Et innlegg til bringebærets pris…

Vill bringebær er min absolutte favoritt blant bær. Det er enda bedre enn molter, syns jeg. Så derfor et innlegg til bringebærets pris.

Da jeg var liten, in the good old days, hørte bringebærplukking de milde, lyse sommerkvelder til. Fluene surret og myggen beit, kanskje hadde vi kaffetermos med, og var det ekstra varmt, dro vi kanskje og badet etterpå. Scenariet minnet mye om stemningen fra Bakkebygrenda (Bullarbyn, for svenske lesere), min barndoms yndlingslitteratur.

Tur V – onsdag

Da jeg skulle ut på tur og plukke bringebær på onsdag, ble jeg stoppet av regn og TORDEN – ikke bare én, men to ganger. Jeg har livet kjært, og går ikke i skogen blant høye trær mens lynet gnistrer. Etter to fremstøt ga jeg opp. Kort sagt – det ble ingen tur på meg på onsdag.

Tur VI – torsdag

Det samme skjedde på torsdag – så snart jeg nærmet meg gummistøvlene, satte det inn med regn og torden. Det er da usedvanlig mye tordenvær i år til august å være? Uansett, det varte ikke så lenge, men vått ble det. Og det er et faktum: Uten hund blir det dårlig med turer i dårlig vær.

Hadde det ikke vært for Lise, ville det nok ikke blitt noen tur på meg på torsdag heller. Men – tur ble det, og i motsetning til barndommens turer, ble denne kort og kald.

Finner du et fint bringebærfelt, kan du gå og høste flere ganger. Med normalt vær og normal sommertemperatur passer det med 2-3 dagers mellomrom, da er det stadig ny moden bær. Nå er verken været eller temperaturen særlig normal for tiden – både bær og kart mugner på kvisten av alt regnet, det er et sørgelig syn. Og temperaturen – vel, det er første gang jeg fryser på fingrene på bærtur. Votter hadde vært tingen på en dag som denne… Det var så vidt jeg greide å ta bilder.

Mange liker ikke å plukke bringebær, fordi det alltid er så mye brennesle. Villbringebær, tistler og brennesle hører sammen. Trikset er gummistøvler og lange bukser. (Og når det er 12 grader, er lange bukser det naturlige førstevalg…). Først tråkker man ned brenneslen, så plukker man bærene. Og selv om brennesle visstnok inneholder samme stoff som brennmaneter, slutter jo brennesleblemmer å brenne etter et kvarters tid, så det er ikke så farlig om man brenner seg litt, det går over før man kommer hjem og får smurt på noe lindrende. Andre klager på marken. Bringebær og mark hører også sammen. Lar du spannet stå med lokket på en liten stund når du kommer hjem fra turen, kommer marken opp til overflaten og kan plukkes vekk. Da vi var små og klagde over marken, slo moren min fast at den marken hadde levd kun av bringebær og ergo smakte den bringebær, og ingen døde av en bringebærmark eller to. Og det er jo sant, sann. Og hvem vet hva som er i den maten vi kjøper… ;-)

Fordelen med bærtur i regn og kulde, er at mygg, fluer og ilter veps glimter med sitt fravær. Hvor er de hen, mon tro?

Bringebær er godt, vill bringebær er enda bedre, og kan brukes til så mangt. Fryst hel kan den brukes til smoothies utover vinteren, eller den kan røres til syltetøy og fryses. Min favoritt er bringebærsaus. Jeg er ikke så glad i tradisjonell rød saus, det blir litt for klissete for min smak. Men riskrem med bringebærsaus er himmelsk, og fast dessert på julaften hos oss. Søt riskrem med vaniljestang er den perfekte match til frisk og litt syrlig bringebærsaus med masse bringebærsmak.

For mange år siden hadde jentegjengen julebord hos meg. Jeg husker ikke helt hva hovedretten var, muligens sild og smakebiter på diverse julemat. Til dessert var det riskrem med bringebærsaus. Hva skjer når jenter møtes? Skravling – eller kalking, som noen kaller det. Praten går i godt selskap med gode venner rundt et bord. Støynivået var nokså høyt, kan jeg huske. Men da desserten kom på bordet, ble det helt stille. Litt klirring fra skjeene, det var alt. Etter stund kom det fornøyd fra A frå Vestlandet: - Det e sausen så gjer susen!

Det har vi ledd godt av mange ganger, og her kjem oppskrifta. Jeg hiver den like godt inn i Stubbetufsas Markens grøde-konkurranse.

Bringebærsaus

1 liter bringebær, helst villbringebær
8 ss sukker eller melis (melis løser seg opp lettere)

Mos bær og sukker i hurtigmixer/blender. Press det gjennom en sil så stenene siles fra.
Sett sausen i kjøleskapet, og server til riskrem. Siden sausen er litt sur, kan riskremen gjerne være søt og god, kokt med vaniljestang og blandet med godt med krem.
Dett var dett – det enkle er ofte det beste.

Sausen kan selvfølgelig brukes til all slags dessert – for eksempel er Nøttekake + vaniljeis + bringebærsaus en sikker vinner.

Jeg kommer ikke på én eneste negativ ting å si om bringebær – annet enn de stenene du får i tennene da…

Det er leeenge siden det har vært noe håndarbeid i denne håndarbeidsbloggen. I dag fant jeg igjen et bringebærrødt skjerf i strikkekurven – fiks ferdig, mangler bare bilde, og slik ser Uppifrånochnerkoftan min ut for øyeblikket. Elendig foto, men Koftan blir så bra så. Jeg strikker rundt og klipper opp til slutt. Fortsettelse følger…

Hei hå, nå er det tur igjen…

Tur IV – tirsdag

Tirsdagens turplan var en slags ønskereprise av mandagen – for som den superhusmor jeg er (spøk :) ), må jeg jo få syltetøyet i hus! Dronningsyltetøyet ble så godt, så mer av samme sort var planen.

Denne gang beveget jeg meg litt lenger inn i skogen, i håp om bedre fangst. Det dufter av høst i skogen nå. Det dufter rent og friskt også – etter alt regnværet.

Jeg har gått her tusen ganger før. Men jeg har ikke pleid å ha med meg kamera. Nå måtte jeg jo produsere noen bilder til bloggen, det er jo en del av Lises utfordring: Blogging med bilde(-r). Når man fotograferer, ser man plutselig verden med nye øyne.


På kjente stier. Dette er stien inn i ”min” skog. Det er den reneste step-timen å tråkke opp og ned her, blant røtter og myrhøl og kvist og kvas. Men det lukter bedre...
















Høyt henger de… Dette skal forestille rognebær, og ganske mye av det også. Betyr det snørik vinter? Eller var det omvendt? Og se – blååååå himmel! Et sjeldent syn i disse regntider.

















Her går stien – ned, og opp, mellom disse trærne. Her har vi klatret mang en gang i årenes løp, med livet som innsats. Det føles i hvert fall sånn...
















Det er ikke mye blåbær i år, og de vanlige blåbærtuene står nesten tomme. Men hist og pist, innunder trær, ved myrer og i enkelte skråninger er det ett og annet ris med mye bær på. Dessuten er sesongen litt på hell her.


Joda, det er blåbær i år også. Men jeg sier ikke hvor!















Tilbake til sivilisasjonen – fra krokete sti til asfalt og tettbygd strøk. Og litt bær ble det da. Pluss en fin, liten tur i kjent terreng.


Jeg tok en svipp hjemom for å sette fra meg blåbærene, før jeg skulle ut og plukke bringebær. Hadde jeg tenkt. I stedet ble vi overfalt av et kraftig regnskyll, en haglbyge og tilhørende brumlende tordenvær. Det ble mye vær på én gang! Så det ble ingen bringebærtur på meg. I stedet frøs jeg ned hel blåbær til pannekaker og smoothies utover vinteren. Godt det også! Men i morgen, kanskje…

Helt på bærtur...

Tur III – mandag

Regnet hadde pøst ned hele mandagen, inkludert et buldrende tordenvær, og jeg hadde nettopp satt en gjærdeig - da jeg leste på Lises blogg om utfordringen hennes. Jeg hoppet sporenstreks i gummistøvlene og strøk på dør - mens deigen sto igjen på benken til heving. Jeg bor skviset inn mellom skogen og Oslo, med én fot i hver leir, så å si. Setter jeg venstrefoten ut først, kommer jeg rett ut i skogen. Siden det har regnet og regnet og regnet, har jeg ikke fått sjekket hvordan det er med bær i år. Jeg har vokst opp med bærpelling – sommer og bær hører sammen for meg. Det man før gjorde av ren nødvendighet, gjør vi nå for kosens skyld. Vi er heldige. Jeg tenker ofte på det når jeg rusler omkring og plukker bær sommerstid – man rekker i det hele tatt å tenke en hel del mens man plukker bær, det er meditativt og kan anbefales på det varmeste.

På bærtur: Jeg ble positivt overrasket – det er godt med villbringebær i år. Ingen andre i omegnen plukker bring – jeg får ha den helt for meg selv. Det hadde sluttet å regne, men alt ble klissvått, kameraet også - så bildet ble litt slørete i mataukens tjeneste. Pytt pytt. Våt bær går helt fint – bare den ikke blir stående for lenge, da mugner den fort. På null komma niks hadde jeg plukket plastburken jeg hadde med full. Så gikk jeg opp i blåbærskogen like ved – men det er praktisk talt ikke blåbær her i år. Jeg fant noen få bær, store og fine. Og så måtte jeg jo ta noen bilder til bloggen.

En slags topptur: Rett bak husene her er et målepunkt slått ned i berget på det høyeste. På kartet står det 269 m.o.h. Ikke noe høyt fjell altså, men det er sannelig stupbratt nok ned på baksiden likevel. Da vi flyttet hit for 20 år siden, var det flott utsyn over Oslo herfra. Nå ligger byen gjemt bak trærne – og tåka.

En slags sopptur: Jeg har ikke mye greie på sopp, men jeg kjenner da igjen en fluesopp når jeg ser den. Se så flotte – man blir nesten fristet til en bit!

Det blir tre ting det - alt sammen på under en time! Deretter fortet jeg meg hjem og bakte ut deigen, som var ferdig hevet. Mens rundstykkene sto til etterheving, lagde jeg dronningsyltetøy. Teoretisk sett består dronningsyltetøy av like mengder villbringebær, blåbær og sukker, og skal koke – det er en gammel og god oppskrift. Stubbetufsa har en konkurranse om mat fra markens grøde, og her er mitt bidrag:

Dronningsyltetøy: Mitt dronningsyltetøy består av ulike mengder villbringebær og blåbær, mest bring, siden det var det naturen hadde å by på i går. Til en halvkilo bær bruker jeg ca 100 gram sukker, det holder i massevis, og får frem den gode, syrlige smaken av vill bringebær. Jeg pleier å ha i en ørliten dæsj Certo frysepulver også, så syltetøyet skal holde seg disiplinert på brødskiva. Så moser jeg det med stavmikseren, siden det er noen i familien som ikke liker klumper i syltetøyet. Og vips – ferdig! Ingen koking for meg, takk, rårørt syltetøy har mye friskere smak. Jeg innbiller meg at det er sunnere også, men sikker er jeg ikke. Passer utmerket både som pålegg, til pannekaker og vafler, og til dessert - med vaniljeis for eksempel.

Og så ble det ferske, grove rundstykker med nyrørt dronningsyltetøy til kvelds. Nam! Takket være Lise. Det ble litt syltetøy til fryseren også – en overflodens aften!

Ut på tur, aldri sur…

I et øyeblikk av lettsinn meldte jeg meg på Lises utfordring – å gå en tur hver dag denne uken, og blogge om det.

Tidligere hadde vi hund, en sprek og sportslig labrador som krevde mye mosjon. En dag vi var på tur ut i høljende regnvær, i full regnmundur og klissvåt pels, møtte vi naboen på vei hjem fra jobb. Hun mente vi var heldige som kom oss ut på tur i all slags vær. – Det er da bare å ta på seg regndressen og gå ut det, tenkte jeg i mitt stille sinn. Men – det blir ikke til det uten hund. Derfor kom Lises utfordring beleilig.

Tur I - lørdag

Jeg begynner med turen på lørdag, selv om det strengt tatt er tjuvstart, ettersom Lises utfordring ikke kom før på søndag. Men tur er tur.

Vi kjørte Dattera ”hjem” til skigymnaset høyt oppe i den norske fjellheimen etter sommerferien. Norge er et vakkert land, og skolen hennes ligger midt i smørøyet – høyt og herlig mellom høye fjell og mye vakker natur. Dette er et eldorado for turgåere, skiløpere, alpinister, skibums og syklister – og bobilturister. Har aldri sett så mange bobiler – og fra så mange land – i hele mitt liv, jeg.

På lørdagen ville Mannen og jeg gå en tur, og bestemte oss for en rute til nærmeste fjelltopp, 1068 m.o.h., med fine stier, tydelig blåmerking – og masse varder.














Halvveis oppe i bakkene ble vi tatt igjen av Dattera m/ venninner på treningstur. Etter å ha drukket opp vannflaska vår, forsvant de videre i racerfart opp fjellsida – vi så bare de fargerike trøyene deres oppi steinrøysa. Da vi kom til toppen, var de på vei ned – etter å ha skrevet seg inn i topptur-boka.
Her er Mannen flankert av fire spretne jenter på toppen. Dattera i midten.






Her er toppvarden. Men det var fult av varder overalt langs ruta vi gikk. Mannen og jeg fortsatte en runde i turisttempo og nøt utsikten og den vakre naturen – og oppholdsvær! Jeg kunne med glede konstatere at formen ikke var fullt så elendig som jeg hadde fryktet på forhånd. Etterpå kunne jeg konstatere noe jeg hadde glemt, nemlig at man blir utrolig trøtt av frisk fjelluft. En flott tur!












Jeg rakk å strikke litt også – Merino Lace sokk #1 ble ferdig, mer om det senere når begge sokkene er klar.











Tur II – søndag

Vi tok stolheisen opp i alpinanlegget – interessant å se hvordan Datteras hvite verden arter seg sommerstid. Der var det mange fotturister, som oss, og noen syklister - som syklet ned alpinløypa. At de tør!? Det var mye krekling og en god del blåbær i fjellet – men vi hadde verken med oss pellere eller spann, så det ble ikke noe bær på oss. Hadde vi hatt det, kunne vi for eksempel lagd kreklingsaft, som er noe av det beste som finnes på denne jord.







Her raster vi i en ur langt oppi alpinbakken. Etterpå gikk vi ned igjen. Litt juks – men det er sannelig slitsomt nok å gå ned en så lang og bratt nedoverbakke, fikk nesten litt vondt i knærne jeg. En fin tur med masse utsikt, ganske fint vær og enda mere frisk fjelluft. Etterpå dro vi hjemover, Mannen og jeg, til det røde huset vårt i skogen.

UddMuddar...

Jeg er veldig svak for alpakka. Og tror du ikke jeg hadde flaks og vant nydelig, lyseblå babyalpakka hos Tant Kofta da hun feiret 1-årsdag på bloggen sin! Det er en god skikk, syns jeg, å lodde ut vakkert garn når noe skal feires - og ekstra stas er det jo når det er jeg som vinner. Og ikke nok med det - Koftan feiret med et nytt mønster - på UddMudden.

Tant Koftas blogg er en feelgood-blogg der triveligheten rår. Koftan er kjendis i strikke-Sverige - det er hun som har lært halve Sverige + noen nordmenn å strikke Uppifrånochnerkoftan, som har gått som en KAL i sommer. Av Koftan har vi også lært at om noe ikke blir helt vellykket på første forsøk, kan man tenke ojdå - og så går det mye bedre neste gang. Det gjør jo livet mye hyggeligere, og det var det jeg gjorde med min uppifrånochner, som ble helt feil på første forsøk. Nå er den snart ferdig, og kommer på bloggen etter hvert. Den har faktisk vært "snart fedig" ganske lenge, men det kommer hele tiden noe i veien - youknowhowitis.

Sjalet kom jo litt i veien - plutselig var det så gøy å hekle igjen, og så kom jeg jo på at jeg skulle skrive ned en oppskrift til disse gryteklutene, og den er halvveis fedig, og det ene med det andre. Og så måtte jeg jo bare prøvestrikke UddMuddene! Det var gjort på en kveld - morsom oppskrift og lette å strikke. De ble så fine! Lette som en fjær og perfekte for verkende håndledd som har heklet for mye. Skulle jeg ha noe å legge til, må det være at de gjerne kunne vært enda litt lengre, og særlig hvis man strikker med tynnere garn. I så fall er det jo bare å legge til noen ekstra masker til de 25 m i oppskriften. Og dette er jo den perfekte gave - kanskje det havner noen sånne under juletreet i år? Men det må bli noen andre, for disse skal jeg ha selv!

Strikket i én tråd Drops Alpaca og én tråd Plumet Mohair på pinner #4, ganske løst og luftig. Det gikk med snaue 30 gram garn til sammen. Drops har de nydeligste melerte farger man kan tenke seg, denne heter 8120 og er vakkert blågrå med et snev av rosa. Plumeten er grå - rester etter sjalet som snart er ferdig, (det mangler bare kanten rundt). Stor takk til Koftan for finfin oppskrift!

Back to the 80’s

Hva tenker du på hvis jeg sier 80-åra?

Jeg tenker på skulderputer, hockeysveis og puse-gensere. Studietid, nærradioer og caféliv. Jappetid og galopperende boligpriser. Pastellfarger, luta furu, klipsrammer og rosa skinnsofaer. Var du hjertelig til stede på 80-tallet, er utstillingen ”Back to the 80’s” noe for deg. Nylig var Mannen og jeg på Norsk Folkemuseum på Bygdøy, og der hadde vi en herlig mimrestund. Bor du i Oslo eller er i nærheten av hovedstaden, er et snarvisitt tilbake i tiden å anbefale på det varmeste. Utstillingen står til 31. januar 2010.

Det første som møtte oss, var en Golf Cabriolet. Hvem husker ikke den?! Det var Bilen vi alle drømte om. Vel innenfor døra satt en fyr i hullete, lyse jeans og dunvest lettere henslengt i en Sacco-sekk , mens han så på musikkvideoen til AHAs Take on me på Sky Channel. Du husker vel Sky Channel? Slik fortsetter det – det er ofte bare et lite stikkord som skal til, så husker du det, alt sammen. Minnene velter frem.

Husker du? Lyseblå Moncler dunjakke, pusegenser og kunstferdig lappede olabukser.

Og Isba-støvler - med syltestrikk! Isbaen var opprinnelig en fjellstøvel, som ble populær som motesko på slutten av 70-tallet. "Alle" hadde Isba på 80-tallet, og syltestrikken var en smart og rask løsning. Nå får du nesten ikke kjøpt syltestrikk en gang (men de har det på Jernia - om du får lyst til å teste patenten).








På plakaten innenfor døra står det:

1980-årene er blitt historie, langsomt og umerkelig. Da de kom, var vi usikre, fryktet Orwells skrekkvisjoner (– 1984 –). Da de var over, satt vi fortumlet tilbake. Senere flirte vi av dem, slik vi gjør av det halvgamle. Nå er avstanden blitt større. Vi har sluttet å le.
1980-årene ble et turbotiår – et historisk byks. Etterkrigstiden tok slutt, murene raste i Europa. Velstanden økte, datateknologi og medieeksplosjon blendet oss.
Historie er levde liv – våre liv. Vi er alle del av historien.Vi er med å skape den. Hver dag. Hver time.
Når 1980-tallet skal beskrives er vi alle eksperter. Alle hadde vi vårt eget 80-tall, enten vi var voksne, barn eller ungdommer. Din opplevelse er like sann som museets. 80-årene: Så nære – Så fjerne …

Utstillingen tar for seg livet på 80-tallet – se nettsiden. Her er blant annet den rosa marmordisken fra baren på Café Sjakk Matt. Og rosa skinnsofa. De første mobiltelefonene – med dårlig dekning og 15 kilos batteri, personsøkere, gul Sony Walkman og datateknologi – det har vært en utrolig utvikling.



80-tallets svar på Bærbar PC - kanskje like greit at blogging ikke var noen utbredt sport på denne tida??





Liten og nett mobiltelefon - som man gjerne bar med seg i en pilotkoffert av sort lær. Bare batteriet veide 12-15 kg, og det var slett ikke sikkert det var dekning helt fra den ene enden av Oslo til den andre. (Derfor hadde man såklart Personsøker).











Gul Sony Walkman var et must for den kule - her i mer og mer moderne varianter. Her spilte man kasetter - som man gjerne kopierte fra kompisenes LP-plater - eller tok opp fra radioen. Lydkvaliteten var gjerne deretter. Og så jogget man ut på tur, i Nike Wafflesko og sjokkrosa joggedress. Pannebånd og leggvarmere hørte også med til utstyret.









Og strikking! Vi strikket rosa og lysegule pusegensere av billig syntetgarn, husker du det? Strikking er ikke noe stort tema på utstillingen, bare en del av det hele, men siden dette egentlig er en strikkeblogg, kommer det noen bilder her. Beklager dårlige bilder – lommekamera, dårlig lys og glassmontre gjør ikke
underverker for bildekvaliteten. Det beste er å ta en tur dit og se med egne øyne.

(Et bittelite MEN til slutt: Utstillingen var mye mindre enn jeg hadde trodd på forhånd. Så bli ikke skuffet om turen tilbake i tiden blir kort – det er gøy allikevel!)












Spook-genseren ble utrolig populær. "Alle" med respekt for seg selv strikket en Spook-genser eller tre. Synes du modellen ser komplisert ut? Det var ingen som tenkte over det på 80-tallet - alle kunne strikke. Like sikkert som at ingen jeg kjenner strikker i dag, like sikkert var det at hvem som helst gjøv løs på og strikket Spook-genseren på 80-tallet. Sort eller grått og hvitt var de mest populære fargekombinasjonene.

Baby-Spookgenseren var den perfekte barselgaven. Såååå søt! Merkelig at ingen strikker den i dag.

Ta gjerne en tur innom OBOS-gården Wessels gate 15 også, når du først er i nærheten. Det er en opplevelse. Og en svipp bortom urtehagen. Og sist, men ikke minst, sving innom Museumshåndverkerne i Gamlebyen – gullsmed med vakre smykker, keramiker med fine kopper i fristende farger, og Veveriet. Det er en liten porsjon Nytelse for en garnelsker. Her har de utstyr og garn for mange slags gamle teknikker – som pjoning, hakking, grindvev og brikkevev, tvebandsstrikking, sprang og nålbinding. Pluss garn. Jeg kjøpte nesten det mykeste myke kasjmir- og silkegarn til et sjal. Og jeg kjøpte garn og oppskrift til å strikke selbuvotter slik selbuvotter skal være, med en million masker, masse mønster og pinner 1 ½ . Ønsk meg lykke til!

Og apropos mimring – når det er snakk om Folkemuseet, kommer jeg alltid til å tenke på Dattera, som var på tur med barnehagen til Folkemuseet midt på nittitallet. Det var tidlig på sommeren, og litt off season. De gledet seg stort til utflukten. Da de kom hjem, lurte jeg på hvordan dagen hennes hadde vært. Joda, den hadde vært bra. – Men du mamma, sa hun fortrolig, de sa det var folkemuseum, men jeg så ingen folk jeg, det var bare noen høner!
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til Hønemuseet...

Eg berre spør...

Da jeg var i matbutikken i dag, spurte en engelskspråklig dame meg hvor the chocolate yoghurt var. Chocolate yoghurt???????? Never heard of it. Hvorpå jeg geleidet damen til yoghurtkjøledisken, hvor det var ca to hundre forskjellige fruktyoghurter å velge blant. Men ingen sjokolade.

Sjokoladeyoghurt?? Fins det??????????? Hva blir i så fall det neste? Marsipanyoghurt? Kaffeyoghurt til meg, takk!

Litt av hvert...

Et nytt par grytekluter ble endelig ferdige. Heklet i Gjestal Baby Bomull denne gangen, heklenål #3. Akkurat disse er gevinsten i 10.000-lotteriet mitt nylig. Mange har spurt etter oppskriften, det er mulig den kommer etter hvert, men sikker er jeg ikke. Er ikke helt i storform for tiden, så Ting Tar sin Tid....

Trengte litt farge i hverdagen - så jeg fikk meg et par armbånd fra Felisi. Med strikk! Jeg er veldig fornøyd og bruker dem hver dag. De matcher min filosofi om at det enkle som er oftest det beste. Og siden jeg tydeligvis har glemt forskjellen på høyre og venstre, kan jeg jo ha det grønne på høyre arm (= styrbord) og det røde på venstre (= babord) mens jeg strikker. Det kaller jeg flerbruks...

Klatrerosen er full av knopper etter alt regnværet, riktignok litt flekkete og rare, men roser er roser.

Tvebandstrikk...

Nå vil jeg lære meg tvebandstrikk! Noen som kjenner til kurs i Oslo/Akershus i høst???

Sommerbarn

Vi har to sommerbarn. Jeg satt og så på gamle bilder i dag. Man kan bli nostalgisk av mindre. Det var mange fine sommerbilder – fra somre med fint vær og sol og bading. I år har vi hatt nesten bare regnvær – så her kommer noen gamle sommerbilder, fra den gang barna var små og sommer var sommer. Sola skinte visst bestandig før...!?? Det var deilige tider...

Tidligere i sommer ble Datteren sytten år. Her er hun fire - det var den sommeren da sola skinte nesten uavbrutt og vi badet hver eneste dag hele sommeren.

I dag er det nitten år siden Sønnen så dagens lys. Født med lakenskrekk, men ellers en grei kar. Han slo an en gemütlig tone fra første dag, og siden har vi vært venner og vel forlikte. Vi har vært heldige.

Han lærte seg fort å prate, og snakket mye og høyt da ha var mindre, med årene har han blitt lavmælt og sindig. Vi skjønte fort at han var født med et godt hode, med stor kapasitet. Jeg har lært mye av mine barn, og noe av det som har overrasket meg mest, er menneskets evne til å lære. Jeg ante ikke at den var så stor. Når man slipper å bruke opp energien på alle hverdagens trivialiteter, som foreldre oftest må, er det nærmest ikke grenser for kapasiteten på harddisken. Små barn har nesten tom harddisk og stort gå-på-humør. Sønnen hadde sine interesseområder da han var liten, og dem kunne han alt om. Vi hadde for eksempel lest alle bøkene i bokhandelen og lånt alle bøkene på biblioteket om dinosaurer. Sønnen kunne dem utenat. Man kunne peke på et hvilket som helst bilde av en dinosaur i disse bøkene – sønnen visste hva de het, når de levde på jorden, og om de holdt til til lands, til vanns eller til værs. Fem år gammel fortalte han damene i barnehagen at han skulle bli paleontolog når han ble stor. Hva er det, spurte de meg, og jeg måtte slå opp for å være helt sikker. En paleontolog graver opp forhistoriske dyr og planter, fortrinnsvis i form av fossiler. Bildet er fra Bø sommarland - dinosauren er Tyrannosaurus Rex.

Sønnen var interessert i tog også, særlig lokomotiver, og vi hadde pløyd gjennom all tilgjengelig litteratur her også, og vært flittige gjester på Tertitten og på Jernbanemuseet på Hamar, i tillegg til at vi la inn ekskursjoner med vanlig tog og t-bane når det var behov for litt ekstra spenning i hverdagen. Nevn et lokomotiv fra jernbanehistorien, Norge eller utland, sønnen kunne detaljene. Bildet er fra Sesam Stasjon (a k a Lørenskog stasjon), der vi tar en tur med Sesamtoget. Sønnen (med caps) er fire år.

En interessert barnehjerne er vidåpen for informasjon – det er bare å dytte inn. Denne nysgjerrigheten, denne viljen til å lære og denne enorme kapasiteten – det er det som har forundret meg mest mens jeg fikk muligheten til å iaktta barndommen på ny via mine barn. Kanskje det er nettopp dette som har drevet Homo Sapiens opp og frem, hva vet jeg?

Akk ja, barna er vår største glede. Jeg hadde venner med eldre sønner – de kunne fortelle at når guttene ble ti-tolv år, var det slutt på kos og klemmer. Dette ville jeg teste ut, og benyttet anledningen en kveld på badet. Sønnen var kanskje seks-syv år. Han pusset tenner, og sto på en krakk og telte jekslene sine i speilet – uvisst om det var av ren vitenskapelig interesse eller kun for å dra ut tiden, muligens en kombinasjon. – Tenk når du blir stor, du, og ikke vil kose med Mamma mer, sa jeg. Han skvatt, snudde seg rundt på krakken og sa med ettertrykk: - Det skjer aldri!

Men det skjedde likevel. Slik er livets gang. Gutter må løsrive seg fra mor. Trist for mor, men helt nødvendig. Den som har sett ”Alle elsker Raymond” på TV, skjønner hva jeg snakker om.

Jeg får fortsatt en god klem i ny og ne, om jeg spør pent. Men ikke hver dag. Og jeg kan ikke lenger si at det føles som om det var i går at han ble født. For det gjør ikke det, det er leeenge siden – en hel barndom faktisk.