Andra veckans projekt i "Använd det du har" - november 2009

Jeg er jo med i svenske Beas Novemberutfordring - en stor takk til Bea for bra initiativ!

Første uka ble jeg ferdig med Praktiske Petra-skjerfet (#1) med garn fra lageret. Denne uka gjorde jeg ferdig Sylvias vanter (#2). Jeg glemte visst å skrive i innlegget at de inngikk i Novemberutfordringen. Og videre - lue og votter (#3 og #4):

One Day Beret av Kirsten Kapur, samme damen som designet Mysteriesokkene jeg var med på i oktober. Enkel og grei lue som du strikker på en kveld eller to. Mer på Ravelry.

Og se, det digre, varme alpakkaskjerfet jeg strikket i vår matcher perfekt! Snakk om flaks. Det ble pulsvarmere også - Ysolda Teagues Garter Stitch Mitts:

Enklere kan det vel knapt nok gjøres. Gode og varme og deilige å ha på. Mer på Ravelry.
Garnet fant jeg i en lokal garnbutikk tidligere i høst - Palett fra Sandnes. Det var deilig og mykt og 100% ull - med lange fargeskift og med alle mine favorittfarger i ett nøste! Dyp rød, dyp grønn, koksgrå og lilla - pluss en dæsj knall grønt som havnet som en glorie oppå lua. Det egner seg ypperlig til rillestrikk/rettstrikk. Jeg fikk nesten litt Noro-følelsen (men bare nesten). Billig var det også, som norsk garn oftest er. Jeg skulle ønske det ikke var superwash, det kler ikke dette garnet så godt. Men fargene er flotte! Det finnes i en tynnere variant også, Palett Mini, som også så veldig fint ut. Fargene ser litt blasse ut på min skjerm - de er klarere og finere i RL.

Jeg hadde tenkt å gyve løs på STORE ting - ting som virkelig ville frigøre plass i strikkekurven, men så kom den grisete grisesyken og nedsatte produktiviteten betraktelig. Så jeg har nok å drive med en stund fremover.

Men snart er det jul. Vi tar ganske lett på julen her i huset - ingen sliter på seg hekseskudd og dårlige samvittigheter på grunn av julen her hos oss. Ikke kjøper vi oss til fant på julegaver heller. Nei, november og desember forløper pent og rolig - men visse tradisjoner har vi jo. Julekalenderen og kalenderlys, for eksempel. Det blir ikke jul uten. Hvert år henger en rad av kalenderpakker på en snor tvers over spisestua. Etter hvert som desember skrider frem og pakkene tynnes ut, henger vi opp julekortene som kommer i posten i stedet. Når julen ringes inn, er snora full av julehilsener fra kjente og kjære, og tradisjonen tro henger de oppe helt til påske. Sånn har det blitt, og sånn skal det være. Sønnens kjæreste lo godt da hun hørte at han fortsatt fikk pakkekalender av mammaen sin - i en alder av nitten år. Da Dattera flyttet ut, fikk hun snor og skruer med til hybelen, og kalenderpakker med nummer på i posten. Jeg håper hun ikke jukser, for man skal ikke tukle med tradisjonene.

I pakkene ligger små og store ting til Hygge og Nytte. Da ungene var i verste slyngelalderen, klagde de over Nytte, og da truet jeg med å legge ned hele ordningen. Men det ble nedstemt i familiedemokratiet - for man tukler ikke med tradisjonene. Da ungene var små, var desember en travel måned. Det var juleverksteder og arrangementer og avslutninger i barnehager og på skoler og på alle fritidsaktivitetene. Det var hyggelig, men hektisk. I tillegg måtte vi jo følge med på Barne-TVs julekalender og lese et kapittel i Jostein Gaarders "Julemysteriet" hver eneste dag. Ikke rart det ble litt travelt. Nå er det bare Julekalenderen igjen. Og den koser vi oss med. Du skal ikke se bort fra at det blir litt hjemmestrikk i den i år også... ;)

Feiring...

Hvis alt går som normalt, og det hender det jo at det gjør, vil bloggen min runde 25 000 besøkere i løpet av dagen. Det er helt utrolig for meg - mer er det ikke å si om den saken.

Litt mindre normalt er det at jeg er syk. Jeg er ellers lite syk, og det er jeg jo veldig glad for. Men i høst, så snart det flotte høstværet var over og gråværet la seg over Østlandet, ble jeg forkjølet, og siden har det gått i ett. Jeg lurte først på om det var svineinfluensa, men skjønte etter hvert at det var nok en helt alminnelig, kraftig forkjølelse. NÅ, derimot, har jeg influensa. Jeg håper virkelig det er svine-varianten. Det går visst begge deler heromkring - og skulle jeg bare ha fått en "vanlig" influensa, føles det litt som å være syk til ingen nytte. Er det svine-syken, er jeg jo ferdig med det. Muligens slipper jeg vaksinen også? Influensa er det i alle fall - jeg har hatt vondt alle tenkelige steder, men mest i ribbeina. Det kjennes som jeg har hostet på meg et par knekte ribbein. Sist jeg gjorde det, var jeg ung student, og den gangen var jeg mest bekymret over at jeg ikke fikk gjort situps på seks uker. Nå er jeg likeglad med situpsen, bare jeg kommer meg på beina igjen. Men kanskje det var et tegn fra oven - kanskje det er på tide med noen situps, når ribbeina slutter å verke? Det høres unektelig ut som en god idé.

Siden jeg ikke har vært helt i slaget, blir det ingen storstilt feiring av 25 000, slik jeg opprinnelig hadde tenkt. Det kommer nye tall og nye merkedager. I stedet tar jeg med et bilde noe annet som vi også har feiret her - av Sønnen, som ble juniornorgesmester i amerikansk fotball sist helg. I amerikansk fotball er det fire lagkapteiner, og her tar Sønnen og de tre andre kapteinene imot pokalen. Det var mørkt og disig og alt for langt unna, så bildet ble uskarpt - men stemningen på Jordal og idrettsgleden var det ingen ting å si på! Fra før har Sønnen både sølv, bronse, fjerde- og sisteplasser, men dette var første gang de tok gull for Vålerenga Trolls. Og de ble så glade! Det var det beste, syns jeg. Jeg er ikke så opptatt av om ungene gjør det bra eller ikke i idrettene sine - viktigst er idrettsgleden. For det ligger så uendelig mye trening, blod, svette og tårer bak. Da er det viktig at det er gleden som er drivkraften - med de få, magiske øyeblikkene som ekstra bonus.

Ha en fin kveld, og hold dere friske!

Sylvias vanter...

Jeg er fast leser av Sylvias blogg, Ost, kjeks og rødvin, og den kan jeg anbefale på det varmeste. Den handler ikke bare om mat og drikke, men også litt reisebrev, litt interiør, litt butikk – og masse garn og strikking og livsglede. I sommer skrev Sylvia om disse vantene, som de solgte som en pakke med garn og oppskrift i butikken der hun jobber (bilde ganske langt ned i innlegget). Jeg vet sannelig ikke om de har noe navn, men jeg kaller dem Sylvias vanter.

Jeg har strikket vanter hele mitt strikkeliv, og syns i grunnen ikke det er noen heksekunst – men jeg er lett å lede, og her ble jeg litt besnæret av at Sylvia beskrev dem som ”ikke for amatører”. Det hørtes så spennende ut at jeg bestilte en pakke.

Fargene er så vakre – gammeldagse husflidsfarger i duse toner, bortsett fra den røde, som virkelig lyser opp i landskapet. Jeg synes disse fargene slår det meste. De minner meg om vevde gamle åklær, slike vi liker å henge på hytteveggen her i Norge, og noen fine gamle gensere fra 50-tallet som vi arvet som barn fra noen slektninger som var mye eldre enn oss. Det er kanskje ikke så tydelig på bildene, men fargene er lys grå, sinoberrød, bondeblå, oker og brunsort.

Dette strikketøyet har jeg kost meg skikkelig med. Det tok sin tid, men nå er det ferdig. Garnet Rauma Prydvev 2-trådsgarn - er hardt som hyssing og tilsynelatende like sterkt også, og det var absolutt en fordel å strikke med metallpinner.

Selve vanten var enkel å strikke – helt vanlig vante med vrangbord, tommelkile og fem fingre på hver hånd. Utfordringen her var det harde garnet – det ble veldig vanskelig å strikke pent – men til gjengjeld er de antakelig mye sterkere enn vanlig, myk ull. Det gikk med ca 80 gram garn, og jeg strikket med Addi metallpinner nr 2,5. Etter å ha slitt ut tuppen på de fleste trepinnene mine, blir jeg i grunnen mer og mer glad i Addi metallpinner i de tynneste størrelsene, fra nr 3 og nedover.

Det har vært en del skriving på nettet i det siste om at engelske oppskrifter er mye mer detaljerte enn norske. Og i hvert fall denne oppskriften her – som var ytterst sparsomt beskrevet. Men jeg har jo strikket vanter før, så det gjorde ingen ting. Det var heller ikke noe mønsterdiagram, bare et blekt foto av vanten. Heller ikke noe problem, for mønsteret var heldigvis veldig enkelt.

Utfordringen her, folkens, kan dere gjette hva den var? Ta en titt på bildene: Når det er fem farger på hver finger, fire av dem ytterst i tuppen, hver av dem med to trådender, på ti fingre – hvor mange tråder blir det å feste da??? Hundre – bare på fingrene! I tillegg til en del på selve vanten også. Og hvordan fester man ni stive tråder ytterst i en fingertupp uten at det blir klumpete eller synes? Hvis noen vet svaret – vennligst let me know!

Men fine ble de! Og varme. Vel verdt strevet. Disse kommer jeg til å bruke mye.

Norge i november...

Norge er nylig kåret til verdens beste land å bo i. Det kan da ikke gjelde for november? Kaldt, vått, mørkt og surt. I tillegg er nesten alle syke og hoster og harker og nyser overalt. Nei, var jeg kommet til Jorden fra Outer Space i november, ville jeg nok valgt meg en annen plass.

(Men nå kom jeg tilfeldigvis til Jorden i mars, og da falt valget naturlig på Norge - for Norge om våren..... jeg blir nesten lyrisk her jeg sitter med en glohet toddy og godt polstret med ull på alle kanter og drømmer om vår. Men det var ikke det jeg skulle snakke om i dag).

Nei, i dag skulle jeg snakke om et av mine seneste prosjekter - Praktiske Petra, kåret av Unni på Innfall-bloggen til Årets julegave. Jeg kan ikke si meg uenig i det.

Jeg er jo med på Beas Novemberutfordring og skal strikke av garn jeg allerede har i huset. No problem - den kunne like gjerne hett November-til-november for meg, jeg har garn nok i lange baner.

For en stund siden kjøpte jeg et nøste fra Chili Gredelin med vidunderlig myk Duchess angora - eller nærmere bestemt 40% angora og 60% silke - ren luksus. Fargen Aura ble beskrevet som "bassengturkos". Morsom farge. Jeg vet egentlig ingen ting om angora - har aldri brukt det før og trodde det var omtrent det samme som mohair. Nå har jeg lest meg opp på emnet:

Angora kommer fra angorakaninen. Ettersom en kanin bare kan produsere en begrenset mengde fiber, er angora svært dyrt. Den beste kvaliteten er gredd rett fra dyret, ikke skåret. Angora "røyter" en del, det skyldes at en del av fibrene er så korte. Jo edlere kvalitet, desto mindre røyting.

Mohair, derimot, kommer fra angorageita. Navnet skyldes at rasen opprinnelig kom fra Ankara-regionen i Tyrkia, som tidligere het Angora-regionen. For å få fibrene til å henge sammen, er mohair som regel blandet med ull eller nylon.

Hva gjør man så med 50 gram mykeste bassenturkose silkeangora? Jeg hadde lyst på et lite, patentstrikket skjerf - et sånt som går inni jakka uten å bule utenfor og bli vått i regn og ruskevær. Det er akkurat hva man trenger i Norge i november - når det er kaldt, vått, mørkt og surt. Halser er fint til det bruk, men har en tendens til å utvide seg og er dessuten ikke så lette å regulere ved skiftende vær- og føreforhold. Så dukket Praktiske Petra opp på Innfall-bloggen, og jeg skjønte straks at her var skjerfet for meg.

Angora er som sagt supermykt, og jeg var litt i tvil om garnet var spenstig nok. Patentstrikk kvever en viss spenst av garnet, ellers blir det flatt og dødt. Alpakka, for eksempel, som er deilig og mykt, er etter min erfaring for slapt til vellykket patentstrikk, men sammen med et sprettent ullgarn blir det flott som bare det. Så jeg gravde frem et nøste Daletta fra arkivene og strikket med én tråd angora og én tråd Daletta. Perfect. Daletta er en stor favoritt hos meg - et sterkt undervurdert garn etter min mening. Det er nesten ingen garnbutikker som fører det heromkring, og det er dumt, for det er et utmerket garn på alle måter.

Skjerfet ble fint. Jeg gjorde noen modifikasjoner hist og pist - tykkere pinner og færre masker, lengre "snorer" og kortere skjerf. Men alt i alt temmelig likt originalen.

Jeg ble i det hele tatt veldig fornøyd med dette skjerfet - men det ble IKKE fotoapparatet mitt. Antar det skyldes meleringen av to garn/farger - det ble i hvert fall helt umulig å få skarpe bilder. Så det ble som det ble. I tillegg fikk jeg uendelig mye dobbelthaker på alle bildene - det må nok skyldes fargene det også, eller hva????? Det går i hvert fall utover min forstand.

Skjerfet kan brukes på mange måter, det er bare fantasien som setter grenser. Her skulle jeg egentlig hatt en brosje - men man tar hva man finner i farten. Her ble det en enslig perle. Flere muligheter her.






Sønnen fikk nettopp en flott premie for sine ferdigheter på fotballbanen - en glassfigur. Dessverre knuste den allerede i garderoben. Vi var skjønt enige om at POENGET var ikke glassfiguren i seg selv, selv om den var fin. POENGET var jo at han hadde gjort seg fortjent til premien. Det samme gjelder for mine elendige bilder - POENGET er jo at jeg har fått et deilig skjerf som jeg er superfornøyd med. Slik er livet - i november.

Featherweight Cardigan...

Er jeg her fortsatt? Jada.

Har jeg sluttet å blogge? Neida.

Det går bare litt tregt om dagen. Jeg har jo meldt meg på svenske Beas "Använd det du har"-utfordring, og har besemt meg for å definere det som Det jeg har i strikkekurven. Og det er ikke lite. Nå har jeg tenkt å gjøre ferdig det som er der - i hvert fall noe av det. Og det går fremover, sakte men sikkert.


Men først skal jeg blogge Featherweighten min. Den har vært ferdig en stund, og ved nærmere ettertanke er jeg godt fornøyd med den. Jeg ville ha en lett jakke til å bruke utenpå topper og tunikaer, så den måtte ikke være for trang. Min er ikke så trang som originalen. Jeg ville ha den litt lenger også. Jeg strikket i Shetland Soft fra Malsen og Mor, i en vakker melert, mørkebrun farge. Etter vask ble garnet mykt og fluffy. Jakka er lett som en fjær - den veien bare 212 gram. Da jeg la den inn i skapet, oppdaget jeg at den er nøyaktig samme farge som Garter Yoke Cardi-en min, som jeg strikket i vår. Den har jeg brukt masse. Begge mørkebrune, begge strikket ovenfra og ned. Men det er to helt forskjellige jakker - den ene tynn, krisp og fnugglett i melert garn, den andre tung, god og varm i håndfarget garn med fine fargeskift. Så nå er jeg ingen grå mus lenger, jeg er en brun en...

Myke fakta:

Oppskrift: Featherweight Cardigan, fra Knitbot/Hannah Fettig.
Størrelse: Medium. Jeg brukte tykkere garn og tynnere pinner enn i oppskriften for å få sånn ca samme strikkefasthet, dvs 24 masker pr 10 cm.
Pinner: Rundpinne 3,5
Garn: Shetland Soft fra Malsen og Mor i fargen Coffee, 5 nøster a 50 gram
Modifikasjoner: Jeg ville ikke at kanten skulle rulle seg, som på originalen, så jeg vurderte ulike alternativer - vrangbord, rillestrikk/rettstrikk, perlestrikk - men endte opp med en bølgekant etter DuchessOfYarnovers modell. Det fungerer ganske bra, syns jeg.
Vurdering: Meget enkel oppskrift - eller det som kalles "piece o' cake" på Ravelry. Meget enkel jakke med meget enkelt snitt - det enkle funker alltid best for meg, og på meg. Meget godt fornøyd med fargen!

Mysteriet er løst...

Rett fra strikkepinnene - her er Mysteriesokkene mine fiks ferdige. Det var raskt og morsomt! 534 andre strikket sokkene sammen med meg nå i oktober.
Strikket i Regia Silk på pinner 2,5. De ble deilige og myke, men burde nok vært strikket i et litt tykkere og fastere garn som viste mønsteret bedre. Men gjort er gjort og spist er spist og sokkene er i hvert fall deilige og myke og passer perfekt. Jeg strikket etter diagram så det var ren plankekjøring. Men jeg liker ikke grafted toes!!! Eller "sammensying med maskesting", som det står i min gamle, gode håndarbeidsbok. Hvorfor ikke bare gjøre en helt vanlig tå-felling, og ikke blande inn sying der ytterst på tåspissen? Men smak og behag kan som kjent ikke diskuteres. Slett ikke umulig at jeg strikker et par til...

God fredagskveld!

Enda mere garn...

Da jeg begynte å lese om strikking på nettet for et par år siden, fant jeg ut at det var MYE jeg ikke kunne og visste. For eksempel har man på engelsk et system for inndeling av garn etter vekt/tykkelse som jeg aldri hadde sett før. Det er utrolig smart - for så kan man jo velge garn etter tykkelse og ikke etter merke, og det er lurt når man utveksler oppskrifter på tvers av landegrenser.

Denne inndelingen har jeg fra CYCA - Craft Yarn Council of America, men jeg har sett at engelske produsenter bruker samme system. Det er et standard vektsystem som grupperer garn i syv kategorier. Inndelingen er som følger:

0 - LACE
Det tynneste garnet, som heklegarn og tynt garn til blonde-/kunststrikk. Kalles ofte Fingering.

1 - SUPER FINE
Kalles Lace, Fingering, Sock, Baby.
Gjennomsnittlig strikkefasthet 27-32 masker pr 10 cm.
Anbefalte strikkepinner ca 2 - 3,5.

2 - FINE
Kalles Sport, Baby.
Her i Norge har det tradisjonelt vært mest vanlig å strikke sportsgensere og skigensere i et litt tykkere garn enn dette, så her er det lett å surre litt. Det vi kaller sportsgarn her til lands, tror jeg havner i neste vektkategori.
Gjennomsnittlig strikkefasthet 23-26 masker pr 10 cm.
Anbefalte strikkepinner ca 3 - 4.

3 - LIGHT
Kalles DK, Light Worsted.
Har inntrykk av at dette er en veldig vanlig garntykkelse her hos oss - Peer Gynt, Heilo, Smart, Falk, Lerke m m fl. kommer vel innenfor denne kategorien.
Gjennomsnittlig strikkefasthet 21-24 masker pr 10 cm.
Anbefalte strikkepinner ca 3,5 - 4,5.

4 - MEDIUM
Kalles Worsted, Aran, Afghan.
Veldig mange populære nett-oppskrifter ligger innenfor denne kategorien, men det er ikke så veldig stort utvalg i norske garn i denne tykkelsen. Forbedringspotensiale!
Gjennomsnittlig strikkefasthet 16-20 masker pr 10 cm.
Anbefalte strikkepinner ca 4,5 - 5,5.

5 - BULKY
Kalles Chunky, Craft, Rug.
Gjennomsnittlig strikkefasthet 12-15 masker pr 10 cm.
Anbefalte strikkepinner ca 5,5 - 8.

6 - SUPER BULKY
Kalles Bulky, Roving.
Her fant jeg ikke noen strikkefastheter etc - men alt av tykkere garn havner vel i denne kategorien.

Det kan også være greit å vite at en inch = 2,54 cm, og en yard = 0,9144 meter.
100 yards med garn er altså 91,44 meter (100 x 0,9144), mens 100 meter er 109,4 yards (100 / 0,9144). Hvis du lurer på om du har regnet riktig vei, er dette en grei tommelfingerregel: Det blir alltid flere yards enn meter, ettersom yarden er kortere enn meteren!

Kom gjerne med utfyllende kommentarer - jeg har brukt CYCA som kilde og fylt ut med egne betraktninger, men jeg er jo ingen ekspert - bare en glad garn-amatør :-) !

Garn garn garn...

I dag kom siste del av mønsteret til Mysteriesokkene - nemlig tåa. Snart er jeg ferdig. Sokkene har pågått i hele oktober. Hva skal vi gjøre nå da???

Jo, nå har jeg meldt meg på en svensk utfordring, nemlig Beas Novemberutmaning "Använd det du har". I går - etter å ha bestilt noe vakkert garn på nettet - måtte jeg ta en liten alvorsprat med meg selv. Nå er det nemlig fullt. Av garn. Skulle jeg innføre innkjøpsstopp, eller bygge på huset? Jeg er ikke tilhenger av innkjøpsstopper - det er ikke noe moro. Dessuten har jeg dårlig viljestyrke og ville bare blitt skuffet over meg selv om/når jeg ikke greide å overholde forbudet. Nei, løsningen er å strikke som en gal for å bli kvitt noe av det man har på lager. Beas Novemberutmaning kom i grevens tid. Reglene er som følger:

1. Vi använder enbart material vi har hemma (sytråd är det dispens på)
2. Vi försöker pyssla undan en sak varje vecka under november månad.
3. Vi väljer själva om vi kan tänka oss att lotta ut något/några saker av det vi gjort på vår blogg mot att de tävlande tipsar om det utlottade hantverket på sin blogg. (Valfritt)
4. Vi lägger upp "Använd det du har" loggan på vår blogg så vi lätt ser vilka våra medpysslerskor är.
5. Meddela ditt deltagande till http://beasbarnslikheter.blogspot.com/Där läggs det ut länkar till varje deltagare så man kan följa sina medpysslerskors projekt för tips, peppning och inspiration!

Her er det bare å stå på! Første november er på søndag. Den første uken, uke 45, skal jeg strikke ferdig Uppifrånochnerkoftan, eller Koftans kofta, som jeg startet på i sommer. Det blir en mysig og lubben vinterjakke - gleder meg til å få den ferdig og ta den i bruk!

Jeg skulle ha blogget det jeg har gjort ferdig i det siste - men har ikke fått tatt bilder. Enten er jeg syk, eller så er det mørkt hele dagen, eller så er jeg ikke hjemme. Sånn har denne uka gått. Både Featherweighten og Praktiske Petra står i fotokø. Snart er Mysteriesokkene klare også. Vi får håpe på godt fotolys i hælja.

Ikke at jeg er nysgjerrig, men...

Joda, det er akkurat det jeg er. Jeg er nysgjerrig på hva som får flere hundre personer til å stikke innom min lille, pjuskete blogg på en helt alminnelig blåmandag - uten at jeg har skrevet noe innlegg en gang. Det er nesten dobbelt så mange som normalt. Jeg har registrert at besøkstallet gikk opp etter at jeg ble med på Nordiske Føtter for noen uker siden, og har holdt seg der siden. Men når det plutselig skyter til værs en enkelt dag, skyldes det gjerne at noen som er større og sterkere enn meg har linket hit. Hvem da, tro?? Det skulle jeg gjerne ha visst! Er nysjerrig jeg - og dessuten interessert i statistikk.

Litt mer om hakking…

… men først en kort oppdatering om Featherweighten min, som jeg har mast om så lenge. Nå er den ferdig – hurra!!! Jeg er mest fornøyd med at jeg faktisk har greid å bli ferdig med den – jeg får sjelden ferdig noe som er større enn en lue på under et år. Denne tok en måneds tid. Garnet er supert å strikke med – Shetland Soft fra Malsen og Mor. Det blir mer av det.


Jeg trodde jeg skulle blitt kjempefornøyd med den – den er strikket ovenfra og ned og prøvd og tilpasset underveis, men etter å ha felt av siste maske, var jeg bare sånn passe mellomfornøyd, merket jeg. Det var noe med passformen. Nå er den vasket og klappet litt på, så får vi se hvordan det går når jeg prøver den i morgen. Det blir nok et eget innlegg etter hvert. Synd dere ikke kan se fargen ordentlig på skjermen – den er så nydelig melert i mørkebrun og sort. Jeg skylder på det merkelige høstlyset - som forvrenger alle farger. Jeg er litt småforelsket i den fargen.

Ruth lurte på dette med hakkenåler, og siden de fleste ikke har hakket siden barndommen, kan jeg komme med en liten oppdatering. Her er et slags historisk tilbakeblikk fra mitt ståsted.

Da jeg lærte å hakke av Kjære Mor tidlig på 70-tallet, brukte vi en lang hakkenål i metall, med krok i den ene enden og plastknott i den andre. Du kan si den lignet på en krysning mellom heklenål og en lang strikkepinne (av det som kalles ”rette pinner” på strikkespråket, du vet – de som kommer i par). Den var litt tung, særlig hvis du hakket store plagg, og man fikk lett vondt i håndleddet/armen. Den gangen hakket vi bare flate ting, som skjerf, grytekluter o.l.

Da jeg gjenoppdaget hakkingen på 90-tallet, var det kommet lette bambusnåler, og det var en stor forbedring. I tillegg hadde man begynt å hakke rundt, for eksempel luer og halser, og da fikk hakkenålen krok i andre enden også. I begynnelsen skjønte jeg ikke dette med rundhakking, men det er enkelt:
Når du hakker frem og tilbake, masker du opp mot venstre, og masker av tilbake=mot høyre. Det er vanlig å hakke med én farge, men hvis du vil, kan du gjerne slå deg løs med to.
Når du hakker rundt, masker du som vanlig opp mot venstre, så snur du arbeidet og masker av med andre enden av nåla – og siden du har snudd, blir det jo mot høyre. Snedig. Her trenger du én tråd til hver ende av nåla, for eksempel hvitt og grått, som jeg bruker her. Det finnes helt sikkert gode tutorials på nettet, om man leter.
Ulempen med de rette bambusnålene fra 90-tallet, var litt mangel på system på størrelser og merking av nålene. Kanskje ikke så nøye, for det fantes ikke så mange oppskrifter heller, så det ble å prøve seg frem.


Det ble aldri noe schwung over hakkingen min i forrige århundre. Men i fjor gjenoppdaget jeg hakkingen på ny. Nu til dags, hvor man nesten drukner i fint og fancy utstyr av alle slag, har selvsagt hakkenålene blitt enda bedre. Nå er hakkenålene som rundpinner til strikking, med én nål i hver ende av en kabel. Lett å hakke med og mye bedre for hender og armer. Mine er fra Harmony Wood og er kjøpt hos Du Store Alpakka. Eller heter det Symfonie Wood nå? Eller KnitPro?? De kalles litt forskjellig rundt omkring, har jeg registrert, og jeg har ingen anelse hva som er korrekt akkurat nå, akkurat her. De har visst ulike navn i ulike land og verdensdeler også. De er ganske dyre, men litt skal man jo unne seg i ungdommen. Kan også kjøpes hos Stäkets Hantverk – da kalles det kroknålar. Hun som driver nettbutikken, Eva i Stäket, hakker mye selv og skriver om det i bloggen sin. Skal du hakke flatt, bare skrur du av den ene nåla og setter på en sånn rund skive i enden av kabelen.


Nå følger hakkenålene samme størresesystemet som heklenåler, og det er jo en fordel når man skal hakke etter oppskrift, særlig luer og større plagg som gjerne bør passe til hodet eller kroppen det skal sitte på. Nummeret er stemplet på hakkenåla, men blir raskt slitt av. Da lærte jeg følgende geniale triks av Stella, hakkeeksperten hos Du Store Alpakka – nemlig at hakkenålene kan måles med et vanlig strikkepinnemål – finn et hull som passer og du har funnet riktig størrelse. Det kan ofte være vanskelig å se størrelsen med det blotte øye, men her var altså løsningen. Det gjelder imidlertid bare for Harmony Wood-nålene, ikke Clover og Inox og andre, jeg har testet.

Dette var antakelig et nitrist og helkjedelig innlegg for de som ikke bryr seg om hakking, men de har sikkert ikke lest helt ned hit heller. Et innlegg for spesielt interesserte, kan man vel si.Marit lurte på dette med garntykkelser, som jeg nevnte under min hyllest til tweedgarnet her forleden. Det kan jeg skrive litt om i morgen. Det er nemlig ganske interessant – for spesielt interesserte!