Tante Anne strikker votter...

Min unge nevø fylte fem år her forleden. For lenge siden strikket jeg disse selbuvottene til ham. Det var i før-blogg-tider, så de har aldri vært her på bloggen før. Foreldrene meldte tilbake at han likte vottene - han ville ikke gå med andre votter. Sånt varmer en tantes hjerte.

Han vokste jo fra vottene, og en gang vi var på tomannshånd og pratet veslevoksent om viktige ting, satte han de mørke øynene i meg og sa alvorlig: "Tante Anne, du må strikke nye votter til meg!"

Så da gjorde jeg det. Naturligvis. Tante Anne er svak for små, veslevoksne gutter med mørke øyne. Strikket etter denne oppskriften, en blanding av de to minste størrelsene. Pinner 3,5 og Peer Gynt og Rauma 3-tråders restegarn. Tenkte det ble godt og varmt med ordentlig ull. Kanskje tover de seg litt i bruk og blir tette og fine også, slik jeg husker min barndoms ullvotter - som etter flittig bruk i all slags vær og tørk på panelovnen så mer ut som ulldotter.

Kjekt med navn på, tenkte jeg, så slipper foreldrene å sy på navnelapper (syr foreldre på navnelapper nutildags? Ikke vet jeg). Og når man er fem år, kan man jo lese navnet sitt og kjenner vottene sine igjen.

Jeg har inntrykk av at enten så liker barn strikkevotter, eller så hater de dem. Vi får håpe at unge nevø ikke har forandret mening, og at vottene blir brukt. Ikke godt å vite, men man kan jo alltids håpe.

Ha en riktig fin uke, godtfolk!