Ja, og så var det ribbegenseren da - må jo skrive litt om den også.
(Den har jo dukket opp på
bloggen rett som
det er tidligere - det tok laaaang tid å strikke den genseren, gitt).
Januar er i grunnen en dårlig måned for fotografering. Å få klemt en dame på 50+, inkl juleflesket, inn i en ribbestrikket genser, er ikke barebare. Dattera og jeg tok
mange bilder av ribbegenseren med meg inni - like forskrekkelige alle sammen. Anyway, vitsen med denne genseren er jo at den skal være både
trang og
lang på en gang, og gå knirkefritt inn under jakker og yttertøy, og det gjør den jo. Så alt i alt er alt bare fryd og glede.
Og forresten var det mørkt også, en av de første dagene i januar. Dårlig lys og uskarpe bilder. Og ute pøsregnet det, så det måtte bli innebilder.
Og sånn ble genseren på.
Dattera tok de mest fantastiske bilder (som du ser), mens jeg holdt pusten og prøvde å late som om jeg ikke hadde spist så mye i jula (også kalt selvbedrag). Men det ble et ganske fint bilde av
genseren.
Det begynte med at jeg fant en genser jeg likte på
Olgajazzy sin blogg i august, da hun tok en titt på høstmotene (denne er fra Gabriele Colangelo, som visstnok er en fashion-designer, i New York, muligens):
Det var
genseren jeg likte, fotomodellen syns jeg så litt anemisk ut, dessuten er hun
litt tynnere enn meg og har
mye dårligere holdning. Høy hals, raglan og ribbestrikk, det var det jeg ville ha (nå så jeg plutselig at den var veldig vid
bak, denne genseren, det har jeg ikke lagt merke til før, jeg trodde den var kroppsnær).
En sånn hverdagsgenser ville jeg altså ha - lang og trang på en gang, og med høy hals. Som fint får plass inni vinterjakka. Høy hals er visst mer in enn noen gang, har jeg skjønt - og det er jo flaks for oss med stiv nakke.
Langarma!
Jeg ville dessuten ha ekstra lange ermer, som kan brettes opp eller ned etter behov. Jeg er ganske langarmet selv, så det er ikke så ofte jeg får
ekstra lange ermer på klærne mine. Flaks for meg at jeg strikker, så får jeg det som jeg vil.
Det ble ribbestrikk med 2 rette-2 vrange og raglan på pinner nr 3. Jeg startet øverst med 144 masker, strikket et rett halsrør, slang på noen ekstra rader i nakken så det ble litt høyere bak - for slik er mennesket konstruert, høyere bak enn foran. Så var det bare å strikke i vei nedover til genseren ble passe lang omtrent.
Halsen kan brettes opp eller ned - etter vær- og føreforhold.
Som nevnt tidligere, er jeg over gjennomsnittlig opptatt av å se forskjell på foran og bak.
Og det er jo ingen lapp i nakken på hjemmestrikka gensere, så da lagde jeg en prikk.
(Joda, det er samme genser, i litt forskjellig lys...)
Hemmeligheten når man strikker uten oppskrift er å
prøve ganske ofte. Strikke - prøve, strikke - prøve. Justere underveis. Da blir det knit-to-fit og ingen ubehagelige overraskelser til slutt. Det passer meg utmerket å strikke på impulsen, merker jeg. Og for en gangs skyld måtte jeg ikke rekke opp noe heller, det må nesten betraktes som en sensasjon.
Dette er jo en veldig enkel & elementær genser, og da jeg startet, tenkte jeg at dette skulle være gjort i en fei. Men nei - ribbestrikk på 3 mm pinner t a r t i d - i hvert fall for meg. Jeg startet i august, og felte av i desember.
Og genseren, den sitter som støpt. Det ser ut som den sitter som et pølseskinn, men det er synsbedrag. Jeg passet på å strikke den behagelig romslig, men rillestrikken gjør at den svøper seg om kroppen, uten å stramme noen steder. Akkurat en sånn genser som jeg ville ha under jakka.
Garnet er et kapittel for seg. For noen år siden kjøpte jeg garn fra kanadiske Ruth i
Impulse of Delight. Hun har sluttet å farge garn nå, men jeg kjøpte noen hesper mens hun holdt på. Jeg ble fascinert av prosessen - først tok hun fantastiske naturbilder, så farget hun garnet deretter. Jeg kjøpte en farge her og en farge der, de var jo så fine. I ettertid har jeg jo skjønt ad det ikke var noe smart - jeg har lært av
Elizabeth Zimmermann at man alltid skal kjøpe nok til en genser. Hun var lurere enn meg, Elizabeth.
Håndfarget garn i vakre farger - Dype skoger (Deep Woods) og Blå fløyel (Blue Velvet) heter de.
Uansett, jeg gravde frem noen odde hesper og strikket lystig i vei - uten prøvelapp. Det var både merino og bluefaced leicester (= to saueraser). Det gikk med mer garn enn jeg hadde trodd - over 500 gram. Ribbestrikk sluker garn. Mer om garnet
på Ravelry. Helt bevisst valgte jeg å strikke opp en hespe om gangen, for å se hvordan de ulike garntypene og innfargningene slo ut. Og det ble jo en litt morsom effekt - en genser i flere etasjer. Da det grå garnet tok slutt, skjøtet jeg på med blått. Da det blå tok slutt, ble det grønt. Forøvrig nydelige farger, både det blå og det grønne, og jeg angrer veldig på at jeg ikke kjøpte "a sweaters worth" av begge mens de fortsatt fantes.
Jeg foretok ingen matematiske utgreiinger på forhånd, bare satte i gang på impulsen, etter at jeg hadde sett genseren hos Olgajazzy. Jeg har strikket i hundre år, og burde kanskje vite bedre, men neida. Det dårlige utgangspunktet tatt i betraktning syns jeg at det gikk ganske bra. Genseren ble akkurat som jeg hadde tenkt meg. Og til tross for at det gikk med mye garn, er den lett og ledig å ha på seg. Og varm.
Ribbestrikken ble ganske ujevn underveis, men det jevnet seg fint ut i vask.
Det var vrient å ta bilder på en grå regnværsdag tidlig i januar - selv midt på dagen.
Dårlig fargegjengivelse og uskarpe bilder - det er bare å beklage og vente på våren.
Puhhh, ribbestrikk på tynne pinner tar sin tid og er ikke bra for gikta, så det var godt å bli ferdig.
Ha en strålende dag!
