var jo at han hadde gjort seg fortjent til premien. Det samme gjelder for mine elendige bilder - POENGET er jo at jeg har fått et deilig skjerf som jeg er superfornøyd med. Slik er livet - i november.

Featherweight Cardigan...

Er jeg her fortsatt? Jada.

Har jeg sluttet å blogge? Neida.

Det går bare litt tregt om dagen. Jeg har jo meldt meg på svenske Beas "Använd det du har"-utfordring, og har besemt meg for å definere det som Det jeg har i strikkekurven. Og det er ikke lite. Nå har jeg tenkt å gjøre ferdig det som er der - i hvert fall noe av det. Og det går fremover, sakte men sikkert.


Men først skal jeg blogge Featherweighten min. Den har vært ferdig en stund, og ved nærmere ettertanke er jeg godt fornøyd med den. Jeg ville ha en lett jakke til å bruke utenpå topper og tunikaer, så den måtte ikke være for trang. Min er ikke så trang som originalen. Jeg ville ha den litt lenger også. Jeg strikket i Shetland Soft fra Malsen og Mor, i en vakker melert, mørkebrun farge. Etter vask ble garnet mykt og fluffy. Jakka er lett som en fjær - den veien bare 212 gram. Da jeg la den inn i skapet, oppdaget jeg at den er nøyaktig samme farge som Garter Yoke Cardi-en min, som jeg strikket i vår. Den har jeg brukt masse. Begge mørkebrune, begge strikket ovenfra og ned. Men det er to helt forskjellige jakker - den ene tynn, krisp og fnugglett i melert garn, den andre tung, god og varm i håndfarget garn med fine fargeskift. Så nå er jeg ingen grå mus lenger, jeg er en brun en...

Myke fakta:

Oppskrift: Featherweight Cardigan, fra Knitbot/Hannah Fettig.
Størrelse: Medium. Jeg brukte tykkere garn og tynnere pinner enn i oppskriften for å få sånn ca samme strikkefasthet, dvs 24 masker pr 10 cm.
Pinner: Rundpinne 3,5
Garn: Shetland Soft fra Malsen og Mor i fargen Coffee, 5 nøster a 50 gram
Modifikasjoner: Jeg ville ikke at kanten skulle rulle seg, som på originalen, så jeg vurderte ulike alternativer - vrangbord, rillestrikk/rettstrikk, perlestrikk - men endte opp med en bølgekant etter DuchessOfYarnovers modell. Det fungerer ganske bra, syns jeg.
Vurdering: Meget enkel oppskrift - eller det som kalles "piece o' cake" på Ravelry. Meget enkel jakke med meget enkelt snitt - det enkle funker alltid best for meg, og på meg. Meget godt fornøyd med fargen!