Floraen i farger...

Det beste med hvitveisen er jo mengden - store, hvite tepper som dekker skogbunnen så lang øyet kan se. Det er så eventyrlig fint. Her danser nok alvene om natten.

Krisp, kjølig luft, blå himmel, duften av våt jord - og hvitveis så hvit at det er vanskelig å få tatt bilder av den. Åh, det er vår, det!

Hvite skydotter på himmelen, våryr hund i bånd, hvitveis som strekker seg mot sola. Ta det inn med alle sanser og spar det til en mørk vinterdag!

Det er så vakkert at man nesten må gråte, men bare nesten. Blenda kan bare gå hjem og legge seg, for hvitere enn dette blir det ikke.
Disse bildene er tatt i Østmarka sist helg, på vei til Mariholtet. Det vokser ikke så tett med hvitveis her jeg bor.

Da jeg gikk i 4.-5. klasse, hadde vi herbarium på skolen, hvilket innebar at vi skulle samle inn 25 planter i mappa vår. Jeg ruslet ofte bort i skogkanten og lette etter planter den våren. Jeg bodde på andre siden av dalen da, der jordsmonnet er annerledes enn her, med langt flere arter. Her vi bor nå, er det mest lyng. Nesten hver dag fant jeg nye skatter, og allerede lenge før sommerferien hadde jeg de 25 plantene klare. Siden bare fortsatte jeg, og sånn lærte jeg mye om markblomstene våre.

Hver vår er det hyggelige gjensyn med gamle kjenninger. Jeg presser ikke blomster mer nå, jeg ligger mest i grøfta - med jord på knærne og rusk i håret - og knipser bilder av hjertens lyst. Jeg har fått noen rare blikk i ny og ne - men det hender jeg møter andre tullinger entusiaster med kamera i hånd, da smiler vi og nikker velvillig til hverandre, det er godt å være flere.

Her er en annen kjær venn, og denne er jeg veldig glad i. Det er ikke så mange som kjenner til den - den er atskillig mer beskjeden enn hvitveisen. Hestehov, blåveis og hvitveis får vi inn med morsmelken, men denne visste jeg ikke om før i 10-årsalderen, da jeg var på plantejakt til herbariet. Dette er maigull. Perfekt navn - den står jo der og lyser som gull i grøftekanten, yndig og tøff på samme tid.

Maigull vokser i små klynger i grøftekanten langs veien, så liten og fin at det er fort gjort å gå forbi uten å legge merke til den. Men jeg vet jo at den er der, jeg må alltid ned og hilse på.

Det er mye liv i grøfta. Mens maigull liker seg best oppe på det tørre, trives bekkeblom nederst, med beina i vann. Det er litt tidlig for bekkeblommen enda, men når den springer ut for fullt, er den så gullende gul og fin at man nesten må ta solbrillene på.

Vel hjemme igjen oppdaget jeg noe lilla oppe i skråningen da Tinka og jeg var ute og luftet oss. Blåveis - her?? Nei -

- ved nærmere ettersyn så jeg at det var fioler. Mange lubne, fine tuer med fioler - sånn litt unnskyld-at-jeg-er-til-beskjedne, med bøyd nakke og senket blikk og vakkert lysfiolette. Det er muligens engfiol, dette, eller skogfiol, det er ikke så lett å se forskjell. Men fint er det!

Ja, blomstene er kilde til uendelig mye glede, spesielt nå om våren. Og den som er glad i blomster, og glad i å ta bilder, har det aldri kjedelig på tur. God søndag!