Geitekillingen som kunne telle til ti...

Da jeg var liten, hadde vi boka om Geitekillingen som kunne telle til ti. Vi leste den så grundig at den til slutt datt fra hverande. Og jeg kan fortsatt huske Alf Prøysen på Barnetimen for de minste. Først sang han litt om to-øringen, og så fortalte han så koselig om teskjekjerringa og Helene Harefrøken og geitekillingen og alle de andre.

Vi satt som tre små lys og hørte på - det var ypperlig følge til frokosten gjennom hele førskole-barndommen. Bildet er fra 1965 - Annepålandet og lillebror og storebror rundt respatexbordet, med fioler på bordet og fuglebrettet rett utenfor vinduet. Vi er fire, ett og seks år gamle.

Det var så trygt og godt å sitte der med leverposteiskiva og H-melka og Møllers tran - det var lenge før lettmelk og denslags ble oppfunnet, ja, det var bare såvidt at melkekartongen hadde tatt over etter melkeflaska i glass. Mor stullet rundt på kjøkkenet og Alf Prøysen og Kirsten Langbo underholdt oss med koselige småstubber og rare små sanger. Jeg husker det som det var i går. Eller i hvert fall i forgårs. Vi har mye å takke dem for. Det var trygt og koselig og ikkeno' stress. Jeg syns litt synd på dagens barn, som bare har tusen tv-kanaler å velge mellom og nettbrett og høyt tempo og ingen Barnetimeradio og geitekillinger og fred og fordragelighet. De går glipp av noe, dagens barn. Jeg har sagt det før - vi var heldige, vi som vokste opp på 60-tallet.

Nok om det, jeg har strikket et par votter. Og jeg sier det bare - noen votter er morsommere enn andre. Ikke et vondt ord om trauste selbuvotter og tovavotter og andre schlägere, absolutt ikke. Men vottene "Geitekillingen som kunne telle til ti" er morsommere!

Disse er fra en av Vottelaugets e-bøker, som kom ut i fjor. Nå kommer hele herligheten, pluss flere nye oppskrifter, i en ordentlig papirbok, den er rett rundt hjørnet. Jeg har skrevet om den her. Hvis du vil slå kloa i den først, kan du forhåndsbestille den i nettbokhandlene, for eksempel hos Haugen Bok.

Men vottene, altså. Og fortellingen om Geitekillingen. Jeg trodde jeg kunne den utenat, etter grundig gjennomgang i barndommen, men jeg måtte dobbelsjekke litt - jeg begynner visst å bli gammel og glemsk. Husker du den? Her er den:

Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, stod han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk:

- Én, sa geitekillingen.

Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras.

- Hva gjør du for noe? sa kalven.

- Jeg teller meg, sa geitekillingen. - Skal jeg telle deg også?

- Hvis det ikke gjør vondt, så, sa kalven.

- Det gjør det vel ikke, stå stille, så skal jeg telle deg også?

- Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang, sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han:

- Jeg er én, og du er to, 1-2.

- Mo-er! rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var selveste bjellekua på garden.

- Hva er det du rauter for? sa bjellekua.

- Geitekillingen teller meg! rautet kalven.

- Hva er det for noe? sa bjellekua.

- Jeg teller, sa geitekillingen. - Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er én, kalven to, kua tre, 1-2-3.

- Å, nå telte han deg også! rautet kalven.

Og da bjellekua skjønte det, ble den sint.

- Jeg skal lære deg å gjøre narr av kalven min og meg! Kom, kalven min, så tar vi’n.

Og så satte bjellekua og kalven rett på geitekillingen, og han ble så redd at han spratt høyt opp i lufta og pilte av gårde bortover enga, og kua og kalven etter.

Borti utmarka stod oksen og grov løs store grastuer med hornene da geitekillingen og kalven og kua kom settende. - Hvorfor jager dere den vesle geitekillingen? spurte oksen.

- Han teller oss, rauter kalven.

- Men vi skal ta’n, sa bjellekua.

- Jeg er en og kalven er to og kua er tre og oksen fire, 1-2-3-4, sa geitekillingen.

- Å, nå telte han deg også, rautet kalven.

- Han kan bare prøve, brølte oksen og ble med de andre for å ta geitekillingen.

Etter veikanten gikk det en hest og åt da alle dyrene kom farende forbi.

- Det var da svært til fart, sa hesten.

- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

- Han teller oss, rautet kalven.

- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.

- Åssen gjør han det da? sa hesten.

- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. - Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten, 1-2-3-4-5.

- Å! Nå telte han deg også! rautet kalven.

- Bare vent du, raggetassen! vrinsket hesten og galopperte bortover veien sammen med de andre for å ta geitekillingen.

I grisebingen lå det et stor purke og sov da følget for forbi.

- Svært til hastverk dere har da, sa purka.

- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

- Han teller oss, rautet kalven.

- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.

- Han kan bare vente, vrinsket hesten.

- Åssen gjør’n når’n teller da? spurte purka.

- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. - Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten og seks for purka. 1-2-3-4-5-6.

- Å! Nå telte han deg også, rautet kalven.

- Det skal bli verst for’n sjøl, sa purka og brakk løs en planke i gjerdet med trynet sitt og satte etter de andre. Det gikk over stokk og stein og gjennom mo og myr, og så kom de til ei elv, og ved brygga lå det ei lita skute,

og ombord på skuta var det ei katte og ei bikkje

og en sau

og en hane. Katta var kokke, sauen var byssegutt, hanen var skipper og bikkja var los.

- Stopp en halv! gol hanen da han så alle dyrene som kom hulter til bulter bortover veien. Men det var for seint. Geitekillingen tok spenntak i bryggekanten og spratt ombord med alle de andre dyrene etter seg, og så røk ankerkjettingen, og så begynte skuta å seile utover dit elva var djupest. Men da ble hanen redd.

- Kom og hjelp, gol hanen. - Skuta synker!

Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: - Er det noen av dere som kan telle?

- Jeg kan! sa geitekillingen.

- Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er ombord. Skuta kan bare ta ti passasjerer.

- Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.

Og så telte geitekillingen.

- Én for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka, sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10.

Hurra for geitekillingen! ropte alle dyrene, og så seilte de over til den andre elvebredden og gikk i land. Men geitekillingen ble igjen ombord som tellemester, og hver gang hanen skulle frakte noen over elva, stod geitekillingen ved landgangen og telte til ti.

Oppskrift: Geitekillingen som kunne telle til ti, av Ann Myhre/Pinneguri
Pinner: 2,5 mm
Garn: Svart og hvitt = Navia Uno, souvenirgarn fra Trondheim 2012, da Dattera begynte på NTNU - vi kjørte henne opp, og så ble det med litt garn hjem. Rødt = Rauma Gammelserie fra arkivet - Eldgammelserie burde det nesten hett her hos meg, jeg har hatt det i minst ti år.
Mer detaljer på Ravelry.