I never promised you a rose garden...

Når vi er ute og reiser, elsker jeg å besøke rosarier, rosenträdgårder, botaniske hager og historiske hager. Jeg drømmer om å ha en rosenhage, med grønne plener, fuglekvitter og høye og lave roser i alle farger.

Jeg har en hage, jadda jadda. Med løvetann og mose i plenen, men den er grønn. Alt er vel grønt i år, med tidenes våteste sommer. Fuglene som trives best her, er skjærene, som bråker og skriker og turner i takrenna og skremmer vettet av meg når jeg er alene hjemme. Dyrelivet forøvrig består av iberiasnegler og bladlus, og det er knapt et blad i hagen min som det ikke er minst ett hull i. Bladlusene finnes i alle farger, både grønne, sorte og hvite. De vokser og gror i fargerikt fellesskap.

Men kunsten å være lykkelig, består i å gjøre sine gleder enkle, sier et kinesisk ordtak.
I dag, for eksempel, skinner sola, himmelen er blå både her og der, formen er ganske bra - og rosene blomstrer! Jada, jeg har roser. Fire stykker - med bladlus. De ser ikke helt ut som rosene i hageblader og rosebøker, men så ser ikke jeg helt ut som fotomodellene i ukebladene heller - sånn sett passer vi fint sammen. Det er balanse.

Rosene mine er noen tøffinger, og jeg er veldig glad i dem. De er antakelig blant verdens mest hardføre roser, siden de vokser her. De blir stelt og passet på etter alle kunstens regler, eller i hvert fall noen av dem - ja, de får til og med kaffe. Har lest et sted at det skal være bra. Nå har vi sånn kaffemaskin med kapsler, så det blir ikke så mye koffein på dem i år, men tidligere brukte vi presskanne, og klatrerosen har aldri vært så høy og fin som det året den fikk all kaffegruten. I år, uten kaffe, er den litt stusselig i grunnen, omtrent sånn:

Dette er Sympatie. Den skal egentlig se sånn ut. Har lest at den skal bli 3,6 meter høy. Nå har Sympatien stått her i snart 20 år, og i sine glansdager, de med kaffen, var den kanskje oppimot et par meter. I år er den liten og pjusk, bare en halvmeter omtrent, bortsett fra en lang stælk som strekker seg mot den blå benken. Burde visst ha malt den blå benken i år, ser jeg. Eller helst i fjor... Alle hager bør ha en blå benk - mer om det i et senere innlegg.

Sympatie er ganske grei. Kaffe eller ikke, den blomstrer jevnt og trutt hele sommeren igjennom med store, fløyelsmyke blomster. Rødfargen er perfekt - dette er min rødfarge! Sympatie dufter akkurat som en rose skal - det dufter rett og slett ROSE. Vidunderlig.

Litt nedenfor, ved hushjørnet, står den hvite klatrerosen. Den lever fritt og uhemmet og ser nokså stusselig ut, som en tynn og stranten tenåring i verste voksealderen. Hvert år tenker jeg at nå, nå graver jeg den opp og planter en idiotsikker kaprifol i stedet. Men så begynner den å blomstre...

... og da er alt glemt. Det er noen år siden jeg plantet denne nå, og jeg husker ikke hva den heter, men jeg tror det er Polstjärnan. Blomstene er skinnende hvite, og gjør seg godt mot blå himmel.

Stygg før og etter, men vakker mens det står på. Da blomstrer den med kaskader av bittesmå blomster, som dufter svakt, rent, med et ørlite snev av krydder. Knoppene er vakkert rosa. Sesongen er kort, men hektisk. Det gjelder å være der når det skjer - den blomstrer bare én gang.

Sånn skulle det vært hele sommeren, syns jeg. Roser, blå himmel,svak vind og hvite skydotter. Da kan man alltids tåle litt bladlus og noen kilo iberiasnegler...

Maidens Blush står bak garasjen og passer perfekt til navnet sitt - den rødmende jomfru, litt sjenert der hun står bak lavendelen. Da jeg var liten, hadde farmor en Maidens Blush i hagen, den glemmer jeg aldri. Det var det flotteste jeg hadde sett, sammen med løytnantshjertene like ved. At lavendel hjelper mot bladlus, er forresten en myte, det kan jeg bevise. Men pytt pytt, jomfruen er så vakkert rosa og beskjeden der hun står. I fjor var det bare noen få blomster, i år er det flust. Hun blomstrer bare en gang, men blomstringen strekker seg over lang tid. Bladverket matcher frøkenen selv, tynt og lyst grønt (og fullt av hull nå, det er flere enn meg som liker denne rosen, tydeligvis). Blomsten er ikke så stor, rundt fem cm, men tett som et tyllskjørt, med deilig, gammeldags roseduft.

Når det regner, gjør jomfuen seg godt innendørs, sammen med marikåpe. Duften sprer seg forsiktig og delikat i rommet.

Den siste av rosene i Annepålandets rosenhage er New Dawn. Den var vakker i fjor, og til og med uten bladlus, noe som nærmest må betraktes som et under. Men i år vil den ikke helt. En og annen rosenknupp, det er det hele. Kanskje den den rett og slett har kaffe-abstinens?? Eller kanskje New Dawn har det som Tor Hushovd i år - en dårlig sesong, men de kommer nok sterkere tilbake, begge to, det er jeg sikker på.
Den skal liksom ikke dufte noe særlig, har jeg lest, men den gjør det. Veldig, veldig lite - rent, svalt, delikat, som den perfekte parfyme. Alle rosene dufter forskjellig, det gjelder bare å kjenne etter. 

Som du sikkert skjønner, er jeg veldig glad i rosene mine - selv om de ikke er helt perfekte. Det gjelder å glede seg over det man har og se det store i det små. Og til slutt, en liten rosentrudelutt som passer for anledningen. Åh, barndomsminner...

Og nå, folkens, nå blomstrer lavendelen! Det betyr blåeste lavendelblått, bier og sommerfugler. Lykke!
Håper det blomstrer hos deg også - ha en fin dag!