Høyt henger de osv. ...

I helgen var jeg med Projo på tur UT I DET BLÅ. Det var en flott tur - som endte i Arvika med diverse avstikkere underveis. Jeg glemte visst helt å ta bilder på turen - men Marit har skrevet et flott innlegg og dokumentert det hele så fint, så jeg anbefaler å ta turen innom på hennes blogg  :-)

I går var Tinka og jeg ute på tur. Det er vi jo forsåvidt hver dag, men i går var været så strålende at turen ble ekstra lang. Det var en blå tur, det også - knallblå himmel, blåmerket sti, og fortsatt blåbær i lyngen for den som ikke har fått plukket til blåbærpaien enda.

Fine høstfarger!

Vi traff en hoggorm på veien - den var sikkert 80 cm lang. Tinka brydde seg ikke om ormen, men det gjorde jeg. Det er visst ekstra mye hoggorm i år sies det, men selv om vi går i skogen nesten hver dag, er det sjelden vi treffer noen. Så frem med kameraet. Ormen lå pent og veloppdragent i ro mens jeg fotograferte, men da jeg pakket vekk kameraet, løftet den hodet en desimeter omtrent og stirret olmt på meg. Da kom jeg plutselig på at ormen kan være lynrask - og at det kanskje ikke var så lurt å vifte med kameraet i ormens revir der på veien. Så vi tok til fornuften, både ormen og jeg - jeg tok noen skritt bakover og ormen gled langsomt ned i grøfta og forsvant bak hestehovblader og bringebærkratt.

Det er mye trær i denne skogen vår - veldig mye trær...

... Den reneste urskogen noen steder.

En bitteliten jente i en veldig stor skog. Høstlyset er så underlig her nede mellom trærne.

Hvis vi noen gang flytter fra denne skogen - og det kan det jo tenkes at vi gjør, nå som ungene har forlatt redet -  lurer jeg på hvordan vi skal greie oss uten?

Det er høst, sier bjørka - den begynner å bli gul.

Jeg slutter aldri å forundre meg over edderkoppens fine spinn. Hvordan skjønner den hvordan den skal gjøre det? Er det noe system? Se på den flotte stjerna i midten. Edderkoppen selv henger og dupper like under nettet her, men den syns ikke. Naturen er snedig innrettet.

Utsikt? Vi nærmer oss turens høyeste punkt. Her var det utsikt en gang - nå har den grodd helt igjen.

Utsikt! Litt lenger opp, ute på pynten, kan vi plutselig skue vidt utover - og blir minnet på at selv om vi er midt i svarte skauen, er vi rett ved Oslo. Det er Oslofjorden vi kan skimte i det fjerne, bak byens piper og høye hus.

De fleste som bor i Oslo-området, vet hvor Gjelleråsen er - en rundkjøring på Riksvei 4 på grensen mellom Oslo og Nittedal. Det er bare delvis riktig - Gjelleråsen er navnet på en ås som går nord for Oslo. Både Gamle Bergensvei, Gamle Trondsheimsvei og Oldtidsveien går over denne åsen, som sikkert kunne være tung å forsere i tidligere tider. Området er stint av historie, og kanskje skriver jeg et blogginnlegg om det en annen gang. I dag skjærer både E6 og Riksvei 4 tvers gjennom åsen, og man tenker kanskje ikke over at det er en ås der en gang. Men det er det, og litt innpå åsen, sånn omtrent midt mellom RV4 og E6, er høyeste punkt - 311 m.o.h.

Sommeren er over - det er høst i luften. Selv om det er varmt og fint, er det et kaldt og klart drag i luften. Jeg liker høsten, jeg. Og med den kommer den evige diskusjonen: Er det sånn at mye rognebær = lite snø - eller var det omvendt??? Det er i hvert fall mye rognebær - så får det bli som det blir med den snøen. Det er heldigvis lenge til.

Gjennom de store skoger går kraftlinjene i brede gater. Man kan like det eller ikke - men strøm vil vi ha.

Så gikk vi til tjernet, der Tinka tok sin daglige dukkert, og så gikk vi hjem. Og det var den turen.

Ha en fin dag!