Strikkagenser før og nå...

Dattera er student. Og er det én ting en student må ha, så er det en strikka skigenser, såpass har jeg skjønt. Helst en fargerik og flott variant, hentet fra loftet og pent brukt av mor eller far i deres ungdoms vår, gjerne litt generøs i fasongen - og kløfri. Noe slikt kunne vi ikke oppdrive her i huset. Riktignok har vi gamle gensere på kistebunnen, både Gemalen og jeg, men de er litt slitt, litt korte og breie, og litt grå. Kort sagt, det var ikke annet å gjøre enn å strikke en ny. Enda godt man kan strikke!

Hva er en skigenser lurer du kanskje på? Hvis du er gammel som meg, vet du det nok. Det er et plagg fra gamle dager, fra før fleecen inntok våre liv, dengang vi gikk på ski med strekkbukser og anorakk og gresshoppa-bindinger. Og treski. Treski og skigensere hører i grunnen sammen. Den gangen vi gikk på skitur på treski og med bambusstaver, var det vanlig å ha en ullgenser under anorakken, gjerne mønsterstrikket i Peer Gynt, Triplex eller Heilo. Triplex var et populært garn på den tiden, og dypt savnet av alle oss som strikket litt tilbake i forrige årtusen. Det fantes ikke fancy, tekniske materialer den gangen - det gikk helt utmerket med bomullstrøyer og rutete flanellsskjorter under skigenseren, og poplinsanorakk utenpå. Vi gikk ganske lange skiturer med de skigenserne våre, faktisk - og helt uten fleece.

Bildet over var det eneste jeg kunne finne i arkivet som illustrerer akkurat dette. Annepålandet, fem år, på påsketur med bambusstaver, beksømstøvler og treski - og skigenser. Denne var hypermoderne - med glidelås på skulderen så man kunne lufte i påskesola.

Jeg husker godt de solbrillene, forresten. De var i myk plast, og ganske stilige. Hadde jeg tittet opp, ville du sett at jeg var nøttebrun - vi var alltid nøttebrune i påsken på sekstitallet, for solfaktoren var ikke oppfunnet enda. Til gjengjeld var det ingen som hadde hørt om ozonlaget, så det gikk alltid bra. Legg merke til skisporet - skiløypene var heller ikke helt som nå - hadde vi flaks, hadde det gått noen der før oss, men som oftest tråkket vi spor selv. Jeg var fem år, og vi gikk ganske lange turer med de skigenserne våre. Hele dagen, faktisk. Og vi hadde det så fint.

-  -  -

I påsken bladde vi i gamle mønstre, Dattera og jeg. Vi bladde gjennom alle mine gamle oppskrifter, diverse strikkebøker og Ravelry. Til slutt fant vi en drøss med flotte, gamle oppskrifter som Sandnes og Dalegarn har lagt ut - aldeles gratis. Så mye fint - det reneste skattekammer! Det ble rett og slett litt vanskelig å velge. Denne falt jeg for - Haukelikofta. Rett inn på strikkelista mi (den er ganske lang, den strikkelista etter hvert...). Nordkappkofta er også veldig fin. Man får jo lyst til å strikke nesten alle sammen. Jeg husker mange av disse koftene og genserne fra min egen grønne barndom.

Dattera bestemte seg for Hurdalskofta - genservarianten. Den er så fin, og veldig morsom å strikke. Omtrent samtidig som vi satt der og bladde i oppskrifter, viste Wenche frem bestemors gode gamle genser på bloggen sin. Og det var nettopp Hurdalsgenseren. Og den var så fin. Jeg vet ikke hvor gammel oppskriften er, men den kostet 75 øre og er fra den gangen Peer Gynt kom i 100 grams hesper.

Men - det er ikke bare moten som skifter med årene, det gjør strikkefastheten også. I dag oppgir Sandnes at Peer Gynt har en strikkefasthet på 22 masker pr 10 cm, og veiledende pinner er 3,5 - 4. I Hurdalskofteoppskriften er strikkefastheten 25 masker pr 10 cm, og den skal strikkes på pinner 2,5 -3. Her var det duket for forviklingar.

Så da måtte jeg ut på jakt etter et garn som matchet oppskriften bedre. Det ble Pt5. Det er godt å strikke med, kommer i mange fine farger - og er kløfritt. Kløfritt var viktig, i følge kravspesifikasjonen fra Dattera.

Jeg er ikke så flink til å strikke prøvelapp - så jeg gøyv rett løs på ermet i stedet. Når genseren skal strikkes rundt, må jo prøvelappen også strikkes rundt, ellers blir strikkefastheten helt feil. Så da kunne jeg jo like gjerne måle på ermet. Ble det feil, er det en grei sak å rekke opp en liten ermestump. Men det ble ikke feil - det ble helt fint. Så nå er jeg halvveis på første ermet - og det er bare resten igjen.

Fortsettelse følger. Siden jeg strikker ganske langsomt, og siden jeg har for vane å rekke opp ganske mye, kan det godt hende det tar litt tid. Jeg har for eksempel allerede rekket opp et kvart erme nr. 2, fordi økningene ble forskjellige. Jada, det lønner seg å følge med på det man driver med, man kan spare mye tid på det...

Det er et morsomt mønster å strikke - det skjer noe nesten hele tiden, og likevel er det noen ensfargede hvilerunder hist og pist. Og mønsteret, det går over 78 omganger, så kjedelig blir det i hvert fall ikke.

Ha en fin søndag! Her er det spådd strikkevær.


PS: Det er faren min som tok bildet. Det har holdt seg forbausende godt til å være et dias fra 60-tallet - litt usikker på om vi kan si det samme om fotomodellen... Location var Ålfjell i Vestre Slidre i Valdres. Hvem som har strikket genseren, er jeg litt usikker på. Det må undersøkes nærmere.

PS2: Nå er det undersøkt nærmere. Det var farmor som strikka genseren. Antar at det var til storebror, siden den er blå, og så arvet jeg den.