Luer, ja...

Har strikket noen luer, ja. Det er en stund siden nå - og her er en av dem:

Shetland Wool Week har hvert år en "offisiell" lue, laget av en profilert designer, og i år var det denne lua. Torirot har skrevet mer om disse luene her.

Min er strikket i Lett-Lopi - hadde lyst til å teste dette garnet som jeg har hørt så mye om. Var redd lua skulle bli for stor, så jeg strikket stramt på pinner 4 mm - det ble helt perfekt til meg. Garnet kjøpte jeg på Quiltegården i Trondheim under Koftefesten.

Da jeg vokste opp, var Island et mystisk, lite land som vi ikke visste så mye om. Islandsk garn hadde vi aldri hørt om. Men så - i januar 1973, var det et vulkanutbrudd på Vestmannaeyjar, og plutselig var Island på nyhetene. Jeg var tolv år den gangen, og det kraftige vulkanutbruddet gjorde et sterkt og varig inntrykk.

Etter dette ble Island et populært turistmål. Foreldrene mine reiste dit, det må ha vært midt på 1970-tallet, og bragte spennende saker med seg hjem. De hadde blant annet kjøpt noen keramiske krukker, dekorert med lava fra vulkanutbruddet, og vi ungene fikk hver vår, jeg har min fortsatt.

Moren min hadde med garn hjem. Den gang kom Lopi-garnet kun i naturfarger, og mor kjøpte en pakke i hver farge (det må ha vært 10 nøster i hver) - hele skalaen fra ullhvitt til mørkebrunt, som hun strikket flotte kofter og luer av i flere år etterpå. Hun kjøpte også et tynt, tynt garn, muligens Einband, og strikket et nydelig skjerf til meg - i florlett, lysegrått havskummønster. Jeg husker det stakk og klødde, men lekkert var det. Dessverre kom skjerfet med i kokvasken en gang, det er sånt som skjer i et travelt hjem, og endte sine dager som en tykk, tovet klump.

Da jeg ryddet i mors garn, fant jeg siste rest av islandsgarnet, det som ble igjen etter kofter, luer og votter, ett bittelite nøste med fem gram lysebrunt garn, i Lett-Lopi-tykkelse. Nå fikk det lille nøstet bli med på sin siste reis - som striper i sauene på lua mi. Du kan se det tydelig på øverste bildet.

Du vet, jeg er av den nostalgiske sorten, og de stripete sauene gjorde at jeg ble ekstra glad i sauelua mi.

Bildene er tatt i slutten av april - da det fortsatt var en og annen snøklatt igjen i skogen. Men lua var så varm at jeg nesten fikk heteslag. Dette er en lue for kalde vinterdager. Vanntett er den også, fant jeg ut, da jeg vasket den og den aldri tørket på innsiden. Sånn er det visst med islandsgarn, det er derfor gensere i dette garnet egner seg så godt som ytterplagg.


Bloggingen går litt i rykk og napp for tiden, det må være våren...
I morgen skal jeg på årets første dugnad i kålåker'n. Vi får håpe det blir sol.
Og håndverkerne holder på med siste innspurt - snart har vi nytt bad! Og nye gulv, og nye dører, og det ene med det andre. Jeg vet ikke hvem som gleder seg mest - Tinka eller meg. Etter nesten tre måneder med folk som løper ut og inn, sagelyder som skjærer i et hundeøre, og et hus som ikke er til å kjenne igjen, er Tinka helt utslitt, stakkars. Men snart...

Ha en riktig fin pinse!