Under oppussing...

Her er huset vårt. Vi bygde dette huset for snart 26 år siden, da vi var unge og fulle av pågangsmot. Vi bygde det solid, så det skulle vare lenge.

Her er badet vårt. Vi bygde det solid, det også, så det skulle vare en stund. Og det har det gjort. I over 25 år har det gjort tjenesten. Vi har byttet gardiner og skiftet lyspærer og en pakning eller to, men ellers har det stått slik siden 1989. Det begynte kanskje å bli litt gammeldags, nesten retro, men det fungerte utmerket og vi hadde ingen planer om å pusse opp.

Helt til plutselig en dag i fjor høst - da begynte det å renne vann gjennom taket og ned i etasjen under. Det var da jeg skjønte at det hadde vært lurere med bad i kjelleren, ikke i andre etasje, midt i huset...

For å gjøre en lang historie kort - det ble vått både her og der, og inn strømmet det med forsikringsfolk, rørleggere, takstmenn, fukteksperter, entreprenører etc etc for å kartlegge skadene. Fuktskader har en tendens til å spre seg utover - som en blekksprut, nesten.

Det kom en mann og sagde hull i taket i etasjen under, for å se om han fant lekkasjen. Det gjorde han ikke. Men nå hadde vi hull i taket i gangen.

Det kom en annen mann og sagde hull i veggen i rommet ved siden av for å se om han fant lekkasjen. Det gjorde han, og nå hadde vi hull i veggen også. Det var blandebatteriet i dusjen som lakk. For å hindre mere søl, hang han en søplesekk ned i en bøtte så vannet kunne renne dit, i stedet for rundt omkring i tak og vegger. Det så ikke så veldig profesjonelt ut, men det fungerte på et vis.

Badet måtte skiftes ut. Diverse tak/vegger/gulv også. Vi hadde et strabasiøst år i 2014 - var det noen som hadde drømt om en rolig vinter??

Ja, da var det bare å hive seg rundt da, og finne ut hvordan den nye badet skulle se ut. Alt vi hadde fra før, og som vi hadde vært godt fornøyd med, var gått ut på dato, så her var det bare å tenke nytt. Sånne gulvfliser, kanskje? Med et fiffig sluk midt på?

Eller sånne, kanskje? Disse syns jeg var fine, men Gemalen var ikke enig. Det er mye man skal finne ut av og bli enige om. Ett er sikkert: Det tar tid å farte rundt og se på baderomsutstyr - mange fine vinterlørdager gikk med til det.

Så ble huset pakket inn i plast, for det blir mye støv når man skal lage bad. Og hvem hadde ant at vi hadde så mye rot - som selvfølgelig måtte ryddes vekk. I mitt neste liv skal jeg bli en ryddig minimalist, slik at jeg alltid er forberedt når katastrofen inntreffer, det vil gjøre alt så mye enklere.

Det gamle badet ble hugget opp og kastet ut bit for bit, og for første - og forhåpentligvis siste! - gang kunne vi stå i første etasje og se ut gjennom vinduene i etasjen over.

Noen uker senere hadde vi et prikkete bad.

Og sånn ser det ut nå - med fliser på veggen. Forhåpentligvis blir det ferdig før ferien. Det er bare å glede seg - til nytt bad, slutt på plast og rot overalt, og et normalt liv.

Ha en fin dag!

Våren...

Hei på deg!

Norsk vår - helt uredigert.

Ha en finfin dag!

Sommerdag...

I dag er det første sommerdag, sier de som har greie på sånt. Det snør her hos oss. Scillaen i hagen rakk såvidt å titte opp over kanten - før de snødde ned igjen. Du skal ikke tro du er noe, liksom... Heldigvis snør det ikke så mye denne gangen. Vi får håpe det går bra med scillaen.

Påsken kom og påsken gikk, og tiden flyr av sted. Det er helt utrolig hvor fort tiden går nutildags.

Vi var hjemme i påsken. Studentene var hjemom, det var koselig. Været var strålende, og vi rakk både - - -

- - - å gå på skulptur-tur i Ekebergparken - her representert ved Dattera og "Walking woman" av Sean Henry.

Da Sønnen var liten, var han veldig opptatt av dinosaurer - så da gikk vi på utstillinger og leste bøker og lærte oss alt om dinosaurer, hele familien. Da han ble litt større, ble han veldig opptatt av tog - da kjørte vi tog og gikk på Jernbanemuseet og leste bøker om tog. Vi lærte veldig mye! Veldig praktisk å ha en så vitebegjærlig sønn. Nå driver han med skulptur, og vi er i full sving med å lære oss alt vi kan om skulpturer.

Fra Ekeberg er det en fantastisk utsikt over Oslo og Oslofjorden. Ekeberg er Oslos største og viktigste fortidsminneområde, og er stint av historie. Her ser vi Barcode-området i Bjørvika. Operaen til venstre, bak furua. Gemalen jobber i det midterste bygget, i 14. etasje. Det er ganske høyt til Norge å være, og utsikten fra kontoret hans og utover fjorden er heller ikke så aller verst en fin vårdag.

- - - å gå på kunstutstilling og se Vebjørn Sands "Individets valg" på Aker Brygge (det er mulig linken forsvinner, utstillingen er allerede tatt ned). Utstillingen var fin, men jeg tok ingen bilder, for det var antakelig forbudt. Men galleriet hadde mer å by på, blant annet en fin skulptur av Kirsten Kokkin. Sønnen og Gemalen diskuterer bronsestøp og finish og slike ting som skulptører er opptatt av.

- - - og fine påsketurer i skog og mark i vårsola. Kaffe og kvikklunsj hører med, men påskeappelsinene hadde vi glemt hjemme.

Det ble ikke så mye strikking i påsken, men Dattera strikket votter på familiens vegne. Dette er Askeladden, med samme mønster som på vottene jeg strikket meg nylig. Sannelig har hun god smak, Dattera! Garn: Peer Gynt i gråbrunt (utgått farge), olivengrønt (utgått farge) og lys grønn (en av de nye fargene til Peer Gynt). Dette med farger er forunderlig. Hver for seg er disse fargene litt triste, men sammen ble de veldig fine. Minner meg om strikkeplagg fra gamle dager, fra før min tid, 40-50-tallet kanskje? Pinner: 3 mm.

Påske-selfie. Tinka syns det er stor stas når studentene kommer hjem. "Endelig er flokken min samlet," tenker hun kanskje - i den grad en cavalier-hjerne kan tenke sånne tanker, hvilket er høyst usikkert.

Nå har fuglene forlengst fløyet - eller rettere sagt: studentene har forlengst dratt hver til sitt - én til Trondheim og én til Firenze, og her hos oss driver vi med helt andre ting. Mer om det en annen dag.

Jeg velger meg april...

Da gikk mars over i historien. Den hadde mye å by på av vær. Det var vær av alle slags slag i mars.

Først var det ordentlig vinter. Fargene var helt borte - alt var hvitt, svart og grått, med et blått lys over det hele. Det var magisk, det vinterlyset. Jeg er temmelig sikker på at det var både tusser og troll bakom de snøtunge granene.

Mars har vært varm i år, flere grader over normalen. Snøen tinte, og vips - så var granene grønne igjen. Merkelig at det kan være de samme trærne. Tinka venter spent på badesesongen.

Det har vært noen fantastiske solnedganger - og tåke, mye tåke, så all utsikten forsvant.

Og så ble det sol! Reneste påskeværet - i mange dager. La oss håpe at finværet ikke er brukt opp før påsken setter inn for fullt. Kaprifolen - hagens store trøst - har allerede begynt å glede seg til sommersesongen.

Og så snødde det litt igjen. Sist torsdag kom det førti cm snø, fullt kaos i trafikken, og vi måkte og måkte i timevis.

Og nå skinner sola igjen. Og snøen smelter igjen. Det er ikke aprilsnarr. Jeg velger meg april!

I min grønne ungdom ble det født flest barn i april. Ja, første april var visst den dagen i året med flest fødselsdager. Det hadde sammenheng med midtsommer, fellesferie og lange, lyse sommernetter, fikk vi høre. Jeg vet ikke om folk var mer fruktbare om sommeren, men de var i hvert fall mer opplagt. Nutildags blir det født flest barn om sommeren, frem mot 1. september, hørte jeg nylig på nyhetene. Men det har ingen naturlig, biologisk forklaring - det er barnehageinntaket som styrer. Barn født før 1. september er nemlig garantert barnehageplass - mens slengerne som kommer utpå høstparten er mer prisgitt tilfeldighetene. Jaja, verden går fremover, og jeg avslutter med et dikt - av Bjørnstjerne Bjørnson i anledning dagen.

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Ha en fortsatt fin påske! Måtte solen skinne på oss alle!

Helt i tåka...

Man skulle nesten tro jeg var forsvunnet i tåka, men neida, jeg har bare vært opptatt med andre ting.

Bildet over tok jeg en dag tidligere i mars. Sola skinte - og vips, plutselig kom tåka feiende over oss og forvandlet hele verden til svart/hvitt på et øyeblikk. Men det er faktisk et fargebilde. Tårnet på Røverkollen i bakgrunnen.

Satser på å komme sterkere tilbake etter hvert. Ha en riktig fin påske!

Mine aller, aller fineste...

Dette, mine damer og herrer (mest damer, antar jeg), 

er mine Aller Fineste Votter.

De er strikket av arvegarn - mitt aller fineste garn. Jeg skrev om det her.

Garnet var nydelig å strikke med. Jeg ble helt forelsket i fargene. 

Mønsteret fant jeg på underveis, det var morsomt å strikke. Det er minner i hver maske.

Beste vottene ever. Tykke, varme og myke - og med god passform.

Oppskrift: Min egen oppskrift Askeladden, fra Flere votter fra Eventyrskogen - ispedd litt maskemønster. Dermed ble vottene dobbelt så tykke, og dobbelt så varme.
Pinner: 3 mm. Det ble tett og stramt - akkurat sånn jeg ville ha det.
Garn: Årgangsgarn fra forrige årtusen, den gang ull var ull - Heilo, Peer Gynt, Triplex, Rauma 3-tråders og diverse andre herligheter - 14 garn i alt og tusen tråder å feste. Mine aller, aller fineste.

Ha en riktig fin dag!

Favorittgarn og gode minner...

Det er så mange slags fine garn der ute. Og nye kommer stadig til.

Men mitt favorittgarn, det er enkelt.

Det er  r e s t e g a r n,  det. Bittesmå nøster og hesper som ble liggende igjen. Smått og stort, hummer og kanari. Rester man har fått av andre er mest spennende. Og finest av alt er  a r v e g a r n. Ingen ting slår arvegarn. Jo eldre, jo bedre.

Dette, for eksempel, er arvegarn av beste sort. Heilo fra Dale-garn, fra den gangen både ulla og produksjonen var norsk. Det er ørlite tykkere og atskillig mer ullete enn dagens Heilo. Dalegarn har faktisk produsert Heilo siden 1938 - i over 75 år.

Jeg har stor familie på alle kanter, og i min grønne barndom hadde jeg mange grandtanter. Det var fine gamle damer med revepels rundt halsen og spennende familieselskaper. To av dem bodde sammen hele livet, gjennom gode og onde dager, ja, det var endog en grandonkel med. Tre av bestemors ugifte søsken, som aldri flyttet hjemmefra, men forble boende under samme tak gjennom tykt og tynt. Tantene strikket, i hvert fall én av dem. Jeg vil tippe at hun holdt på med det til utpå 60- eller 70-tallet omtrent. Etter hvert har de alle vandret, det jordiske gods ble fordelt mellom arvingene, og jeg fikk garnet. Slekt skal følge slekters gang, og nå er det jeg som skal strikke med garnet fra tante Anna. Det kjennes ganske fint, i grunnen.

Det er ikke godt å si hvor gammelt garnet mitt er, men det er kjøpt på Nova, og kostet 6 kroner og 50 øre, ifølge prislappen. Er det noen der ute som husker når et 100 grams hespe med Heilo kostet 6,50? Og kan det stemme at Nova var en butikk på Linderud på 60-tallet?? Jeg vil tippe at garnet er kjøpt omtrent da - så det er kanskje rundt 50 år gammelt. Kom gjerne med innspill om du husker noe fra dengang da - det kunne vært morsomt å vite!

Det står ikke noe om løpemeter eller strikkefasthet, men Dale ønsker god fornøyelse, og ulla er norsk.
Den ligger forresten oppå Vinterrose-kofte mi, som jeg skrev om her. Det var før jeg klippet den opp - på det øverste bildet kan du se "midtrabatten" som jeg klippet i.

Farge- og partinummer er på plass. Garnet er nydelig gråmelert, i en mellomgrå farge. Hva menes med "kondisjonert vekt", tro?

Selv om ulla er gammel, behøver jeg ikke å frykte for møll. Garnet er nemlig møllsikret til evig tid. Tror jeg da - det er vel det som menes med "varig møllekte"?

Og mer står det ikke på lappen - så her får man bare gjette på strikkepinner og denslags. Så det gjorde jeg - basert på erfaring og øyemål.

Her har jeg satt i gang. Garnet var vidunderlig å strikke med - mykt og ullete på samme tid. Noe av det beste jeg har strikket med, faktisk - skulle ønske det var mer enn bare den ene hespen.

Og ikke nok med det. Jeg har mer arvegarn - - -

Dette er gull. Fine, bittesmå nøster med Peer Gynt i vakre farger som ikke fins mer, 3-tråders Raumagarn, litt Heilo, Triplex og diverse andre uidentifiserte kuriositeter. Og alle passer så fint sammen - diverse blåtoner, grått, grønt og rust.

Dette var farger som moren min strikket med. Dette er garn fra min egen barndom, nostalgiske minner om kjære plagg som er slitt ut forlengst. Det var noen år siden nå at mor la strikkepinnene på hylla. Først strikket hun opp restegarnet - små selbuvotter og stripete sokker til alle de små barnebarna sine. Så la hun de aller minste restene i skapet - én liten pose til sokker og én til votter. Så la hun strikkepinnene vekk, så fikk hun Alzheimer. Alle de små barnebarna er store nå. Og jeg fant de små posene med de små nøstene i skapet da vi ryddet der.

Og så strikket jeg med arvegarnet mitt, av de aller fineste nøstene jeg har. Det ble et strikketøy fullt av minner - nostalgisk, fint og trist.
Hva det ble, skal jeg skrive om en annen dag.

Ønsker alle som er innom her en riktig fin dag! Skriv gjerne en kommentar så jeg ser at du har vært her - det er så koselig med kommentarer.

Vår i luften...

Tidligere i uka var jeg innom Botanisk Hage på Tøyen i Oslo. Jeg liker parker - og Botanisk i særdeleshet. Der blomstret gulveisen - Anemone ranunculoides. Det er vår i luften!

Ha en finfin søndag!

Vinterroser...

Det herjer en koftefeber - og det er jo gøy. Her er den nye kofta mi - Vinterroser av Wenche Roald. Ble veldig fornøyd med den!

Oppskriften var enkel og oversiktlig og lett å følge. Jeg strikket str L, som passet med mine mål. Muligens burde jeg har strikket M på bærestykket, etter som jeg ikke drar noe særlig over ryggen/skuldrene. Men det får bli neste gang - ser på det som en nyttig erfaring å ta med seg.

Gjorde om litt på den øverste borden, men jeg kan ikke huske hvorfor. Og så lagde jeg grønne kanter - det ble fiffig, syns jeg. Da jeg kjøpte garnet, ble jeg helt forelsket i denne grønnfargen, men jeg var veldig usikker på om jeg kledde den. Den er litt lyseste laget for et blekansikt som meg, så jeg nøyde meg med en liten dært av den. Hovedfargen er burgunder, nesten rosa. Men det er burgunder! Temmelig dristig til Annepålandet å være, men det er en veldig fin og frisk farge!

Garnet er 2-tråders Sjølingstadgarn, som jeg kjøpte under Strikkedagene på Sjølingstad i fjor høst. Dette var et nytt garnbekjentskap for meg. Jeg liker det veldig godt - litt røft og tøft, ullete og godt å strikke med, og resultatet ble varmt og deilig for en frossen sjel. Det har samme løpemeter-lengde som Finull fra Rauma, men er litt lubnere. Jeg strikket med 3 mm pinner, og fikk en strikkefasthet på 24 m pr 10 cm, akkurat som i oppskriften. Det gikk med ca 330 gram av hovedfargen, ca 220 gram hvitt + en dært med grønt.

Den grønne kanten på knappestolpen så jeg først på et bilde i Koftegruppa på Facebook. Jeg husker dessverre ikke hvem/hva/hvor. Syns det var så fint, så da lagde jeg det på kofta mi også. Med så ullete garn er det vanskelig å strikke pene og jevne vrangborder, i hvert fall for meg, men det jevner seg kanskje i bruk? En vask hjalp i hvert fall ikke her.

Båndet er fra Husfliden i Oslo. Det er polyester og kostet 19 kr pr meter - det var jo rasende billig. Men jeg skulle gjerne hatt et bånd i ull eller silke - det fant jeg ikke. Det skjuler klippekanten og er sydd på med små faldesting med tynn silketråd (man tar hva man har). Det var for smalt til å dekke den grønne raden på vranga, men det viktigste er jo at klippekanten ikke syns.

Jeg ville ha helt blanke knapper på denne kofta. Jeg er ganske nøye på knapper - man kan ikke slenge på hva som helst, knappene har mye å si for uttrykket på jakka. De fleste kofteknapper er oksyderte, og det er fint det, men akkurat her syns jeg det ble finere med helt blanke. Jeg har sett det i flere garnbutikker tidligere, men akkurat da jeg skulle ha det, var det ikke å oppdrive. Til sist gikk jeg på Heimen i Oslo. De hadde 1 sort tinn kofteknapper å velge i - og det var akkurat de jeg skulle ha. Snakk om flaks! Prisen tør jeg nesten ikke snakke om - men det kan jeg si, at knappene ble like dyre som jakka... Men det er jo ekte tinn, og fine er de!

Og det var den kofta. Jeg er i gang med en ny - ganske fargerik den også. Ha en fin søndag!

Et knippe luer...

I vinter har jeg strikket mange luer. De fleste har jeg gitt bort. Her er et lite knippe:

Fra venstre mot høyre:

Lyseblå ribbelue, str. Barn. Denne er helt standard - oppskriften fant jeg i Familien 2-2015. Jeg strikket den i Drops Merino Extra Fine, på pinner 3,5 mm. 55 gram veier lua. Mykt og deilig garn til barneluer, men ikke verdens aller beste kvalitet.

"Mönstrad mössa" heter denne lua - det er en gratisoppskrift fra svenske Ullcentrum. Stusselig navn på et morsomt mønster. Jeg har alltid likt sånt firkantmønster, og da jeg snublet over oppskriften på Ravelry, måtte jeg prøve det med en gang. Brukte tynnere garn enn i oppskriften, så dette ble også str. Barn, enda det ikke var meningen.

Men det var en morsom oppskrift å strikke, så kanskje jeg strikker en til meg selv senere en gang, hvis jeg husker det. Jeg felte litt annerledes enn i oppskriften, for jeg liker ikke sånn snurp i toppen.

Garnet er vel egentlig et sokkegarn - Nordlys fra Viking (75% ull, 25% nylon) som jeg har fått forærandes fra Liv V. Tusen takk, Liv! Orange og rosa, turkis og litt av hvert - sprelske farger, som passet veldig fint til denne lua. Det gikk med 40 gram garn, strikket på pinner 3 mm.

En liten dært på toppen passet fint her, syns jeg.

Blå ribbelue. Denne er også strikket i Drops Merino Extra Fine, på pinner 3,5. Fargen er egentlig mørkeblå - med litt lilla i begge ender. Sånn kan det gå når man strikker opp restegarn, det er fort gjort å gå tom. Og det er jo bra. Oppskriften er min egen.

Den oppskriften lagde jeg en gang jeg skulle reise med t-banen - og det gjorde jeg denne gangen også. Det tar litt mer enn én tur på t-banen å få lua ferdig, men uansett er det et fint reisestrikketøy.  Det gikk med ca 75 gram garn, eller 1 1/2 nøste.

Niesen min hadde også strikket seg en sånn lue, og hun brukte den sånn, uten oppbrett. Det var veldig fint på en fin ung dame.

Og til sist: Millas drømmelue. Strikket i Bris fra Gjestal, på pinner 4. Bris var ganske poppis for noen år siden, men nå er det utgått. Det er 50/50 ull og soya. Snurrig kombinasjon, jeg har ikke vært borti den andre steder. Her gikk det med 70 gram garn. Det skulle egentlig være noen knapper og pynt på vrangborden, men det hoppet jeg glatt over. Jeg felte litt annerledes enn i oppskriften, for - som jeg har nevnt før - så liker jeg ikke at luer snurper i toppen. Det ble litt snurp her også, men bare en brøkdel av originalen.

Milla var nok litt heldigere med garnvalget sitt enn meg, siden den heter "drømmelue". Strukturmønsteret er fint og dekorativt, men det ble liksom litt borte i brisen. Jaja, myk og god ble den i hvert fall.

Og det var alt for i dag. Håper du får en fin dag!