Vipera berus...

Jeg ble så fascinert av hoggormen vi møtte her om dagen, Tinka og jeg.

Noen har slangeskrekk - ophidiophobia - men det har ikke jeg. Jeg er en nysgjerrig sjel, og måtte lese meg opp på orm. Vi har tre slangearter i Norge - hoggorm, buorm og slettsnok. Hvis du følger linkene, kan du se hvordan de ser ut, hvor store de blir, og hvordan de oppfører seg. Vipera berus er det latinske navnet på hoggormen.

Hva med stålormen da? Den er merkelig nok ikke en slange, men en øgle. En av forskjellene på slanger og øgler, er at øglene har øyelokk som kan lukkes. Så treffer du en orm som blunker til deg, er det ingen grunn til panikk - stålormen er ikke giftig.

Hoggormen jeg møtte, blunket ikke til meg - den bare skulte litt grettent. Bortsett fra siksakmønsteret på ryggen, er øynene den letteste måten å skille hoggormen fra buorm og slettsnok. Mens de to andre har runde pupiller, har hoggormen røde øyne med spalteformede pupiller. Det rakk jeg ikke å studere da jeg traff på ormen, men da jeg kom hjem, måtte jeg forstørre opp bildet og se nærmere. Og ganske riktig - ser du nøye etter og legger godviljen til, ser du de røde øynene med spalteformede pupiller. Ugh.

(Bildet er dessverre ikke verdens skarpeste - men det er forstørret opp en del, dessuten brukte jeg zoom og var kanskje litt ivrig og skjelven på hånda. Men pytt pytt).

Legg også merke til mønsteret i slangeskinnet - perfekte hexagons. Naturen altså, den er sannelig ikke så dum.

Hoggorm kan visstnok bli opptil 80 cm lang, men 60-70 cm er visst mer vanlig. Denne var diger - jeg syns den var langt bortimot en meter, men det er vel som fiskehistorier - kanskje den var en 70 cm?

Både buorm og slettsnok kan bite, men er ikke giftige. Det er hoggormen, men det er ikke ofte mennesker blir bitt. Hoggormen er egentlig fredelig og vil helst være i fred, som dyr flest. Den biter bare om den føler seg truet. Ca 30 prosent av alle bitt er "tørre", det vil si uten gift. Det er fordi hoggormen selv kan bestemme om den vil sprøyte inn gift eller ikke, og det er ikke alltid den vil sløse med giften. Det er nemlig energikrevende å produsere gift, og hoggormen har skjønt det - man skal ikke sløse med energien!

Det finnes eksempler på at mennesker har dødd av hoggormbitt, men det er ytterst sjelden. Voksne, friske mennesker tåler oftest giften, men man skal ta en tur til legen. Hunder, derimot, er jo mye mindre. Flere av Tinkas små hundevenner har blitt bitt. Da er det rett til veteinæren. Heldigvis har det gått bra med dem.

Da vi var på vei hjem i går, stakk vi bortom tjernet så Tinka fikk sin daglige svømmetur. Der traff vi en annen hundeeier, som fortalte om en mann som hadde gått tur i skogen "vår" og fått hoggorm i buksa. Det hender hoggormen klatrer opp i trær, og mannen hadde hatt vide bukser - og vips, så falt ormen ned i buksene. Den hadde bitt flere ganger før mannen fikk ristet den ut gjennom buksebeina. Hjælpe og trøste for en skrekkhistorie - men den endte visst heldigvis bra.

Jeg håper de av dere med ophidiophobia hoppet over dette innlegget. Men det er jo litt spennende da, alt dette som rører seg ute i guds frie natur! Ha en finfin dag!