N for Narkolepsi…

Vi har kommet til bokstaven N i ABC i ord og bilder. Flere N-innlegg finner du her.

Jeg hadde tenkt at bloggen skulle være sykdomsfri sone, men siden vi har kommet til N i ABC-en, vil jeg i folkeopplysningens navn fortelle litt om Narkolepsi.

Folk flest vet ikke stort om narkolepsi. Ikke jeg heller, inntil for fem-seks år siden. Jeg hadde aldri hørt om narkolepsi før jeg fikk det selv. ”Sovesyke,” forklarte legen. Alt jeg visste om sovesyke, hadde jeg lest i Donald som barn. Donald som ble bitt av tse-tsefluer (?), vinglet litt rundt og falt i søvn. Men det var jo noe annet. Muligens hadde Tornerose narkolepsi?

Narkolepsi er en nevrologisk sykdom som rammer 0,05 % av befolkningen. Til sammenligning er det 3-5 % som har ADHD og 0,5 % som har Tourette, så vi er en eksklusiv forsamling. Man regner imidlertid med at sykdommen er sterkt underdiagnostisert, og at det derfor er mange som har sykdommen uten en diagnose. Det er ikke stort legene har kunnet bidra med av erfaring heller, siden de har så få pasienter. Navnet kommer fra gresk narkos – som angir at det har med sløring av bevisstheten eller bevisstløshet å gjøre.


Men hva er egentlig narkolepsi? Mange tror at det kun dreier seg om tretthet, men det er mer på lur. Du kan blant annet lese mer her. Sykdommen arter seg forskjellig fra person til person, og symptomene kommer og går gjennom livet. Narkolepsi varer livet ut.

Det er mye humor knyttet til narkolepsi, Wikipedia har blant en liste over narkolepsi i populærkulturen, karakteristisk nok.



Ja, hvordan er det egentlig å ha narkolepsi? Jeg leste nylig at det er tvilsomt om en som ikke selv har sykdommen, kan forstå den form for tretthet narkolepsi innebærer. Det ble antydet at hvis en frisk person holdt seg våken i tre døgn, for så å skulle forsøke seg på en vanskelig oppgave, så vil man kunne få et innblikk i hvordan det er å leve med narkolepsi. Ikke ulikt det å ta eksamen etter russetida, kanskje??? Eller å ha kolikkbarn i uke etter uke, måned etter måned? Jeg har prøvd begge deler - men det gikk jo over. Her er en bra artikkel, som gir en nærmere forståelse, ganske morsomt skrevet. Er du av den vitebegjærlige sorten, kan du jo prøve eksperimentene han foreslår. (Jeg har forsøkt dem alle, unntatt nr. 7, det har jeg foreløpig til gode).

Men nå må jeg ta meg en lur. God fredag!

Gjest på bloggen – og litt om gym og friminutt...

Dette er Sønnen, fotballspilleren, snart 19 år og bare en muntlig eksamen fra å ha gjennomført tretten års skolegang i finfin stil. Etter første skoleuke, altså for snart tretten år siden, spurte læreren hva elevene likte best på skolen. - Gym og friminutt, svarte Poden – og det gjelder fortsatt.










Sønnen valgte idrettslinja på videregående, så for ham er gym og idrettsfag en del av det daglige arbeid, i tillegg til de vanlige skolefagene. Jeg syns han har vært flink til å finne balanse i livet, sin unge alder til tross, mellom arbeid og lek - påkobling og avkobling - gym og friminutt. Her er Sønnen på snøhuletur med klassen – i det han planter flagget på Nordpolen – eh, på et fjell i Hemsedal, var det visst.





I tillegg til skolearbeid og trening, maler han miniatyrer. Du må dobbeltklikke for å se ordentlig. I det siste har han også begynt å fotografere dem. Det er ikke bare strikkere og hagedamer som lever et eget liv på nettet – miniatyrmalerne gjør også det. Der lærer de av hverandre – utveksler gode råd og tricks om å lage, male og fotografere modellene sine, og etterpå backer de hverandre opp og gir hverandre ros, akkurat som i strikkeland. Poden har lært alt han kan om foto via nettet, og læringskurven har vært bratt.


Det tar timevis å male hver eneste en av disse flotte modellene, og det er smått, hver figur er kortere enn en fyrstikk. Jeg forstår ikke hvordan han får det til – de er så fine! (På den annen side forstår sikkert ikke Sønnen hvordan jeg strikker sokker heller?) Her er han eksperten – her kan han sitte i timevis og kose seg og glemmer alt annet, som å gjøre lekser, spise og sove. Jeg unner virkelig alle å ha ett, eller gjerne flere, områder i livet hvor de kan finne flyten og kjenne gleden over å skape og lykkes og mestre. Det er de magiske øyeblikkene vi lever for.

Pensjonsreformen...

Ida hadde så vakkert innlegg fra minneboka i dag.

Da kom jeg til å tenke på min egen minnebok, delvis spist opp av hunden for mange år tilbake, der sto det helt andre ting. Vi holdt nok ikke samme stilen der jeg kom fra. "Jeg ønsker deg et hus - og en mann som bruker snus - og sju små gutter - som alltid roper mutter," sto det for eksempel der.

Og i forbindelse med den nye pensjonsreformen - og denne har jeg faktisk tenkt på mang en gang, når jeg lurer på hvordan det skal gå med oss som pensjonister:

"Når du blir gammel og ingen vil ha deg - så sett deg på taket og la kråka ta deg!"

Ja, det er jo én mulig løsning...

1000 takk!!!

1. Først vil jeg si at Hobbygåsa har nok rett ang. de unge piker i det forrige innlegget mitt (sjekk kommentarfeltet).

2. Så vil jeg si tusen millioner takk for alle de fine kommentarene dere har lagt igjen her i det siste! Så mange hyggelige og lange kommentarer - til tross for pinse og vakkert sommervær - tusen takk!!! Det er så utrolig fint å få tilbakemeldinger på det man gjør, pluss litt alminnelig småprat og utveksling. Blir jo litt rørt jeg da.

3. Jeg har blitt anbefalt! Det er the Renate som hver måned anbefaler andre blogger hun liker å lese - en veldig god idé, så blir man kjent med andre blogger man ellers ikke ville oppdaget. Og denne gangen var det blant annet meg. Tusen takk! Blir jo litt rørt jeg da.

4. Sist, men ikke minst, en KJEMPEstor takk til Marianne på Mariannes Hybel!!! På Kvinnedagen skrev jeg et innlegg om hønsestrikk, der jeg blant annet etterlyste denne fantastiske boken om saken. Den har jeg ønsket meg i mange år, men den er helt umulig å få tak i - utsolgt fra forlaget selvfølgelig, ventelister i bruktbokhandlene, og de som er så heldige å ha den vil selvfølgelig ikke gi den fra seg. Men - Marianne ville! Ble jo litt rørt jeg da - tror nesten aldri jeg har blitt så glad for noen bok før jeg! Den er jo så fin!! Og nesten uberørt av menneskehender - mye finere enn den fillete utgaven jeg lånte på biblioteket.





Sjekk her, for eksempel - nå som det nærmer seg St. Hans - hvorfor ikke strikke seg et skjørt for anledningen?! Det kan jo bli kjølig i sommernatten, så et ullskjørt må jo være midt i blinken! Herlig bok - takk, Marianne!


























Sannelig mye å være takknemlig for i dag ;-) Tror nesten jeg har satt ny norsk rekord i bruk av utropstegn jeg!

Muligens grunn til bekymring…

På min studietur i felten her forleden, la jeg merke til en ting som gir grunn til bekymring. Alt som vokser og gror er jo så tidlig ute i år, minst et par uker før normalt har jeg hørt.

På Sankthansnatten, ved midtsommer, kan unge piker plukke syv ulike markblomster og legge under hodeputen – og dermed vil de drømme om den de skal gifte seg med, ifølge folketroen.

Allerede nå står mange av markblomstene i full blomst. Jeg la merke til smørblomster, tiriltunge (bildet til venstre - også kalt Maria gullsko), åkersennep, kattøye (bildet øverst - heter egentlig tveskjeggveronica), gjerdevikke, sukkertopp, hundekjeks, marikåpe og kanskje flere på min lille tur – allerede nå. Kanskje alle marklomstene vil være avblomstret til Sankt Hans? Hvordan skal de unge piker da få greie på hvem de skal gifte seg med???


Kanskje de tar skjeen i egen hånd? Kanskje de unge piker i dag blåser en lang marsj i hele blomsterplukkingen – ikke kan de navnet på en eneste blomst heller, og kanskje de ikke går og legger seg i det hele tatt, men er oppe og morer seg hele natten. Så bestemmer de selv hvem de vil ha og ordner biffen på egen hånd, godt hjulpet av MSN, SMS og alle de andre. Og hva skal vi med gammel overtro da?

Jeg bare lurte jeg…

Garter Yoke Cardigan...

Garter Yoke-jakka mi har vært ferdig en stund nå, men sommeren kom litt brått på, og interessen dabbet av litt mens jakka lå i strikkekurven noen uker og ventet på den siste finishen.

Jeg er en grå mus - omtrent alle jakkene og genserne mine er grå. Nå ville jeg ha noe - brunt! Jeg så jakka i Knit.1 Fall/Winter 2008, og falt for den med en gang. Oppskriften finnes også på Ravelry - og det er tydelig at det er flere som har samme smak som meg. Hyggelig det! Dette var en utrolig enkel oppskrift, ingen store utfordringer underveis, selv om jeg ikke skjønte et kvidder av vendingene på short rows-ene i nakken, så jeg bare snudde jeg, og det ser helt fint ut. Modellen strikkes fra toppen og ned. Med pinner 4,5 gikk det radig unna. Og ingen sømmer til slutt, det er en stor fordel for en lat en.

Garnet, Heaven's Hand fra Cornelia Hamilton, har jeg kjøpt på Garnhärvan. Det er håndfarget ull fra Peru, og fargen kommer ikke til sin fulle rett på foto. Det nederste bildet er nok det som ligner mest på virkeligheten. Alle fargene til Heavens Hand er nydelige, dype og i litt ujevne nyanser. Garnet er tungt og gir fint fall. Det gikk med 530 gram. Strikkefastheten er 18 masker/10 cm. Jeg oppdaget litt sent at strikkefastheten min ikke stemmer i høyden - så der lærte jeg noe nyttig: Strikkefastheten i høyden er også viktig! Knapphullene kom derfor litt tett i begynnelsen - og jeg burde nok ha rekket opp og rettet opp denne fadesen, men nå er det for sent. Jeg har lest på diverse svenske blogger at garnet ikke nupper. Finfint!

Knapper er viktig. Jeg hadde tenkt meg perlemorknapper, for jeg er fryktelig svak for perlemor, men så fant jeg en snerten liten skinnknapp i den lokale sybutikken. Etter en kjapp feltundersøkelse her, falt valget likevel på perlemor. Jeg er fortsatt ikke 200 % overbevist om at valget er riktig, og man skal slett ikke se bort ifra at jeg bytter knapper på et senere tidspunkt. Men foreløpig er det perlemorknapper som gjelder. Jeg ville ha knapper med "hempe" bakpå, det er best til tykke jakker syns jeg. På Du Store Alpakka fant jeg knappene. Men i hvilken farge? Jeg hadde på forhånd tenkt meg lysebrune. Det var omtrent den eneste farge de ikke hadde. De mørkebrune ble for mørke. De hvite var lekre, men litt kjedelige i forhold til alle de andre morsomme fargene. Jeg led valgets kvaler. Jeg brukte en halvtime i knappeskuffen på Du Store Alpakka. Hvordan løser man et slikt problem? Velger man de frekke grønne? De nydelige turkise? De lekre rosa? De morsomme orange? Man velger selvsagt én av hver!

Bånd: Min erfaring (som foreløpig er nokså begrenset, men likevel) er at top-down-gensere er litt signe i halsen og sklir ned over skuldrene. I kjøpte ullegensere er det ofte sydd inn et bånd i halsen, en smart løsning. Og i arkivet hadde jeg båndet som matchet perfekt til både jakka og knappene - flaks! Nå vil jakka holde fasongen bedre og ikke sige nedover. Båndet er fra Holland Fabric House. Syns det ble fint jeg!

Nå skal jeg gyve løs på den lilla flettegenseren i BabySilk som jeg startet på før jul. Her går det unna...

Den ville hagen…

Etter hagevandringen i går smatt jeg ut en tur, til det store friområdet som ligger midt mellom alle husene her på boligfeltet i skogen. I skogen rundt omkring er det mest lyng og bartrær, lite blomster og åpne flater. På friområdet er det helt annerledes – da det ble bygd ut her, ble det kjørt på ny masse og delvis opparbeidet med gangvei og lekeplass, og her vokser det helt andre ting. Diverse løvtrær, villbringebær og masse markblomster, brennesle og buskas.


Men det er mer. Det er ikke lov å dumpe hageavfall her, men noen har tydeligvis gjort det likevel, eller i hvert fall satt ut planter som de ikke har hatt plass til i hagen. Her er epletreet jeg skrev om her, et halvvilt, sjarmerende lite tre med vakre blomster, og i dag oppdaget jeg et til av samme sorten. Epleblomster må nytes i storformat, så dobbeltklikk på bildene. Ikke akkurat Fruktblomstringen i Hardanger, men Fruktblomstringen i den ville hagen i skogen er heller ikke å forakte. Man må jo glede seg over det man har!

Og jeg er like spent hvert år: Blir det noe bringebær? For i tillegg til villbringebæren som kommer trofast igjen år etter år, er det store, fine hagebringebær her. Litt pussig at den kommer igjen så fint, den får jo overhodet ikke noe stell, men kanskje den liker det best slik? Kanskje gjødsling og tynning og oppbinding av bringebærhekken i villahagen er til ingen nytte??? Ikke vet jeg, men her er i hvert fall bringebærblomstring i år også. Da må nok Annepålandet ut med bærspannet senere i sommer, for jeg er veldig glad i bringebær. Bedre enn multer, syns jeg, og mye lettere å få tak i.


Og her er til og med en urtehage i miniatyr! Gressløken er i hvert fall på plass – to store, flotte tuer i full blomst. Nå bør vel ikke gressløken blomstre om man skal spise den, men vakkert er det!

Ja, den som leter, den finner. Og dermed ble det en liten hagevandring i den ville hagen også.

Åpen hage...

Jeg har Åpen Hage i dag. Bli med innenfor da vel! Stig på!

Inspirert av Gamleheksa tok jeg med kamera på tur rundt huset for å forevige et selektivt utvalg av blomsterprakten og vise deg. Jeg har vokst opp i en hage og fikk såing og planting og luking inn med morsmelken, eller i hvert fall med H-melken, likevel får jeg det ikke til i min egen hage. Det kan nok delvis skyldes latskap, men jeg liker best å skylde på klimaet her. Det er ikke så mye som vil gro her i sone 5, men ingen sure miner på en vidunderlig dag som denne - jeg stikker bare kameraet oppi det som er fint! Løvetannen som blomstrer villig, staudebedet uten stauder, rosen som allerede ha fått alle sykdommene i boka pluss bladlus - de får du ikke se...
Velkommen til Annepålandets Rare Hage!

Og i dag er himmelen ordentlig, ekte himmelblå! Legg til en mild bris, bier som surrer, duften av brudespirea, lyden fra fontenen - lukk øynene og forestill deg Drømmehagen - med fuglesang, store plenflater, veltrimmede hekker og dam med fossefall og karper. Kom og se!

Jeg drømmer om en hage med store, svale trær til fuglekasser og hengekøyer - hengebjørk blant annet - og en hekk av syriner. Det er ikke plass til trær, men vi har tre fine syriner. Den vakre lilla med doble blomster kjøpte vi på vei til sykehuset den dagen Dattera ble født for snart 17 år siden. Det var sånn en fin dag, den onsdagen i 1992. Vi kjøpte én rød og én blå syrin, men nå står de der og er vakkert lilla, begge to. De gjør som de selv vil, akkurat som Dattera. Og høye og slanke har de blitt, akkurat som Dattera, men litt vindskjeve - det er ikke hun. Av Janette har jeg fått oppskrift på syrinsaft, høres ikke det lekkert ut? Det skal jeg prøve i år.

Vill kaprifol er en annen favoritt. Jeg tok med to små skudd hjem fra hytta i Sandefjord den sommeren Sønnen ble født. Der vokser kaprifolen villig overalt, både bortover og oppover. Klimaet der er mildt og behagelig, så jeg var spent på om den ville trives her på berget. Det ville den - etter å ha tenkt seg grundig om i noen år. Plutselig skjøt den fart - og nå har vi to villniss med den villeste og mest rufsete kaprifol du kan drømme om. Foreløpig står den i knopp. Den vil ikke ha noe stell, ikke noe gjødsel, ingen stussing - den bare vokser i øst og vest, tvers gjennom planker og murvegger og utover plenen. Den blåser i skadedyr og bladlus og blomstrer så det riktig spruter midt på sommeren. Ikke så vakkert som foredlede sorter, men duften, folkens - ingen ting slår den duften! Sitter du hagen i sommernatten, på en stille kveld uten vind, kanskje med en kjølig, perlende hvitvin i glasset, kan du plutselig kjenne den deiligste av alle sommerens dufter - da vet du at villkaprifolen blomstrer.

Det hvite "støvet" du muligens ser på blomster og blad her, i hvert fall hvis du dobbeltklikker på bildene, er disse hvite lodottene som har flagret gjennom luften en ukes tid nå, og som samler seg hist og pist som store hvite hybelkaniner. Jeg trodde det var fra løvetann, men i avisen stod det at det kom fra noen trær. Ikke vet jeg, men hvitt er det.

Jeg har alltid vært forelsket i brudespirea, hver eneste vår - sånn ære bare. Merkelig nok vokser den villig her hos oss, til tross for at brøytebilen lesser flere tonn snø over den hver eneste vinter. Sart og vakker utenpå, men tøff på bunnen - sånne busker det vil gamle Norge ha!


Alpeklematisen har misforstått litt. Jeg plantet den så den skulle henge vakkert nedover og dekke den stygge muren mot kjelleren. I stedet blomstrer den som besatt i underskogen under spireahekken - faktisk helt i feil retning. Jeg trodde den ville strekke seg mot morgensolen, men det er aftensol den vil ha. Alpeklematisen er vill og vakker, det ser du først når du kommer helt innpå. Ikke så eplekjekk som sine storblomstrende slektninger, men de har knapt nok satt knopper enda. Du må krabbe innunder spireahekken for å nyte blomsterprakten her hos meg, men det er verdt det, vil jeg absolutt si. Og humlene er helt gærne etter den, der inne i buskaset. Jeg elsker humler. Og duften i den blå og hvite hekken er berusende vidunderlig!

Stauderabatten som jeg anla for noen år siden, og som jeg hadde så store forhåpninger til, ble ikke helt som planlagt. Men jeg har blomster, bare ikke i staudebedet. Anemoner, for eksempel, som vi fikk fra Mannens farmor da hagen var ny, i en jordklump. De har kommet og gått litt, og i år har de virkelig flottet seg. Fortsetter det sånn, er det anemoner overalt om noen år. De er blendende hvite og vakre, og står og nikker så kokett i vinden så lenge det varer. Og det er ikke lenge - kun en kort uke i mai. Deretter overtar oreganoen, som jeg later som om er en blomst og ikke en nytteplante. Den får lov å vokse hvor den vil, for det følger sommerfugler med den. Sammen med månedsjordbærene vil den gjerne overta Herredømmet i hagen. De skulle ikke spre seg, leste jeg da jeg kjøpte dem, likevel er de overalt. Her satser vi på hygge og nytte hånd i hånd. Det viktigste er jo at det vokser noe i det hele tatt, tross alt.












Som liten fikk jeg for første gang øye på løytnantshjerter i farmors hage - og var evig fortapt. Finnes det noe vakrere i verden? Jeg tror ikke det. I alle år har jeg forsøkt å lure den til å trives her hos meg - både den skjønne rosa og den enda skjønnere hvite varianten. Jeg har plantet utallige planter. Men nei, vi kommer visst ikke overens. I fjor hadde jeg tre planter, riktignok litt magre, i år er dette det hele. Den er hagens primadonna. Slektningen, småhjerte, derimot, er grei som bare det, og blomstrer villig fra mai til september. I år er den virkelig på hugget, med store, fine blomsterklaser. Ikke så vakker, men trofast, og trofast skal man ikke kimse av.

I hagebøker og på utenandsferier har jeg sett de flotteste urtehager - sirlig rutet opp, med små smijerngjerder og velfriserte buksbomhekker rundt urter på rekke og rad. Dream on. Jeg har verdens minste urtehage, men den rommer det viktigste. Verden minste jordskokkåker, blant annet. Og sitronmelisse, fordi den dufter så deilig og friskt. Salvie som blir som små busker med yndige, lilla blomster. Og her har vi løpstikken, den kan man lage den beste suppe av. Løpstikken er en gammel lege- og krydderplante, og alt kan spises. Den gir god smak i alle slags supper og sauser der vi nå for tiden bruker buljongpulver - derav navnet Maggi-urt. Du har sikkert hørt at den kalles kjærlighetsurt også, fordi den hevdes å ha kjærlighetsfremmende virkning - og har blitt brukt som afrodisium, både for mennesker og dyr. Det skader jo ikke å prøve:

Kjærlighetssuppe
Et par never friske løpstikkeblader og -stilker
75 g smør
2 løk
Et hvitløkfedd
500 g poteter i terninger

1,5 liter kjøtt- eller grønnsakkraft, alternativt buljong
Salt, pepper, revet muskat
En skvett fløte om man ønsker
Smelt smør, surr løk og hvitløk, tilsett løpstikke, krydder, kraft og poteter. Kok opp og la småkoke 10-15 min. Mos i matmølle eller med stavmikser. Ha tilbake i kjelen, varm opp og tilsett fløten. Strø evt. hakket løpstikke over. Godt!

Dette er den blomsten som vokser villigst av alle her på bruket. Naboene på begge sider dyrker den i stor målestokk, så vi får hagen full, helt gratis. Jeg sa visst at jeg ikke skulle vise frem løvetannen, men den er overalt, så den er ikke til å unngå. På engelsk har den det vakre navnet Dandelion, på dansk Melkebøtte. Hva heter den på svensk mon tro?

Hvis du ikke allerede har sovnet eller falt av lasset nå, er hagevandringen slutt. Hagen er knøttliten, så turen ble kort, kanskje 30-40 meter, men innlegget ble langt. Jeg ble nesten overrasket over at jeg har så mye i hagen jeg. Takk for følget - og ha en fortsatt god pinse!

Trøst...

Meteorologene har lovt oss strålende vær i pinsen, med full sol og høye temperaturer.

En trøst for oss som bor på forblåste, værharde små fjelltopper, der lunefulle planter ikke vil gro og alt er litt senere enn andre steder, er at her står syrinene fortsatt i knopp - vi har fortsatt syrinblomstringen til gode ;-)

Andre steder, i Oslo for eksempel, har jeg allerede sett syriner i lilla flor i lang tid. Og nå - når disse vakre syrinene snart står der med visne, brune og triste blomsterklaser, nå springer snart knoppene ut her! I løpet av pinsen, antakelig. Og vi har hele den vakre, lilla og velduftende blomstringen foran oss! Aldri så galt at det ikke er godt for noe!! Og jeg gleder meg!!!

Men hvorfor feirer vi pinse egentlig? Jeg må med skam bekjenne at jeg ikke var helt sikker på det, og det er vel antakelig noe en med tolv års skolegang eller mer egentlig burde vite... Jo, pinsen feirer vi som en kristen høytid 49 dager etter at Jesus stod opp fra de døde på påskedagen (50. påskedag), til minne om at Den hellige ånd kom til apostlene. Dagen regnes som fødselsdagen til den kristne kirken. En hjertelig takk til Wikipedia som nok en gang hjalp meg å friske på hukommelsen!

Elevøvelse…

Den som anser seg ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig, lærte jeg i mine unge studentdager. Så sant, så sant…

Jeg er en konservativ sokkestrikker, på grensen til sidrompa. Jeg strikker sokker som jeg alltid har gjort – sokker med vrangbord, kilehæl og stjernetå, strikket ovenfra og ned naturligvis, slik vi alltid har gjort det her til lands – og slik jeg lærte det i fjerde klasse på barneskolen. Min utvikling som sokkestrikker har med andre ord stått på stedet hvil i snart førti år.

Slik skal sokker sitte – som spyttet på foten!
Tradisjonell sokk, strikket ovenfra og ned i Sisu på pinner 2,5 med 64 masker. Vrangbord hele veien gir best passform, uten tvil. Garnet er en fin, gråmelert farge som jeg fant i en restekurv, antakelig utgått siden jeg aldri har sett den i noen garnbutikk. Sisu er ypperlig, slitesterkt sokkegarn – ull med nylonforsterkning, mykt og godt. Den gule kanten øverst er garn jeg har farget selv med gurkemeie. Er forresten veldig fornøyd med den gulfargen, men har ikke nok garn til et helt par sokker, så det får bli en stripe her og en stripe der.





Siden det har fungert utmerket å strikke sokker på denne måten, har jeg fortsatt som før. Men i år har jeg bestemt meg for å lære noe nytt - å strikke sokker fra tåa og opp blant annet. Grunnen er at jeg blir sittende med så mange rare garnrester etter tradisjonell sokkestrikk. Strikker jeg fra tåa og opp, kan jeg strikke til garnet tar slutt.

Det finnes massevis av informasjon på nettet om å stikke sokker på denne måten. Jeg la opp med Judy’s Magic Cast-On – fant en utmerket forklaring på Knitty. Resten av sokken strikket jeg som Fru Darts sokker fra tåa og opp, som jeg fant oppskrift på her. Jeg felte av på helt vanlig måte, med rette og vrange masker, men mye løsere enn vanlig for å få sokkene elastiske nok øverst.

Og slik ble sokkene – som spyttet på foten de også gitt! Her har jeg vrangbord bare øverst, mest fordi det skulle gå så fort som mulig, og likevel sitter sokken helt fint. Helt enkel sokk, strikket fra tåa og opp med Regias Kaffe Fassett-garn, i fargen Twilight, i fantastiske farger.(Det er det fineste sokkegarnet – jeg har vanter i samme). Regia og Sisu har mye til felles - pinner 2,5 her også, samme antall masker, nylonforsterket ullgarn som tåler slitasje og nupper lite. Begge tåler maskinvask.










Konklusjon: Jeg har lært noe nytt. Jeg er fornøyd. Begge metodene fungerer utmerket og gir fine sokker med god passform. Jeg har fått to par nye sokker i fine farger. Men Harmony Wood-pinnene mine begynner å flise seg opp - har jeg strikket for mye sokker??

Og søren heller – jeg fikk garn til overs denne gangen også…