Herbarium...

Herbarium: Samling av planter som er presset og tørket og forsynt med etiketter med norsk og latinsk navn, finnested, dato, opplysninger om voksested og ev andre opplysninger. Plantene ordnes alfabetisk eller etter bestemte botaniske system. Store og viktige herbarier finnes i botaniske museer i de fleste land, dessuten finnes utallige private herbarier. I Norge er det større herbarier i museene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.


Alle som har gått på skolen, har vel vært borti herbarier. For mange var det en pest og en plage, men jeg hadde stor glede av det.

Det er like fascinerende hver gang, å se hvordan blomstene dukker opp i samme rekkefølge, år etter år. I naturen er det ordning & reda. Her kommer noen bilder fra mitt eget, høyst private blogg-herbarium.

Først kommer hestehoven, Tussilago farfara. Den hører til kurvplantefamilien. Stusselig navn på en sånn liten gledesspreder, syns nå jeg. Først senere på våren vokser bladene frem, og forfedrene våre syntes de lignet på hestehover, derav navnet. Hestehoven trives best i leirjord, og kalles også leirfivel, står det i bøkene, men jeg har aldri hørt folk si annet enn hestehov.

Planten har blitt brukt mot hoste - Tussilago betyr hostefordriver. Den ble enten røkt eller trukket som te. Planten inneholder slim, bitterstoffer og garvestoffer, men hold deg unna om du skulle få ei hostekule - den inneholder nemlig også kreftfremkallende stoffer og brukes ikke lenger som medisinplante.

Nannestad kommune har hestehov i kommunevåpenet sitt. Det er jeg litt misunnelig på - min kommune har bare en strek. Eller to, faktisk. Til gjengjeld brukte de flere tiår på å bli enige om åssen det skulle se ut. Men det har jo ingenting med herbarium å gjøre.

Bildet er tatt i en grøftekant i nabolaget - du kan skimte tjernet "vårt" i bakgrunnen.

Så kommer blåveisen, Hepatica nobilis, og er så vakkert blå at det nesten gjør vondt. Den hører til soleiefamilien. I min grønne ungdom het den Anemone hepatica - forandring fryder. Bladene er vintergrønne, faktisk, og "leverformede", står det i bøkene. Når blomstene visner, bøyer de seg ned på bakken, og frøene, eller nøttene, blir spredd av maur. Blåveis er fylkesblomsten til Akershus fylke.

Slektsnavnet Hepatica kommer fra latinske hepar = lever. Bladene har blitt brukt mot leversykdommer, mot bronkitt og som urindrivende middel.

I gamle dager trodde man at det å spise den første blåveisblomsten man fant om våren beskyttet mot huggormbitt og diverse sykdommer utover sommeren. Det er mye huggorm her jeg bor, men lite blåveis. Jeg vet bare om et eneste sted der noen få planter kommer igjen år etter år - men jeg sier ikke hvor! (Blåveis er forøvrig svakt giftig, så det anbefales ikke akkurat å spise den nutildags).

Blomstene på bildet vokste i naboens blomsterbed, der lyste det så blått at jeg måtte ta et bilde, men nå er det slutt på moroa for i år. Det var fint så lenge det varte!

Så kommer hvitveisen, Anemone nemorosa, det er min favoritt. Hvitveis hører også til soleiefamilien. De første blomstene om våren er ganske stutte - nesten uten stilk. Jeg måtte legge meg flat for å få tatt dette bildet borti svingen her.

En solskinnsdag tok jeg bilder i barndommens hage - der var blomstene høye, slanke og mange. I den varme våren er det hvitveis overalt.

Jeg leste nylig at hvitveis er giftig, og at plantesaften kan gi blemmer og sår. Det var nytt for meg. Men jeg pleier som oftest ikke å plukke blomster - jeg gleder meg over dem der de står. Disse står også i barndommens hage.

Det kan virke som om nesten alle planter ble brukt mot et eller annet i gamle dager. Hvitveisen , for eksempel, ble brukt ved byller, verkesår, revmatiske plager, leddsmerter, tannverk, frostknuter, vorter, fregner, solbrenthet og vanskelig helende sår. Og akkurat som blåveis, ble den spist som vern mot huggormbitt. Nutildags er den kun til fryd og lutter glede.

 Og så kommer alle de andre blomstene, sånn litt hulter til bulter.

Her om dagen kom jeg i snakk med en guttunge som var på vei hjem fra skolen. Mens Tinka snuste fra seg i grøftekanten, ble vi stående og prate om løvetanna, som vokste tvers gjennom asfalten. Vi har akkurat fått asfalt på gangveien vår, det er vi veldig fornøyd med, og nå drev løvetanna og sprengte seg gjennom hele herligheten. Han forklarte meg hvordan det kunne gå til, han hadde nylig sett det på Newton. - Men du, sa han før han gikk, hva drev du med egentlig, inni buskene?

Ja, hva tror du Annepålandet driver med inni buskene nå om våren? Krabber rundt og tar bilder av blomster, naturligvis, med kamera i den ene hånda, en svart bæsjepose i den andre og en våryr snusehund i den tredje, solbrillene på snei og møkk på knærne. Med fare for å bli sett på som en lokal bygdetulling. Våren er vidunderlig, det er bare å nyte!