Plutselig tilbake...

Det har vært stille her en stund nå. Og mens fiolene har blomstret her på bloggen - og i hagen - så har vi vært en tur i Firenze, badet har blitt ferdig, studentene har kommet hjem for sommeren, andelslandbruket er godt i gang, den bustete hagen min vokser og trives som aldri før, Tinka har svømt og svømt, jeg har strikket - og livet har gått sin travle gang.

Hver av disse sakene burde teoritisk sett fått sitt eget innlegg her på bloggen, og det kan det ratt hende at de gjør - etter hvert. Men først må jeg sette meg ned og skrive dem. Imens blir det litt blomster her på bloggen - for blomster kan det aldri bli for mye av!

Rosen med de bittesmå, hvite blomstene overgår seg selv i år. Jeg husker ikke hva den heter. Under takskjegget har blåmeisen rede med unger, det er skrik og skrål, og mot himmelen strekker rosen seg med en million håpefulle knopper. Snart blir det et hav av knøttsmå, velduftene roser - og så blir det brått slutt. Resten av sommeren blir det som regel bare sorgen - med pigger og bladlus og mark og lange, strantne grener. Men akkurat NÅ er det lutter glede!