Kaprifolen, altså, den er helt ellevill. Den sommeren Sønnen ble født, i 1990, plukket jeg med meg noen kvister med vill kaprifol fra familiehytta i Sandefjord. De har 25-års jubileum i sommer, Sønnen og kaprifolen.
Nå har vi ikke hytta mer, bare kaprifolen. Den bare vokser og vokser. Først var det bare en liten stælk, nå er den flere meter bred og slynger seg opp og ned i takrenna og inn og ut av huset så flisa fyker. Gemalen er alvorlig bekymret for treverket, men jeg syns bare det er sjarmerende. Skulle den ta seg en tur inn i stua innenfor, er den hjertelig velkommen.
Og forresten - da vi hadde innbrudd her i 1995, krabbet tyven inn gjennom et av de små, gule vinduene til venstre. Etterpå krabbet han ut igjen samme vei, med arvesølvet, videospilleren og juletrebelysningen (!). Det må ha vært en slank tyv.
Nå har kaprifolen nettopp satt i gang med blomstringen. Da kan man vandre ut i sommernatten og nyte duften. Det er den aller, aller beste duften i hele verden - og den er aller, aller best midt på natten. Hagens fineste - ingen over, ingen ved siden!
Så flott kaprifolen din har blitt. Diger.
SvarSlettVi har en Villvin ute på terrassen, som krabber opp veggen.
Jeg vet at flere naboer har fått den inn vinduet sitt. Og noen fikk en overraskelse da de en dag gikk på loftet, og der var det fullt av grønt!!!!
Vi har den her på hytta også. Den går sine egne veier og dukker opp på hist og her. Din ser jo litt konsentrert ut da. Det er finere.
SvarSlettSå stor og flott den var! Jeg har også en kaprifol, men den er ikke så stor. Men dufter herlig gjør den! For meg er kaprifol et godt minne om faren min, han var så glad i den. Det er som om jeg hører han sier " Nå blomstrer kaprifolen, kjenn på den duften"
SvarSlett